Hva betyr klipperen for regissøren?

Hva betyr klipperen for regissøren?

En dyktig klipper vil kunne gi akkurat samme tilbud i klippeprosessens første fase som skuespillerne i de første rundene med manusgjennomgang, skriver Jan Toreg, som her fortsetter sin utdypning av klipperens rolle i filmskaping.

(Foto fra klippeseminaret The Art of Film Editing. Gjengitt med tillatelse av Finn Krogvig)

Om vi i alle fall kjøper 70% av utsagnet til klipperen Zach Staenberg – «What makes a movie a movie is the editing» – må vi være enige om at samarbeidet regissør/klipper er av vital betydning for sluttresultatet.

Det finnes ingen gitt arbeidsinstruks som gir den ideelle arbeidsmetoden mellom regissør og klipper. Noen regissører sitter bak klipperen gjennom mesteparten av prosessen og forteller i detalj hvordan han/hun vil ha det (knips = klipp! – grøss og gru.), mens andre glimrer med sitt fravær. Mellom disse to noe karikerte ytterpunktene finnes en ganske vid skala hvor de fleste sogner til sentrum.

Som regissører, så også klippere – selv om hovedvekten her nok luter mot selvstendighet – er det et faktum at noen klippere vil ha sterke regissører som i detalj styrer prosessen. Så lenge regissør og klipper er «skala-naboer» går det som regel greit. Blir avstanden for stor kan det lett oppstå problemer. Dette løses selvfølgelig ved å sette sammen team som matcher hverandre.

De fleste regissører finner etter hvert en klipper hvor kjemi og faglig plattform stemmer, hvor metoder og samarbeid utvikles over flere år og filmer. Men finnes det likevel noen objektive kriterier i denne for filmen så viktige symbiosen? Jeg tror det.

Skuespiller og klipper – to sider av samme sak

En regissør bør aldri gi sine viktigste skuespillere rollens komplette bruksanvisning (sin tolkning), det være seg i del eller helhet – fysisk eller psykisk. Det betyr selvfølgelig også at manus ikke bør fungere som «sjelens dreiebok», med henvisninger av typen; føler avsky, uttrykker glede, smiler avvæpnende, beveger seg langsomt før valget er tatt, osv. Manus bør inneholde handlingsforløp fritt for beskrivelse av intensjoner, tanker og følelser – gjerne med dialog som i første omgang er helt «tørr».

Dette betyr ikke at regissøren er svak eller rådløs, men at kompetente skuespillere trekkes inn i prosessen og bidrar med sine tanker, er med og former rollen før det hele settes – låses. For de fleste regissører vil dette åpne for nye muligheter. Kanskje tilføres rollen en ny dimensjon, liten eller stor, fordi «friske øyne» er fri for alle tunge bindinger fordypning over tid bringer med seg. Vi er ikke i en fase med forandring, men foredling; tett rundt og i dybden. Dette er en prosess som bør foregå fra de første samtalene/leseprøvene, og metoden gir som regel positiv rikdom, ditto nyanser og små aha-opplevelser: Hvorfor så jeg ikke det? Ja, selvfølgelig! Spennende! Det løser problem x – strålende!

Eller du forkaster, for dybdeinnsikten, helheten og valget er ditt. Det er derfor du er regissør. Men ved å åpne dette vinduet får du så utrolig mye gratis.

Og akkurat slik bør regissøren benytte sin klipper også. Ikke mat klipperen med all verdens intensjoner og instruksjoner. En dyktig klipper vil kunne gi akkurat samme tilbud i klippeprosessens første fase som skuespillerne i de første rundene med manusgjennomgang. Forutsetningen er at produksjon/regissør lar klipperen jobbe fritt og selvstendig i denne fasen. I dokumentarsammenheng skjer dette som regel etter at opptakene er gjort. I fiksjon er prosessen todelt; parallelt med opptak – og i den første tiden etter opptak.

Hvilken kunnskap bør klipperen ha om prosjektet?

I artikkelen «Klipperen som filmskaper» (Rushprint.no) tar jeg utgangspunkt i Anders Refns tanker om å bringe sammen manusforfatter og klipper – hva kan manusforfatteren lære av klipperen? Så beskriver jeg noe av kompetansen og bredden i kunnskap en filmklipper bør ha, og konkluderer med at; ja – manusforfatter og klipper bør absolutt snakke sammen, men helst i minst mulig grad rundt det prosjektert de er sammen om. Det samme gjelder regi.

Om jeg holder på sammenligningen mellom skuespiller og klipper, bør klipperens kunnskap om prosjektet ikke være større enn strengt nødvendig. Graden av innsikt er avhengig av en rekke faktorer, men jo mindre klipperen vet, jo bedre.

Nytteverdien av en klipper med «friske øyne» synker proporsjonalt med kunnskapens bredde og dybde. Det betyr selvfølgelig ikke at en klipper som av gitte årsaker er dypt involvert i et prosjekt ikke kan gjøre en god jobb, men et viktig aspekt er svekket.

Førsteinntrykket

I klippefasen er manusintensjonen stort sett verdiløs. Nå er det materialet som «snakker». Det hjelper lite å peke på opprinnelig intensjon hvis materialet ikke speiler denne. For regissøren, som har levd med prosjektet under huden i lang tid og har kropp og sjel fylt opp med hele isfjellet, er dømmekraften svekket. Det finnes mange eksempler på regissører som ser, føler og opplever det en vanlig tilskuer overhode ikke ser eller opplever. Klipperen er som oftest den siste personen som med profesjonelt blikk har «friske øyne» og er i stand til å bedømme intensjon og virkning.

En replikk, tagning, scene eller sekvens, et moment, arrangement – førsteinntrykket er sannheten om dette. Førsteinntrykket lyver sjelden. I musikk kan man si at noe som er komplisert vil ta seg opp ved gjentatte lyttinger. Slik er det ikke i film. Den oppleves av de aller fleste som regel bare en første gang. Er det noe som ikke fungerer ved første gangs påsyn, vil det aldri fungere.

Et godt eksempel på viktigheten av klipperens «friske øyne» er replikktesten. Et utsnitt av en scene har seks, syv tagninger. Replikkene sitter ikke, det er gradsforskjeller, men ingen er gode. Tagningen kjøres om igjen – fire, fem, seks ganger – jo, tagning tre var ikke så verst. Et par lyttinger til forteller regissøren at denne tagningen er ok. Nei! Den er definitivt ikke det, og vil heller aldri bli. Vi har gjennom gjentatte repetisjoner vent oss til den. Det unormale har blitt normalt. Vi er blinde. For tilskueren vil den alltid låte dårlig – slik klipperen noterte ved første gangs gjennomkjøring. I slike tilfeller er det viktig for en regissør å akseptere at x antall repetisjoner sender normaliteten ut på glideflukt.

Dette har både kunstnerisk og teknisk gyldighet, i så vel del som helhet; adferd som ikke er troverdig, dårlig timing, framing, eyescan, ikke lesbar lyd – enten vi snakker om «råtten» lyd eller dårlig diksjon, hvis en replikk må kjøres tre ganger for å forstås, vil heller ingen andre forstå ved første gangs kjøring. Etter hvert som tiden går og man graver seg dypere ned i et prosjekt – kan det meste baklengs og forlenges, er det lett å tape disse selvfølgelighetene av syne.

Loggen

Alle slike problemer bør en dyktig klipper, definere og loggføre når han/hun har den nødvendige distansen og bevisst kan jobbe ut fra førsteinntrykket. Denne ikke tekniske loggen er et særdeles viktig hjelpemiddel gjennom hele klippeprosessen. I sluttfasen er den uvurderlig.

Et annet moment i denne sammenheng er informasjonen fra opptaksstedet. I fiksjon har klipperen tilgang til rapporter fra settet hvor tagninger er ringet (regissørens valg), ofte med en kommentar nedtegnet av scripten. Jeg har selv praktisert, og anbefaler som regel å ikke lese gjennom slik informasjon før du som filmens klipper selv har gått gjennom og notert ditt førsteinntrykk. Riktignok er dette utvalget utrykk for et førsteinntrykk fra opptaksstedet, men det er likevel nært knyttet til subjektive opplevelser som ofte er filmens uttrykk uvedkommende.

Klipperen er (og skal være) lykkelig uvitende om opptaksdagen var god eller dårlig, om det ble kranglet eller elsket under frokosten før avreise til opptaksstedet, om stemningen var høy eller laber, om skuespillere eller stab hadde humørsvingninger utover det vanlige, om de likte eller mislikte noe eller noen, om man hadde tekniske problemer, om arbeidsdagen var alt for lang og slitsom, osv. – momenter som alle er med på å påvirke.

Det er alltid spennende som klipper å sammenligne egen vurdering med regissørens tilsvarende fra settet – se hva som matcher/ikke matcher. Som regel dannes et mønster som er et godt utgangspunkt for konstruktiv og nødvendig dialog mellom klipper og regissør.

Loggen er på mange måter klipperens dagbok og garanti for systematisk og profesjonell konservering av førsteinntrykk (inklusive ideer som oppstår ut fra materialet), og den er langt mer å stole på enn de merkverdigheter som ofte dukker opp etter måneder nedgravd i materialet.

Du blir euforisk fornøyd som klipper (og regissør) når skuespilleren etter premieren kommer bort til deg og sier at han i akkurat den sekvensen er svært godt fornøyd med ditt valg av tagning 6 (som også han «følte var best» under opptak), når du med deg selv vet at du har bygd det strekket med replikker hovedsakelig fra tagningene 2, 3, 7 og 9 … og bare en ubetydelig del er hentet fra tagning 6.

Det flyter, det funker – og en viktig del er metoden; førsteinntrykket som kjapt notert ned i loggen viser hvilke deler av hvilke tagninger som fungerer hos en noe ujevn skuespiller.

Hvordan en slik logg ser ut er uinteressant, hver enkelt klipper har sin metode (alt fra en bunke krøllete notater til sirlig nedtegnet mellom stive permer), men loggen bevarer inntrykk og ideer, skiller vesentlig fra uvesentlig, og jobber i alle plan; fra replikknivå til dramaturgiske linjer.

Intensjon

Jeg skrev tidligere at klipperen er den siste i den profesjonelle rekken som kan vurdere om intensjonen lever. Og da er jeg tilbake i helhet, dramaturgi og den mest iøynefallende sammenligningen mellom skuespiller og klipper. Om klipperen kommer inn i prosjektet så «blank» som mulig og får anledning til å jobbe fritt gjennom vurdering og grovklipp vil intensjoner raskt kunne bekreftes (ev. avkreftes). Og med klipperens plass i «næringskjeden» vil han/hun, innenfor de rammene materialet tillater, kunne gi samme tilbud til regi som skuespilleren i starten av kjeden. Noen vil hevde at friheten i forkant ikke eksisterer i bakkant. Ja, og nei. Friheten til inngrep i forkant er selvfølgelig større, men mulighetene i bakkant er langt mer omfattende enn de fleste synes å tro. Målet er selvfølgelig ikke å forandre, men å ta vare på intensjonene. Og om det må jobbes med klargjøring (ev. redefinering) av intensjon i klippeprosessen, er det innenfor filmens gitte rammer rike muligheter – fra detaljnivå til helhet, fra replikker, via karakterjusteringer til dramaturgi.

Det jeg her har skrevet handler primært om fiksjon, men gjelder i like stor grad dokumentar – hvor det hele i hovedsak forskyves til etter opptak og hvor mulighetene jo er uendelig mye større.

Det finnes selvfølgelig et hav av eksempler på intensjoner i manus som ikke materialiserer seg i den ferdige filmen. Jeg henter fram et riktig gammelt, fra da jeg som ung filmarbeider for første gang opplevde og forsto dette i praksis.

I komediesammenheng sier en uskreven regel at; jo mer staben ler under opptak, jo mindre morer folk i salen seg under den ferdige filmen. Jeg kan vanskelig gå god for vitenskapen i tesen, men… i en av mine første filmjobber, som assistent uten portefølje på «Mannen som ikke kunne le» (1968 – regi: Bo Hermansson – med Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr.), var jeg flere ganger vitne til avbrutte tagninger fordi stab ikke klarte å holde latteren tilbake. Vi opplevde noen forunderlige, av og til absurd morsomme øyeblikk. Var det like morsomt på kino? Noen, ja. Andre ikke. Det kunne være tyst i salen der jeg trodde latteren skulle tordne, og vice versa. Det var ganske enkelt å se hvor intensjonene kom fram, og hvor de ikke nådde publikum – hvor mye konteksten i opptakssituasjonen kunne manipulere intensjonen. Filmen er klippet av regissøren selv, og selv om Bo Hermansson er en dyktig klipper, ville dette kanskje sett noe annerledes ut om en ditto klipper med «friske øyne» hadde gjort den første sammensetningen.

Ler folk der folk skal le? Fungerer spenningen etter intensjonen? Utvikler karakteren seg etter forutsetningen? Vi fikk ikke det opptaket vi skulle ha, hva betyr det? Den linjen fungerer ikke.

De fleste produksjoner vil, i større eller mindre grad, ha slike problemer å bale med.. Nytten av en klipper som gis de forutsetningene jeg her skisserer, er uvurderlig.

… men førsteinntrykket varer ikke evig

Styrken i den rollen jeg vil ha klipperen inn i ligger selvfølgelig i første fase og varer ikke evig. Nettopp derfor er metoden så viktig.

Klippeprosessen utvikler seg alltid til et dypdykk i materien. Til en reise inn i mangel på perspektiv, i ordets videste forstand. I begynnelsen av en prosess vet man hvilke forutsetninger som ligger til grunn for tilskuerens opplevelse og innlevelse. I sluttfasen gjør egen kunnskapsmengde disse forutsetningene nærmest umulig å definere.

Man er så inne i stoffet at alt det som på et tidspunkt fungerte nå bare føles som en eneste lang longør. Da er det til kjedsomhet viktig å gjenta; at tilskueren ser for første gang og trenger tiden og pausene for å oppleve underteksten. Der dere vet alt, vet tilskueren ingen ting. Da er loggen gull verdt. Det som står der er etter alle solemerker langt nærmere sannheten enn følelsene som regjerer nå. Det som har fem stjerner i loggen – ikke rør det!!

En selvfølge? Ja, det burde være det, men er det ikke. Jeg har opp gjennom årene sett mye rar klipping («barbering») i siste fase. Panisk nedklipp av longører som viste seg ikke å være longører, men nødvendig rom for innlevelse/undertekst. Jeg har opplevd komedier hvor luft mellom poeng er tatt bort fordi man ikke har stolt på egen vurdering, med det resultat at i salen drepes poenger fordi de drukner i latter fra foregående.

Testkjøringer

Loggen er uvurderlig, men ingen film kan klippes ferdig basert på observasjoner av førsteinntrykk, innspill og ideer i en logg. Og klippere blir også «blinde». Når materialet er gjennomgått og loggført, sekvenser satt sammen og vurdert fra alle tenkelige og utenkelige kanter, vokser tunnelsynet også i klipperommet.

Likevel, en dyktig klipper skal være klar over de mekanismene som virker. Da er det mulig å ha et bevisst forhold til prosessen og unngå de fleste av de negative sidene som uansett vil oppstå.

Klipperens kompetanse er også viktig ved gjennomføring av testkjøringer. Disse er særdeles viktige og siste ledd i konseptet; førsteinntrykk og «friske øyne». Det syndes alt for ofte med sammensetningen av panelene. Det er alt for enkelt å velge nære kollegaer, venner og kjente.

Det er to panel som gjelder. Et med profesjonelle og et sammensatt av potensielle tilskuere (både i og utenfor målgruppe). I begge gruppene bør det være klar overvekt av folk med distanse nok fra sentrale aktører til å være ærlige.

Dette er siste gang man kan dra nytte av og påvirke resultatet gjennom et førsteinntrykk. Ved siden av en bevisst utplukking av deltakere er det verdt å nevne et par andre momenter. I «Klipperen – Den tredje fortelleren» skriver jeg:

Lytt! Det er helt uinteressant hva regissør/klipper måtte mene (enn så lenge).  Litt for ofte har jeg opplevd at regissør/klipper kommer i forsvarsposisjon og       begynner å argumentere mot panelet omtrent før første tilbakespill er begrunnet.

La testpanelet få prate. Noter ned. Det de har opplevd, har de opplevd.   Vær passiv fram til den store stillheten senker seg. Da er tiden moden for en forsiktig tilnærming til dem som ikke har sagt noe. Spør i generelle vendinger    (ingen ledende spørsmål). Når alle har sagt sitt, kan man ta opp konkrete       problemstillinger. Forsto dere det momentet? Hvordan opplever dere hans        brudd? Hva gjorde at det partiet var tungt å følge med i?

Kommentarene er unike. Utelat kommentarer som er basert på manglende kunnskap om ferdiggjøringsprosessen (musikken som ennå ikke er riktig på plass / stockshots som mangler, etc.) – resten behandles pietetsfullt. Sjekk og analyser. Bruk faget. Vær ærlig.

Hvis åtte, ni av ti ikke forstår, eller reagerer på samme sted, er det dumt ikke å innse problemet. Men når enkeltstående synspunkter, som gjerne blir imøtegått av mange, dukker opp, da nærmer vi oss klassisk synsing. Da skal produksjonen (regi – forhåpentligvis i nært og godt samarbeid med klipper og produsent) stå for egne valg. Tiden er inn for å sette ned foten, uansett hva andre måtte mene.

 Jan Toreg, Nesodden, 17.9.2013

PS

Den 15.7. ble artikkelen «Frykten for norsk dialog» publisert på rushprint.no. Meg bekjent har ingen kommentert den. Siden det begynner å bli en stund siden og jeg mener den ikke bør stå uimotsagt, henger jeg ved en kort kommentar her.

Kjære Lars Åndheim og Christoffer Lossius

Jeg leser med stor glede det dere skriver, men her er dere på tyttebærtur langt inne i tåkeheimen. Og det mest plagsomme er historieløsheten. Norsk film har en stygg fortid hvor nettopp dialog og replikker har beskrevet tilstand, karakter og dramaturgisk utvikling – noe som ikke kan underslås i en artikkel om dialog i norsk film. Det finnes en grunn til øvelser av typen «beskriv en utvikling i handling – uten ord». Nils R. Müller (1921 – 2007), en av Norges mest produktive spillefilmregissører, var nærmest på gråten rasende etter de første dramaturgikursene Ola Olsson og Pelle Berglund holdt i Norge på 1970-tallet: «Hvorfor i helvete har vi manglet denne kunnskapen – jeg vil begynne på nytt igjen!»

Selvfølgelig har dere rett i at dialog og jobbing med dialog er viktig (god dialog er en egen kunstart) – men på rett sted og til rett tidspunkt. Først når karakterer og historie er avdekket og utviklet – kommer turen til dialogen, og her har dere et poeng; her er det fortsatt mye å hente.

Riktignok aner vi en liten trend i tiden hvor det dialogdrevne utforskes, men det er og blir en liten nisje. Og glem ikke at enhver dialogs kvalitet lener seg på graden av undertekst.

Kikk på det jeg skriver om å være filmatisk (to be cinematic) og karakterutvikling i «Klipperen som filmskaper» (rushprint.no). Se også boka «Klipperen – den tredje fortelleren», her finnes mye om akkurat dette og dialog/kommentar, både innen fiksjon og (ikke minst!!) dokumentar. Karakter- og manusutvikling i sist nevnte kan ikke innprentes nok. Dokumentarfilmmanuset er viktigere enn noe annet og sterkt undervurdert, i kampen mot meningsløs dialog og kommentar.

Om dette kan det sies mye, mye mer (godt grunnlag for prat over en øl!), men det tar vi ved neste korsvei.

JT

Jan Toreg skriver fast for rushprint.no. Du kan lese hans forrige innlegg her:

– Jakten på det norske dokumentaruttrykket

– Denne filmen burde vært med i Grimstad

Klipperen som filmskaper

Jan Toreg er klipper, regissør og manusforfatter. Han har skrevet to bøker om klipping; «Klipp til …» og «Klipperen – Den tredje fortelleren» (Abstrakt forlag 2002/2011). Pr. i dag manus- og klippekonsulent – www.klippekonsulenten.no

SAMSUNG DIGITAL CAMERA

 

Legg igjen en kommentar

Hva betyr klipperen for regissøren?

Hva betyr klipperen for regissøren?

En dyktig klipper vil kunne gi akkurat samme tilbud i klippeprosessens første fase som skuespillerne i de første rundene med manusgjennomgang, skriver Jan Toreg, som her fortsetter sin utdypning av klipperens rolle i filmskaping.

(Foto fra klippeseminaret The Art of Film Editing. Gjengitt med tillatelse av Finn Krogvig)

Om vi i alle fall kjøper 70% av utsagnet til klipperen Zach Staenberg – «What makes a movie a movie is the editing» – må vi være enige om at samarbeidet regissør/klipper er av vital betydning for sluttresultatet.

Det finnes ingen gitt arbeidsinstruks som gir den ideelle arbeidsmetoden mellom regissør og klipper. Noen regissører sitter bak klipperen gjennom mesteparten av prosessen og forteller i detalj hvordan han/hun vil ha det (knips = klipp! – grøss og gru.), mens andre glimrer med sitt fravær. Mellom disse to noe karikerte ytterpunktene finnes en ganske vid skala hvor de fleste sogner til sentrum.

Som regissører, så også klippere – selv om hovedvekten her nok luter mot selvstendighet – er det et faktum at noen klippere vil ha sterke regissører som i detalj styrer prosessen. Så lenge regissør og klipper er «skala-naboer» går det som regel greit. Blir avstanden for stor kan det lett oppstå problemer. Dette løses selvfølgelig ved å sette sammen team som matcher hverandre.

De fleste regissører finner etter hvert en klipper hvor kjemi og faglig plattform stemmer, hvor metoder og samarbeid utvikles over flere år og filmer. Men finnes det likevel noen objektive kriterier i denne for filmen så viktige symbiosen? Jeg tror det.

Skuespiller og klipper – to sider av samme sak

En regissør bør aldri gi sine viktigste skuespillere rollens komplette bruksanvisning (sin tolkning), det være seg i del eller helhet – fysisk eller psykisk. Det betyr selvfølgelig også at manus ikke bør fungere som «sjelens dreiebok», med henvisninger av typen; føler avsky, uttrykker glede, smiler avvæpnende, beveger seg langsomt før valget er tatt, osv. Manus bør inneholde handlingsforløp fritt for beskrivelse av intensjoner, tanker og følelser – gjerne med dialog som i første omgang er helt «tørr».

Dette betyr ikke at regissøren er svak eller rådløs, men at kompetente skuespillere trekkes inn i prosessen og bidrar med sine tanker, er med og former rollen før det hele settes – låses. For de fleste regissører vil dette åpne for nye muligheter. Kanskje tilføres rollen en ny dimensjon, liten eller stor, fordi «friske øyne» er fri for alle tunge bindinger fordypning over tid bringer med seg. Vi er ikke i en fase med forandring, men foredling; tett rundt og i dybden. Dette er en prosess som bør foregå fra de første samtalene/leseprøvene, og metoden gir som regel positiv rikdom, ditto nyanser og små aha-opplevelser: Hvorfor så jeg ikke det? Ja, selvfølgelig! Spennende! Det løser problem x – strålende!

Eller du forkaster, for dybdeinnsikten, helheten og valget er ditt. Det er derfor du er regissør. Men ved å åpne dette vinduet får du så utrolig mye gratis.

Og akkurat slik bør regissøren benytte sin klipper også. Ikke mat klipperen med all verdens intensjoner og instruksjoner. En dyktig klipper vil kunne gi akkurat samme tilbud i klippeprosessens første fase som skuespillerne i de første rundene med manusgjennomgang. Forutsetningen er at produksjon/regissør lar klipperen jobbe fritt og selvstendig i denne fasen. I dokumentarsammenheng skjer dette som regel etter at opptakene er gjort. I fiksjon er prosessen todelt; parallelt med opptak – og i den første tiden etter opptak.

Hvilken kunnskap bør klipperen ha om prosjektet?

I artikkelen «Klipperen som filmskaper» (Rushprint.no) tar jeg utgangspunkt i Anders Refns tanker om å bringe sammen manusforfatter og klipper – hva kan manusforfatteren lære av klipperen? Så beskriver jeg noe av kompetansen og bredden i kunnskap en filmklipper bør ha, og konkluderer med at; ja – manusforfatter og klipper bør absolutt snakke sammen, men helst i minst mulig grad rundt det prosjektert de er sammen om. Det samme gjelder regi.

Om jeg holder på sammenligningen mellom skuespiller og klipper, bør klipperens kunnskap om prosjektet ikke være større enn strengt nødvendig. Graden av innsikt er avhengig av en rekke faktorer, men jo mindre klipperen vet, jo bedre.

Nytteverdien av en klipper med «friske øyne» synker proporsjonalt med kunnskapens bredde og dybde. Det betyr selvfølgelig ikke at en klipper som av gitte årsaker er dypt involvert i et prosjekt ikke kan gjøre en god jobb, men et viktig aspekt er svekket.

Førsteinntrykket

I klippefasen er manusintensjonen stort sett verdiløs. Nå er det materialet som «snakker». Det hjelper lite å peke på opprinnelig intensjon hvis materialet ikke speiler denne. For regissøren, som har levd med prosjektet under huden i lang tid og har kropp og sjel fylt opp med hele isfjellet, er dømmekraften svekket. Det finnes mange eksempler på regissører som ser, føler og opplever det en vanlig tilskuer overhode ikke ser eller opplever. Klipperen er som oftest den siste personen som med profesjonelt blikk har «friske øyne» og er i stand til å bedømme intensjon og virkning.

En replikk, tagning, scene eller sekvens, et moment, arrangement – førsteinntrykket er sannheten om dette. Førsteinntrykket lyver sjelden. I musikk kan man si at noe som er komplisert vil ta seg opp ved gjentatte lyttinger. Slik er det ikke i film. Den oppleves av de aller fleste som regel bare en første gang. Er det noe som ikke fungerer ved første gangs påsyn, vil det aldri fungere.

Et godt eksempel på viktigheten av klipperens «friske øyne» er replikktesten. Et utsnitt av en scene har seks, syv tagninger. Replikkene sitter ikke, det er gradsforskjeller, men ingen er gode. Tagningen kjøres om igjen – fire, fem, seks ganger – jo, tagning tre var ikke så verst. Et par lyttinger til forteller regissøren at denne tagningen er ok. Nei! Den er definitivt ikke det, og vil heller aldri bli. Vi har gjennom gjentatte repetisjoner vent oss til den. Det unormale har blitt normalt. Vi er blinde. For tilskueren vil den alltid låte dårlig – slik klipperen noterte ved første gangs gjennomkjøring. I slike tilfeller er det viktig for en regissør å akseptere at x antall repetisjoner sender normaliteten ut på glideflukt.

Dette har både kunstnerisk og teknisk gyldighet, i så vel del som helhet; adferd som ikke er troverdig, dårlig timing, framing, eyescan, ikke lesbar lyd – enten vi snakker om «råtten» lyd eller dårlig diksjon, hvis en replikk må kjøres tre ganger for å forstås, vil heller ingen andre forstå ved første gangs kjøring. Etter hvert som tiden går og man graver seg dypere ned i et prosjekt – kan det meste baklengs og forlenges, er det lett å tape disse selvfølgelighetene av syne.

Loggen

Alle slike problemer bør en dyktig klipper, definere og loggføre når han/hun har den nødvendige distansen og bevisst kan jobbe ut fra førsteinntrykket. Denne ikke tekniske loggen er et særdeles viktig hjelpemiddel gjennom hele klippeprosessen. I sluttfasen er den uvurderlig.

Et annet moment i denne sammenheng er informasjonen fra opptaksstedet. I fiksjon har klipperen tilgang til rapporter fra settet hvor tagninger er ringet (regissørens valg), ofte med en kommentar nedtegnet av scripten. Jeg har selv praktisert, og anbefaler som regel å ikke lese gjennom slik informasjon før du som filmens klipper selv har gått gjennom og notert ditt førsteinntrykk. Riktignok er dette utvalget utrykk for et førsteinntrykk fra opptaksstedet, men det er likevel nært knyttet til subjektive opplevelser som ofte er filmens uttrykk uvedkommende.

Klipperen er (og skal være) lykkelig uvitende om opptaksdagen var god eller dårlig, om det ble kranglet eller elsket under frokosten før avreise til opptaksstedet, om stemningen var høy eller laber, om skuespillere eller stab hadde humørsvingninger utover det vanlige, om de likte eller mislikte noe eller noen, om man hadde tekniske problemer, om arbeidsdagen var alt for lang og slitsom, osv. – momenter som alle er med på å påvirke.

Det er alltid spennende som klipper å sammenligne egen vurdering med regissørens tilsvarende fra settet – se hva som matcher/ikke matcher. Som regel dannes et mønster som er et godt utgangspunkt for konstruktiv og nødvendig dialog mellom klipper og regissør.

Loggen er på mange måter klipperens dagbok og garanti for systematisk og profesjonell konservering av førsteinntrykk (inklusive ideer som oppstår ut fra materialet), og den er langt mer å stole på enn de merkverdigheter som ofte dukker opp etter måneder nedgravd i materialet.

Du blir euforisk fornøyd som klipper (og regissør) når skuespilleren etter premieren kommer bort til deg og sier at han i akkurat den sekvensen er svært godt fornøyd med ditt valg av tagning 6 (som også han «følte var best» under opptak), når du med deg selv vet at du har bygd det strekket med replikker hovedsakelig fra tagningene 2, 3, 7 og 9 … og bare en ubetydelig del er hentet fra tagning 6.

Det flyter, det funker – og en viktig del er metoden; førsteinntrykket som kjapt notert ned i loggen viser hvilke deler av hvilke tagninger som fungerer hos en noe ujevn skuespiller.

Hvordan en slik logg ser ut er uinteressant, hver enkelt klipper har sin metode (alt fra en bunke krøllete notater til sirlig nedtegnet mellom stive permer), men loggen bevarer inntrykk og ideer, skiller vesentlig fra uvesentlig, og jobber i alle plan; fra replikknivå til dramaturgiske linjer.

Intensjon

Jeg skrev tidligere at klipperen er den siste i den profesjonelle rekken som kan vurdere om intensjonen lever. Og da er jeg tilbake i helhet, dramaturgi og den mest iøynefallende sammenligningen mellom skuespiller og klipper. Om klipperen kommer inn i prosjektet så «blank» som mulig og får anledning til å jobbe fritt gjennom vurdering og grovklipp vil intensjoner raskt kunne bekreftes (ev. avkreftes). Og med klipperens plass i «næringskjeden» vil han/hun, innenfor de rammene materialet tillater, kunne gi samme tilbud til regi som skuespilleren i starten av kjeden. Noen vil hevde at friheten i forkant ikke eksisterer i bakkant. Ja, og nei. Friheten til inngrep i forkant er selvfølgelig større, men mulighetene i bakkant er langt mer omfattende enn de fleste synes å tro. Målet er selvfølgelig ikke å forandre, men å ta vare på intensjonene. Og om det må jobbes med klargjøring (ev. redefinering) av intensjon i klippeprosessen, er det innenfor filmens gitte rammer rike muligheter – fra detaljnivå til helhet, fra replikker, via karakterjusteringer til dramaturgi.

Det jeg her har skrevet handler primært om fiksjon, men gjelder i like stor grad dokumentar – hvor det hele i hovedsak forskyves til etter opptak og hvor mulighetene jo er uendelig mye større.

Det finnes selvfølgelig et hav av eksempler på intensjoner i manus som ikke materialiserer seg i den ferdige filmen. Jeg henter fram et riktig gammelt, fra da jeg som ung filmarbeider for første gang opplevde og forsto dette i praksis.

I komediesammenheng sier en uskreven regel at; jo mer staben ler under opptak, jo mindre morer folk i salen seg under den ferdige filmen. Jeg kan vanskelig gå god for vitenskapen i tesen, men… i en av mine første filmjobber, som assistent uten portefølje på «Mannen som ikke kunne le» (1968 – regi: Bo Hermansson – med Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr.), var jeg flere ganger vitne til avbrutte tagninger fordi stab ikke klarte å holde latteren tilbake. Vi opplevde noen forunderlige, av og til absurd morsomme øyeblikk. Var det like morsomt på kino? Noen, ja. Andre ikke. Det kunne være tyst i salen der jeg trodde latteren skulle tordne, og vice versa. Det var ganske enkelt å se hvor intensjonene kom fram, og hvor de ikke nådde publikum – hvor mye konteksten i opptakssituasjonen kunne manipulere intensjonen. Filmen er klippet av regissøren selv, og selv om Bo Hermansson er en dyktig klipper, ville dette kanskje sett noe annerledes ut om en ditto klipper med «friske øyne» hadde gjort den første sammensetningen.

Ler folk der folk skal le? Fungerer spenningen etter intensjonen? Utvikler karakteren seg etter forutsetningen? Vi fikk ikke det opptaket vi skulle ha, hva betyr det? Den linjen fungerer ikke.

De fleste produksjoner vil, i større eller mindre grad, ha slike problemer å bale med.. Nytten av en klipper som gis de forutsetningene jeg her skisserer, er uvurderlig.

… men førsteinntrykket varer ikke evig

Styrken i den rollen jeg vil ha klipperen inn i ligger selvfølgelig i første fase og varer ikke evig. Nettopp derfor er metoden så viktig.

Klippeprosessen utvikler seg alltid til et dypdykk i materien. Til en reise inn i mangel på perspektiv, i ordets videste forstand. I begynnelsen av en prosess vet man hvilke forutsetninger som ligger til grunn for tilskuerens opplevelse og innlevelse. I sluttfasen gjør egen kunnskapsmengde disse forutsetningene nærmest umulig å definere.

Man er så inne i stoffet at alt det som på et tidspunkt fungerte nå bare føles som en eneste lang longør. Da er det til kjedsomhet viktig å gjenta; at tilskueren ser for første gang og trenger tiden og pausene for å oppleve underteksten. Der dere vet alt, vet tilskueren ingen ting. Da er loggen gull verdt. Det som står der er etter alle solemerker langt nærmere sannheten enn følelsene som regjerer nå. Det som har fem stjerner i loggen – ikke rør det!!

En selvfølge? Ja, det burde være det, men er det ikke. Jeg har opp gjennom årene sett mye rar klipping («barbering») i siste fase. Panisk nedklipp av longører som viste seg ikke å være longører, men nødvendig rom for innlevelse/undertekst. Jeg har opplevd komedier hvor luft mellom poeng er tatt bort fordi man ikke har stolt på egen vurdering, med det resultat at i salen drepes poenger fordi de drukner i latter fra foregående.

Testkjøringer

Loggen er uvurderlig, men ingen film kan klippes ferdig basert på observasjoner av førsteinntrykk, innspill og ideer i en logg. Og klippere blir også «blinde». Når materialet er gjennomgått og loggført, sekvenser satt sammen og vurdert fra alle tenkelige og utenkelige kanter, vokser tunnelsynet også i klipperommet.

Likevel, en dyktig klipper skal være klar over de mekanismene som virker. Da er det mulig å ha et bevisst forhold til prosessen og unngå de fleste av de negative sidene som uansett vil oppstå.

Klipperens kompetanse er også viktig ved gjennomføring av testkjøringer. Disse er særdeles viktige og siste ledd i konseptet; førsteinntrykk og «friske øyne». Det syndes alt for ofte med sammensetningen av panelene. Det er alt for enkelt å velge nære kollegaer, venner og kjente.

Det er to panel som gjelder. Et med profesjonelle og et sammensatt av potensielle tilskuere (både i og utenfor målgruppe). I begge gruppene bør det være klar overvekt av folk med distanse nok fra sentrale aktører til å være ærlige.

Dette er siste gang man kan dra nytte av og påvirke resultatet gjennom et førsteinntrykk. Ved siden av en bevisst utplukking av deltakere er det verdt å nevne et par andre momenter. I «Klipperen – Den tredje fortelleren» skriver jeg:

Lytt! Det er helt uinteressant hva regissør/klipper måtte mene (enn så lenge).  Litt for ofte har jeg opplevd at regissør/klipper kommer i forsvarsposisjon og       begynner å argumentere mot panelet omtrent før første tilbakespill er begrunnet.

La testpanelet få prate. Noter ned. Det de har opplevd, har de opplevd.   Vær passiv fram til den store stillheten senker seg. Da er tiden moden for en forsiktig tilnærming til dem som ikke har sagt noe. Spør i generelle vendinger    (ingen ledende spørsmål). Når alle har sagt sitt, kan man ta opp konkrete       problemstillinger. Forsto dere det momentet? Hvordan opplever dere hans        brudd? Hva gjorde at det partiet var tungt å følge med i?

Kommentarene er unike. Utelat kommentarer som er basert på manglende kunnskap om ferdiggjøringsprosessen (musikken som ennå ikke er riktig på plass / stockshots som mangler, etc.) – resten behandles pietetsfullt. Sjekk og analyser. Bruk faget. Vær ærlig.

Hvis åtte, ni av ti ikke forstår, eller reagerer på samme sted, er det dumt ikke å innse problemet. Men når enkeltstående synspunkter, som gjerne blir imøtegått av mange, dukker opp, da nærmer vi oss klassisk synsing. Da skal produksjonen (regi – forhåpentligvis i nært og godt samarbeid med klipper og produsent) stå for egne valg. Tiden er inn for å sette ned foten, uansett hva andre måtte mene.

 Jan Toreg, Nesodden, 17.9.2013

PS

Den 15.7. ble artikkelen «Frykten for norsk dialog» publisert på rushprint.no. Meg bekjent har ingen kommentert den. Siden det begynner å bli en stund siden og jeg mener den ikke bør stå uimotsagt, henger jeg ved en kort kommentar her.

Kjære Lars Åndheim og Christoffer Lossius

Jeg leser med stor glede det dere skriver, men her er dere på tyttebærtur langt inne i tåkeheimen. Og det mest plagsomme er historieløsheten. Norsk film har en stygg fortid hvor nettopp dialog og replikker har beskrevet tilstand, karakter og dramaturgisk utvikling – noe som ikke kan underslås i en artikkel om dialog i norsk film. Det finnes en grunn til øvelser av typen «beskriv en utvikling i handling – uten ord». Nils R. Müller (1921 – 2007), en av Norges mest produktive spillefilmregissører, var nærmest på gråten rasende etter de første dramaturgikursene Ola Olsson og Pelle Berglund holdt i Norge på 1970-tallet: «Hvorfor i helvete har vi manglet denne kunnskapen – jeg vil begynne på nytt igjen!»

Selvfølgelig har dere rett i at dialog og jobbing med dialog er viktig (god dialog er en egen kunstart) – men på rett sted og til rett tidspunkt. Først når karakterer og historie er avdekket og utviklet – kommer turen til dialogen, og her har dere et poeng; her er det fortsatt mye å hente.

Riktignok aner vi en liten trend i tiden hvor det dialogdrevne utforskes, men det er og blir en liten nisje. Og glem ikke at enhver dialogs kvalitet lener seg på graden av undertekst.

Kikk på det jeg skriver om å være filmatisk (to be cinematic) og karakterutvikling i «Klipperen som filmskaper» (rushprint.no). Se også boka «Klipperen – den tredje fortelleren», her finnes mye om akkurat dette og dialog/kommentar, både innen fiksjon og (ikke minst!!) dokumentar. Karakter- og manusutvikling i sist nevnte kan ikke innprentes nok. Dokumentarfilmmanuset er viktigere enn noe annet og sterkt undervurdert, i kampen mot meningsløs dialog og kommentar.

Om dette kan det sies mye, mye mer (godt grunnlag for prat over en øl!), men det tar vi ved neste korsvei.

JT

Jan Toreg skriver fast for rushprint.no. Du kan lese hans forrige innlegg her:

– Jakten på det norske dokumentaruttrykket

– Denne filmen burde vært med i Grimstad

Klipperen som filmskaper

Jan Toreg er klipper, regissør og manusforfatter. Han har skrevet to bøker om klipping; «Klipp til …» og «Klipperen – Den tredje fortelleren» (Abstrakt forlag 2002/2011). Pr. i dag manus- og klippekonsulent – www.klippekonsulenten.no

SAMSUNG DIGITAL CAMERA

 

Legg igjen en kommentar

MENY