Svarte kanoner: «Strangers on a Train»

-Hitchcock ville framstille vanlige folk i vanvittige mareritt. Enkelte ganger heller dette litt skeis, men andre ganger går det rett hjem, skriver Kjell Ola Dahl om "Strangers on a Train" i anledning Cinematekets Alfred Hitchcock-fokus i januar og februar.

Farley Granger spiller Guy Haines, en ung tennisstjerne som er ulykkelig gift, men som ikke får skilsmisse fordi hespetreet han er gift med (Laura Elliot) ikke unner ham å gifte seg med elskerinnen Anne (Ruth Roman). Helt tilfeldig møter tennisstjernen en mann ved navn Bruno (Robert Walker) på toget. Bruno er gal. Og han hater faren sin. Gal manns idé: Du kverker min far, så kverker jeg kjerringa di. Ingen aner noe, vi er helt fremmede for hverandre. Ingen av oss har motiv for forbrytelsen. Derfor blir vi ikke tatt. Guy er ikke helt sikker på om fyren er sprø eller bare kødder, men han snakker mannen etter munnen, forlater ham og glemmer lighteren sin

Men så kommer de store klassiske scenene. Bruno leter opp Guys kone, følger etter henne i en herlig lyssatt forfølgelsessekvens inn i en fornøyelsespark. Der kverker han henne og reiser blid og fornøyd hjem til Guy: Nå er det din tur! Guy i sjokk, søker trøst hos elskerinnen og hennes familie. Problem: Han tør ikke fortelle alt til politiet, og har heller ikke alibi selv i drapsøyeblikket. Etter serier med uforglemmelige Hitchcock-sekvenser kulminerer det hele i en vanvittig slosskamp i en karusell. (Obs! Obs! Den tannløse gamlingen som kryper under karusellen gjorde faktisk dette nummeret i virkeligheten! Live.)

LES OGSÅ KJELL OLA DAHLS OMTALE AV Notorious og  Shadow of a Doubt

Historien bygger på en roman av Patricia Highsmith og viker lite fra denne, bortsett fra Guys berømmelige lighter. I romanen var det en av Platons dialoger som ble gjenglemt på toget. Det var også meningen at selveste Raymond Chandler skulle skrive dialogene til denne filmen, men samarbeidet med Hitch gikk dårlig. Så Chandler har lite ansvar for replikkene – Whitfield Cook tok over jobben.

Det er noe særegent med karakterbyggingen i de fleste filmer av Hitchcock. Det vil si, det er påfallende mange av filmene som er vinklet på en besteborgerlig måte. På et vis så er dette respektfullt gjort av Hitch. Han var imot at de narrative arketypene eller «klisjeene» skulle dominere hans filmer. Han ville framstille vanlige folk i vanvittige mareritt. Enkelte ganger heller dette litt skeis, men andre ganger går det rett hjem. Strangers on a Train må regnes som vellykket i så måte. Robert Walker er eminent, og gjør antakelig en av sine beste roller noensinne. Storyen er stor. Mer er det ikke å si om saken. Og siden jeg la vekt på Walkers prestasjoner, ikke glem Marion Lorne som Mamma Bruno, hun er også imponerende. En annen ting ved filmen er Hitchcocks lek med tvillingmotivet, eller dualitet, filmen vrimler av duoer – også i Alfreds tradisjonelle Cameo, han går på toget, og bærer med seg – en kontrabass – dobbel selvfølgelig.

Filmen vises på Cinemateket.

Trailer, Strangers on a Train:

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Skriv kommentar