– Vi trenger en ny debatt om filmpolitikken

– Vi trenger en ny debatt om filmpolitikken

Etter seks år som direktør i Norsk filminstitutt kan Nina Refseth se tilbake i ettertankens klare lys og komme med noen hjertesukk. – Jeg håper det kan bli større toleranse for å mislykkes, slik at både bransjen og NFI kunne ta større sjanser.

Alle fotos av Carsten Aniksdal.

Staten besluttet i 2007 at Norsk filminstitutt skulle slås sammen med Norsk filmfond og Norsk filmutvikling. Ulike kulturer og 80 ansatte skulle samles under én paraply, og det burde skje så knirkefritt som mulig, for denne institusjonen er fundamentet som hele den norske filmbransjen lener seg på. Til å gjennomføre fusjonen hentet man inn en person som de færreste filmfolk hadde hørt om, Nina Refseth, forlagsdirektør i Det norske samlaget. Hvordan ville det gå? Over all forventning, skulle det vise seg. Noen kritiske røster syntes omleggingen tok for lang tid og at den nye direktøren var for usynlig i debatten, men de fikk liten gjenklang. Stort sett har det vært stille, og det betyr gjerne at folk er såre fornøyd.

Etter å ha loset NFI gjennom en tøff og krevende omstilling, slutter Nina Refseth ved årets utgang. Det er tid for en oppsummering.

Du har ingen formell eller praktisk bakgrunn fra filmbransjen. Hvordan hadde det seg at du ble sjef for Norsk filminstitutt? 

– Det spørsmålet burde du vel stille til de som ansatte meg?

Du ble headhuntet?

– Noe av bakgrunnen for at jeg ble hentet, var nok fusjonen som skulle skje. Fondet skulle slås sammen med Instituttet og Filmutviklingen. Endringer var noe jeg hadde holdt på med i forlaget, der det var min oppgave å dreie forlaget i en litt annen retning. Og så tror jeg at de så det som en fordel å få inn en person som ikke var dypt forankret på noen side i filmbransjen. Jeg har forståelse for at det er noen administrative ting som skal på plass for at en kulturinstitusjon skal fungere, og jeg vet at det må gjøres klokt. Det som er ganske likt i litteratur og film, og som for så vidt gjelder alle kunstuttrykk, er at de som utfører yrket ser det som det viktigste i verden for dem. Det er noe jeg skjønner og har respekt for, og det tror jeg var en medvirkende årsak til at jeg ble spurt.

Fusjonen gikk smertefritt?

– Det var en fusjon som lå i kortene. Utgangspunktet var Filmmeldinga, men det har egentlig vært en utvikling som har pågått siden 2001. Oppgaven var å få enhetene til å jobbe sammen under en felles paraply. Tanken var at bransjen skulle ta større ansvar og at staten skulle trekke seg tilbake. Jeg vil ikke si at det gikk smertefritt, men det gikk uten for mye rabalder.

Hva var den største utfordringen?

– At fusjonen kom nesten samtidig med et nytt regelverk for bransjen. Det ble veldig mye på en gang. I ettertid kan man spørre om det ikke hadde vært fordelaktig å beholdt litt mer kontinuitet gjennom dette. Det betyr ikke at jeg mener at endringen av forskriftene var feil, jeg bare stiller spørsmålstegn ved tidspunktet i ettertid. På den annen side er det sånn det er, det vil alltid komme endringer, sånn cirka hvert syvende år.

Har vi for mange ordninger?

– Jeg har flere ganger sagt at jeg er skeptisk til at vi har endt opp med så mange ordninger, som er veldig detaljerte, faktisk helt ned i tildelingsbrevet. Det skjer endringer i løpet av et år, og jeg er redd for at mengden ordninger kan føre til at vi mister hovedmålet av syne, nemlig å sikre vilkårene for best mulig film innen ulike sjangre. Men det er jo ikke sikkert at det fordeler seg helt likt fra år til år.

Går vi i retning av for mye detaljstyring?

– Ja, det er en generell utvikling og den har flere problematiske sider. Hvor små flater kan man styre på? På filmens område begynner disse flatene å bli små på enkelte områder. Selvfølgelig skal staten, som bevilger 450 millioner årlig bare gjennom NFI, ha filmpolitiske mål, men man må stille spørsmål om hvordan målene skal realiseres. Hvilke virkemidler er hensiktsmessige?

Nina Refseth_port_768_Carsten Aniksdal

Kan du konkretisere?

– Hvis vi ser på spillefilmen, så er det satt opp veldig mange mål som er sidestilte, uten noen som helst prioritering. Det er publikumsmål, mål for fordeling mellom kjønn og region, volummål – 25 kinofilmer i året, inklusive 5 dokumentarer og 4 barnefilmer –  men det står ingen steder at det skal være med forhåndstilskudd. I virkeligheten lager vi årlig 16-17 kinofilmer med forhåndstilskudd. Av disse faller en del inn under markedsordningen, som ikke kvalitetsvurderes. Tar vi også vekk barnefilmene, så blir det veldig små midler igjen til kinofilmen når vi også har «Nye veier» og «pakkefinansiering». Hvor mange av målene kan disse få filmene greie å realisere? Hvis man øremerker alt, så begrenser man mulighetene til å satse på det mest spennende prosjektet, bare fordi det kanskje ikke passer inn i alle føringene som er gitt. Det blir veldig tungrodd. Jeg er ikke uenig i målene, men jeg ser at styringsflaten blir mindre og mindre.

Hva gjør NFI for å snu denne utviklingen?

– Vi har signalisert vår bekymring til Kulturdepartementet, og fått positive signaler tilbake. Det jeg håper vi får gjennomslag for nå, er å gå tilbake til en større pengepott, som kan fordeles mer smidig. Vi må få til en bedre balanse mellom faste forordninger og pragmatiske løsninger. Jeg håper departementet vil sette i gang arbeidet med en ny filmmelding. Virkeligheten forandrer seg hele tiden og ofte så gradvis at du nesten ikke merker det. Man må alltid stille spørsmålet om hvordan ting kan gjøres bedre fremover. Vi trenger en ny diskusjon om filmpolitikken.

For å begrense byråkratiet?

– Ikke bare det. Vi trenger en debatt som favner videre enn fordelingen av kroner og ører. Vi må snakke om hva slags filmpolitikk vi vil ha. Hva vil vi oppnå, hvordan skal vi bruke pengene? Og her må bransjen komme på banen. Faren er at hvis vi ikke tar debatten selv, så kommer noen andre og tar den. Da kan vi bli parkert på sidelinjen. Hvis du tar et gode for gitt og ikke diskuterer det, ikke forsvarer det, ikke holder det levende, så kan det plutselig være borte.

Thomas Robsahm, NFIs tidligere konsulent, kalte etterhåndsstøtten en stor tabbe?

– Etterhåndsstøtten er et eksempel på en ordning som er riktig tenkt, men som har fått en del utilsiktede bieffekter. Den kan for eksempel virke kostnadsdrivende i stedet for som salgsincentiv, fordi taket for tilskudd i praksis blir bestemt av produksjonskostnadene. Det lønner seg ikke å produsere billig. Videre gjør ordningen det veldig lukrativt å sette opp filmer på kino, selv om de kunne hatt et like godt liv et annet sted. Det er et stort spørsmål om ikke mange filmer plasseres på kino for å oppnå etterhåndsstøtte, de burde kanskje heller fått større forhåndstilskudd. Får vi for mange filmer som ikke egner seg på kino, risikerer vi å støte publikum fra oss. Da kan den gode politiske viljen som norsk film nyter godt av i dag fordufte i fremtidige statsbudsjetter.

Hvor ser du størst behov for forandring?

– Når det gjelder rammevilkårene for å oppleve norsk filmkunst. Selve skapelsen er ikke politikkens område og heller ikke mottagelsen, men rammevilkårene både for produksjon og for seernes tilgang til film er det. Vi må slutte å tenke at ansvaret er over etter siste visning i sal 6 på Ringen kino. La meg ta et eksempel fra litteraturen. Olav Duun er en stor norsk forfatter, ikke blant de mest kjente i dag, men han utgis jevnlig på nytt. I bokbransjen ville det være uhørt å utgi bare én av hans bøker og i bare ett format. Bøkene kommer i stive permer og som pocket og snart som e-bøker. Om de ikke finnes i bokhandelen, er de hos biblioteket. Dermed er litteraturen tilgjengelig, og det er selvsagt at bokhandlere og biblioteker gjør forskjellige ting med samme bok.

– Denne tanken finnes ikke på filmfeltet, her holdes det helt adskilt og det ene utelukker det andre. En films verdi ligger i at den blir sett, og da må den være tilgjengelig. Et kulturuttrykk får ingen betydning hvis det ikke er tilgjengelig. Dette har å gjøre med rammevilkårene for å oppleve norsk filmkunst. Ikke bare på kino, men også på dvd og etter hvert digitalt formidlet.

Hvorfor er det slik?

– I Norge er filmen så ung at vi ennå ikke har lært å forholde oss til den som kulturuttrykk. Ansvaret for gjenutgivelser og formidling av filmkulturen blir ikke tatt på alvor. Man forstår ikke fullt ut at filmkulturen også er en premiss for produksjonen. Økonomien er en basis, men kulturen er også en basis. Vil du ha en positiv utvikling, må kulturen holdes levende og da må det fylles på hele tiden.

Hva med kjønnskvotering, du har sagt at det er «et relevant ris bak speilet»?

Ja, jeg tror trusselen om kvotering er viktig, men jeg er usikker på om det er det riktige virkemidlet for kinofilm, og om det er tilstrekkelig. Det er så små tall vi snakker om. Problemet ligger også i søknadsmassen. Til markedsordningen har vi veldig få kvinnelige søkere. I virkeligheten dreier det seg om at vi har for få kvinnelige regissører. Da må vi sørge for at vi får flere, det er et mye bedre virkemiddel. Dessuten er dette et samfunnsproblem og filmbransjen er slett ikke verst i klassen. I år vil det for første gang være over 40% kvinnelige regissører i den potten som er tildelt fra NFI. Og så er det en viktig ting som bør tilføyes, nemlig at de kvinnelige regissørene er mer produktive. De er færre, men de lager mer film.

– Jeg støtter det politiske målet om å skape en bredere basis for de som skal lage film. Hvis vi vil utvide filmkulturen, må vi kanskje slippe til flere med forskjellig bakgrunn og forskjellige perspektiver. Jeg synes det er veldig interessant å se mottagelsen på Iram Haqs Jeg er din. Hun forteller en historie som blir annerledes fordi hun forteller den ut fra et annerledes ståsted.

– Målet er altså riktig og viktig, men virkemidlet er jeg ikke like sikker på. Det er derfor vi må ha en levende diskusjon om hensiktsmessigheten hele tiden. Ta et annet eksempel, pakkefinansieringen. Fram til 2005 hadde vi en situasjon der 70% av alle norske filmer var laget av engangsregissører. Pakkefinansieringen skulle gi større kontinuitet. Nå har vi delt ut fire pakker, og så ser vi at alle kommer inn med prosjekter samtidig. Dermed tar de ut en stor andel av den samlede potten, og det kan bli få andre filmer samme år.  Man skal ikke være redd for å sette i gang nye tiltak, men man skal heller ikke være redd for å nedlegge dem, hvis de ikke fungerer etter hensikten. Det er ofte det som er utfordringen, å greie å snu hvis noe ikke virker.

Sier du at pakkeordningen ikke fungerer?

– Det er det for tidlig å svare på, den bør få virke litt, og det er jo få filmer som har kommet ut av ordningen hittil. Derfor bør vi heller vente med nye pakker og evaluere ordningen ordentlig før vi eventuelt viderefører. Dersom det blir for mange pakker, risikerer vi at handlingsrommet for andre filmer blir for lite, og at tildelingene blir veldig statiske.

Hvis en ordring skal revideres, så havner man vel fort i en byråkratisk runddans? 

– Som del av det statlige virkemiddelapparatet tar ting tid. Jeg ser noen utfordringer her som våre søsterinstitutter ikke har, de er litt mer fristilt. Samtidig har de problemer som vi slipper, for vi er politisk privilegert i forhold til forutsigbarhet i økonomiske rammevilkår. Men det at prosesser tar lang tid er en utfordring i en bransje der utviklingen bare går raskere og raskere. Da er det en utfordring å være stødig og forutsigbar, uten at vi blir hengende etter utviklingen. Jeg tenker at da mister vi litt styringsfart.

Det var enklere i det private?

– Ja, og jeg undervurderte forskjellen. Å gå fra privat til offentlig var et sjokk, som jeg ikke vet om jeg helt har kommet meg over ennå. De to første årene syntes jeg var skitbratte, for å være ærlig.

Kritiske røster har sagt at du syns for lite i den offentlige debatten? Du foretrekker å jobbe i det stille? 

– Jeg har tatt jobben som en del av det statlige virkemiddelapparatet, og da mener jeg at jeg skylder å gå til departementet først og ikke til pressen. Den type diskusjoner bør tas internt. Når det er sagt, er det også slik at vi har fått satt i gang flere endringer de siste årene, men igjen, det tar lang tid å få dem realisert. Derfor har vi også påpekt behovet for en videreutvikling av filmpolitikken overfor departementet.

Er det noe felt du spesielt vil peke på? 

– Jeg etterlyser en debatt om kortfilmen. Realiteten er at det har vært en nominell nedgang i tilskudd til kortfilm i forhold til alle andre sjangere. Dette gjelder hos NFI. Men også økningen til de regionale filmsentrene har gått til dokumentarfilmen. Det kan godt være at det er riktig, men det er ikke en bevisst og villet utvikling, for vi har egentlig ingen kortfilmpolitikk. Vi vet ikke hva vi vil med den, mens vi har for mange mål og føringer for de andre filmfeltene. Dette er det helt taust om.

Hvilke konsekvenser har det?

– Nå banner jeg kanskje i kjerka, men jeg synes ikke jeg har sett det samme kvalitetsløftet på kortfilm som på de andre sjangerne, og det kan komme av at vi ikke har noen bevisst satsing på den seriøse, kunstneriske kortfilmen. De profesjonelle kortfilmaktørene som får støtte hos oss, holder like høyt nivå som før, det er ikke dem jeg er bekymret for. Jeg er bekymret for de nye, tilveksten, for kortfilm er også en utviklingsbase for nye talenter.

Hvis du skal oppsummere din tid som sjef på NFI, hva er du mest fornøyd med?

– At fusjonen er gjennomført på en brukbart profesjonell og funksjonell måte. Og at vi har fått til en åpen og konstruktiv dialog med bransjen, selv om de ikke alltid er enige med oss. Og at vi har fått tv-drama og spill inn på linje med andre produksjoner. Dessuten er det veldig morsomt at det generelle nivået er hevet. De dårligste filmene er sikkert like dårlige som før, og de beste neppe alltid bedre enn før, men hele mellomsjiktet ligger på et klart høyere nivå.

Er det ikke en utvikling mot at de store suksessene blokkerer kinoene og fortrenger filmene fra mellomsjiktet?

– Jo, det går mer og mer i retning av at «the winner takes it all». De som greier seg er lokomotiver som Kon-Tiki og de tydelige arthousefilmene, som finner sitt publikum i de store byene. For eksempel selger Sara Johnsens filmer 70% av sine billetter i Oslo. Alle filmene innimellom går dårligere. Mange filmer som vi hadde håpet skulle selge 50-70 000 billetter, dratter ned på 20-50 000. Det er en klar tendens, og jeg tror det er en del av prisen vi må betale for digitaliseringen.

Hvordan bør vi møte denne utviklingen?

– Vi må se på om vi trenger en større differensiering, om vi må behandle filmene mer forskjellig. Kanskje vi må rendyrke to satsingsområder, sjangerfilm med stort publikumspotensial og den kunstneriske ambisiøse filmen for et mindre publikum.

En smal, kunstnerisk film må kanskje tilføres mer støtte mye tidligere. Det vi gjør med «Nye veier» er å betale ut støtten på forhånd, slik at man ikke behøver å bekymre seg for etterhåndsstøtten. Denne ordningen må kanskje videreutvikles og utvides. Og så bør vi nok se på etterhåndsstøtten i lys av at stadig mer film blir sett på andre plattformer enn kino. Dette har jeg ikke noe svar på, det er derfor jeg etterlyser en diskusjon. Og en ny filmmelding.

Du slutter til nyttår og du har ikke søkt om å fornye åremålet?

– Det er to grunner til det. Den første er personlig, jeg har behov for å komme tilbake til friheten i det private igjen. I det offentlige tar mye frustrerende lang tid og det passer vel ikke helt min personlighet. Etter 6 år til i staten er jeg redd jeg ikke ville blitt grei å ha med å gjøre. Den andre grunnen er prinsipiell og knyttet til åremålets lengde, som er 6 år i Norge. Skulle jeg forlenge, ville det blitt 12 år. I Sverige og Danmark er det 5 pluss 3 år, det er mye rimeligere. Hele vitsen med en åremålsordning er vel å skape en rullering?

Hvis du kunne få oppfylt et ønske, hva ville du ønske for norsk film fremover?

– At det ble større toleranse for å mislykkes, slik at både bransjen og NFI kunne ta større sjanser. Jo dristigere man satser, desto større er risikoen for å bomme. Jeg skulle ønske at bevisstheten om dette stakk mye dypere, slik at filmskapere slapp å bli hengt ut og nærmest fraskrevet talentet om de ikke lykkes med en enkelt film.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Vi trenger en ny debatt om filmpolitikken

– Vi trenger en ny debatt om filmpolitikken

Etter seks år som direktør i Norsk filminstitutt kan Nina Refseth se tilbake i ettertankens klare lys og komme med noen hjertesukk. – Jeg håper det kan bli større toleranse for å mislykkes, slik at både bransjen og NFI kunne ta større sjanser.

Alle fotos av Carsten Aniksdal.

Staten besluttet i 2007 at Norsk filminstitutt skulle slås sammen med Norsk filmfond og Norsk filmutvikling. Ulike kulturer og 80 ansatte skulle samles under én paraply, og det burde skje så knirkefritt som mulig, for denne institusjonen er fundamentet som hele den norske filmbransjen lener seg på. Til å gjennomføre fusjonen hentet man inn en person som de færreste filmfolk hadde hørt om, Nina Refseth, forlagsdirektør i Det norske samlaget. Hvordan ville det gå? Over all forventning, skulle det vise seg. Noen kritiske røster syntes omleggingen tok for lang tid og at den nye direktøren var for usynlig i debatten, men de fikk liten gjenklang. Stort sett har det vært stille, og det betyr gjerne at folk er såre fornøyd.

Etter å ha loset NFI gjennom en tøff og krevende omstilling, slutter Nina Refseth ved årets utgang. Det er tid for en oppsummering.

Du har ingen formell eller praktisk bakgrunn fra filmbransjen. Hvordan hadde det seg at du ble sjef for Norsk filminstitutt? 

– Det spørsmålet burde du vel stille til de som ansatte meg?

Du ble headhuntet?

– Noe av bakgrunnen for at jeg ble hentet, var nok fusjonen som skulle skje. Fondet skulle slås sammen med Instituttet og Filmutviklingen. Endringer var noe jeg hadde holdt på med i forlaget, der det var min oppgave å dreie forlaget i en litt annen retning. Og så tror jeg at de så det som en fordel å få inn en person som ikke var dypt forankret på noen side i filmbransjen. Jeg har forståelse for at det er noen administrative ting som skal på plass for at en kulturinstitusjon skal fungere, og jeg vet at det må gjøres klokt. Det som er ganske likt i litteratur og film, og som for så vidt gjelder alle kunstuttrykk, er at de som utfører yrket ser det som det viktigste i verden for dem. Det er noe jeg skjønner og har respekt for, og det tror jeg var en medvirkende årsak til at jeg ble spurt.

Fusjonen gikk smertefritt?

– Det var en fusjon som lå i kortene. Utgangspunktet var Filmmeldinga, men det har egentlig vært en utvikling som har pågått siden 2001. Oppgaven var å få enhetene til å jobbe sammen under en felles paraply. Tanken var at bransjen skulle ta større ansvar og at staten skulle trekke seg tilbake. Jeg vil ikke si at det gikk smertefritt, men det gikk uten for mye rabalder.

Hva var den største utfordringen?

– At fusjonen kom nesten samtidig med et nytt regelverk for bransjen. Det ble veldig mye på en gang. I ettertid kan man spørre om det ikke hadde vært fordelaktig å beholdt litt mer kontinuitet gjennom dette. Det betyr ikke at jeg mener at endringen av forskriftene var feil, jeg bare stiller spørsmålstegn ved tidspunktet i ettertid. På den annen side er det sånn det er, det vil alltid komme endringer, sånn cirka hvert syvende år.

Har vi for mange ordninger?

– Jeg har flere ganger sagt at jeg er skeptisk til at vi har endt opp med så mange ordninger, som er veldig detaljerte, faktisk helt ned i tildelingsbrevet. Det skjer endringer i løpet av et år, og jeg er redd for at mengden ordninger kan føre til at vi mister hovedmålet av syne, nemlig å sikre vilkårene for best mulig film innen ulike sjangre. Men det er jo ikke sikkert at det fordeler seg helt likt fra år til år.

Går vi i retning av for mye detaljstyring?

– Ja, det er en generell utvikling og den har flere problematiske sider. Hvor små flater kan man styre på? På filmens område begynner disse flatene å bli små på enkelte områder. Selvfølgelig skal staten, som bevilger 450 millioner årlig bare gjennom NFI, ha filmpolitiske mål, men man må stille spørsmål om hvordan målene skal realiseres. Hvilke virkemidler er hensiktsmessige?

Nina Refseth_port_768_Carsten Aniksdal

Kan du konkretisere?

– Hvis vi ser på spillefilmen, så er det satt opp veldig mange mål som er sidestilte, uten noen som helst prioritering. Det er publikumsmål, mål for fordeling mellom kjønn og region, volummål – 25 kinofilmer i året, inklusive 5 dokumentarer og 4 barnefilmer –  men det står ingen steder at det skal være med forhåndstilskudd. I virkeligheten lager vi årlig 16-17 kinofilmer med forhåndstilskudd. Av disse faller en del inn under markedsordningen, som ikke kvalitetsvurderes. Tar vi også vekk barnefilmene, så blir det veldig små midler igjen til kinofilmen når vi også har «Nye veier» og «pakkefinansiering». Hvor mange av målene kan disse få filmene greie å realisere? Hvis man øremerker alt, så begrenser man mulighetene til å satse på det mest spennende prosjektet, bare fordi det kanskje ikke passer inn i alle føringene som er gitt. Det blir veldig tungrodd. Jeg er ikke uenig i målene, men jeg ser at styringsflaten blir mindre og mindre.

Hva gjør NFI for å snu denne utviklingen?

– Vi har signalisert vår bekymring til Kulturdepartementet, og fått positive signaler tilbake. Det jeg håper vi får gjennomslag for nå, er å gå tilbake til en større pengepott, som kan fordeles mer smidig. Vi må få til en bedre balanse mellom faste forordninger og pragmatiske løsninger. Jeg håper departementet vil sette i gang arbeidet med en ny filmmelding. Virkeligheten forandrer seg hele tiden og ofte så gradvis at du nesten ikke merker det. Man må alltid stille spørsmålet om hvordan ting kan gjøres bedre fremover. Vi trenger en ny diskusjon om filmpolitikken.

For å begrense byråkratiet?

– Ikke bare det. Vi trenger en debatt som favner videre enn fordelingen av kroner og ører. Vi må snakke om hva slags filmpolitikk vi vil ha. Hva vil vi oppnå, hvordan skal vi bruke pengene? Og her må bransjen komme på banen. Faren er at hvis vi ikke tar debatten selv, så kommer noen andre og tar den. Da kan vi bli parkert på sidelinjen. Hvis du tar et gode for gitt og ikke diskuterer det, ikke forsvarer det, ikke holder det levende, så kan det plutselig være borte.

Thomas Robsahm, NFIs tidligere konsulent, kalte etterhåndsstøtten en stor tabbe?

– Etterhåndsstøtten er et eksempel på en ordning som er riktig tenkt, men som har fått en del utilsiktede bieffekter. Den kan for eksempel virke kostnadsdrivende i stedet for som salgsincentiv, fordi taket for tilskudd i praksis blir bestemt av produksjonskostnadene. Det lønner seg ikke å produsere billig. Videre gjør ordningen det veldig lukrativt å sette opp filmer på kino, selv om de kunne hatt et like godt liv et annet sted. Det er et stort spørsmål om ikke mange filmer plasseres på kino for å oppnå etterhåndsstøtte, de burde kanskje heller fått større forhåndstilskudd. Får vi for mange filmer som ikke egner seg på kino, risikerer vi å støte publikum fra oss. Da kan den gode politiske viljen som norsk film nyter godt av i dag fordufte i fremtidige statsbudsjetter.

Hvor ser du størst behov for forandring?

– Når det gjelder rammevilkårene for å oppleve norsk filmkunst. Selve skapelsen er ikke politikkens område og heller ikke mottagelsen, men rammevilkårene både for produksjon og for seernes tilgang til film er det. Vi må slutte å tenke at ansvaret er over etter siste visning i sal 6 på Ringen kino. La meg ta et eksempel fra litteraturen. Olav Duun er en stor norsk forfatter, ikke blant de mest kjente i dag, men han utgis jevnlig på nytt. I bokbransjen ville det være uhørt å utgi bare én av hans bøker og i bare ett format. Bøkene kommer i stive permer og som pocket og snart som e-bøker. Om de ikke finnes i bokhandelen, er de hos biblioteket. Dermed er litteraturen tilgjengelig, og det er selvsagt at bokhandlere og biblioteker gjør forskjellige ting med samme bok.

– Denne tanken finnes ikke på filmfeltet, her holdes det helt adskilt og det ene utelukker det andre. En films verdi ligger i at den blir sett, og da må den være tilgjengelig. Et kulturuttrykk får ingen betydning hvis det ikke er tilgjengelig. Dette har å gjøre med rammevilkårene for å oppleve norsk filmkunst. Ikke bare på kino, men også på dvd og etter hvert digitalt formidlet.

Hvorfor er det slik?

– I Norge er filmen så ung at vi ennå ikke har lært å forholde oss til den som kulturuttrykk. Ansvaret for gjenutgivelser og formidling av filmkulturen blir ikke tatt på alvor. Man forstår ikke fullt ut at filmkulturen også er en premiss for produksjonen. Økonomien er en basis, men kulturen er også en basis. Vil du ha en positiv utvikling, må kulturen holdes levende og da må det fylles på hele tiden.

Hva med kjønnskvotering, du har sagt at det er «et relevant ris bak speilet»?

Ja, jeg tror trusselen om kvotering er viktig, men jeg er usikker på om det er det riktige virkemidlet for kinofilm, og om det er tilstrekkelig. Det er så små tall vi snakker om. Problemet ligger også i søknadsmassen. Til markedsordningen har vi veldig få kvinnelige søkere. I virkeligheten dreier det seg om at vi har for få kvinnelige regissører. Da må vi sørge for at vi får flere, det er et mye bedre virkemiddel. Dessuten er dette et samfunnsproblem og filmbransjen er slett ikke verst i klassen. I år vil det for første gang være over 40% kvinnelige regissører i den potten som er tildelt fra NFI. Og så er det en viktig ting som bør tilføyes, nemlig at de kvinnelige regissørene er mer produktive. De er færre, men de lager mer film.

– Jeg støtter det politiske målet om å skape en bredere basis for de som skal lage film. Hvis vi vil utvide filmkulturen, må vi kanskje slippe til flere med forskjellig bakgrunn og forskjellige perspektiver. Jeg synes det er veldig interessant å se mottagelsen på Iram Haqs Jeg er din. Hun forteller en historie som blir annerledes fordi hun forteller den ut fra et annerledes ståsted.

– Målet er altså riktig og viktig, men virkemidlet er jeg ikke like sikker på. Det er derfor vi må ha en levende diskusjon om hensiktsmessigheten hele tiden. Ta et annet eksempel, pakkefinansieringen. Fram til 2005 hadde vi en situasjon der 70% av alle norske filmer var laget av engangsregissører. Pakkefinansieringen skulle gi større kontinuitet. Nå har vi delt ut fire pakker, og så ser vi at alle kommer inn med prosjekter samtidig. Dermed tar de ut en stor andel av den samlede potten, og det kan bli få andre filmer samme år.  Man skal ikke være redd for å sette i gang nye tiltak, men man skal heller ikke være redd for å nedlegge dem, hvis de ikke fungerer etter hensikten. Det er ofte det som er utfordringen, å greie å snu hvis noe ikke virker.

Sier du at pakkeordningen ikke fungerer?

– Det er det for tidlig å svare på, den bør få virke litt, og det er jo få filmer som har kommet ut av ordningen hittil. Derfor bør vi heller vente med nye pakker og evaluere ordningen ordentlig før vi eventuelt viderefører. Dersom det blir for mange pakker, risikerer vi at handlingsrommet for andre filmer blir for lite, og at tildelingene blir veldig statiske.

Hvis en ordring skal revideres, så havner man vel fort i en byråkratisk runddans? 

– Som del av det statlige virkemiddelapparatet tar ting tid. Jeg ser noen utfordringer her som våre søsterinstitutter ikke har, de er litt mer fristilt. Samtidig har de problemer som vi slipper, for vi er politisk privilegert i forhold til forutsigbarhet i økonomiske rammevilkår. Men det at prosesser tar lang tid er en utfordring i en bransje der utviklingen bare går raskere og raskere. Da er det en utfordring å være stødig og forutsigbar, uten at vi blir hengende etter utviklingen. Jeg tenker at da mister vi litt styringsfart.

Det var enklere i det private?

– Ja, og jeg undervurderte forskjellen. Å gå fra privat til offentlig var et sjokk, som jeg ikke vet om jeg helt har kommet meg over ennå. De to første årene syntes jeg var skitbratte, for å være ærlig.

Kritiske røster har sagt at du syns for lite i den offentlige debatten? Du foretrekker å jobbe i det stille? 

– Jeg har tatt jobben som en del av det statlige virkemiddelapparatet, og da mener jeg at jeg skylder å gå til departementet først og ikke til pressen. Den type diskusjoner bør tas internt. Når det er sagt, er det også slik at vi har fått satt i gang flere endringer de siste årene, men igjen, det tar lang tid å få dem realisert. Derfor har vi også påpekt behovet for en videreutvikling av filmpolitikken overfor departementet.

Er det noe felt du spesielt vil peke på? 

– Jeg etterlyser en debatt om kortfilmen. Realiteten er at det har vært en nominell nedgang i tilskudd til kortfilm i forhold til alle andre sjangere. Dette gjelder hos NFI. Men også økningen til de regionale filmsentrene har gått til dokumentarfilmen. Det kan godt være at det er riktig, men det er ikke en bevisst og villet utvikling, for vi har egentlig ingen kortfilmpolitikk. Vi vet ikke hva vi vil med den, mens vi har for mange mål og føringer for de andre filmfeltene. Dette er det helt taust om.

Hvilke konsekvenser har det?

– Nå banner jeg kanskje i kjerka, men jeg synes ikke jeg har sett det samme kvalitetsløftet på kortfilm som på de andre sjangerne, og det kan komme av at vi ikke har noen bevisst satsing på den seriøse, kunstneriske kortfilmen. De profesjonelle kortfilmaktørene som får støtte hos oss, holder like høyt nivå som før, det er ikke dem jeg er bekymret for. Jeg er bekymret for de nye, tilveksten, for kortfilm er også en utviklingsbase for nye talenter.

Hvis du skal oppsummere din tid som sjef på NFI, hva er du mest fornøyd med?

– At fusjonen er gjennomført på en brukbart profesjonell og funksjonell måte. Og at vi har fått til en åpen og konstruktiv dialog med bransjen, selv om de ikke alltid er enige med oss. Og at vi har fått tv-drama og spill inn på linje med andre produksjoner. Dessuten er det veldig morsomt at det generelle nivået er hevet. De dårligste filmene er sikkert like dårlige som før, og de beste neppe alltid bedre enn før, men hele mellomsjiktet ligger på et klart høyere nivå.

Er det ikke en utvikling mot at de store suksessene blokkerer kinoene og fortrenger filmene fra mellomsjiktet?

– Jo, det går mer og mer i retning av at «the winner takes it all». De som greier seg er lokomotiver som Kon-Tiki og de tydelige arthousefilmene, som finner sitt publikum i de store byene. For eksempel selger Sara Johnsens filmer 70% av sine billetter i Oslo. Alle filmene innimellom går dårligere. Mange filmer som vi hadde håpet skulle selge 50-70 000 billetter, dratter ned på 20-50 000. Det er en klar tendens, og jeg tror det er en del av prisen vi må betale for digitaliseringen.

Hvordan bør vi møte denne utviklingen?

– Vi må se på om vi trenger en større differensiering, om vi må behandle filmene mer forskjellig. Kanskje vi må rendyrke to satsingsområder, sjangerfilm med stort publikumspotensial og den kunstneriske ambisiøse filmen for et mindre publikum.

En smal, kunstnerisk film må kanskje tilføres mer støtte mye tidligere. Det vi gjør med «Nye veier» er å betale ut støtten på forhånd, slik at man ikke behøver å bekymre seg for etterhåndsstøtten. Denne ordningen må kanskje videreutvikles og utvides. Og så bør vi nok se på etterhåndsstøtten i lys av at stadig mer film blir sett på andre plattformer enn kino. Dette har jeg ikke noe svar på, det er derfor jeg etterlyser en diskusjon. Og en ny filmmelding.

Du slutter til nyttår og du har ikke søkt om å fornye åremålet?

– Det er to grunner til det. Den første er personlig, jeg har behov for å komme tilbake til friheten i det private igjen. I det offentlige tar mye frustrerende lang tid og det passer vel ikke helt min personlighet. Etter 6 år til i staten er jeg redd jeg ikke ville blitt grei å ha med å gjøre. Den andre grunnen er prinsipiell og knyttet til åremålets lengde, som er 6 år i Norge. Skulle jeg forlenge, ville det blitt 12 år. I Sverige og Danmark er det 5 pluss 3 år, det er mye rimeligere. Hele vitsen med en åremålsordning er vel å skape en rullering?

Hvis du kunne få oppfylt et ønske, hva ville du ønske for norsk film fremover?

– At det ble større toleranse for å mislykkes, slik at både bransjen og NFI kunne ta større sjanser. Jo dristigere man satser, desto større er risikoen for å bomme. Jeg skulle ønske at bevisstheten om dette stakk mye dypere, slik at filmskapere slapp å bli hengt ut og nærmest fraskrevet talentet om de ikke lykkes med en enkelt film.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY