Og filmen var ikke død

Og filmen var ikke død

Hollywood er i krise og kinoene taper terreng her hjemme. Men to filmer har gitt Anne Gjelsvik troen tilbake på filmens muligheter. Den ene handler om veiarbeidere i villmarka, den andre om en kvinne i verdensrommet.

Det siste året har jeg tenkt mer enn gjennomsnittlig på filmens framtid. Dette fordi jeg på oppdrag fra Universitetsforlaget har skrevet boken Hva er film?. Et av temaene en bok i HVA ER-serien skal innom er ”hva er status på feltet”.  Både fordi det er vanskelig å spå om framtida og fordi filmens status skifter skummelt fort for tida, var det et vanskelig kapittel å formulere. Og det er veldig lett å bli nostalgisk: Filmen var bedre før, da den var analog både i produksjon og visning, alle gikk på kino og geniale regissører lagde kunst for voksne og ikke bare filmet tegneserier med store eksplosjoner som passer til pop-cornspisere. Senest i går kom det en ny epost om enda en bok med film, slutt og død i tittelen. Riktignok med et spørsmålstegn bak: Le fin du cinema ? (er filmen død?)

Etter min mening er ryktene om filmens død betydelig overdrevet. Selv i en uke der nyheten om reduksjoner i Paramounts stab gav nok et signal om et Hollywood i krise, og at inntektene for industrien fortsetter å synke. Og folk ser film på Netflix og twitrer om Breaking Bad. Og i Norge har vi politikere som selger kinoer og bruker pengene på andre ting enn filmkultur. Hvordan skal det gå med filmen og med kinoen?

Denne uken har jeg sett to filmer som er akkurat sånn film bør være og viser veien dit filmmediet bør gå. Det er bare det at de to filmene er som natt og dag, hund og katt eller leverpostei og ostemat som danskene sier. De har noen grove trekk til felles: De handler om to mennesker i et eget rom, som mister taket på tilværelsen, men ut over det kunne de nesten ikke vært mer forskjellige. Den ene handler om en mann i en skog, den andre om en kvinne i verdensrommet. Den ene er en ”indie-film” som blander drama og komedie, den andre science-fiction i 3D.

Da jeg så David Gordon Greens Prince Avalanche tenkte jeg: Sånn bør vi lage film i Norge! Den er laget på et lite budsjett (725 000 dollar), nesten alt foregår mellom to skuespillere (Paul Rudd og Emile Hirsch), men har en bærende idé som holder i massevis. Natur, dialog og mellommenneskelige relasjoner er de bærende virkemidlene. Jeg ønsker meg norske filmskapere som også tør å vise oss hvordan en skogsbunn ser ut! Jeg har dessuten alltid likt filmer som later som om de er morsommere enn de er. Noen ganger er en klar og stram idé nok for å lage en god film (eller kanskje to: jeg har ikke sett den originale islandske filmen som er skrevet og regissert av Hafsteinn Gunnar Sigurðsson, men det har Rushprint-redaksjonen som gjorde intervju med ham om filmen da den var nominert til Nordisk råds filmpris).

Før Gravity begynte annonserte kinoen at man for å få med seg revolusjonen måtte ta på seg 3D-brillene. Nå har jeg syntes den revolusjonen har vært relativt oppskrytt og gitt oss altfor mange filmer med overdrevet effektmakeri. Ikke denne gangen. Alfonso Cuaron’s rom-odyssé er ikke bare den mest spektakulære science-fiction-filmen jeg har sett, den er også intim, kroppslig og menneskelig. Filmen nærmest roper på det store lerretet og et godt lydanlegg, men er også subtil i sin konstruksjon av en førstepersonsfortelling.

Filmen beveger seg på utsiden og innsiden av Sandra Bullocks hjelm på måter jeg aldri før har sett. Å se Gravity var som å se film på nytt, man kastes mellom å spørre seg ”hvordan i all verden har de klart å gjøre dette?” til ren forførelse. Filmen kan oppleves som en spektakulær berg- og dalbane, men kan også leses som bilder på noe annet og mer. Akkurat slik god film skal.

Først og fremst minnet filmen meg om at det er noen ting film kan, som ingen andre medier eller kunstarter kan. Gravity er som en venn formulerte det: Ren film. Det var dette, la oss kalle det mediespesifikke, som var så tiltrekkende ved filmmediet at jeg i sin tid (les 1980-tallet) ble filmstudent og senere filmforsker. Det vekker ikke nostalgi, men framtidsoptimisme å møte den opplevelsen igjen i 2013.

Et år som har gitt meg slike opplevelser, og Stories We Tell, Holy Motors og Harmony Lessons for å nevne noen av årets favoritter, kan da ikke varsle slutten på filmen? Ikke en gang begynnelsen på slutten. Jeg er blitt så optimistisk de siste ukene at jeg er tilbøyelig til å tenke at jeg kanskje også møter Jesse og Celine igjen ikke bare om ti år, men om tyve år.

Og så glemte jeg å si at selv om Breaking Bad er bedre enn mye av det som går på kino, er film fremdeles langt, langt bedre enn fjernsyn.

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg:

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

3 kommentarer til Og filmen var ikke død

  1. Og jeg anbefaler boken «Le Fin du Cinema?» på det høyeste, som er absolutt ikke en eklaring om filmens død!

  2. «Submergé par la déferlante du numérique, qui brouille radicalement les frontières entre les médias (cinéma, télévision, BD, Internet, téléphonie, etc.), le cinéma serait en train de mourir : la chaleur du photochimique a cédé le terrain à la froideur du pixel et le hors-film a commencé à envahir, avec ses transmissions par satellite, les salles dévolues au septième art. Pourtant le cinéma est partout : il s’inscrit sur de nouveaux supports et s’affiche sur de nouveaux écrans. On peut néanmoins se demander si un film en DVD vu sur écran vidéo, c’est encore du cinéma, et si les images encodées du compositing numérique et de la motion capture relèvent toujours du cinématographique.
    En s’appuyant sur leur hypothèse de la « double naissance des médias », les auteurs interrogent les soubresauts identitaires que le cinéma traverse aujourd’hui et proposent des clefs pour comprendre l’impact du numérique sur l’univers médiatique actuel. Serions-nous en train d’assister à une troisième naissance du cinéma ?»

  3. Google har spådd at Hologram teknologien ligger «rett rundt hjørnet». Det blir interessant å se hva som kan skje der, skjønt jeg antagelig ikke lever lenge nok til å se Star Trek-aktige hologrammer i stua.

    Når det gjelder film, så blir det mere og mere CGI. Noen filmer som Star Wars, Ringenes Herre og Hobitten er nesten ren CGI fra ende til annen.

Svar til marit corneil Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Og filmen var ikke død

Og filmen var ikke død

Hollywood er i krise og kinoene taper terreng her hjemme. Men to filmer har gitt Anne Gjelsvik troen tilbake på filmens muligheter. Den ene handler om veiarbeidere i villmarka, den andre om en kvinne i verdensrommet.

Det siste året har jeg tenkt mer enn gjennomsnittlig på filmens framtid. Dette fordi jeg på oppdrag fra Universitetsforlaget har skrevet boken Hva er film?. Et av temaene en bok i HVA ER-serien skal innom er ”hva er status på feltet”.  Både fordi det er vanskelig å spå om framtida og fordi filmens status skifter skummelt fort for tida, var det et vanskelig kapittel å formulere. Og det er veldig lett å bli nostalgisk: Filmen var bedre før, da den var analog både i produksjon og visning, alle gikk på kino og geniale regissører lagde kunst for voksne og ikke bare filmet tegneserier med store eksplosjoner som passer til pop-cornspisere. Senest i går kom det en ny epost om enda en bok med film, slutt og død i tittelen. Riktignok med et spørsmålstegn bak: Le fin du cinema ? (er filmen død?)

Etter min mening er ryktene om filmens død betydelig overdrevet. Selv i en uke der nyheten om reduksjoner i Paramounts stab gav nok et signal om et Hollywood i krise, og at inntektene for industrien fortsetter å synke. Og folk ser film på Netflix og twitrer om Breaking Bad. Og i Norge har vi politikere som selger kinoer og bruker pengene på andre ting enn filmkultur. Hvordan skal det gå med filmen og med kinoen?

Denne uken har jeg sett to filmer som er akkurat sånn film bør være og viser veien dit filmmediet bør gå. Det er bare det at de to filmene er som natt og dag, hund og katt eller leverpostei og ostemat som danskene sier. De har noen grove trekk til felles: De handler om to mennesker i et eget rom, som mister taket på tilværelsen, men ut over det kunne de nesten ikke vært mer forskjellige. Den ene handler om en mann i en skog, den andre om en kvinne i verdensrommet. Den ene er en ”indie-film” som blander drama og komedie, den andre science-fiction i 3D.

Da jeg så David Gordon Greens Prince Avalanche tenkte jeg: Sånn bør vi lage film i Norge! Den er laget på et lite budsjett (725 000 dollar), nesten alt foregår mellom to skuespillere (Paul Rudd og Emile Hirsch), men har en bærende idé som holder i massevis. Natur, dialog og mellommenneskelige relasjoner er de bærende virkemidlene. Jeg ønsker meg norske filmskapere som også tør å vise oss hvordan en skogsbunn ser ut! Jeg har dessuten alltid likt filmer som later som om de er morsommere enn de er. Noen ganger er en klar og stram idé nok for å lage en god film (eller kanskje to: jeg har ikke sett den originale islandske filmen som er skrevet og regissert av Hafsteinn Gunnar Sigurðsson, men det har Rushprint-redaksjonen som gjorde intervju med ham om filmen da den var nominert til Nordisk råds filmpris).

Før Gravity begynte annonserte kinoen at man for å få med seg revolusjonen måtte ta på seg 3D-brillene. Nå har jeg syntes den revolusjonen har vært relativt oppskrytt og gitt oss altfor mange filmer med overdrevet effektmakeri. Ikke denne gangen. Alfonso Cuaron’s rom-odyssé er ikke bare den mest spektakulære science-fiction-filmen jeg har sett, den er også intim, kroppslig og menneskelig. Filmen nærmest roper på det store lerretet og et godt lydanlegg, men er også subtil i sin konstruksjon av en førstepersonsfortelling.

Filmen beveger seg på utsiden og innsiden av Sandra Bullocks hjelm på måter jeg aldri før har sett. Å se Gravity var som å se film på nytt, man kastes mellom å spørre seg ”hvordan i all verden har de klart å gjøre dette?” til ren forførelse. Filmen kan oppleves som en spektakulær berg- og dalbane, men kan også leses som bilder på noe annet og mer. Akkurat slik god film skal.

Først og fremst minnet filmen meg om at det er noen ting film kan, som ingen andre medier eller kunstarter kan. Gravity er som en venn formulerte det: Ren film. Det var dette, la oss kalle det mediespesifikke, som var så tiltrekkende ved filmmediet at jeg i sin tid (les 1980-tallet) ble filmstudent og senere filmforsker. Det vekker ikke nostalgi, men framtidsoptimisme å møte den opplevelsen igjen i 2013.

Et år som har gitt meg slike opplevelser, og Stories We Tell, Holy Motors og Harmony Lessons for å nevne noen av årets favoritter, kan da ikke varsle slutten på filmen? Ikke en gang begynnelsen på slutten. Jeg er blitt så optimistisk de siste ukene at jeg er tilbøyelig til å tenke at jeg kanskje også møter Jesse og Celine igjen ikke bare om ti år, men om tyve år.

Og så glemte jeg å si at selv om Breaking Bad er bedre enn mye av det som går på kino, er film fremdeles langt, langt bedre enn fjernsyn.

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg:

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

3 Responses to Og filmen var ikke død

  1. Og jeg anbefaler boken «Le Fin du Cinema?» på det høyeste, som er absolutt ikke en eklaring om filmens død!

  2. «Submergé par la déferlante du numérique, qui brouille radicalement les frontières entre les médias (cinéma, télévision, BD, Internet, téléphonie, etc.), le cinéma serait en train de mourir : la chaleur du photochimique a cédé le terrain à la froideur du pixel et le hors-film a commencé à envahir, avec ses transmissions par satellite, les salles dévolues au septième art. Pourtant le cinéma est partout : il s’inscrit sur de nouveaux supports et s’affiche sur de nouveaux écrans. On peut néanmoins se demander si un film en DVD vu sur écran vidéo, c’est encore du cinéma, et si les images encodées du compositing numérique et de la motion capture relèvent toujours du cinématographique.
    En s’appuyant sur leur hypothèse de la « double naissance des médias », les auteurs interrogent les soubresauts identitaires que le cinéma traverse aujourd’hui et proposent des clefs pour comprendre l’impact du numérique sur l’univers médiatique actuel. Serions-nous en train d’assister à une troisième naissance du cinéma ?»

  3. Google har spådd at Hologram teknologien ligger «rett rundt hjørnet». Det blir interessant å se hva som kan skje der, skjønt jeg antagelig ikke lever lenge nok til å se Star Trek-aktige hologrammer i stua.

    Når det gjelder film, så blir det mere og mere CGI. Noen filmer som Star Wars, Ringenes Herre og Hobitten er nesten ren CGI fra ende til annen.

Leave a Reply to marit corneil Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY