- Gudfaren er død

Gudfaren vår, Bob Godfrey, er død, skriver Gunnar Strøm.  Få, om noen, utlendinger har betydd så mye for norsk animasjon de siste 40 åra som mannen som ble nominert til Oscar fire ganger.

Natt til 22. februar sovnet den britiske animatøren Bob Godfrey stille inn hjemme i England.  Bob ble 91 år.  Få, om noen, utlendinger har betydd så mye for utviklinga av norsk animasjon de siste 40 åra som nettopp Bob Godfrey.  Gro Strøm var en av hans første elever ved WSCAD i Guilford.  Hun var den første norske animatøren som tok animasjonsutdanning.  Inni Karine Melbye arbeidet tett med Bob i ASIFA og en av modellene i filmen Dream Doll er basert på henne.  Knut Eide hadde et lengre opphold i studioet til Bob i Covent Garden og Kine Aune laga filmer sammen med Bob i mange år. Animasjonsstudentene i Volda var på årlige besøk i Bob sitt studio i London.  Og det norske filmmiljøet kjenner han fra flere besøk på Kortfilmfestivalen både på Røros, i Trondheim og i Grimstad.  Han underviste studenter ved filmskolen i Kabelvåg.  Og i april 1986 ledet han et 12 dagers verksted i Volda der de fleste av de norske animatørene deltok.  Dette seminaret la grunnlaget for animasjonsutdanninga i Volda.

«Kanskje er det gjennom rollen som lærer og professor at Godfrey har hatt størst betydning for utviklinga av animasjonsfilmen»

Sammen med John Halas var Bob Godfrey den sentrale animatøren i det britiske animasjonsmiljøet i mange tiår. Han ble født i Australia i 27.mai 1922 men flytta tidlig til England.  Han ble knytta til tegnefilmstudioet Larkins i 1950. I 1954 dannet han tegnefilmstudioet Biographic Films sammen med tre kollegaer.  De levde i hovedsak av å lage animerte oppdragsfilmer.  Samtidig fikk Godfrey anledning til å lage sine høyst karakteristiske, humoristiske, surrealistiske og ofte ganske vovede filmer i vaudeville-stil.

For det store publikum er Bob Godfrey trolig mest kjent for sine to barne-tv-serier Rhoobarb (1974) og Henry’s Cat (1980). Den første har kultstatus i Storbritannia men ble aldri vist i Norge.  Henry’s Cat derimot var populær barne-tv i Norge på 1980-tallet.  Godfreys karakteristiske og finurlige voice-over er et helt sentralt element i tv-seriene hans.

Fire ganger ble Bob Godfrey nominert til Oscar for beste korte animasjonsfilm.  Sex-komediene Kama Sutra Rides Again (1971) og Dream Doll (1979) – den siste et samarbeid med kroaten Zlatko Grgic, er typiske for Godreys kortfilmproduksjon på 70-tallet.  Disse filmene var litt i utakt med hva som ble sett på som politisk korrekt og de vakte en ikke ubetydelig harme i feministiske miljø på 70- og 80-tallet. Det man overså var at det ofte var den svake usikre mannen som i disse filmene var offer for sin egen usikkerhet i forhold til sex, ikke at filmene hadde et kvinnediskriminerende grunnsyn.

Godfreys mesterverk er utvilsomt den animerte dokumentaren Great (1975) som også brakte han en Oscar-statuett.  Denne halvtimes lange absurde dokumentaren er samtidig et fint og kjærlig portrett av den store engelske ingeniøren Isambard Kingdom Brunel.  Filmen er også en harselas med viktorianske verdier i beste Godfrey-stil.  Sin fjerde Oscar-nominasjon fikk han for Small Talk (1994) et treffende portrett av tilfeldige samtaler i en engelsk pub.

Godfreys portrett av artikkelforfatteren: "For meg var han døråpner til den internasjonale animasjonsverdenen. Han var alltid velvillig når jeg ba han om hjelp, om han ville møte studentene mine eller om det var noe jeg ville diskutere med han. Jeg er stolt over å kalle han min mentor og venn."

Godfreys portrett av artikkelforfatteren: «For meg var han døråpner til den internasjonale animasjonsverdenen. Han var alltid velvillig når jeg ba han om hjelp, om han ville møte studentene mine eller om det var noe jeg ville diskutere med han. Jeg er stolt over å kalle han min mentor og venn.»

Godfrey var en sentral skikkelse i det britiske humormiljøet rundt artister som Monty Python-gjengen og Bonzo Dog Doo Dah Band.  Han laget en animert dokumentar om Bob Kerr’s Woopie Band, ei komisk humorgruppe han satte svært høyt.  Han hadde egen lenestol på første rad når Bob Kerr og gutta hans opptrådde.  Han hadde regi og animerte flere episoder av TVCs tegnefilmserie om The Beatles (1965), og han var sentral i arbeidet med manuset til Beatles-tegnefilmen Yellow Submarine (George Dunning, 1968).  Han var også svært opptatt av filmmediet generelt og hadde små roller i Beatlesfilmen Help (1965) og James Bond-filmen Casino Royale (1967).

Kanskje er det gjennom rollen som lærer og professor at Godfrey har hatt størst betydning for utviklinga av animasjonsfilmen. Han hadde sitt eget program på engelsk tv under tittelen Do It Yourself Cartoon Kit (1974) oppkalt etter en ellevill instruksjonsfilm han laget i 1961 om hvordan man kan lage sine egne tegnefilmer.  Mange barn bestilte animasjonsmateriellet som ble solgt i forbindelse med denne serien og gjorde sine første forsøk med animasjon som resultat av disse programmene.  Det finnes noen flotte klipp fra denne programserien på U-Tube – ikke minst med Monty Pythons Terry Gilliam som gjest.  Men enda viktigere var han som lærer og professor for utallige animasjonsstudenter både i England og i utlandet.  Han var pioner som lærer ved West Surrey College of Art først i Guilford og seinere i Farnham.  Og i mange år var han professor ved Royal College of Art i London.

Og kanskje like viktig.  Gjennom arbeidet i den internasjonale animasjonsfilmorganisasjonen ASIFA arbeidet han i årevis for internasjonalt samarbeid innen animasjonsmiljøet.  Han hadde en spesiell interesse i å ta seg av unge håpefulle animatører.  Og det er utallige animasjonsspirer som har fått hjelp til å gro gjennom lange, interessante og morsomme dialoger med Sir God Bobfrey, som han ofte ble kalt.  Han ble hedret med en OBE.

Under Kortfilmfestivalen i Trondheim i november 1984 hadde vi en samling for de norske animatørene på restauranten Naustloftet.  Der utnevnte vi Bob Godfrey til The Godfather of Norwegian Animation.  Denne utnevnelsen var han stolt av, og han tok den ytterst seriøst.  Svært mange av de norske animatørene har hatt gleden av å samarbeide med og diskutere fag med Bob Godfrey.  Han har lært oss veldig mye.  For meg var han døråpner til den internasjonale animasjonsverdenen.  Han var alltid velvillig når jeg ba han om hjelp, om han ville møte studentene mine eller om det var noe jeg ville diskutere med han.  Jeg er stolt over å kalle han min mentor og venn.

Et langt og innholdsrikt animasjonsliv er forbi.  En bauta innen britisk, internasjonal – og norsk animasjon er borte.  RIP Sir Bob!

Skriv kommentar