Med Norge som antagonist

Med Norge som antagonist

– Vi syntes det var spennende å få Frank til å bryne seg på det norske sosialdemokratiet, forteller Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin. Her forteller de to serieskaperne om kunsten å blande Sopranos med etterbruket av Lillehammer-OL, og hvordan kulturkollisjonen fortsetter i andre sesongen av «Lilyhammer».

Da en bekjent av meg var i møte med State Department i USA sammen med en delegasjon fra norsk UD, hadde flere av amerikanerne på møtet nettopp sett noen episoder av Lilyhammer. Om det var resultat av research før møtet, vites ikke, men spørsmålet dukket uunngåelig opp underveis: Var det slik det norske samfunnet var i virkeligheten? Denne typen undrende respons, fra der man minst kan vente det, er ikke lenger så fremmed for seriens skapere, Eilif Skodvin og Anne Bjørnstad, etter hvert som Lilyhammer har vokst seg til å bli et internasjonalt fenomen. I USA har Tea Party-bloggere oppfattet serien som en hyllest av amerikanske frihetsidealer i kamp mot det skandinaviske sosialdemokratiet, mens her hjemme er den blitt oppfattet som noe mer godhjertet. Denne ambivalensen serien framkaller er noe Skodvin og Bjørnstad kan leve godt med. Det har vært strategien hele tiden.

– Amerikanerne har kanskje en tendens til å oppfatte Frank som en slags helteskikkelse som kjemper mot sosialdemokratiet, mens i Norge oppfattes det mer som vi har tenkt – at det skal ligge en ambivalens der, at det ikke er noen klar helt som har «rett», forteller Skodvin en gråværsdag på Café Sara i Oslo. På anlegget spilles Southern Man av Neil Young, og på kafebordet ligger et annet resultat av det kreative samarbeidet mellom dem: en nyfødt datter. Skodvin og Bjørnstad traff hverandre på jobb, som de selv sier det, og samtaleformen bærer preg av langvarig drodling sammen: Den ene fullfører gjerne setningen den andre starter.

– Som humorforfattere har vi jobbet mye på den måten, forteller Skodvin. – Vi pleier å snakke og jobbe og skrive samtidig.

– Ja, det er ikke sånn at vi først snakker sammen og har det gøy, og så setter vi oss alvorlig ned hver for oss og skriver. Det går i ett, forteller Bjørnstad.

HISTORISK SERIE

Hvordan Lilyhammer ble unnfanget og fant veien ut i verden, er blitt behørig omtalt og tilhører ikke bare norsk tv-historie, men internasjonal tv-historie. En rekke omstendigheter skulle bidra til det, som at NRK viste en sjelden handlekraft tidlig, at Steven van Zandt skulle engasjere seg langt utover rollen som skuespiller og at Netflix besluttet å innlemme serien i sin revolusjonerende forretningsstrategi. Verden tror at House of Cards var den første tv-serien der alle episodene ble sluppet samtidig på web, men vi nordmenn vet selvsagt at det var Lilyhammer.

– Tone Rønning hadde akkurat blitt ansvarlig for eksternt drama i NRK og var veldig gutsy, litt uvant i norsk tv-sammenheng. Hun gikk rett inn, før vi hadde kontrakt med Steven, og sa at dette burde NRK gå for, forteller Skodvin.

– Vi hadde Steven i tankene allerede den gangen, men trodde ikke det var særlig realistisk, fortsetter Bjørnstad. – Vi pitchet ideen for Steven i Bergen og han likte den. Han er jo fascinert av Norge, ikke bare som nasjon, men som fenomen, hvordan ting fungerer her kontra i USA. Det var noe i pitchen han kjente seg igjen i. Han har nok gjort seg mange av de samme tankene som rollefiguren i serien. Norge er annerledes, ikke minst for amerikanere.

Det er dette kultur-clashet som står sentralt for serien, og som ofte skaper mer spenning enn de rene krim-innslagene. Men det var samtidig noe av kongstanken, å forflytte en klassisk mafioso til etterbruket fra Lillehammer-OL.

– Vi syntes det var spennende å få en sånn fyr til å bryne seg på det norske sosialdemokratiet. Det var det som trigget oss, at historien fungerer på flere nivåer, sier Skodvin. – Det er gøy å se en mafiafyr i snøen på en ren, direkte humoristisk måte. Men det er også interessant på en samfunnsmessig måte, de kuriøse sidene ved det norske samfunnet blir enda mer kuriøse sett gjennom hans amerikanske, do it yourself-perspektiv.

– Vi så på Norge som seriens antagonist og hovedmotstanderen til Frank, manifestert gjennom ulike karakterer, utdyper Bjørnstad – Borettslagslederen, den mannlige jordmoren, saksbehandleren på NAV….

AMBIVALENSEN

Det som gjør Lilyhammer-universet annerledes enn f.eks. Himmelblå og Hjem er at karakterene er småkorrupte, noen vil kalle dem «tapere». Vi møter folk som driter på draget, enten det er NAV-saksbehandleren eller borettslagslederen. De er gjenkjennelige fra hverdagen i Norge, samtidig som det er karikert, og slik er ikke veien så lang fra Lilyhammer til Otto Jespersens satire som de begge en periode skrev sammen med.

– Det må være en reell spenning der, hvis det blir for trygt, blir det ikke like moro, sier Bjørnstad. – I det vi skrev med Otto fantes også denne ambivalensen. Om du flagger at nå skal du gjøre narr av noe du syns er skikkelig teit, så blir satiren mindre interessant. Men folk lot tvilen komme Otto til gode fordi de visste at han hadde hjertet på rette plassen.

– Ja, ambivalensen er viktig, istemmer Skodvin. – Er det en reaksjonær serie eller en godhjertet serie om sosialdemokratiets hverdagshelter? Den spenningen er interessant. Dette rommet for ambivalens var der i Ottos monologer, en tvil om hva som egentlig menes. Det samme med Steven: De fleste har ham fra Sopranos, derfor lurer vi på om han bærer med seg de samme verdiene og vil oppføre seg på samme måte i Lilyhammer.

– Samtidig møter Frank de samme utfordringene som alle andre som innvandrer til Norge, sier Bjørnstad. – Han oppsøker NAV og må skape seg en ny tilværelse i uvante omgivelser. Det gjør ham til en antihelt og underdog.

– Det er en satirisk serie, men relasjonene mellom karakterene er mer realistiske. Vennskapet mellom Frank og Torgeir blir jo et genuint vennskap.

Lilyhammer 2 - versjon 2

ANDRE SESONGEN

Etter en eventyrlig første sesong av Lilyhammer, som startet med over en million norske seere, er det nå klart for andre sesongen. Selv om Frank nå er vel etablert og ikke en hjelpetrengende innvandrer, er livet i Mjøsbyen langt fra problemfritt. Siden sist er han blitt tobarnsfar og helgepappa. Det er heller ikke lett å drive seriøs kriminell business når alle rundt deg er amatører. Tidsklemma blir ikke mindre plagsom for Frank når britiske gangstere finner veien til Lillehammer.

Kulturkollisjon fortsetter å være et grunntema i serien, og denne gangen har budsjettet gitt rom for litt flere eksotiske locations og utenlandske skuespillere. Blant nye karakterer som dukker opp er også Henriette Steenstrup som en asylmottaksleder som sliter med å takle overgangen til privat sektor.

Bjørnstad beskriver halvt spøkefullt det å bli kastet ut i serieskapernes verden som den samme «fisk på land»-opplevelsen som Frank gjennomgår i serien. Men nettopp Van Zandts respekt for showrunner-rollen hjalp dem mye.

– Steven var gått i lære i Sopranos-skolen. Der var showrunner David Chase en veldig respektert og viktig person. Derfor så han på oss forfattere som et kreativt senter for serien.

– Dette med serieskapere er ikke institusjonalisert på samme måte i norsk tv, forklarer Skodvin. – I amerikansk tv har du Writers’ Room der det sitter alt fra ti til tyve personer og jobber sammen med showrunneren. På de mindre nordiske seriene er det ikke slik. Men på en network-serie der du har 22 episoder per sesong, må du ha en forfatter til å styre det, en som kan se hele bildet.

– Her hjemme er det ikke alltid like klart hvem som har kontrollen. Du sender ikke ut et memo og forventer at ting løser seg, humrer Bjørnstad.

– Den amerikanske Writers’ Room-modellen er ugjennomførbar med norske dramabudsjetter. Fra humor-tv er vi vant til å jobbe i større redaksjoner med idéfolk. I Lilyhammer 2 forsøkte vi å få til noe av det samme ved å ta med tre nyutdannede forfattere fra Den norske filmskolen – Tomas Solli, Helena Nielsen og Jadranko Mehic. Det har fungert bra. Jo flere som deltar i den kollektive skriveprosessen, desto flere ideer får man.

DA NETFLIX KOM INN

Den store gamechanger for serien var da Netflix kom inn i bildet. Det var gøy og uventet, ifølge Skodvin.

– Vi lagde en promo etter et par ukers opptak som Steven tok med og viste for tv-folk i USA. Det viste seg å passe bra med planene til Netflix, som akkurat skulle lansere sin nye satsning på originalt innhold, som har resultert i Orange Is the New Black og House of Cards. De syntes promoen var morsom. Steven var fra starten ambisiøs og optimistisk på seriens vegne, mens vi var mer preget av norsk pessimisme.

Bjørnstad beskriver kontakten med den amerikanske tv-bransjen som interessant.

– Ikke minst å se hvordan de valgte å gjøre ting annerledes, ved å legge ut åtte episoder samtidig. For et og et halvt år siden føltes det uvant, men nå er det blitt en naturlig måte å se tv-serier på. Det har åpenbart vært en vellykket strategi.

Om de skulle gå i gang med en amerikansk serie, avhenger helt og holdent av ideen, og er ikke noe de drømmer om, sier Skodvin.

– Nei, vi har egentlig ingen store ambisjoner om det. Men det er ideene som avgjør. Har man en idé som er internasjonal, så skal man ikke være redd for å forsøke å realisere den som nettopp det. Og akkurat nå har jo skandinaviske tv-serier en høy standing i USA, så tidspunktet er ikke dårlig.

– Det hadde sikkert vært spennende å jobbe der, men det viktigste er at man kan jobbe med prosjekter man brenner for, istemmer Bjørnstad.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Med Norge som antagonist

Med Norge som antagonist

– Vi syntes det var spennende å få Frank til å bryne seg på det norske sosialdemokratiet, forteller Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin. Her forteller de to serieskaperne om kunsten å blande Sopranos med etterbruket av Lillehammer-OL, og hvordan kulturkollisjonen fortsetter i andre sesongen av «Lilyhammer».

Da en bekjent av meg var i møte med State Department i USA sammen med en delegasjon fra norsk UD, hadde flere av amerikanerne på møtet nettopp sett noen episoder av Lilyhammer. Om det var resultat av research før møtet, vites ikke, men spørsmålet dukket uunngåelig opp underveis: Var det slik det norske samfunnet var i virkeligheten? Denne typen undrende respons, fra der man minst kan vente det, er ikke lenger så fremmed for seriens skapere, Eilif Skodvin og Anne Bjørnstad, etter hvert som Lilyhammer har vokst seg til å bli et internasjonalt fenomen. I USA har Tea Party-bloggere oppfattet serien som en hyllest av amerikanske frihetsidealer i kamp mot det skandinaviske sosialdemokratiet, mens her hjemme er den blitt oppfattet som noe mer godhjertet. Denne ambivalensen serien framkaller er noe Skodvin og Bjørnstad kan leve godt med. Det har vært strategien hele tiden.

– Amerikanerne har kanskje en tendens til å oppfatte Frank som en slags helteskikkelse som kjemper mot sosialdemokratiet, mens i Norge oppfattes det mer som vi har tenkt – at det skal ligge en ambivalens der, at det ikke er noen klar helt som har «rett», forteller Skodvin en gråværsdag på Café Sara i Oslo. På anlegget spilles Southern Man av Neil Young, og på kafebordet ligger et annet resultat av det kreative samarbeidet mellom dem: en nyfødt datter. Skodvin og Bjørnstad traff hverandre på jobb, som de selv sier det, og samtaleformen bærer preg av langvarig drodling sammen: Den ene fullfører gjerne setningen den andre starter.

– Som humorforfattere har vi jobbet mye på den måten, forteller Skodvin. – Vi pleier å snakke og jobbe og skrive samtidig.

– Ja, det er ikke sånn at vi først snakker sammen og har det gøy, og så setter vi oss alvorlig ned hver for oss og skriver. Det går i ett, forteller Bjørnstad.

HISTORISK SERIE

Hvordan Lilyhammer ble unnfanget og fant veien ut i verden, er blitt behørig omtalt og tilhører ikke bare norsk tv-historie, men internasjonal tv-historie. En rekke omstendigheter skulle bidra til det, som at NRK viste en sjelden handlekraft tidlig, at Steven van Zandt skulle engasjere seg langt utover rollen som skuespiller og at Netflix besluttet å innlemme serien i sin revolusjonerende forretningsstrategi. Verden tror at House of Cards var den første tv-serien der alle episodene ble sluppet samtidig på web, men vi nordmenn vet selvsagt at det var Lilyhammer.

– Tone Rønning hadde akkurat blitt ansvarlig for eksternt drama i NRK og var veldig gutsy, litt uvant i norsk tv-sammenheng. Hun gikk rett inn, før vi hadde kontrakt med Steven, og sa at dette burde NRK gå for, forteller Skodvin.

– Vi hadde Steven i tankene allerede den gangen, men trodde ikke det var særlig realistisk, fortsetter Bjørnstad. – Vi pitchet ideen for Steven i Bergen og han likte den. Han er jo fascinert av Norge, ikke bare som nasjon, men som fenomen, hvordan ting fungerer her kontra i USA. Det var noe i pitchen han kjente seg igjen i. Han har nok gjort seg mange av de samme tankene som rollefiguren i serien. Norge er annerledes, ikke minst for amerikanere.

Det er dette kultur-clashet som står sentralt for serien, og som ofte skaper mer spenning enn de rene krim-innslagene. Men det var samtidig noe av kongstanken, å forflytte en klassisk mafioso til etterbruket fra Lillehammer-OL.

– Vi syntes det var spennende å få en sånn fyr til å bryne seg på det norske sosialdemokratiet. Det var det som trigget oss, at historien fungerer på flere nivåer, sier Skodvin. – Det er gøy å se en mafiafyr i snøen på en ren, direkte humoristisk måte. Men det er også interessant på en samfunnsmessig måte, de kuriøse sidene ved det norske samfunnet blir enda mer kuriøse sett gjennom hans amerikanske, do it yourself-perspektiv.

– Vi så på Norge som seriens antagonist og hovedmotstanderen til Frank, manifestert gjennom ulike karakterer, utdyper Bjørnstad – Borettslagslederen, den mannlige jordmoren, saksbehandleren på NAV….

AMBIVALENSEN

Det som gjør Lilyhammer-universet annerledes enn f.eks. Himmelblå og Hjem er at karakterene er småkorrupte, noen vil kalle dem «tapere». Vi møter folk som driter på draget, enten det er NAV-saksbehandleren eller borettslagslederen. De er gjenkjennelige fra hverdagen i Norge, samtidig som det er karikert, og slik er ikke veien så lang fra Lilyhammer til Otto Jespersens satire som de begge en periode skrev sammen med.

– Det må være en reell spenning der, hvis det blir for trygt, blir det ikke like moro, sier Bjørnstad. – I det vi skrev med Otto fantes også denne ambivalensen. Om du flagger at nå skal du gjøre narr av noe du syns er skikkelig teit, så blir satiren mindre interessant. Men folk lot tvilen komme Otto til gode fordi de visste at han hadde hjertet på rette plassen.

– Ja, ambivalensen er viktig, istemmer Skodvin. – Er det en reaksjonær serie eller en godhjertet serie om sosialdemokratiets hverdagshelter? Den spenningen er interessant. Dette rommet for ambivalens var der i Ottos monologer, en tvil om hva som egentlig menes. Det samme med Steven: De fleste har ham fra Sopranos, derfor lurer vi på om han bærer med seg de samme verdiene og vil oppføre seg på samme måte i Lilyhammer.

– Samtidig møter Frank de samme utfordringene som alle andre som innvandrer til Norge, sier Bjørnstad. – Han oppsøker NAV og må skape seg en ny tilværelse i uvante omgivelser. Det gjør ham til en antihelt og underdog.

– Det er en satirisk serie, men relasjonene mellom karakterene er mer realistiske. Vennskapet mellom Frank og Torgeir blir jo et genuint vennskap.

Lilyhammer 2 - versjon 2

ANDRE SESONGEN

Etter en eventyrlig første sesong av Lilyhammer, som startet med over en million norske seere, er det nå klart for andre sesongen. Selv om Frank nå er vel etablert og ikke en hjelpetrengende innvandrer, er livet i Mjøsbyen langt fra problemfritt. Siden sist er han blitt tobarnsfar og helgepappa. Det er heller ikke lett å drive seriøs kriminell business når alle rundt deg er amatører. Tidsklemma blir ikke mindre plagsom for Frank når britiske gangstere finner veien til Lillehammer.

Kulturkollisjon fortsetter å være et grunntema i serien, og denne gangen har budsjettet gitt rom for litt flere eksotiske locations og utenlandske skuespillere. Blant nye karakterer som dukker opp er også Henriette Steenstrup som en asylmottaksleder som sliter med å takle overgangen til privat sektor.

Bjørnstad beskriver halvt spøkefullt det å bli kastet ut i serieskapernes verden som den samme «fisk på land»-opplevelsen som Frank gjennomgår i serien. Men nettopp Van Zandts respekt for showrunner-rollen hjalp dem mye.

– Steven var gått i lære i Sopranos-skolen. Der var showrunner David Chase en veldig respektert og viktig person. Derfor så han på oss forfattere som et kreativt senter for serien.

– Dette med serieskapere er ikke institusjonalisert på samme måte i norsk tv, forklarer Skodvin. – I amerikansk tv har du Writers’ Room der det sitter alt fra ti til tyve personer og jobber sammen med showrunneren. På de mindre nordiske seriene er det ikke slik. Men på en network-serie der du har 22 episoder per sesong, må du ha en forfatter til å styre det, en som kan se hele bildet.

– Her hjemme er det ikke alltid like klart hvem som har kontrollen. Du sender ikke ut et memo og forventer at ting løser seg, humrer Bjørnstad.

– Den amerikanske Writers’ Room-modellen er ugjennomførbar med norske dramabudsjetter. Fra humor-tv er vi vant til å jobbe i større redaksjoner med idéfolk. I Lilyhammer 2 forsøkte vi å få til noe av det samme ved å ta med tre nyutdannede forfattere fra Den norske filmskolen – Tomas Solli, Helena Nielsen og Jadranko Mehic. Det har fungert bra. Jo flere som deltar i den kollektive skriveprosessen, desto flere ideer får man.

DA NETFLIX KOM INN

Den store gamechanger for serien var da Netflix kom inn i bildet. Det var gøy og uventet, ifølge Skodvin.

– Vi lagde en promo etter et par ukers opptak som Steven tok med og viste for tv-folk i USA. Det viste seg å passe bra med planene til Netflix, som akkurat skulle lansere sin nye satsning på originalt innhold, som har resultert i Orange Is the New Black og House of Cards. De syntes promoen var morsom. Steven var fra starten ambisiøs og optimistisk på seriens vegne, mens vi var mer preget av norsk pessimisme.

Bjørnstad beskriver kontakten med den amerikanske tv-bransjen som interessant.

– Ikke minst å se hvordan de valgte å gjøre ting annerledes, ved å legge ut åtte episoder samtidig. For et og et halvt år siden føltes det uvant, men nå er det blitt en naturlig måte å se tv-serier på. Det har åpenbart vært en vellykket strategi.

Om de skulle gå i gang med en amerikansk serie, avhenger helt og holdent av ideen, og er ikke noe de drømmer om, sier Skodvin.

– Nei, vi har egentlig ingen store ambisjoner om det. Men det er ideene som avgjør. Har man en idé som er internasjonal, så skal man ikke være redd for å forsøke å realisere den som nettopp det. Og akkurat nå har jo skandinaviske tv-serier en høy standing i USA, så tidspunktet er ikke dårlig.

– Det hadde sikkert vært spennende å jobbe der, men det viktigste er at man kan jobbe med prosjekter man brenner for, istemmer Bjørnstad.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY