Da Norge var på vei ut av bakevja: et personlig minne om Ragnarock

Da Norge var på vei ut av bakevja: et personlig minne om Ragnarock

Denne uken er det 40 år siden Ragnarock hadde kinopremiere, og på fredag vises den på Cinemateket. Jan Toreg, som medvirket på filmen, tar her på seg de brillene han bar den gang, som 22 år gammel filmarbeider, ansatt i en helt spesiell jobb på produksjonen.

Oslo 1973. I etnisk forstand var Oslo fortsatt en ganske homogen by. Ofre for diskriminering, i varierende former, hadde inntil nylig vært nordlendinger – nå ante man en dreining mot pakistanere, men fortsatt var fremmedarbeiderne regnet som et mer eksotisk innslag.

Det første drøye tiåret med en egen ungdomskultur var tilbakelagt. Elvis var på retur og The Beatles hadde regjert og abdisert. Bildet vokste seg mer nyansert; blues, rock, glitter, viser og amerikansk vest-kyst – vokste fram som begreper.

Men Norge og Oslo sto fortsatt med hovedtyngden i en annen tid. Denne teksten mangler resonansrom om vi ikke fjerner dagens selvfølgeligheter.

PC, Mac og mobiltelefon eksisterte ikke engang som forventning. Ingen hadde fantasi til å forestille seg. Alt var analogt og lineært. Nett var noe vi fraktet varene i hjem fra kolonialen på hjørnet. En tv-kanal (NRK) sendte noen få timer pr. dag i svart/hvit, og ditto radiokanal hadde fortsatt perioder med pausesignal og riksdekkende fiskerimelding. Videokassetten var ennå ikke på markedet. Ved siden av vinyl, hadde den lille musikkassetten (MC) nylig debutert med svai og båndsus.

Bilde 2
Alle fotos: Jan Toreg (bortsett fra hovedbildet som er utlånt fra Nasjonalbiblioteket)

NRK lanserte Ti i skuddet  i 1965, Flimra dukket opp på tv-skjermen i 1970, og «blekkene» Filmjournalen, Pop-Nytt og Pop-revyen  brakte små drypp fra den store verden. For oss som ville dypere var NRK’s «nisjemedarbeider» Harald Are Lund og Club 7en slags redning, sammen med Radio Lux og spesialaviser fra England, som New Musical Express.

I 1965 kom Stones til Messehallen på Sjølyst (oppvarmingsband: The Pussycats). Norske og noen få utenlandske band spilte på «lokalet», Rondo og Club 7. Njårdhallen var på 1960-tallet preget av jazz (Duke Ellington/Ella Fitzgerald), country (Jim Reeves /Bobby Bare) og Cliff Richard. Først mot slutten av ti-året og begynnelsen av 1970-tallet kom artister som Otis Redding, og band som Booker T. & the M.G.’s, The Who, Fleetwood Mac., Deep Purple og Jethro Tull. Festivalen på Kalvøya startet opp i 1971 og ble et kjærkomment pustehull – men sammenlignet med dagens strøm av artister var frekvensen særdeles lav. Vi var ikke bortskjemt. Utesteder med åpningstid utover kl.23:30 kunne telles på en hånd. Oslo skulle fortsatt i mange år være en by med telefonkiosker og faste avtaler.

Festivalen

Søndag 17. juni 1973 var en merkedag i norsk pop og rocks historie. I sol og sommervarme samlet mer enn 30 000 ungdommer seg i Holmenkollen for å kjenne felleskapet i en unik konsertopplevelse. Fire år etter Woodstock følte mange av oss at Norge endelig var på vei ut av bakevja.

Bilde 3

Musikken

Dette var også epoken for grenseoverskridelser og eksperimentering. Her var pop og rock i fusjon med folkemusikk og jazz. På scenen opplevde vi Merit Hemmingson og hennes folkemusikere ta tradisjonen fra Jan Johansons legendariske «Jazz på svenska» videre inn i et elektrisk landskap. Fra Norge stilte bergensrockerne Saft og Ove Thue med hardingfelespiller og nasjonalikon Sigbjørn Berhoft Osa. Her var Norge, Sverige, Danmark og England representert med bredde. Her var band som Savage Rose, Mungo Jerry, The Pretty Things, Prudence (m/Terje Tysland og Åge Aleksandersen) og Popol Vuh (m/Jahn Teigen), Aunt Mary, Culpepers Orchard, Splash (underkjent svensk gruppe i det definitive skjæringspunktet mellom rock, folkemusikk og jazz), Hvalsøspillemændene, Skin Alley og fenomenet  Burken og rockfolket.

Filmens tilblivelse

Historien rundt festivalen og bandene er ganske godt kjent og beskrevet, men filmens tilblivelse er mer ukjent. Noen hevder at filmen skapte festivalen, mens andre mener at det allerede fantes planer om en festival.

Uansett – filmen om Ragnarock ble til fordi Arne Philip Fraas sammen med Centralfilm ville samle band og lage en norsk Woodstock-variant. Dette var nybrottsarbeid i ordets rette forstand, både innen logistikk, teknikk og produksjonsarbeid.

Bilde 4
Fra høyre: Jan Toreg, Halvor Næss, Erling Thurmann-Andersen og Per Foss.

Teknisk sett var vi nærmere filmens barndom enn dagens digitale supermarked, og filmproduksjonsmiljøet i Norge var lite. Det ble produsert ca. 10 spillefilmer i året, noen få dokumentarer og såkalt frie kunstneriske kortfilmer – ved siden av oppdragsfilm og reklame. Skottene til NRK var stort sett vanntette, og selv om reportasje/dokumentar ble gjort på film, lå magien fortsatt i studiotape og direktesending.

Vi var få, uten nasjonal filmutdanning, og størstedelen av det lille frilansmiljøet tilhørte tidens sterke, radikale strømminger. Vietnamkrigen var på sitt mest heftige og SUF-(ml) og Rød Front satte dagsorden. Det var til dette miljøet Arne Philip Fraas kom med sine visjoner om popkultur og musikkfilm. Han kom til rett miljø, med rett prosjekt, til rett tid … likevel var det noe som skurret.

Arne Philip Fraas og Ray Dorsey fra Mungo Jerry byline-foto  Nasjonalbilioteket, ARVEN ETTER RAGNAROCK - versjon 2
Arne Philip Fraas

En fremmed fugl

Han så ut som en hippie-influert rockemusiker. Han så ut som de fleste av oss unge i bransjen, men han var ca. 20 år eldre, kom fra flere års arbeid med reklamefilm og tv-produksjon i USA, og var tilsynelatende lykkelig uvitende om politiseringen av kultur- og ungdomsmiljøet i Norge i denne perioden.

Vi var mistenksomme, og en smule forvirret. Når jeg sier at han kom til «rett miljø» – er det selvfølgelig en tilsnikelse og en del av schizofrenien. Utseende til tross, med sin alder og bakgrunn gled Arne Philip Fraas rett inn det kommersielle reklamefilmmiljøet hos eksempelvis Teamfilm og Centralfilm. Riktignok var dette en viktig arbeidsplass for mange av oss frilansere, men også «hovedfienden» – den lille filmbransjens kapitalister. Det var selvfølgelig uhørt at den store filmen som speilet deler av vår progressive musikk, skulle springe ut fra dette miljøet! Og vi hadde dårlige erfaringer …

Bilde 5 på nytt
Radical chic på demo: Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen i forgrunnen, med Knut Gløersen og Margrethe Robsahm i bakgrunnen.

Døden i gatene

I 1969/1970 var mange av oss som tilhørte det radikale ungdomsmiljøet med glød engasjert i Arnljot Bergs spillefilmprosjekt «Døden i gatene»; den første norske filmen som tok opp ungdomsopprøret i 1968 og førte det inn i en norsk virkelighet. Svært mange av oss helt unge på vei inn i filmbransjen jobbet på prosjektet, og nærmere 500 ungdommer fra Oslo-området deltok som statister, i rollen som revolusjonens fortropper. Dette var ungdommer fra miljøer rundt forsøksgym, universitetet, anarkistene i Hjelmsgate/Gateavisa, jelmsHjelmsgate  Club 7, viseklubben Dolphins, SUF m-l, etc. Men, «Døden i gatene» ble aldri den filmen vi håpet.

En del av oss ble mistenksomme da Grynet Molvig ble lansert som revolusjonsprinsesse, og våre bange anelser vel egentlig bekreftet da Egil Monn-Iversen komponerte revolusjonsmusikken.

Dette var fjernt fra bølgen som var i ferd med å løfte den nye ungdomskulturen fram i lyset, fjernt fra Rudolf Nilsen, NJA/Fria Proteatern, The Doors, Hoola Bandoola, Leonard Cohen, Samspill/MAI, for å nevne noen få av de tusen blomstene som foldet seg ut i toningen mellom 1960- og 1970-tallet

Bilde 6
«En del av oss ble mistenksomme da Grynet Molvig ( midten) ble lansert som revolusjonsprinsesse»

Rett mann

Gjennom tilblivelsen av Ragnarock lærte nok mange vesentlig mer om ordet dialektikk, enn gjennom tidens politiske studiesirkler. Selv om Arne Philip Fraas, sett med våre øyne, kanskje hadde feil holdninger og bakgrunn – med historiens fasit i ryggen er svaret enkelt: Fraas var rett mann til rett tid. Uten ham hadde aldri dette unike stykket norsk ungdomskultur blitt dokumentert. Med en fot i ungdomskulturen og en i den kommersielle delen av bransjen var han sannsynligvis den eneste i kongeriket som kunne finansiere og gjennomføre et slikt prosjekt – lett oppsummert gjennom et av begrepene fra tidens kommersielle terminologi: Ingen over – ingen ved siden. Det var selvfølgelig uhørt at verden var slik. Men, pytt, pytt – de fleste av oss svelget den kamelen og fikk en dypere forståelse ikke bare for dialektikken, men også bokbransjens mantra: Katedral krever børs.

Opptakene

7 kameraer var i sving, betjent av fotografene Halvor Næss, Erling Thurmann-Andersen, Dag Klippenberg, Per Foss, Horst Schier, Martin Lippl og Centralfilms egen Georg Sagen. Opptaksformatet var 16mm film. Intet bilde kunne sees før filmen var framkalt et par dager etter festivalen. Steadycam-varianter fantes ikke. Bortsett fra et par faste kameraposisjoner jobbet fotografene med tunge kameraer (Arri BL-16) på skulder eller primitive skulderstativ.

Bilde 7
«Døden i gatene»

 

1973 er pilotkablenes tid – en nødvendig fysisk kabel mellom kamera og båndopptaker for synkronisering av lyd og bilde. Trådløs styring var fortsatt en form for science fiction. Likevel, en av tidens trollmenn på lyd, Roger Arnhoff, bygget for anledningen et system med trådløse synkpulser. Et uhell førte riktignok til at alt ikke fungerte helt etter planen, og lange partier måtte derfor synk-justeres separat i klippeprosessen.

Hele produksjonen var egentlig et stort teknisk/logistisk eksperiment. Noe lignende hadde aldri vært gjort i Norge tidligere.

Lader’n

Vi var mange fotsoldater. Artikkelforfatteren ble hyret inn som B-fotograf, hvilket i denne settingen betydde å holde orden på og lade kassetter. 7 fotografer, 21 kassetter (slik at ny kassett med film alltid var tilgjengelig). På hvert kamera satt en kassett med 120 meter råfilm som ga 10 minutter opptak. Kassettene måtte tas av kamera, tømmens og lades med ny film i mørkerom. Ved filming på location betydde dette i praksis bruk av vekslepose – en dobbeltforet, lystett svart pose med «lange armer», et slags slusesystem for å kunne føre hendene ut og inn av posen uten at lyset «fulgte med». Gjennom et forkammer, med glidelåslukking i hver ende, førtes kassetter og bokser med film ut og inn av posen. Arbeidsflyten var: Brukt kassett og ny boks med råfilm inn i veksleposen (… og fra nå gjøres alt i blinde). Åpne og ta ut ny film. Åpne, ta ut brukt film fra kassett og tre inn den nye rullen. Legge brukt rull i den ledige boksen.

Bilde 8
«Artikkelforfatteren ble hyret inn som B-fotograf, hvilket i denne settingen betydde å holde orden på og lade kassetter»

Vel ute av veksleposen gjensto ekstra forsegling, merking av boks, kassett og innføring i rapport til laboratoriet. Jeg husker ikke eksakt, men at hvert kamera kjørte ti ruller (ca.100 minutter) er rimelig sikkert. Og selv om de første kassettene var forhåndsladet, ble det en anselig mengde.

Teamet som jobbet med filmlyden hadde miksepult og base i en trailer bak scenen. At de ikke hadde øyekontakt med scenen, var et reelt problem – men deres klage på for varme «arbeidslokaler» kunne jeg ikke annet enn å smile av. Jeg satt i egen, varm trailer med armene i veksleposen mesteparten av dagen, og den store «vekslevotten» gjorde det ikke kjøligere. Fingrene fikk fort skrukkete hud lik den du får etter et litt for langt opphold i vann. Når kassetten lades, tres filmen i et sinnrikt system ved hjelp av to tannhjul som betjenes med tommeltottene. Sløyfen ut av kassetten må ha helt korrekt lengde for å matche mekanikken i kamera. Dette var (og er) presisjonsarbeid som krevde en del jobbing med perforering som ikke alltid «ville tres». Kombinasjonene av tid, mengde, varme og fukt gjorde meg mer eller mindre fri for hud på tomlene mot slutten av seansen.

Jeg så fint lite av konserten, men jeg hørte musikken (og jeg har sett filmen!). At vi ikke hadde back-up, hverken i mitt departement, eller de fleste andre steder i prosessen, ofret jeg ikke en tanke den gang. I dag ser jeg alt som kunne gått galt. Skræk o gru! Men det gikk bra … !

Det ble film. Det ble et dokument over en tid som glir fra oss, og som i kraft av nettopp det er viktig … og som vi ikke hadde hatt uten denne litt merkelige mannen som kom fra Amerika.

PS. Etter 40 år har huden på tommeltottene for lengst grodd – og jeg angrer intet, hverken fra opptaksdagen, eller den påfølgende festen samme natt (tror jeg).

Nesodden, 26.10.2013

4 kommentarer til Da Norge var på vei ut av bakevja: et personlig minne om Ragnarock

  1. Til opplysning var Ragnarock et av arrangementene som vi brukte under Vise og lyrikkfestivalene i Haugesund 70-72 og som var forløper til konserten i Holmenkollen. Den festivalen sprengte seg sjøl siste året. Holmenkoll-konserten er ikke den første store som nrk noen gang annonserer. Så uten oss i Haugesund som sådde steinen for de nte vise-rock festivalene så hadde det ikke vært Ragnarock. Min fetter i USA bygga scenen på Woodstock så det ligger i familien. Tore Severin Netland

  2. Og jeg var 13-14 år gammel og satt sjokkskadet for livet foran et tv-apparat i Nord-Norge. Alex Harvey satte klørne i meg, og slapp liksom aldri taket. Sitter der fortsatt…

  3. Hei redaksjonen!
    … så var det tid for rettelser i billedtekster.
    Fotografene og artikkelforfatteren som har en liten pause bak scene er fra høyre:Jan Toreg, Halvor Næss, Erling Thurmann-Andersen og Per Foss.
    Bak Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen står Knut Gløersen, særdeles dyktig fotograf med flere spillefilmer på samvittigheten. Ved siden av ham finner vi Margrete Robsahm, som bl.a. spilte hovedrollen i filmatiseringen av Axel Jensens roman «Line» og Svend Wams «5 døgn i august» – og som i 1988 laget spillefilmen «Begynnelsen på en historie». Dessuten skader det vel ikke å nevne at hun er mor til Thomas Robsahm.

    Skjerpings! At dette blir galt alle andre steder er til nød forståelig, men ikke i vår egen fagblekke!!! Slike feil forplanter seg når arkeologene går til kildene de tror er nettopp det. Flaut!

    Jan Toreg

Svar til Kjetil Lismoen Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Da Norge var på vei ut av bakevja: et personlig minne om Ragnarock

Da Norge var på vei ut av bakevja: et personlig minne om Ragnarock

Denne uken er det 40 år siden Ragnarock hadde kinopremiere, og på fredag vises den på Cinemateket. Jan Toreg, som medvirket på filmen, tar her på seg de brillene han bar den gang, som 22 år gammel filmarbeider, ansatt i en helt spesiell jobb på produksjonen.

Oslo 1973. I etnisk forstand var Oslo fortsatt en ganske homogen by. Ofre for diskriminering, i varierende former, hadde inntil nylig vært nordlendinger – nå ante man en dreining mot pakistanere, men fortsatt var fremmedarbeiderne regnet som et mer eksotisk innslag.

Det første drøye tiåret med en egen ungdomskultur var tilbakelagt. Elvis var på retur og The Beatles hadde regjert og abdisert. Bildet vokste seg mer nyansert; blues, rock, glitter, viser og amerikansk vest-kyst – vokste fram som begreper.

Men Norge og Oslo sto fortsatt med hovedtyngden i en annen tid. Denne teksten mangler resonansrom om vi ikke fjerner dagens selvfølgeligheter.

PC, Mac og mobiltelefon eksisterte ikke engang som forventning. Ingen hadde fantasi til å forestille seg. Alt var analogt og lineært. Nett var noe vi fraktet varene i hjem fra kolonialen på hjørnet. En tv-kanal (NRK) sendte noen få timer pr. dag i svart/hvit, og ditto radiokanal hadde fortsatt perioder med pausesignal og riksdekkende fiskerimelding. Videokassetten var ennå ikke på markedet. Ved siden av vinyl, hadde den lille musikkassetten (MC) nylig debutert med svai og båndsus.

Bilde 2
Alle fotos: Jan Toreg (bortsett fra hovedbildet som er utlånt fra Nasjonalbiblioteket)

NRK lanserte Ti i skuddet  i 1965, Flimra dukket opp på tv-skjermen i 1970, og «blekkene» Filmjournalen, Pop-Nytt og Pop-revyen  brakte små drypp fra den store verden. For oss som ville dypere var NRK’s «nisjemedarbeider» Harald Are Lund og Club 7en slags redning, sammen med Radio Lux og spesialaviser fra England, som New Musical Express.

I 1965 kom Stones til Messehallen på Sjølyst (oppvarmingsband: The Pussycats). Norske og noen få utenlandske band spilte på «lokalet», Rondo og Club 7. Njårdhallen var på 1960-tallet preget av jazz (Duke Ellington/Ella Fitzgerald), country (Jim Reeves /Bobby Bare) og Cliff Richard. Først mot slutten av ti-året og begynnelsen av 1970-tallet kom artister som Otis Redding, og band som Booker T. & the M.G.’s, The Who, Fleetwood Mac., Deep Purple og Jethro Tull. Festivalen på Kalvøya startet opp i 1971 og ble et kjærkomment pustehull – men sammenlignet med dagens strøm av artister var frekvensen særdeles lav. Vi var ikke bortskjemt. Utesteder med åpningstid utover kl.23:30 kunne telles på en hånd. Oslo skulle fortsatt i mange år være en by med telefonkiosker og faste avtaler.

Festivalen

Søndag 17. juni 1973 var en merkedag i norsk pop og rocks historie. I sol og sommervarme samlet mer enn 30 000 ungdommer seg i Holmenkollen for å kjenne felleskapet i en unik konsertopplevelse. Fire år etter Woodstock følte mange av oss at Norge endelig var på vei ut av bakevja.

Bilde 3

Musikken

Dette var også epoken for grenseoverskridelser og eksperimentering. Her var pop og rock i fusjon med folkemusikk og jazz. På scenen opplevde vi Merit Hemmingson og hennes folkemusikere ta tradisjonen fra Jan Johansons legendariske «Jazz på svenska» videre inn i et elektrisk landskap. Fra Norge stilte bergensrockerne Saft og Ove Thue med hardingfelespiller og nasjonalikon Sigbjørn Berhoft Osa. Her var Norge, Sverige, Danmark og England representert med bredde. Her var band som Savage Rose, Mungo Jerry, The Pretty Things, Prudence (m/Terje Tysland og Åge Aleksandersen) og Popol Vuh (m/Jahn Teigen), Aunt Mary, Culpepers Orchard, Splash (underkjent svensk gruppe i det definitive skjæringspunktet mellom rock, folkemusikk og jazz), Hvalsøspillemændene, Skin Alley og fenomenet  Burken og rockfolket.

Filmens tilblivelse

Historien rundt festivalen og bandene er ganske godt kjent og beskrevet, men filmens tilblivelse er mer ukjent. Noen hevder at filmen skapte festivalen, mens andre mener at det allerede fantes planer om en festival.

Uansett – filmen om Ragnarock ble til fordi Arne Philip Fraas sammen med Centralfilm ville samle band og lage en norsk Woodstock-variant. Dette var nybrottsarbeid i ordets rette forstand, både innen logistikk, teknikk og produksjonsarbeid.

Bilde 4
Fra høyre: Jan Toreg, Halvor Næss, Erling Thurmann-Andersen og Per Foss.

Teknisk sett var vi nærmere filmens barndom enn dagens digitale supermarked, og filmproduksjonsmiljøet i Norge var lite. Det ble produsert ca. 10 spillefilmer i året, noen få dokumentarer og såkalt frie kunstneriske kortfilmer – ved siden av oppdragsfilm og reklame. Skottene til NRK var stort sett vanntette, og selv om reportasje/dokumentar ble gjort på film, lå magien fortsatt i studiotape og direktesending.

Vi var få, uten nasjonal filmutdanning, og størstedelen av det lille frilansmiljøet tilhørte tidens sterke, radikale strømminger. Vietnamkrigen var på sitt mest heftige og SUF-(ml) og Rød Front satte dagsorden. Det var til dette miljøet Arne Philip Fraas kom med sine visjoner om popkultur og musikkfilm. Han kom til rett miljø, med rett prosjekt, til rett tid … likevel var det noe som skurret.

Arne Philip Fraas og Ray Dorsey fra Mungo Jerry byline-foto  Nasjonalbilioteket, ARVEN ETTER RAGNAROCK - versjon 2
Arne Philip Fraas

En fremmed fugl

Han så ut som en hippie-influert rockemusiker. Han så ut som de fleste av oss unge i bransjen, men han var ca. 20 år eldre, kom fra flere års arbeid med reklamefilm og tv-produksjon i USA, og var tilsynelatende lykkelig uvitende om politiseringen av kultur- og ungdomsmiljøet i Norge i denne perioden.

Vi var mistenksomme, og en smule forvirret. Når jeg sier at han kom til «rett miljø» – er det selvfølgelig en tilsnikelse og en del av schizofrenien. Utseende til tross, med sin alder og bakgrunn gled Arne Philip Fraas rett inn det kommersielle reklamefilmmiljøet hos eksempelvis Teamfilm og Centralfilm. Riktignok var dette en viktig arbeidsplass for mange av oss frilansere, men også «hovedfienden» – den lille filmbransjens kapitalister. Det var selvfølgelig uhørt at den store filmen som speilet deler av vår progressive musikk, skulle springe ut fra dette miljøet! Og vi hadde dårlige erfaringer …

Bilde 5 på nytt
Radical chic på demo: Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen i forgrunnen, med Knut Gløersen og Margrethe Robsahm i bakgrunnen.

Døden i gatene

I 1969/1970 var mange av oss som tilhørte det radikale ungdomsmiljøet med glød engasjert i Arnljot Bergs spillefilmprosjekt «Døden i gatene»; den første norske filmen som tok opp ungdomsopprøret i 1968 og førte det inn i en norsk virkelighet. Svært mange av oss helt unge på vei inn i filmbransjen jobbet på prosjektet, og nærmere 500 ungdommer fra Oslo-området deltok som statister, i rollen som revolusjonens fortropper. Dette var ungdommer fra miljøer rundt forsøksgym, universitetet, anarkistene i Hjelmsgate/Gateavisa, jelmsHjelmsgate  Club 7, viseklubben Dolphins, SUF m-l, etc. Men, «Døden i gatene» ble aldri den filmen vi håpet.

En del av oss ble mistenksomme da Grynet Molvig ble lansert som revolusjonsprinsesse, og våre bange anelser vel egentlig bekreftet da Egil Monn-Iversen komponerte revolusjonsmusikken.

Dette var fjernt fra bølgen som var i ferd med å løfte den nye ungdomskulturen fram i lyset, fjernt fra Rudolf Nilsen, NJA/Fria Proteatern, The Doors, Hoola Bandoola, Leonard Cohen, Samspill/MAI, for å nevne noen få av de tusen blomstene som foldet seg ut i toningen mellom 1960- og 1970-tallet

Bilde 6
«En del av oss ble mistenksomme da Grynet Molvig ( midten) ble lansert som revolusjonsprinsesse»

Rett mann

Gjennom tilblivelsen av Ragnarock lærte nok mange vesentlig mer om ordet dialektikk, enn gjennom tidens politiske studiesirkler. Selv om Arne Philip Fraas, sett med våre øyne, kanskje hadde feil holdninger og bakgrunn – med historiens fasit i ryggen er svaret enkelt: Fraas var rett mann til rett tid. Uten ham hadde aldri dette unike stykket norsk ungdomskultur blitt dokumentert. Med en fot i ungdomskulturen og en i den kommersielle delen av bransjen var han sannsynligvis den eneste i kongeriket som kunne finansiere og gjennomføre et slikt prosjekt – lett oppsummert gjennom et av begrepene fra tidens kommersielle terminologi: Ingen over – ingen ved siden. Det var selvfølgelig uhørt at verden var slik. Men, pytt, pytt – de fleste av oss svelget den kamelen og fikk en dypere forståelse ikke bare for dialektikken, men også bokbransjens mantra: Katedral krever børs.

Opptakene

7 kameraer var i sving, betjent av fotografene Halvor Næss, Erling Thurmann-Andersen, Dag Klippenberg, Per Foss, Horst Schier, Martin Lippl og Centralfilms egen Georg Sagen. Opptaksformatet var 16mm film. Intet bilde kunne sees før filmen var framkalt et par dager etter festivalen. Steadycam-varianter fantes ikke. Bortsett fra et par faste kameraposisjoner jobbet fotografene med tunge kameraer (Arri BL-16) på skulder eller primitive skulderstativ.

Bilde 7
«Døden i gatene»

 

1973 er pilotkablenes tid – en nødvendig fysisk kabel mellom kamera og båndopptaker for synkronisering av lyd og bilde. Trådløs styring var fortsatt en form for science fiction. Likevel, en av tidens trollmenn på lyd, Roger Arnhoff, bygget for anledningen et system med trådløse synkpulser. Et uhell førte riktignok til at alt ikke fungerte helt etter planen, og lange partier måtte derfor synk-justeres separat i klippeprosessen.

Hele produksjonen var egentlig et stort teknisk/logistisk eksperiment. Noe lignende hadde aldri vært gjort i Norge tidligere.

Lader’n

Vi var mange fotsoldater. Artikkelforfatteren ble hyret inn som B-fotograf, hvilket i denne settingen betydde å holde orden på og lade kassetter. 7 fotografer, 21 kassetter (slik at ny kassett med film alltid var tilgjengelig). På hvert kamera satt en kassett med 120 meter råfilm som ga 10 minutter opptak. Kassettene måtte tas av kamera, tømmens og lades med ny film i mørkerom. Ved filming på location betydde dette i praksis bruk av vekslepose – en dobbeltforet, lystett svart pose med «lange armer», et slags slusesystem for å kunne føre hendene ut og inn av posen uten at lyset «fulgte med». Gjennom et forkammer, med glidelåslukking i hver ende, førtes kassetter og bokser med film ut og inn av posen. Arbeidsflyten var: Brukt kassett og ny boks med råfilm inn i veksleposen (… og fra nå gjøres alt i blinde). Åpne og ta ut ny film. Åpne, ta ut brukt film fra kassett og tre inn den nye rullen. Legge brukt rull i den ledige boksen.

Bilde 8
«Artikkelforfatteren ble hyret inn som B-fotograf, hvilket i denne settingen betydde å holde orden på og lade kassetter»

Vel ute av veksleposen gjensto ekstra forsegling, merking av boks, kassett og innføring i rapport til laboratoriet. Jeg husker ikke eksakt, men at hvert kamera kjørte ti ruller (ca.100 minutter) er rimelig sikkert. Og selv om de første kassettene var forhåndsladet, ble det en anselig mengde.

Teamet som jobbet med filmlyden hadde miksepult og base i en trailer bak scenen. At de ikke hadde øyekontakt med scenen, var et reelt problem – men deres klage på for varme «arbeidslokaler» kunne jeg ikke annet enn å smile av. Jeg satt i egen, varm trailer med armene i veksleposen mesteparten av dagen, og den store «vekslevotten» gjorde det ikke kjøligere. Fingrene fikk fort skrukkete hud lik den du får etter et litt for langt opphold i vann. Når kassetten lades, tres filmen i et sinnrikt system ved hjelp av to tannhjul som betjenes med tommeltottene. Sløyfen ut av kassetten må ha helt korrekt lengde for å matche mekanikken i kamera. Dette var (og er) presisjonsarbeid som krevde en del jobbing med perforering som ikke alltid «ville tres». Kombinasjonene av tid, mengde, varme og fukt gjorde meg mer eller mindre fri for hud på tomlene mot slutten av seansen.

Jeg så fint lite av konserten, men jeg hørte musikken (og jeg har sett filmen!). At vi ikke hadde back-up, hverken i mitt departement, eller de fleste andre steder i prosessen, ofret jeg ikke en tanke den gang. I dag ser jeg alt som kunne gått galt. Skræk o gru! Men det gikk bra … !

Det ble film. Det ble et dokument over en tid som glir fra oss, og som i kraft av nettopp det er viktig … og som vi ikke hadde hatt uten denne litt merkelige mannen som kom fra Amerika.

PS. Etter 40 år har huden på tommeltottene for lengst grodd – og jeg angrer intet, hverken fra opptaksdagen, eller den påfølgende festen samme natt (tror jeg).

Nesodden, 26.10.2013

4 Responses to Da Norge var på vei ut av bakevja: et personlig minne om Ragnarock

  1. Til opplysning var Ragnarock et av arrangementene som vi brukte under Vise og lyrikkfestivalene i Haugesund 70-72 og som var forløper til konserten i Holmenkollen. Den festivalen sprengte seg sjøl siste året. Holmenkoll-konserten er ikke den første store som nrk noen gang annonserer. Så uten oss i Haugesund som sådde steinen for de nte vise-rock festivalene så hadde det ikke vært Ragnarock. Min fetter i USA bygga scenen på Woodstock så det ligger i familien. Tore Severin Netland

  2. Og jeg var 13-14 år gammel og satt sjokkskadet for livet foran et tv-apparat i Nord-Norge. Alex Harvey satte klørne i meg, og slapp liksom aldri taket. Sitter der fortsatt…

  3. Hei redaksjonen!
    … så var det tid for rettelser i billedtekster.
    Fotografene og artikkelforfatteren som har en liten pause bak scene er fra høyre:Jan Toreg, Halvor Næss, Erling Thurmann-Andersen og Per Foss.
    Bak Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen står Knut Gløersen, særdeles dyktig fotograf med flere spillefilmer på samvittigheten. Ved siden av ham finner vi Margrete Robsahm, som bl.a. spilte hovedrollen i filmatiseringen av Axel Jensens roman «Line» og Svend Wams «5 døgn i august» – og som i 1988 laget spillefilmen «Begynnelsen på en historie». Dessuten skader det vel ikke å nevne at hun er mor til Thomas Robsahm.

    Skjerpings! At dette blir galt alle andre steder er til nød forståelig, men ikke i vår egen fagblekke!!! Slike feil forplanter seg når arkeologene går til kildene de tror er nettopp det. Flaut!

    Jan Toreg

Leave a Reply to Kjetil Lismoen Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY