Den tynne røde linjen

Den tynne røde linjen

På forsommeren kunne det virke som EU-kommisjonen ville bruke filmsektoren som vekslepenger for å oppnå andre viktige ting i forhandlingene med USA. Men så snudde kommisjonen – midlertidig. Elisabeth Sjaastad forteller her om maktspillet i kulissene fra sitt ståsted som generalsekretær i Federation of European Film Directors.

Foto: Costa-Gavras, Berenice Bejo og Radu Mihaileanu foran EU-parlamentet i Strasbourg under sommerens protester.

 

Den 10. juli startet den første runden av forhandlingene om frihandelsavtalen ”Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP)” mellom EU og USA i Washington DC. Og til vår store lettelse, er film og TV-bransjens konkurransevilkår ikke på bordet.

Prosessen som fikk audiovisuelle tjenester ekskludert fra forhandlingsmandatet viste seg å bli rotete, amper og følelsesladet for alle parter.

Helt siden EU-kommisjonen offentliggjorde sitt utkast til mandat i mars, ble den opprinnelige inkluderingen av den audiovisuelle sektor møtt med angst og vantro. Dette var tross alt en kamp vi trodde vi hadde vunnet så langt tilbake som i 1993 med GATT (General Agreement on Trade and Tariffs). Og siden den gang har EUs egen traktat samt UNESCO konvensjonen om kulturelt mangfold gitt ytterligere føringer som burde være tilstrekkelige for å holde kultur utenfor frihandelsavtaler.

Men kommisjonen holdt hardnakket på sin strategi om å ikke ekskludere noen sektor, uansett hvor sensitiv den måtte anses å være, men prøvde å komme med forsikringer om at de ikke hadde noen intensjon om å gi noe på dette området.

For filmmiljøet var dette Tsjekhovs pistol. Hvorfor introdusere den hvis du ikke har tenkt å bruke den?

Tatt i betraktning at Hollywood produksjoner er USAs nest største eksportnæring etter våpen, virket det sannsynlig at deres side ville ønske å oppnå noe i forhandlingene på dette området. Og i et dokument datert oktober 2010, påpekte Motion Picture Association of America (MPAA), som representerer de store filmstudioene, at direktivet om audiovisuelle medietjenester (AVMT) er til hinder for USAs eksport av audiovisuelle produkter. Men Brussel-kontoret til Motion Picture Association, derimot, beroliget sine europeiske kolleger med at de hadde «sluttet fred» med våre kvoter og subsidier og at de ikke hadde bedt den amerikanske regjeringen om å inkludere audiovisuelle tjenester, men de hadde riktignok heller ikke bedt om en eksklusjon…

Det hele var litt av et mysterium. Men selv om de egentlige motiver virket uklare på begge sider, følte den europeiske filmbransjen fremdeles at kommisjonen var innstilt på å bruke vår sektor som vekslepenger for å oppnå andre viktige ting i forhandlingene. Så protestene fortsatte og fikk økt oppslutning.

I et møte mellom EU kommisjonens president José Manuel Barroso og Frankrikes president François Hollande den 15. mai, kom de frem til tre såkalte «røde linjer» som skulle definere visse parametre for å sikre Europas audiovisuelle sektor. Men i ukene som fulgte, ga kulturkommisær Vassilliou og handelskommisær De Gucht sprikende versjoner av disse røde linjer nåoirket v Atlanterenom? Hva slags handlingsromelopment and EWnergy on seems to be challenging our sector on fundamental issues sur de uttalte seg offentlig. Kommisjonen kommuniserte motstridende budskap.

Men etter hvert som diskusjonene rundt ordlyden i de røde linjene overskygget det opprinnelige temaet kvoter og subsidier, kom det virkelige spørsmålet endelig for en dag: Hva skjer med våre audiovisuelle verk på nettet? Hva slags handlingsrom vil Europa ha til å utforme sin egen politikk når det gjelder online operatører?

Hva som faktisk sto på spill var mer enn dagens lovgivning om investering i og fremme av uavhengige europeiske verk, men også hvordan filmbransjen kan utrustes til å takle overgangen til den digitale økonomien og en online markedsplass som i dag er fullstendig dominert av amerikanske giganter som Google, Amazon, Apple iTunes.

I en tid da Google har 95% markedsandel i mange europeiske land og er under etterforskning på begge sider av Atlanteren for mulig misbruk av dominerende stilling, hvorfor virket EU-kommisjonen så ivrig etter å servere dem de resterende 5%?

En ny bølge av amerikanske tjenester som Netflix og HBO sveiper over Europa. Etter hva jeg forstår opererer de med en redaksjonell profil på 80 – 10 – 10: 80% amerikansk innhold, 10% lokalt (nasjonalt) og 10% regionalt (europeisk).

Disse tjenesteleverandørene vil antagelig ikke ønske å overholde AVMT direktivets artikkel 13 om at online aktører også skal bidra til produksjon og promovering av europeiske audiovisuelle verk, en bestemmelse som for øvrig fortsatt mangler riktig implementering i de fleste EU medlemslandene.

Den 14. mai vervet den franske kulturministeren Aurélie Filippetti 13 av sine europeiske kolleger til et opprop til støtte for eksklusjon av audiovisuelle tjenester fra forhandlingsmandatet, og den 23. mai satte Europaparlamentet kommisjonen i forlegenhet ved å stemme for en ikke-bindende resolusjon med samme krystallklare melding: Kultur er ikke oppe til forhandling.

Og til slutt, den 14. juni, godt hjulpet av trusselen om å legge ned veto, og 12 timer med intens debatt, vant den franske ministeren for økologi, bærekraftig utvikling og energi, Nicole Bricq frem i ministerrådet i favør av å stryke audiovisuelle tjenester fra mandatet – i det minste for nå. Kommisjonen har gjort det klart at den har rett til å komme tilbake og be om et revidert mandat på et senere tidspunkt dersom den ønsker det.

Et par dager senere, var Federation of European Film Directors (FERA) del av en delegasjon av film organisasjoner som hadde et møte med toppbyråkratene i DG Trade (EUs handelsdepartement). Begge sider forklarte tankegangen bak våre respektive posisjoner. Vi ble forsikret om at Kommisjonen vil respektere at audiovisuelle tjenester nå ikke er en del av mandatet, og gitt den pågående høringen om en mulig revisjon av AVMT direktivet (Green Paper on Convergence in AV World) er det svært usannsynlig at kommisjonen ønsker å revidere forhandlingsmandatet for igjen å inkludere vår sektor i nærmeste fremtid.

Budskapet fra DG Trade var: «Det er intet plott mot dere». Dette betyr likevel ikke at den europeiske audiovisuelle sektor nå kan slutte å følge denne prosessen med argusøyne – tvert imot. Det er fortsatt temaer på bordet som kan påvirke oss både positivt og negativt, som for eksempel e-handel og telekommunikasjon og opphavsrett.

Lærdommen vi kan trekke fra denne striden er at ingen kamp er vunnet en gang for alle. I en tid da EU-kommisjonen ser ut til å ville utfordre vår sektor på mange grunnleggende spørsmål som statsstøtteregler for film og nå AVMT direktivet, må vi alle prøve å beskytte den tynne røde linjen mellom det som franskmennene kaller ”det kulturelle unntaket” og tiltagende angrep av dogmatisk markedsliberalisme

SjaastadElisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no.

Hun er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu

Du kan lese hennes tidligere innlegg her:

– Norske rettighetshavere bør protestere

Protest på vegne av framtiden

Dramatisk for europeisk film

Rubiks kube: EU-kommisjonen for begynnere

Back to the future 

Et skjebneår for norsk film

Piratene i filmpolitikken

Legg igjen en kommentar

Den tynne røde linjen

Den tynne røde linjen

På forsommeren kunne det virke som EU-kommisjonen ville bruke filmsektoren som vekslepenger for å oppnå andre viktige ting i forhandlingene med USA. Men så snudde kommisjonen – midlertidig. Elisabeth Sjaastad forteller her om maktspillet i kulissene fra sitt ståsted som generalsekretær i Federation of European Film Directors.

Foto: Costa-Gavras, Berenice Bejo og Radu Mihaileanu foran EU-parlamentet i Strasbourg under sommerens protester.

 

Den 10. juli startet den første runden av forhandlingene om frihandelsavtalen ”Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP)” mellom EU og USA i Washington DC. Og til vår store lettelse, er film og TV-bransjens konkurransevilkår ikke på bordet.

Prosessen som fikk audiovisuelle tjenester ekskludert fra forhandlingsmandatet viste seg å bli rotete, amper og følelsesladet for alle parter.

Helt siden EU-kommisjonen offentliggjorde sitt utkast til mandat i mars, ble den opprinnelige inkluderingen av den audiovisuelle sektor møtt med angst og vantro. Dette var tross alt en kamp vi trodde vi hadde vunnet så langt tilbake som i 1993 med GATT (General Agreement on Trade and Tariffs). Og siden den gang har EUs egen traktat samt UNESCO konvensjonen om kulturelt mangfold gitt ytterligere føringer som burde være tilstrekkelige for å holde kultur utenfor frihandelsavtaler.

Men kommisjonen holdt hardnakket på sin strategi om å ikke ekskludere noen sektor, uansett hvor sensitiv den måtte anses å være, men prøvde å komme med forsikringer om at de ikke hadde noen intensjon om å gi noe på dette området.

For filmmiljøet var dette Tsjekhovs pistol. Hvorfor introdusere den hvis du ikke har tenkt å bruke den?

Tatt i betraktning at Hollywood produksjoner er USAs nest største eksportnæring etter våpen, virket det sannsynlig at deres side ville ønske å oppnå noe i forhandlingene på dette området. Og i et dokument datert oktober 2010, påpekte Motion Picture Association of America (MPAA), som representerer de store filmstudioene, at direktivet om audiovisuelle medietjenester (AVMT) er til hinder for USAs eksport av audiovisuelle produkter. Men Brussel-kontoret til Motion Picture Association, derimot, beroliget sine europeiske kolleger med at de hadde «sluttet fred» med våre kvoter og subsidier og at de ikke hadde bedt den amerikanske regjeringen om å inkludere audiovisuelle tjenester, men de hadde riktignok heller ikke bedt om en eksklusjon…

Det hele var litt av et mysterium. Men selv om de egentlige motiver virket uklare på begge sider, følte den europeiske filmbransjen fremdeles at kommisjonen var innstilt på å bruke vår sektor som vekslepenger for å oppnå andre viktige ting i forhandlingene. Så protestene fortsatte og fikk økt oppslutning.

I et møte mellom EU kommisjonens president José Manuel Barroso og Frankrikes president François Hollande den 15. mai, kom de frem til tre såkalte «røde linjer» som skulle definere visse parametre for å sikre Europas audiovisuelle sektor. Men i ukene som fulgte, ga kulturkommisær Vassilliou og handelskommisær De Gucht sprikende versjoner av disse røde linjer nåoirket v Atlanterenom? Hva slags handlingsromelopment and EWnergy on seems to be challenging our sector on fundamental issues sur de uttalte seg offentlig. Kommisjonen kommuniserte motstridende budskap.

Men etter hvert som diskusjonene rundt ordlyden i de røde linjene overskygget det opprinnelige temaet kvoter og subsidier, kom det virkelige spørsmålet endelig for en dag: Hva skjer med våre audiovisuelle verk på nettet? Hva slags handlingsrom vil Europa ha til å utforme sin egen politikk når det gjelder online operatører?

Hva som faktisk sto på spill var mer enn dagens lovgivning om investering i og fremme av uavhengige europeiske verk, men også hvordan filmbransjen kan utrustes til å takle overgangen til den digitale økonomien og en online markedsplass som i dag er fullstendig dominert av amerikanske giganter som Google, Amazon, Apple iTunes.

I en tid da Google har 95% markedsandel i mange europeiske land og er under etterforskning på begge sider av Atlanteren for mulig misbruk av dominerende stilling, hvorfor virket EU-kommisjonen så ivrig etter å servere dem de resterende 5%?

En ny bølge av amerikanske tjenester som Netflix og HBO sveiper over Europa. Etter hva jeg forstår opererer de med en redaksjonell profil på 80 – 10 – 10: 80% amerikansk innhold, 10% lokalt (nasjonalt) og 10% regionalt (europeisk).

Disse tjenesteleverandørene vil antagelig ikke ønske å overholde AVMT direktivets artikkel 13 om at online aktører også skal bidra til produksjon og promovering av europeiske audiovisuelle verk, en bestemmelse som for øvrig fortsatt mangler riktig implementering i de fleste EU medlemslandene.

Den 14. mai vervet den franske kulturministeren Aurélie Filippetti 13 av sine europeiske kolleger til et opprop til støtte for eksklusjon av audiovisuelle tjenester fra forhandlingsmandatet, og den 23. mai satte Europaparlamentet kommisjonen i forlegenhet ved å stemme for en ikke-bindende resolusjon med samme krystallklare melding: Kultur er ikke oppe til forhandling.

Og til slutt, den 14. juni, godt hjulpet av trusselen om å legge ned veto, og 12 timer med intens debatt, vant den franske ministeren for økologi, bærekraftig utvikling og energi, Nicole Bricq frem i ministerrådet i favør av å stryke audiovisuelle tjenester fra mandatet – i det minste for nå. Kommisjonen har gjort det klart at den har rett til å komme tilbake og be om et revidert mandat på et senere tidspunkt dersom den ønsker det.

Et par dager senere, var Federation of European Film Directors (FERA) del av en delegasjon av film organisasjoner som hadde et møte med toppbyråkratene i DG Trade (EUs handelsdepartement). Begge sider forklarte tankegangen bak våre respektive posisjoner. Vi ble forsikret om at Kommisjonen vil respektere at audiovisuelle tjenester nå ikke er en del av mandatet, og gitt den pågående høringen om en mulig revisjon av AVMT direktivet (Green Paper on Convergence in AV World) er det svært usannsynlig at kommisjonen ønsker å revidere forhandlingsmandatet for igjen å inkludere vår sektor i nærmeste fremtid.

Budskapet fra DG Trade var: «Det er intet plott mot dere». Dette betyr likevel ikke at den europeiske audiovisuelle sektor nå kan slutte å følge denne prosessen med argusøyne – tvert imot. Det er fortsatt temaer på bordet som kan påvirke oss både positivt og negativt, som for eksempel e-handel og telekommunikasjon og opphavsrett.

Lærdommen vi kan trekke fra denne striden er at ingen kamp er vunnet en gang for alle. I en tid da EU-kommisjonen ser ut til å ville utfordre vår sektor på mange grunnleggende spørsmål som statsstøtteregler for film og nå AVMT direktivet, må vi alle prøve å beskytte den tynne røde linjen mellom det som franskmennene kaller ”det kulturelle unntaket” og tiltagende angrep av dogmatisk markedsliberalisme

SjaastadElisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no.

Hun er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu

Du kan lese hennes tidligere innlegg her:

– Norske rettighetshavere bør protestere

Protest på vegne av framtiden

Dramatisk for europeisk film

Rubiks kube: EU-kommisjonen for begynnere

Back to the future 

Et skjebneår for norsk film

Piratene i filmpolitikken

Legg igjen en kommentar

MENY