400 episoder senere

400 episoder senere

Til glede for dem der ute som synes jeg har gnålt irriterende mye om hvor fortreffelige ting er på Cæsar, byr jeg her på noe dyrekjøpte erfaringer og ydmykelser, skriver Arne Berggren.

Jeg er vel bare i bunn og grunn enda én av dem som måtte slikke på dørhåndtak i kuldegrader, uansett hva mutter’n sa for noe. Da jeg jobbet med serier for RubiconTV pekte folk på en dør i kantinen og sa at dit inn måtte jeg ikke finne på å bevege meg. Jeg så folk komme ut derfra, rare i blikket, for aldri mer å returnere.

Bak denne døren befant seg en stat i staten. Metronome Spartacus AS. Der inne produserer de 170 episoder drama pr. år. mellom 80 og 110 mennesker er beskjeftiget på fulltid, ni måneder i året. Trekamera studioproduksjon i tre studioer og en egen second unit som gjør scener ute på location. En dramafabrikk skapt av forfattere og drevet frem av manus og alltid med forfattere i viktige posisjoner. Skulle man ikke gå inn der?

Det viste seg at de lette etter en showrunner. De hadde bestemt seg for å slå sammen manusprodusentstillingen med den kreative produsenten, altså gi en forfatter enda mer makt. Lasse Hallberg gadd ikke å snakke om det, da jeg spurte hvorfor ingen på Cæsar spurte meg, når de åpenbart hadde snakket med halve Norge og deler av Sverige allerede. Du er ikke interessert, sa han bryskt. Andre gangen var han enda mer avvisende, men jeg hørte ham le da jeg slukøret forlot kontoret hans. Jeg aner ikke om jeg gikk i en felle basert på avvisende psykologi, men jeg insisterte enda hardere på at jeg måtte være riktig mann, og plutselig sa TV2, Anne Kolbjørnsen og Lasse greit, du kan begynne på mandag.

Å lede produksjonen av alt innholdet på rundt 400 episoder er både tortur og et privilegium. Hva man enn mener om serien, er det tre vesentlige fakta som er sentrale for å forstå hva dette dreier seg om: 1. Du produserer en mengde drama som tilsvarer én spillefilm pr uke. 2. Du får aldri mer en pause så lenge du er der og 3. De berømte showrunnerne fra Storbritannia og USA har som regel en bakgrunn som dette.

Hotel Cæsar er en serie som stadig må forandre seg for å overleve. Uansett hva du måtte mene om serien idet du går inn døren, får du en sjanse til forandre. Til å begynne med opplevde jeg kulturen som svært lite endringsvillig, men jeg ser i ettertid at jeg systematisk begynte i feil ende og som en klumsete protagonist oppnådde det motsatte av hva jeg ønsket.

Manusprodusent Ole Marius Araldsen svarte at jeg kom til å feilberegne tiden ting tar da jeg spurte han hvilken feil jeg sannsynligvis kom til å gjøre først. Han hadde naturligvis helt rett. To år som showrunner gir deg en bachelor i storylining, kreativ ledelse og dyrekjøpt erfaring i endringsprosesser. Til glede for dem der ute som synes jeg har gnålt irriterende mye om hvor fortreffelige ting er på Cæsar, byr jeg her på noe dyrekjøpte erfaringer og ydmykelser.

1. Du har aldri nok tid. Fra du starter jobber du bare unntaksvis mindre enn 60-70-timers uker. Ikke sjelden klokker du inn rundt 100 timers uker, kanskje et par måneder i strekk. Du tenker storyline når du sovner, du drømmer om storyline og du tenker storyline når du våkner, dusjer, spiser, kjører bil, tisser … Det tar et års tid før du greier  å slå av mens du sover. Før det, ligger du rastløs og vrir deg og gruer deg til kanalens notes, regissørenes myldrende innspill og fagsjefenes endeløse rekke av spørsmål. Du har aldri nok tid, alle vil ha tak i deg, du får mellom 30 og 100 spørsmål om dagen og forvirringen du er ansvarlig for, gir seg aldri, og du griper deg stadig oftere i å glede deg til fredag ettermiddag, når du endelig kan begynne å jobbe uforstyrret frem til mandag morgen.

2. Det enkle er det vanskeligste. Du tror kanskje du er en ganske erfaren dramatiker, og du er naturligvis overbevist om at såpe er noe du kan lage med én hånd på ryggen og bind for øynene. Jeg kan forsikre deg om at det er vanskelig å skrive enkelt og tydelig, men klare konflikter og gode frempek. Det er så vanskelig å spytte ut en jevn strøm av cliffer, at du aner ikke. Man kan ikke gjemme seg bak fiks dialog eller subtil undertekst. Man må være en djevel på struktur. Forstår man ikke byggestenene i drama, surrer man seg bort, og med mellom 5 og 10 dramatiske linjer som går parallellt og flettes sammen i scener som beveger seg mellom tre studioer og 14 hovedpersoner, får en hver mangel på presisjon katastrofale følger.

3.  Karakteren tar virkelig over. Ja, det er en myte at karakterene gjør som de selv vil, tross forfatternes vilje, men på en langserie av dette kaliberet, gjør de det. Skuespillerne får en enorm makt i produksjonen, de jobber så tett og så mye sammen at de mer eller mindre bevisst påvirker linjene de skriver. Du er så prisgitt hva de leverer, at du noen ganger skriver mer for dem enn de lar seg påvirke av manus. Inntil du én dag finner nøkkelen til å vokte storyline gjennom hele prosessen. Man skal huske at noen av skådisene har vært med i over femten år, de lar seg ikke vippe av pinnen av enda en ny fyr som vil dra karakteren deres i en ny retning. Bare ved å gi deg en solid dose motstand, vet de at de overlever.

4. Delfiner og haier har samme profil. En coach forklarte meg en gang hvordan  lekende delfiner skremmer skitten av karper. Delfiner vil svømme rundt og leke overalt og med alle. Haien vil nøyaktig det samme, men spise istedet for å leke. Og i motlys ser de klin like ut. Jeg har jobbet prosjektorientert i hele mitt liv, og skjønte for sent at jeg virket farligere for noen enn jeg ante. Skal du endre en kreativ organisasjon på denne størrelsen, må du være tålmodig og bruke mye tid på det som funker, se folk du antar er dine venner i øynene, dyrke de sikre alliansene.

5. Behovet for visjon er akutt. Jeg har vært med på endel visjonsprosesser i mitt liv og stort sett ristet på hodet i etterkant. Den største feilen jeg gjorde var å sette i gang endringsprosser og gi kritikk basert på mine egne kvalitetskriterier. Jeg trodde jeg visste best fordi jeg på en måte beveget meg ned i verdikjeden hva dramakvalitet angår. Jeg så bare kaos der det i virkeligheten fantes en enorm endringsvilje. Ikke før vi innførte kjerneverdier som var operasjonelle for absolutt alle fagfunksjoner, kom vi inn i en positiv spiral. Ved å søke mot alt som var ENKLERE, TETTERE og MER FØLSOMT dannet det seg et felles vokabular ledelsen også kunne måles på. På skjermen kan dette etterhvert oppleves som et tettere bildespråk med færre detaljer og en mer presis og bevisst gjengivelse av emosjonelle vendepunkter.

Hotel Cæsar har alltid vært i kontinuerlig endring. Sammen med konseptuerende regissør Maggi Bergheim, redaksjonsleder Kristine Berg og produsent Ellen Alveberg og i samarbeid med fagsjefene og TV2-redaktør og Cæsarveteran, Christopher Haug, har jeg fått rive og bygge opp igjen de fleste studioene, dekonstruere og rekonstruere manuslogistikken, foretatt en velkomment generasjonsskifte på manussiden og gjort noen vesentlige endringer som forhåpentligvis bringer Cæsar nye skritt i retning moderne, karaktérbasert tv-drama og vekk fra det litt 90-tallspregede live-on-tape-preget som mange av trekameraproduksjonene etter hvert fikk. Jeg unner min etterfølger å få være like bastant, selvsikker og bedrevitende som jeg har fått være, vel vitende om at det er mange av mine endringer som nå er under angrep. Delfin, hai eller karpe? Cæsar er et fantastisk sted for læring.

Arne Berggren er serieskaper og forfatter.

Berggren1

Les noen av hans tidligere innlegg:

10 ting som fortsatt forundrer meg

Du trodde Netflix var en revolusjon?

Når korthusene faller

Storylining i farta

En norsk Emmy?

Når Winge tar rommet

Kjære Hadia

Kunsten å skrive enkelt

10 tiltak som vil styrke norsk tv-drama

 

 

4 kommentarer til 400 episoder senere

  1. Men så er spørsmålet, hva skal du gjøre nå Berggren? Kan jeg spørre deg om en ting som stadig dukker opp i ulike chatroom og fora på nettet, bla på min egen blogg. X poster et innlegg i foraet der han sier han har en ide for en film eller Tv serie? Så spør han om råd for hva han skal gjøre med ideen? Da svarer jeg stort sett at jeg ikke har noen anelse om hva han skal gjøre? Så jeg spør deg nå: hva skal folk med dumme ideer om potensielle filmer gjøre? Kan jeg henvise dem til deg:)

  2. Tja, hva skal man svare? Jeg får ofte liknende spørsmål, Michael, men felles for de fleste som spør på denne måten er nok dessverre at de aldri helt har jobbet noe særlig med den glitrende idéen. En enkel idé er bare unntaksvis noe særlig verdt i seg selv, heller. Det er nettopp det å foredle den, gjennomføre,komme seg videre med den som er poenget. Jeg møter også folk som hevder at de er flinke forfattere, de har bare ikke skrevet noe ennå, de mangler tid. Jeg har liten tro på at det fins særlige mange gode pitcher til tv-serier eller filmer der ute som ingen har hørt om. Men om man får et av disse lynnedslagene som der og da kjennes ut som «en god idé», bør man sette seg ned, begynne å utvikle den. Jobbe med den noen uker, og så ville jeg tatt kontakt med et produksjonsselskap for film eller tv. Jeg ville ikke vært redd for at noen stjeler idéen, tvertimot formulert den så godt jeg kunne på max en a-4side og sendt den avgårde og krysset fingrene. Men før jeg gjorde det, ville jeg bestilt tre fire bøker fra amazon om hvordan man utvikler og pitcher en idé. Så hvordan jobber du videre med det du mener er en god idé? Kan hende det er sånn at dersom du overhodet ikke vet hvilken retning du skal bevege deg i, er det like greit å la den ligge?

  3. Takk for svar. Du sier de skal lage synopsis og sende det til et produksjonsselskap, men er det vanlig at de utvikler noe som bare er en synopsis? La oss si at et mirakel skjer og selskapet liker ideen, hva skjer så? Et manuskript må jo oppdrives, og kan man ikke skrive det selv er man vel like langt? Det er jo ikke alle som kan skrive slik som en forfatter, vet du. I tillegg til filmbloggen min, har jeg en liten ressursside om kreativ skriving på kreativskriving.com . Der samler jeg gode ideer om slikt. De eneste jeg har funnet som faktisk ber om innspill er radioteateret.

  4. Likte siden din om kreativ skriving. Fint at noen samler opp info og deler med andre. Det hender absolutt at et produksjonsselskap tar tak i noes skisse/synopsis og ber noen andre skrive det ut hvis den som har idéen ikke kan gjøre det selv. Jeg ville som sagt tatt sjansen og sendt en kort beskrivelse til et selskap og sett hva som skjer. Man kan jo også ta kontakt med en forfatter, men jeg må innrømme at de gangene noen tar kontakt med meg på denne måten, blir det mest plunder, er jeg redd. Istedetfor bare å sende fra seg idéen, må det avtales møter, kanskje vedkommende ber meg skrive under en kontrakt om at jeg ikke kan stjele idéen og i det hele tatt, det blir my fuzz, dessverre, og det har man ikke tid til. Finn heller ut hvem som er utviklingsansvarlig hos et eller annet selskap man synes har laget noe fint, sendt en mail til vedkommende og spør om det er ok å sende en idé, noen sier ja andre sier nei eller har bestemt regler for hvordan det skal foregå. Om man ikke kan skrive det ut selv som et manus, må man være forberedt på at andre gjør det og at man mister kontrollen. Man skal heller ikke tro at en idé er veldig mye verdt. I Norge får du kanskje ut max tredve førti tusen kroner på noe som noen andre går videre med. Det er også et spørsmål om hvor original idéen er, om den er opphavsrettslig beskyttet i utganspunktet – det er utførelsen som i stor grad er rammeverket som gjør det til et åndsverk.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

400 episoder senere

400 episoder senere

Til glede for dem der ute som synes jeg har gnålt irriterende mye om hvor fortreffelige ting er på Cæsar, byr jeg her på noe dyrekjøpte erfaringer og ydmykelser, skriver Arne Berggren.

Jeg er vel bare i bunn og grunn enda én av dem som måtte slikke på dørhåndtak i kuldegrader, uansett hva mutter’n sa for noe. Da jeg jobbet med serier for RubiconTV pekte folk på en dør i kantinen og sa at dit inn måtte jeg ikke finne på å bevege meg. Jeg så folk komme ut derfra, rare i blikket, for aldri mer å returnere.

Bak denne døren befant seg en stat i staten. Metronome Spartacus AS. Der inne produserer de 170 episoder drama pr. år. mellom 80 og 110 mennesker er beskjeftiget på fulltid, ni måneder i året. Trekamera studioproduksjon i tre studioer og en egen second unit som gjør scener ute på location. En dramafabrikk skapt av forfattere og drevet frem av manus og alltid med forfattere i viktige posisjoner. Skulle man ikke gå inn der?

Det viste seg at de lette etter en showrunner. De hadde bestemt seg for å slå sammen manusprodusentstillingen med den kreative produsenten, altså gi en forfatter enda mer makt. Lasse Hallberg gadd ikke å snakke om det, da jeg spurte hvorfor ingen på Cæsar spurte meg, når de åpenbart hadde snakket med halve Norge og deler av Sverige allerede. Du er ikke interessert, sa han bryskt. Andre gangen var han enda mer avvisende, men jeg hørte ham le da jeg slukøret forlot kontoret hans. Jeg aner ikke om jeg gikk i en felle basert på avvisende psykologi, men jeg insisterte enda hardere på at jeg måtte være riktig mann, og plutselig sa TV2, Anne Kolbjørnsen og Lasse greit, du kan begynne på mandag.

Å lede produksjonen av alt innholdet på rundt 400 episoder er både tortur og et privilegium. Hva man enn mener om serien, er det tre vesentlige fakta som er sentrale for å forstå hva dette dreier seg om: 1. Du produserer en mengde drama som tilsvarer én spillefilm pr uke. 2. Du får aldri mer en pause så lenge du er der og 3. De berømte showrunnerne fra Storbritannia og USA har som regel en bakgrunn som dette.

Hotel Cæsar er en serie som stadig må forandre seg for å overleve. Uansett hva du måtte mene om serien idet du går inn døren, får du en sjanse til forandre. Til å begynne med opplevde jeg kulturen som svært lite endringsvillig, men jeg ser i ettertid at jeg systematisk begynte i feil ende og som en klumsete protagonist oppnådde det motsatte av hva jeg ønsket.

Manusprodusent Ole Marius Araldsen svarte at jeg kom til å feilberegne tiden ting tar da jeg spurte han hvilken feil jeg sannsynligvis kom til å gjøre først. Han hadde naturligvis helt rett. To år som showrunner gir deg en bachelor i storylining, kreativ ledelse og dyrekjøpt erfaring i endringsprosesser. Til glede for dem der ute som synes jeg har gnålt irriterende mye om hvor fortreffelige ting er på Cæsar, byr jeg her på noe dyrekjøpte erfaringer og ydmykelser.

1. Du har aldri nok tid. Fra du starter jobber du bare unntaksvis mindre enn 60-70-timers uker. Ikke sjelden klokker du inn rundt 100 timers uker, kanskje et par måneder i strekk. Du tenker storyline når du sovner, du drømmer om storyline og du tenker storyline når du våkner, dusjer, spiser, kjører bil, tisser … Det tar et års tid før du greier  å slå av mens du sover. Før det, ligger du rastløs og vrir deg og gruer deg til kanalens notes, regissørenes myldrende innspill og fagsjefenes endeløse rekke av spørsmål. Du har aldri nok tid, alle vil ha tak i deg, du får mellom 30 og 100 spørsmål om dagen og forvirringen du er ansvarlig for, gir seg aldri, og du griper deg stadig oftere i å glede deg til fredag ettermiddag, når du endelig kan begynne å jobbe uforstyrret frem til mandag morgen.

2. Det enkle er det vanskeligste. Du tror kanskje du er en ganske erfaren dramatiker, og du er naturligvis overbevist om at såpe er noe du kan lage med én hånd på ryggen og bind for øynene. Jeg kan forsikre deg om at det er vanskelig å skrive enkelt og tydelig, men klare konflikter og gode frempek. Det er så vanskelig å spytte ut en jevn strøm av cliffer, at du aner ikke. Man kan ikke gjemme seg bak fiks dialog eller subtil undertekst. Man må være en djevel på struktur. Forstår man ikke byggestenene i drama, surrer man seg bort, og med mellom 5 og 10 dramatiske linjer som går parallellt og flettes sammen i scener som beveger seg mellom tre studioer og 14 hovedpersoner, får en hver mangel på presisjon katastrofale følger.

3.  Karakteren tar virkelig over. Ja, det er en myte at karakterene gjør som de selv vil, tross forfatternes vilje, men på en langserie av dette kaliberet, gjør de det. Skuespillerne får en enorm makt i produksjonen, de jobber så tett og så mye sammen at de mer eller mindre bevisst påvirker linjene de skriver. Du er så prisgitt hva de leverer, at du noen ganger skriver mer for dem enn de lar seg påvirke av manus. Inntil du én dag finner nøkkelen til å vokte storyline gjennom hele prosessen. Man skal huske at noen av skådisene har vært med i over femten år, de lar seg ikke vippe av pinnen av enda en ny fyr som vil dra karakteren deres i en ny retning. Bare ved å gi deg en solid dose motstand, vet de at de overlever.

4. Delfiner og haier har samme profil. En coach forklarte meg en gang hvordan  lekende delfiner skremmer skitten av karper. Delfiner vil svømme rundt og leke overalt og med alle. Haien vil nøyaktig det samme, men spise istedet for å leke. Og i motlys ser de klin like ut. Jeg har jobbet prosjektorientert i hele mitt liv, og skjønte for sent at jeg virket farligere for noen enn jeg ante. Skal du endre en kreativ organisasjon på denne størrelsen, må du være tålmodig og bruke mye tid på det som funker, se folk du antar er dine venner i øynene, dyrke de sikre alliansene.

5. Behovet for visjon er akutt. Jeg har vært med på endel visjonsprosesser i mitt liv og stort sett ristet på hodet i etterkant. Den største feilen jeg gjorde var å sette i gang endringsprosser og gi kritikk basert på mine egne kvalitetskriterier. Jeg trodde jeg visste best fordi jeg på en måte beveget meg ned i verdikjeden hva dramakvalitet angår. Jeg så bare kaos der det i virkeligheten fantes en enorm endringsvilje. Ikke før vi innførte kjerneverdier som var operasjonelle for absolutt alle fagfunksjoner, kom vi inn i en positiv spiral. Ved å søke mot alt som var ENKLERE, TETTERE og MER FØLSOMT dannet det seg et felles vokabular ledelsen også kunne måles på. På skjermen kan dette etterhvert oppleves som et tettere bildespråk med færre detaljer og en mer presis og bevisst gjengivelse av emosjonelle vendepunkter.

Hotel Cæsar har alltid vært i kontinuerlig endring. Sammen med konseptuerende regissør Maggi Bergheim, redaksjonsleder Kristine Berg og produsent Ellen Alveberg og i samarbeid med fagsjefene og TV2-redaktør og Cæsarveteran, Christopher Haug, har jeg fått rive og bygge opp igjen de fleste studioene, dekonstruere og rekonstruere manuslogistikken, foretatt en velkomment generasjonsskifte på manussiden og gjort noen vesentlige endringer som forhåpentligvis bringer Cæsar nye skritt i retning moderne, karaktérbasert tv-drama og vekk fra det litt 90-tallspregede live-on-tape-preget som mange av trekameraproduksjonene etter hvert fikk. Jeg unner min etterfølger å få være like bastant, selvsikker og bedrevitende som jeg har fått være, vel vitende om at det er mange av mine endringer som nå er under angrep. Delfin, hai eller karpe? Cæsar er et fantastisk sted for læring.

Arne Berggren er serieskaper og forfatter.

Berggren1

Les noen av hans tidligere innlegg:

10 ting som fortsatt forundrer meg

Du trodde Netflix var en revolusjon?

Når korthusene faller

Storylining i farta

En norsk Emmy?

Når Winge tar rommet

Kjære Hadia

Kunsten å skrive enkelt

10 tiltak som vil styrke norsk tv-drama

 

 

4 Responses to 400 episoder senere

  1. Men så er spørsmålet, hva skal du gjøre nå Berggren? Kan jeg spørre deg om en ting som stadig dukker opp i ulike chatroom og fora på nettet, bla på min egen blogg. X poster et innlegg i foraet der han sier han har en ide for en film eller Tv serie? Så spør han om råd for hva han skal gjøre med ideen? Da svarer jeg stort sett at jeg ikke har noen anelse om hva han skal gjøre? Så jeg spør deg nå: hva skal folk med dumme ideer om potensielle filmer gjøre? Kan jeg henvise dem til deg:)

  2. Tja, hva skal man svare? Jeg får ofte liknende spørsmål, Michael, men felles for de fleste som spør på denne måten er nok dessverre at de aldri helt har jobbet noe særlig med den glitrende idéen. En enkel idé er bare unntaksvis noe særlig verdt i seg selv, heller. Det er nettopp det å foredle den, gjennomføre,komme seg videre med den som er poenget. Jeg møter også folk som hevder at de er flinke forfattere, de har bare ikke skrevet noe ennå, de mangler tid. Jeg har liten tro på at det fins særlige mange gode pitcher til tv-serier eller filmer der ute som ingen har hørt om. Men om man får et av disse lynnedslagene som der og da kjennes ut som «en god idé», bør man sette seg ned, begynne å utvikle den. Jobbe med den noen uker, og så ville jeg tatt kontakt med et produksjonsselskap for film eller tv. Jeg ville ikke vært redd for at noen stjeler idéen, tvertimot formulert den så godt jeg kunne på max en a-4side og sendt den avgårde og krysset fingrene. Men før jeg gjorde det, ville jeg bestilt tre fire bøker fra amazon om hvordan man utvikler og pitcher en idé. Så hvordan jobber du videre med det du mener er en god idé? Kan hende det er sånn at dersom du overhodet ikke vet hvilken retning du skal bevege deg i, er det like greit å la den ligge?

  3. Takk for svar. Du sier de skal lage synopsis og sende det til et produksjonsselskap, men er det vanlig at de utvikler noe som bare er en synopsis? La oss si at et mirakel skjer og selskapet liker ideen, hva skjer så? Et manuskript må jo oppdrives, og kan man ikke skrive det selv er man vel like langt? Det er jo ikke alle som kan skrive slik som en forfatter, vet du. I tillegg til filmbloggen min, har jeg en liten ressursside om kreativ skriving på kreativskriving.com . Der samler jeg gode ideer om slikt. De eneste jeg har funnet som faktisk ber om innspill er radioteateret.

  4. Likte siden din om kreativ skriving. Fint at noen samler opp info og deler med andre. Det hender absolutt at et produksjonsselskap tar tak i noes skisse/synopsis og ber noen andre skrive det ut hvis den som har idéen ikke kan gjøre det selv. Jeg ville som sagt tatt sjansen og sendt en kort beskrivelse til et selskap og sett hva som skjer. Man kan jo også ta kontakt med en forfatter, men jeg må innrømme at de gangene noen tar kontakt med meg på denne måten, blir det mest plunder, er jeg redd. Istedetfor bare å sende fra seg idéen, må det avtales møter, kanskje vedkommende ber meg skrive under en kontrakt om at jeg ikke kan stjele idéen og i det hele tatt, det blir my fuzz, dessverre, og det har man ikke tid til. Finn heller ut hvem som er utviklingsansvarlig hos et eller annet selskap man synes har laget noe fint, sendt en mail til vedkommende og spør om det er ok å sende en idé, noen sier ja andre sier nei eller har bestemt regler for hvordan det skal foregå. Om man ikke kan skrive det ut selv som et manus, må man være forberedt på at andre gjør det og at man mister kontrollen. Man skal heller ikke tro at en idé er veldig mye verdt. I Norge får du kanskje ut max tredve førti tusen kroner på noe som noen andre går videre med. Det er også et spørsmål om hvor original idéen er, om den er opphavsrettslig beskyttet i utganspunktet – det er utførelsen som i stor grad er rammeverket som gjør det til et åndsverk.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY