– Vi må ta opp farlige temaer

– Vi må ta opp farlige temaer

Norsk presse jakter ofte på kritiske vinklinger når norsk film baserer seg på virkeligheten. Men jeg vet ikke om noen avisartikler om NOKAS-ranet som på en bedre måte lot meg forstå kompleksiteten og smerten til alle de berørte enn filmen, mener Øystein Stene.

En god venn av meg, en skuespiller med lang fartstid fra utlandet, sier at i Norge er det som om film brukes til å koble seg fra. Mens i resten av verden skal den koble deg på.

Kanskje er det dette som kommer til uttrykk når noen med jevne mellomrom spør: Er det riktig å lage film av dette da?

Problemstillingen kom opp for et år siden da den danske dramatikeren og regissøren Christian Lollike skulle iscenesette Breiviks manifest på Dramatikkens hus. Og nylig dukket den opp i forbindelse med et filmmanus som er basert på ranene til Martin Pedersen fra 80-tallet. Selveste hovedetterforskeren i saken ble fyldig intervjuet i NRK i 2009 da det ble tildelt manusstøtte, han var kritisk til at det skal gjøres film av noe der folk var blitt utsatt for voldeligheter. Og nå når manus er ferdig, lagde NRK igjen en kritisk sak på det.

At dette i seg selv er en problemstilling er interessant: Er det altså slik at film utelukkende bør beskjeftige seg med temaer som vi allerede har et avklart forhold til, som ingen kan bli støtt av? Er det sånn at film er uegnet til å bearbeide vonde hendelser?

Spørsmålet er selvsagt retorisk ment. Få, om noen, vil hevde at film bare kan være underholdning, bare kan behandle lette tema. Desto mer interessant er det at slike saker med jevne mellomrom dukker opp. Og ofte kommer de ikke fra leserinnlegg eller kronikker, de er produsert av journalister på jakt etter en ”kritisk” vinkel.

Det at media stiller spørsmålstegn ved produksjonen av fiksjon er viktig og bra. Men like interessant er det at det kritiske perspektivet ikke rammer media selv: Når aviser og tv-nyheter dekker saker, de daglige så vel som de dramatiske, lages hele tiden fortellinger og narrativer. Denne produksjonen av perspektiver tar vi for gitt, den er et demokratisk gode, det er med å hjelpe oss til å forholde oss til verden som den er: Kompleks.

Og det er her min venn skuespillerens ord klargjør noe for meg: kanskje er det sånn at vi tror den medialt produserte nyheten har mer med virkeligheten å gjøre enn fiksjonsfilmen. Og det er akkurat det jeg betviler om faktisk er sant. Jeg kunne nevnt eksempler i fleng: Jeg vet ikke om noen artikler om NOKAS-ranet som på en bedre måte lot meg forstå kompleksiteten og smerten til alle de berørte av ranet og mordet enn filmen. Men jeg kan like gjerne også peke på det ofte utilfredsstillende ved medias perspektiv, hvor jeg har følelsen av at man søker sensasjon, kontraster, dramatikk, konflikt og fengende overskrifter for sin egen skyld.

Jeg kan også nevne alt det film og kunst kan behandle, men som det ikke er plass eller rom for i andre formater. Allerede symbolistene på slutten av 1800-tallet – som hadde stor interesse for teater og film – mente det var aspekter ved virkeligheten som aldri kunne bli dekket av realistiske og naturalistiske framgangsmåter. Drømmer, lengsler, følelser, religion og poesi følger ikke samme type logikk, men de er like fullt en del av ”virkeligheten”.

Det jeg prøver å si er: Det er ikke sikkert fiksjon og virkelighet har noen vanntette skott. Fiksjonen handler om virkeligheten, og de som skal formidle virkeligheten bruker virkemidler fra fiksjonen.

Slavoj Zizek, en av samtidens mest leste filosofer, peker i filmen The Perverted Guide to the Cinema på et viktig poeng: Virkeligheten i seg selv er det umulig å forholde seg til, den er det umulig å forstå. Derfor trenger vi narrativer og fortellinger for å kunne navigere oss gjennom den. Det gjør ting håndgripelig, det lar oss se sammenhenger, det hjelper oss til å analysere og skape mening. Det gir oss redskap for forståelse. Uten fiksjoner finnes det ingen virkelighet.

Det er klart at de som skaper fiksjoner har et stort etisk ansvar. Det har vi sett både i debatten rundt Knausgårds romanprosjekt og om karakterskildringene i Kon-Tiki. Men det gjør ikke medias ansvar mindre. Og det er denne fornemmelsen som ofte oppstår, når media iscenesetter debatter rundt det etiske ved å skape fiksjon av dramatiske hendelser. For enten det er en artikkel i en avis, en tv-reportasje i en nyhetssending eller en spillefilm, så er det etablering av et perspektiv, av en fortelling. Og alle har et etisk ansvar for hvilken form denne fortellingen har.

Nå vet jeg ikke om filmen om Martin Pedersens ran har som ambisjon å koble oss fra eller på verden og virkeligheten, jeg har ikke lest manus. Men jeg er rimelig sikker på at norsk film trenger å ta opp brennbare og farlige tema, enten det nå er basert på ”virkelige” hendelser eller ikke. Iallfall hvis den vil hjelpe oss til å koble oss på virkeligheten, på verden.

Øystein Stene skriver fast om blant annet filmskuespill på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert flere romaner og hatt manus og regi på film og teater. Aktuell i 2014 med romanen Zombie Nation samt en innføringsbok om skuespillerkunst.

Les også Øystein Stenes tidligere innlegg:

Kampen om fortellingen fortsetter

Kampen om fortellingen

Mot en filmrevolusjon?

Da filmstøtten kollapset

Det stores problem

22/7 Kampen om fortellingen

Norsk filmskuespill anno 2010

Hvor norsk må norsk film være?

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

 

1 kommentar til – Vi må ta opp farlige temaer

  1. Syntes det er stor variasjon på prosjektene som det blir tildelt støtte til på NFI. Alt fra historiske greier, til nært drama og action. Jeg er ikke så bekymret lengre for framtiden til norsk film.

Legg igjen en kommentar

– Vi må ta opp farlige temaer

– Vi må ta opp farlige temaer

Norsk presse jakter ofte på kritiske vinklinger når norsk film baserer seg på virkeligheten. Men jeg vet ikke om noen avisartikler om NOKAS-ranet som på en bedre måte lot meg forstå kompleksiteten og smerten til alle de berørte enn filmen, mener Øystein Stene.

En god venn av meg, en skuespiller med lang fartstid fra utlandet, sier at i Norge er det som om film brukes til å koble seg fra. Mens i resten av verden skal den koble deg på.

Kanskje er det dette som kommer til uttrykk når noen med jevne mellomrom spør: Er det riktig å lage film av dette da?

Problemstillingen kom opp for et år siden da den danske dramatikeren og regissøren Christian Lollike skulle iscenesette Breiviks manifest på Dramatikkens hus. Og nylig dukket den opp i forbindelse med et filmmanus som er basert på ranene til Martin Pedersen fra 80-tallet. Selveste hovedetterforskeren i saken ble fyldig intervjuet i NRK i 2009 da det ble tildelt manusstøtte, han var kritisk til at det skal gjøres film av noe der folk var blitt utsatt for voldeligheter. Og nå når manus er ferdig, lagde NRK igjen en kritisk sak på det.

At dette i seg selv er en problemstilling er interessant: Er det altså slik at film utelukkende bør beskjeftige seg med temaer som vi allerede har et avklart forhold til, som ingen kan bli støtt av? Er det sånn at film er uegnet til å bearbeide vonde hendelser?

Spørsmålet er selvsagt retorisk ment. Få, om noen, vil hevde at film bare kan være underholdning, bare kan behandle lette tema. Desto mer interessant er det at slike saker med jevne mellomrom dukker opp. Og ofte kommer de ikke fra leserinnlegg eller kronikker, de er produsert av journalister på jakt etter en ”kritisk” vinkel.

Det at media stiller spørsmålstegn ved produksjonen av fiksjon er viktig og bra. Men like interessant er det at det kritiske perspektivet ikke rammer media selv: Når aviser og tv-nyheter dekker saker, de daglige så vel som de dramatiske, lages hele tiden fortellinger og narrativer. Denne produksjonen av perspektiver tar vi for gitt, den er et demokratisk gode, det er med å hjelpe oss til å forholde oss til verden som den er: Kompleks.

Og det er her min venn skuespillerens ord klargjør noe for meg: kanskje er det sånn at vi tror den medialt produserte nyheten har mer med virkeligheten å gjøre enn fiksjonsfilmen. Og det er akkurat det jeg betviler om faktisk er sant. Jeg kunne nevnt eksempler i fleng: Jeg vet ikke om noen artikler om NOKAS-ranet som på en bedre måte lot meg forstå kompleksiteten og smerten til alle de berørte av ranet og mordet enn filmen. Men jeg kan like gjerne også peke på det ofte utilfredsstillende ved medias perspektiv, hvor jeg har følelsen av at man søker sensasjon, kontraster, dramatikk, konflikt og fengende overskrifter for sin egen skyld.

Jeg kan også nevne alt det film og kunst kan behandle, men som det ikke er plass eller rom for i andre formater. Allerede symbolistene på slutten av 1800-tallet – som hadde stor interesse for teater og film – mente det var aspekter ved virkeligheten som aldri kunne bli dekket av realistiske og naturalistiske framgangsmåter. Drømmer, lengsler, følelser, religion og poesi følger ikke samme type logikk, men de er like fullt en del av ”virkeligheten”.

Det jeg prøver å si er: Det er ikke sikkert fiksjon og virkelighet har noen vanntette skott. Fiksjonen handler om virkeligheten, og de som skal formidle virkeligheten bruker virkemidler fra fiksjonen.

Slavoj Zizek, en av samtidens mest leste filosofer, peker i filmen The Perverted Guide to the Cinema på et viktig poeng: Virkeligheten i seg selv er det umulig å forholde seg til, den er det umulig å forstå. Derfor trenger vi narrativer og fortellinger for å kunne navigere oss gjennom den. Det gjør ting håndgripelig, det lar oss se sammenhenger, det hjelper oss til å analysere og skape mening. Det gir oss redskap for forståelse. Uten fiksjoner finnes det ingen virkelighet.

Det er klart at de som skaper fiksjoner har et stort etisk ansvar. Det har vi sett både i debatten rundt Knausgårds romanprosjekt og om karakterskildringene i Kon-Tiki. Men det gjør ikke medias ansvar mindre. Og det er denne fornemmelsen som ofte oppstår, når media iscenesetter debatter rundt det etiske ved å skape fiksjon av dramatiske hendelser. For enten det er en artikkel i en avis, en tv-reportasje i en nyhetssending eller en spillefilm, så er det etablering av et perspektiv, av en fortelling. Og alle har et etisk ansvar for hvilken form denne fortellingen har.

Nå vet jeg ikke om filmen om Martin Pedersens ran har som ambisjon å koble oss fra eller på verden og virkeligheten, jeg har ikke lest manus. Men jeg er rimelig sikker på at norsk film trenger å ta opp brennbare og farlige tema, enten det nå er basert på ”virkelige” hendelser eller ikke. Iallfall hvis den vil hjelpe oss til å koble oss på virkeligheten, på verden.

Øystein Stene skriver fast om blant annet filmskuespill på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert flere romaner og hatt manus og regi på film og teater. Aktuell i 2014 med romanen Zombie Nation samt en innføringsbok om skuespillerkunst.

Les også Øystein Stenes tidligere innlegg:

Kampen om fortellingen fortsetter

Kampen om fortellingen

Mot en filmrevolusjon?

Da filmstøtten kollapset

Det stores problem

22/7 Kampen om fortellingen

Norsk filmskuespill anno 2010

Hvor norsk må norsk film være?

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

 

One Response to – Vi må ta opp farlige temaer

  1. Syntes det er stor variasjon på prosjektene som det blir tildelt støtte til på NFI. Alt fra historiske greier, til nært drama og action. Jeg er ikke så bekymret lengre for framtiden til norsk film.

Legg igjen en kommentar

MENY