Den nye boken «Film til folket, sensur og kinopolitikk i 100 år» er et solid verk, selv om omfanget er relativt beskjedent, skriver Jan Erik Holst, som blant annet savner svar på spørsmålet: Hvorfor har ikke digitaliseringen medført en bedre situasjon for kvalitetsfilmen på norske kinoer?
Professor Ove Solum (UiO) har for Akademika forlag nylig redigert og utgitt en grundig filmvitenskapelig artikkelsamling omkring Kinoloven, som i disse dager fyller 100 år.
25. juli 1913 vedtok Stortinget «Lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder». Den hjemlet at all offentlig visning av film skulle underlegges en sentral, statlig sensur. I tillegg ga loven hjemmel for at kommunene kunne gi konsesjon til kinovirksomhet. Kinoloven la med dette grunnlaget for at kinopolitikk ble lokalpolitikk. Det særegne ved den norske utviklingen var nemlig at de fleste kommuner valgte å gi denne konsesjonen til seg selv.
Nå, 100 år etter, har vi fremdeles forhåndskontroll, men bare ifht aldersgrenser, da voksensensuren har falt bort, etter en endring i Grunnloven i 2006. Men den kommunale kinodriften står for fall. Flere kommuner har helt eller delvis overdratt kinodriften til store nordiske selskaper, som Nordisk film/Egmont i Oslo og SF Kino/Bonnier i Bergen. Morsomt at det var disse som kunne ha overtatt mye av den private norske film- og kinovirksomheten, om de hadde fått anledning, på -20 tallet. Noen få kommuner har i dag andre, norske private eiere, mens andre igjen har inngått et interkommunalt driftsselskap. Spørsmålet bokens forfattere (og mange av oss andre aktører) stiller seg/oss er om vi i dag står overfor avviklingen av den spesifikke norske modellen, som knyttet kinoene til kommunalt eierskap og som har fått en spesiell og entusiastisk fokus i andre land.
Det er bare å slå fast med en gang at boken er et solid verk, selv om omfanget er relativt beskjedent, ca. 250 sider. Redaktør Solum, har fått med seg en rekke kjente og sentrale film- og medieforskere fra de fleste av norske universitet og høgskoler som bedriver film- og medieundervisning. I et oversiktlig innledningskapittel beskriver Solum de enkelte forskernes bidrag. Men enkelte avsnitt i dette kapitlet bør kommenteres.
Han poengterer med rette at den moderne europeiske filmhistorien på -50 og -60 tallet, med regissører fra Bergman til Truffaut «bidro til at det var få som satte spørsmålstegn ved filmens kunstneriske status.» Dette hadde relevans både for sensuren og den kommunale kinodriften. Men hva med den amerikanske? Charlie Chaplin, John Ford, Howard Hawks, Alfred Hitchcock og Orson Welles har da i stor grad bidratt til det samme? I innledningens tredje del, deregulering og privatisering, gis det en interessant innføring i de nye store nordiske kommersielle aktørenes tenkning i det nordiske filmlandskapet. Her burde imidlertid den første privatiseringsfasen i Norge vært kommentert, med distributøren Helge Møllers forsøk på privat kinodrift i «gamle» Victoria Kino, midt på Karl Johan, tidlig på -80 tallet. Høyres yngre garde i bystyret i Oslo hadde da gitt ham konsesjon, og det var oppsiktsvekkende og uhørt i de eldre konservative kretser. Konsesjon hadde man bare gitt til utkantkinoene i gamle Aker kommune, Lilleaker og Røa, samt til foreningskinoen på Godlia. Det er fra den tiden ordfører Albert Nordengens sitat stammer, noe unøyaktig referert i boken: «Det som fungerer skal ikke repareres», for øvrig en velkjent gammel plakat fra militære garasjer. Møllers kinoeventyr ble kortvarig, ingen byråer ville gi ham film i frykt for storebroren OK tvers over spikersuppa.
Luksusavgiften, som var pålagt kinoforestillinger fram til 1968, er også omtalt i innledningskapitlet. Dette var en avgift som både film- og kinobransjen hadde forsøkt å få annullert i lang tid. Da avgiften ble fjernet var dette etter stort påtrykk fra Kommunale kinematografers landsforbund, som til gjengjeld opprettet Norsk kino- og filmfond, basert på en 2.6 % avgift på kinoforestillinger. Det var ikke, som det står i boken, et svar på fjerningen.
De enkelte kapitlene er godt presentert i innledningen og består av følgende områder : Henrik Bastiansen (HiV) setter filmen forbilledlig inn i en total mediehistorie. Mona Pedersen (HiH) som nylig tok doktorgrad om den tidlige private kinodriften, før kommunene overtok, kaller sitt interessante kapittel «Kinoeierskapet under forvandlingens lov» med tittel lånt fra en av de norske melodramatiske filmene fra samme tid. Fra samme tidsrom redegjør nylig avdøde Nils Klevjer Aas, på sin sedvanlige grundige og omfattende måte, om veien fram til kinoloven, med mange morsomme sitater og sideblikk. Det er omsorgsfullt at redaktør Solum minnes Klevjer Aas i forordet.
Anne Marit Myrstad skriver bokens kanskje mest spennende kapittel om kvinnesaksforkjemperen og sensurmotstanderen (!) Fernanda Nissen, som heldigvis kom inn som en av de to første sensorene. Stortinget passet allerede da betimelig nok både på den kjønnsmessige og politiske balansen, Nissen skulle etter sigende være en nødvendig motvekt til avholdsmannen og pietisten Arne Halgjem. Gunnar Iversen (NTNU) tar for seg lydfilmen og Tore Helseth (HiL) kinoloven under okkupasjonen, mens Jan Anders Diesen (HiL) og Eva Liestøl (Medietilsynet, tidligere HiL) tar for seg filmsensuren og barna, på ulik måte.
Kathrine Skretting (NTNU) skriver om sensur av sex på film, et velkjent og ganske omfattende område. Hun tar bl.a. for seg den japanske filmen Sansenes rike (1976) av Nagisha Oshima, som, da den ble importert av stiftelsen Arthaus, både ble forbudt og fikk statlig importstøtte. Denne tilsynelatende selvmotsigelse ledet til et seminar under filmfestivalen i Haugesund og til opprettelsen av et klageorgan for kontrollens avgjørelser. Det siste er godt presentert men den tilsynelatende selvmotsigelsen burde vært drøftet. Marte Smith-Isaksen skriver godt om videolovgivningen i Norge i den turbulente perioden 1976 – 1999. Solum og makker Dag Asbjørnsen avslutter det hele med å beskrive en film- og kinobransje i forandring, med innsiktsfulle oversikter og kommentarer til den omfattende digitaliseringen som begge bransjer har vært i gjennom. Dette er opplysende og spennende fremstilling. De kunne imidlertid ha besvart spørsmålet «hvorfor har ikke digitaliseringen medført en bedre situasjon for kvalitetsfilmen på norske kinoer»? Det er jo en gåte, både teknisk og økonomisk.
Selv om boken er omfattende og grundig er det likevel noen elementer som savnes. Først og fremst ville det vært interessant å lese en jurists vurdering av det særegne tilfellet av at kommunene gav konsesjon for kinodrift til seg selv. Hva var innvendingene i 1913 og hvordan harmonerte dette med datidens konkurranselovgivning? Den norske filmens svake produksjonsutvikling og -betingelser kunne vært drøftet i lys av det kommunale overtaket og en diskusjon om bransjens mulige selvsensur i lys av den strenge statlige kontrollen hadde også vært på sin plass.
Et dypdykk i Statens filmkontrolls egen virksomhet savnes også. Her kunne redaksjonen med fordel ha benyttet Tanya Pedersen Nymos historiske gjennomgang av kontrollens virksomhet 1913-1940 og Vegard Higraffs hittil upubliserte mastergradsoppgave om virksomheten etter annen verdenskrig. Aktive pensjonerte sakkyndige som Torsten Storemyr og Trygve Panhoff kunne også ha bidratt, de er jo skriveføre og har solid innsidekunnskap om instansens virksomhet. Her hører også en beskrivelse av Statens Filmarkiv hjemme. Det var et underbruk av kontrollen på -30 tallet og det er lite beskrevet i norsk filmforskning. Videre savner jeg en bredere beskrivelse av Foreningen Fri Films aktiviteter på -60 og -70 tallet og dens kulturelle betydning for endringene av kontrollens praksis og aldersgrenser. Der var jo der hele det kulturradikale etablishment var samlet. Forfatteren, historikeren og sensoren Sigurd Evensmo hadde sin fulle hyre med å argumentere mot dem og for sensuren, som han kalte et nødvendig renovasjonsverk. Bredo Greves «Aksjon for endring av kinoloven» mot slutten av -70 tallet og juristen Knut Erik Strøms vurdering i av dette i heftet fra Filmforlaget A/S med den samme tittel burde også vært fremlagt og drøftet.
En annen innvending er mangelen på det fremtidsrettede. Hva med VOD og all slags nettløsninger i forhold til aldersgrenser, avgiftslegging, sensur og redaktøransvar? Som jeg tidligere har påpekt i Rush Print er det norske filmvitenskapelige miljøet i (for?) stor grad tilbakeskuende. Jeg savner forskeren som analyserer og postulerer for fremtiden. Film- og medievirksomheten er i høy grad i stadig forandring og medieforskningen burde følge etter og se inn i fremtiden, ikke bare vente til den har blitt historie.
Boken er ryddig strukturert, har en grei lay-out og et innbydende forsidebilde. Men tittelen er noe blass og lite talende. Flere av sitatene i Klevjer Aas’ artikkel kunne med fordel ha blitt benyttet til dette. Og, en bagatell til slutt, det het Kommunernes Filmscentral A/S da det ble opprettet i 1917. Navneskiftet, til ny og moderne skrivemåte, kom senere, i 1927 sammen med den store rettskrivningsreformen.
Den nye boken «Film til folket, sensur og kinopolitikk i 100 år» er et solid verk, selv om omfanget er relativt beskjedent, skriver Jan Erik Holst, som blant annet savner svar på spørsmålet: Hvorfor har ikke digitaliseringen medført en bedre situasjon for kvalitetsfilmen på norske kinoer?
Professor Ove Solum (UiO) har for Akademika forlag nylig redigert og utgitt en grundig filmvitenskapelig artikkelsamling omkring Kinoloven, som i disse dager fyller 100 år.
25. juli 1913 vedtok Stortinget «Lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder». Den hjemlet at all offentlig visning av film skulle underlegges en sentral, statlig sensur. I tillegg ga loven hjemmel for at kommunene kunne gi konsesjon til kinovirksomhet. Kinoloven la med dette grunnlaget for at kinopolitikk ble lokalpolitikk. Det særegne ved den norske utviklingen var nemlig at de fleste kommuner valgte å gi denne konsesjonen til seg selv.
Nå, 100 år etter, har vi fremdeles forhåndskontroll, men bare ifht aldersgrenser, da voksensensuren har falt bort, etter en endring i Grunnloven i 2006. Men den kommunale kinodriften står for fall. Flere kommuner har helt eller delvis overdratt kinodriften til store nordiske selskaper, som Nordisk film/Egmont i Oslo og SF Kino/Bonnier i Bergen. Morsomt at det var disse som kunne ha overtatt mye av den private norske film- og kinovirksomheten, om de hadde fått anledning, på -20 tallet. Noen få kommuner har i dag andre, norske private eiere, mens andre igjen har inngått et interkommunalt driftsselskap. Spørsmålet bokens forfattere (og mange av oss andre aktører) stiller seg/oss er om vi i dag står overfor avviklingen av den spesifikke norske modellen, som knyttet kinoene til kommunalt eierskap og som har fått en spesiell og entusiastisk fokus i andre land.
Det er bare å slå fast med en gang at boken er et solid verk, selv om omfanget er relativt beskjedent, ca. 250 sider. Redaktør Solum, har fått med seg en rekke kjente og sentrale film- og medieforskere fra de fleste av norske universitet og høgskoler som bedriver film- og medieundervisning. I et oversiktlig innledningskapittel beskriver Solum de enkelte forskernes bidrag. Men enkelte avsnitt i dette kapitlet bør kommenteres.
Han poengterer med rette at den moderne europeiske filmhistorien på -50 og -60 tallet, med regissører fra Bergman til Truffaut «bidro til at det var få som satte spørsmålstegn ved filmens kunstneriske status.» Dette hadde relevans både for sensuren og den kommunale kinodriften. Men hva med den amerikanske? Charlie Chaplin, John Ford, Howard Hawks, Alfred Hitchcock og Orson Welles har da i stor grad bidratt til det samme? I innledningens tredje del, deregulering og privatisering, gis det en interessant innføring i de nye store nordiske kommersielle aktørenes tenkning i det nordiske filmlandskapet. Her burde imidlertid den første privatiseringsfasen i Norge vært kommentert, med distributøren Helge Møllers forsøk på privat kinodrift i «gamle» Victoria Kino, midt på Karl Johan, tidlig på -80 tallet. Høyres yngre garde i bystyret i Oslo hadde da gitt ham konsesjon, og det var oppsiktsvekkende og uhørt i de eldre konservative kretser. Konsesjon hadde man bare gitt til utkantkinoene i gamle Aker kommune, Lilleaker og Røa, samt til foreningskinoen på Godlia. Det er fra den tiden ordfører Albert Nordengens sitat stammer, noe unøyaktig referert i boken: «Det som fungerer skal ikke repareres», for øvrig en velkjent gammel plakat fra militære garasjer. Møllers kinoeventyr ble kortvarig, ingen byråer ville gi ham film i frykt for storebroren OK tvers over spikersuppa.
Luksusavgiften, som var pålagt kinoforestillinger fram til 1968, er også omtalt i innledningskapitlet. Dette var en avgift som både film- og kinobransjen hadde forsøkt å få annullert i lang tid. Da avgiften ble fjernet var dette etter stort påtrykk fra Kommunale kinematografers landsforbund, som til gjengjeld opprettet Norsk kino- og filmfond, basert på en 2.6 % avgift på kinoforestillinger. Det var ikke, som det står i boken, et svar på fjerningen.
De enkelte kapitlene er godt presentert i innledningen og består av følgende områder : Henrik Bastiansen (HiV) setter filmen forbilledlig inn i en total mediehistorie. Mona Pedersen (HiH) som nylig tok doktorgrad om den tidlige private kinodriften, før kommunene overtok, kaller sitt interessante kapittel «Kinoeierskapet under forvandlingens lov» med tittel lånt fra en av de norske melodramatiske filmene fra samme tid. Fra samme tidsrom redegjør nylig avdøde Nils Klevjer Aas, på sin sedvanlige grundige og omfattende måte, om veien fram til kinoloven, med mange morsomme sitater og sideblikk. Det er omsorgsfullt at redaktør Solum minnes Klevjer Aas i forordet.
Anne Marit Myrstad skriver bokens kanskje mest spennende kapittel om kvinnesaksforkjemperen og sensurmotstanderen (!) Fernanda Nissen, som heldigvis kom inn som en av de to første sensorene. Stortinget passet allerede da betimelig nok både på den kjønnsmessige og politiske balansen, Nissen skulle etter sigende være en nødvendig motvekt til avholdsmannen og pietisten Arne Halgjem. Gunnar Iversen (NTNU) tar for seg lydfilmen og Tore Helseth (HiL) kinoloven under okkupasjonen, mens Jan Anders Diesen (HiL) og Eva Liestøl (Medietilsynet, tidligere HiL) tar for seg filmsensuren og barna, på ulik måte.
Kathrine Skretting (NTNU) skriver om sensur av sex på film, et velkjent og ganske omfattende område. Hun tar bl.a. for seg den japanske filmen Sansenes rike (1976) av Nagisha Oshima, som, da den ble importert av stiftelsen Arthaus, både ble forbudt og fikk statlig importstøtte. Denne tilsynelatende selvmotsigelse ledet til et seminar under filmfestivalen i Haugesund og til opprettelsen av et klageorgan for kontrollens avgjørelser. Det siste er godt presentert men den tilsynelatende selvmotsigelsen burde vært drøftet. Marte Smith-Isaksen skriver godt om videolovgivningen i Norge i den turbulente perioden 1976 – 1999. Solum og makker Dag Asbjørnsen avslutter det hele med å beskrive en film- og kinobransje i forandring, med innsiktsfulle oversikter og kommentarer til den omfattende digitaliseringen som begge bransjer har vært i gjennom. Dette er opplysende og spennende fremstilling. De kunne imidlertid ha besvart spørsmålet «hvorfor har ikke digitaliseringen medført en bedre situasjon for kvalitetsfilmen på norske kinoer»? Det er jo en gåte, både teknisk og økonomisk.
Selv om boken er omfattende og grundig er det likevel noen elementer som savnes. Først og fremst ville det vært interessant å lese en jurists vurdering av det særegne tilfellet av at kommunene gav konsesjon for kinodrift til seg selv. Hva var innvendingene i 1913 og hvordan harmonerte dette med datidens konkurranselovgivning? Den norske filmens svake produksjonsutvikling og -betingelser kunne vært drøftet i lys av det kommunale overtaket og en diskusjon om bransjens mulige selvsensur i lys av den strenge statlige kontrollen hadde også vært på sin plass.
Et dypdykk i Statens filmkontrolls egen virksomhet savnes også. Her kunne redaksjonen med fordel ha benyttet Tanya Pedersen Nymos historiske gjennomgang av kontrollens virksomhet 1913-1940 og Vegard Higraffs hittil upubliserte mastergradsoppgave om virksomheten etter annen verdenskrig. Aktive pensjonerte sakkyndige som Torsten Storemyr og Trygve Panhoff kunne også ha bidratt, de er jo skriveføre og har solid innsidekunnskap om instansens virksomhet. Her hører også en beskrivelse av Statens Filmarkiv hjemme. Det var et underbruk av kontrollen på -30 tallet og det er lite beskrevet i norsk filmforskning. Videre savner jeg en bredere beskrivelse av Foreningen Fri Films aktiviteter på -60 og -70 tallet og dens kulturelle betydning for endringene av kontrollens praksis og aldersgrenser. Der var jo der hele det kulturradikale etablishment var samlet. Forfatteren, historikeren og sensoren Sigurd Evensmo hadde sin fulle hyre med å argumentere mot dem og for sensuren, som han kalte et nødvendig renovasjonsverk. Bredo Greves «Aksjon for endring av kinoloven» mot slutten av -70 tallet og juristen Knut Erik Strøms vurdering i av dette i heftet fra Filmforlaget A/S med den samme tittel burde også vært fremlagt og drøftet.
En annen innvending er mangelen på det fremtidsrettede. Hva med VOD og all slags nettløsninger i forhold til aldersgrenser, avgiftslegging, sensur og redaktøransvar? Som jeg tidligere har påpekt i Rush Print er det norske filmvitenskapelige miljøet i (for?) stor grad tilbakeskuende. Jeg savner forskeren som analyserer og postulerer for fremtiden. Film- og medievirksomheten er i høy grad i stadig forandring og medieforskningen burde følge etter og se inn i fremtiden, ikke bare vente til den har blitt historie.
Boken er ryddig strukturert, har en grei lay-out og et innbydende forsidebilde. Men tittelen er noe blass og lite talende. Flere av sitatene i Klevjer Aas’ artikkel kunne med fordel ha blitt benyttet til dette. Og, en bagatell til slutt, det het Kommunernes Filmscentral A/S da det ble opprettet i 1917. Navneskiftet, til ny og moderne skrivemåte, kom senere, i 1927 sammen med den store rettskrivningsreformen.
Legg igjen en kommentar