– En gudbenådet komiker og oversett filmskuespiller

– En gudbenådet komiker og oversett filmskuespiller

Han var ikke bare en gudbenådet komiker, men også en genial karakterskuespiller, ofte litt oversett som nettopp det, skriver Morten Barth om Rolv Wesenlund som nå er gått bort. “Hans stoff var dypest sett den menneskelig komedie, som i blant slår over i dyp tragedie”.

Med litt levetid bak seg i Norge er det knapt mulig å være uten et forhold til Rolv Wesenlund. Og hvem skulle forresten ønske seg det?

Med bakgrunn som jazzmusiker var skuespilleren Rolv Wesenlund en improvisator av rang på fjernsyn og i radio, på scene og i film, nærmest synlig lykkelig når han fikk alt til å svinge, og det gjorde han som regel. Særlig sammen med Harald Heide-Steen jr. var han med på å revolusjonere norsk humor gjennom en ny revyform basert på stort innslag av improvisasjon. Gjennomslagskraften var stor, ikke minst i fjernsynet, med en absurdisme i slekt med den britiske. Derfra hentet han også sin udødelige Fleksnes-skikkelse, først gjennom raden av fjernsynsepisoder, og så i spillefilmen Den siste Fleksnes (1974).

Fleksnes er den ultimate «mambo», den godt voksne mannen som bor hjemme hos mamma. Han er uten sosiale antenner og med en magnetisk tiltrekningskraft på pinlige situasjoner. Wesenlund forsvarer ham suverent, også på film da Fleksnes ble vist fram i større format og i kamp mot høyere odds. Var det (som vanlig) filmen som ville nyttiggjøre seg denne grossisten i fataliteter og den elskede og alvorlige klovnen som skapte ham?

Utvilsomt – filmen går sjelden foran men følger desto oftere etter der man tror det er publikum og inntekter. Om Fleksnes og andre av hans filmroller var frambragt tildels improvisert, framsto de likevel som hel ved. De var ikke bare sketsjer, de tålte det store formatet og den lange spilletiden.

I andre og tidligere filmer er arven fra fjernsynet mer opplagt: Mannen som ikke kunne le (1968) og Norske byggeklosser (1972) har sketsjstruktur, men er samtidig filmer som fullt ut benyttet seg av den friheten man tok som en selvfølge i filmformatet den gangen, og som nå er tapt i dagens krav om en ensidig stringent fortelling. Før kunne man også leke seg, og Wesenlund gjorde det, med stort alvor.

Han gjorde noen av sine mest minneverdige roller på film sammen med regissøren Pål Bang-Hansen og produsenten Egil Monn-Iversen, begge undervurderte skikkelser i norsk film. Karakterskuespilleren Wesenlund glitrer virkelig i Douglas (1970, se foto), en film som bør gjenoppdages snarest både for sin kvalitet og sitt stadig mer aktuelle tema – her spiller han en overvåker i de hemmelige tjenester, som blir besatt av å forfølge det minste avvik han oppdager hos fredelige og uskyldige medmennesker, og med katastrofalt resultat. En liten hilsen til Douglas finner vi forøvrig i Erik Løchens Motforestilling (1972), der Wesenlund har en miniatyrrolle som overvåkningsagent, parodisk framstilt.

Her kan vi ane en rød tråd gjennom flere filmer og roller. Hans første rolle er som byggelagsformannen i Hurra for Andersens! (1966) der han gestalter det gjennomregulerte etterkrigs-Norges personifiserte smålighet. Skildringen av det absurd umulige ved livet når det finnes et regelverk for absolutt alt, finner sitt høydepunkt i Norske byggeklosser, der Wesenlund spiller hele åtte roller. Her er han både snekkeren med nedsatt evne til å skille mellom tommer og centimeter, den skadefro naboen, og bygningskontrolløren fra helvete.

Med sitt jappetidsmotiv var Bør Børson jr. (1974) og oppfølgeren Bør Børson II (1976) basert på Johan Falkbergets satiriske jobbetidsberetninger fra 1. verdenskrig, samt Egil Monn-Iversens scenemusicalversjon. Her var det først den nye, plutselige oljerikdommen som reiste spørsmålet om vi hadde rygg til å bære de gode tidene som begynte å avtegne seg. Svaret kom noen år etter. Jobbetiden var tilbake på 1980-tallet, gyldne år ikke bare for spekulanter men også for observatører av menneskets dårskap. Her var Wesenlund en av de skarpsynte, og Bør Børson-skikkelsen ble en av hans mest folkekjære. Også en gjennomgang av hans mange lysende biroller på film ville være en gallaforestilling for seg.

Rolv Wesenlund var selv lykkelig for å være verdikonservativ liberaler og derfor oppgitt av film- og teaterlivets politisk rettroende, ikke ubetydelige i antall. Han følte friheten til å sparke alle vegne uten å bli refset for sin ukorrekthet. Selv refset han den nye generasjonen av komikere for deres kalde og brutale humor som ofte sparker nedover. Han fulgte nok bedre med og hadde mer rett enn mange liker å tro, for hans egen humor var aldri tannløs og blott til lyst. «Gårsdagens menn» avfeies jo ellers gjerne med slike formuleringer, som heller ikke manglet i den nye komikergenerasjonens tilsvar. I Wesenlunds tilfelle traff de dårlig.

I alle Rolv Wesenlunds bærende filmroller skapte han langt mer varierte skikkelser enn man kanskje tenker over. Han var ikke bare en genial og gudbenådet komiker. Han var samtidig en genial karakterskuespiller, ofte litt oversett som nettopp det. Hans stoff var dypest sett den menneskelig komedie, som i blant slår over i dyp tragedie, for begge deler måles i avstand mellom en karakters selvbilde, og virkeligheten. Og Rolv Wesenlund målte mesterlig begge deler samtidig.

Legg igjen en kommentar

– En gudbenådet komiker og oversett filmskuespiller

– En gudbenådet komiker og oversett filmskuespiller

Han var ikke bare en gudbenådet komiker, men også en genial karakterskuespiller, ofte litt oversett som nettopp det, skriver Morten Barth om Rolv Wesenlund som nå er gått bort. “Hans stoff var dypest sett den menneskelig komedie, som i blant slår over i dyp tragedie”.

Med litt levetid bak seg i Norge er det knapt mulig å være uten et forhold til Rolv Wesenlund. Og hvem skulle forresten ønske seg det?

Med bakgrunn som jazzmusiker var skuespilleren Rolv Wesenlund en improvisator av rang på fjernsyn og i radio, på scene og i film, nærmest synlig lykkelig når han fikk alt til å svinge, og det gjorde han som regel. Særlig sammen med Harald Heide-Steen jr. var han med på å revolusjonere norsk humor gjennom en ny revyform basert på stort innslag av improvisasjon. Gjennomslagskraften var stor, ikke minst i fjernsynet, med en absurdisme i slekt med den britiske. Derfra hentet han også sin udødelige Fleksnes-skikkelse, først gjennom raden av fjernsynsepisoder, og så i spillefilmen Den siste Fleksnes (1974).

Fleksnes er den ultimate «mambo», den godt voksne mannen som bor hjemme hos mamma. Han er uten sosiale antenner og med en magnetisk tiltrekningskraft på pinlige situasjoner. Wesenlund forsvarer ham suverent, også på film da Fleksnes ble vist fram i større format og i kamp mot høyere odds. Var det (som vanlig) filmen som ville nyttiggjøre seg denne grossisten i fataliteter og den elskede og alvorlige klovnen som skapte ham?

Utvilsomt – filmen går sjelden foran men følger desto oftere etter der man tror det er publikum og inntekter. Om Fleksnes og andre av hans filmroller var frambragt tildels improvisert, framsto de likevel som hel ved. De var ikke bare sketsjer, de tålte det store formatet og den lange spilletiden.

I andre og tidligere filmer er arven fra fjernsynet mer opplagt: Mannen som ikke kunne le (1968) og Norske byggeklosser (1972) har sketsjstruktur, men er samtidig filmer som fullt ut benyttet seg av den friheten man tok som en selvfølge i filmformatet den gangen, og som nå er tapt i dagens krav om en ensidig stringent fortelling. Før kunne man også leke seg, og Wesenlund gjorde det, med stort alvor.

Han gjorde noen av sine mest minneverdige roller på film sammen med regissøren Pål Bang-Hansen og produsenten Egil Monn-Iversen, begge undervurderte skikkelser i norsk film. Karakterskuespilleren Wesenlund glitrer virkelig i Douglas (1970, se foto), en film som bør gjenoppdages snarest både for sin kvalitet og sitt stadig mer aktuelle tema – her spiller han en overvåker i de hemmelige tjenester, som blir besatt av å forfølge det minste avvik han oppdager hos fredelige og uskyldige medmennesker, og med katastrofalt resultat. En liten hilsen til Douglas finner vi forøvrig i Erik Løchens Motforestilling (1972), der Wesenlund har en miniatyrrolle som overvåkningsagent, parodisk framstilt.

Her kan vi ane en rød tråd gjennom flere filmer og roller. Hans første rolle er som byggelagsformannen i Hurra for Andersens! (1966) der han gestalter det gjennomregulerte etterkrigs-Norges personifiserte smålighet. Skildringen av det absurd umulige ved livet når det finnes et regelverk for absolutt alt, finner sitt høydepunkt i Norske byggeklosser, der Wesenlund spiller hele åtte roller. Her er han både snekkeren med nedsatt evne til å skille mellom tommer og centimeter, den skadefro naboen, og bygningskontrolløren fra helvete.

Med sitt jappetidsmotiv var Bør Børson jr. (1974) og oppfølgeren Bør Børson II (1976) basert på Johan Falkbergets satiriske jobbetidsberetninger fra 1. verdenskrig, samt Egil Monn-Iversens scenemusicalversjon. Her var det først den nye, plutselige oljerikdommen som reiste spørsmålet om vi hadde rygg til å bære de gode tidene som begynte å avtegne seg. Svaret kom noen år etter. Jobbetiden var tilbake på 1980-tallet, gyldne år ikke bare for spekulanter men også for observatører av menneskets dårskap. Her var Wesenlund en av de skarpsynte, og Bør Børson-skikkelsen ble en av hans mest folkekjære. Også en gjennomgang av hans mange lysende biroller på film ville være en gallaforestilling for seg.

Rolv Wesenlund var selv lykkelig for å være verdikonservativ liberaler og derfor oppgitt av film- og teaterlivets politisk rettroende, ikke ubetydelige i antall. Han følte friheten til å sparke alle vegne uten å bli refset for sin ukorrekthet. Selv refset han den nye generasjonen av komikere for deres kalde og brutale humor som ofte sparker nedover. Han fulgte nok bedre med og hadde mer rett enn mange liker å tro, for hans egen humor var aldri tannløs og blott til lyst. «Gårsdagens menn» avfeies jo ellers gjerne med slike formuleringer, som heller ikke manglet i den nye komikergenerasjonens tilsvar. I Wesenlunds tilfelle traff de dårlig.

I alle Rolv Wesenlunds bærende filmroller skapte han langt mer varierte skikkelser enn man kanskje tenker over. Han var ikke bare en genial og gudbenådet komiker. Han var samtidig en genial karakterskuespiller, ofte litt oversett som nettopp det. Hans stoff var dypest sett den menneskelig komedie, som i blant slår over i dyp tragedie, for begge deler måles i avstand mellom en karakters selvbilde, og virkeligheten. Og Rolv Wesenlund målte mesterlig begge deler samtidig.

Legg igjen en kommentar

MENY