Gi meg en musikkvideo jeg kan hate!

Gi meg en musikkvideo jeg kan hate!

Årets musikkvideoprogram under Kortfilmfestivalen i Grimstad er relativt uberørt av internasjonale trender – på godt og vondt, mener Lars Åndheim, som anmelder høydepunkter fra årets program. Her kan du også se hver enkelt video.

På en måte føles det friskt å pløye gjennom årets program – norsk musikkvideo synes nemlig å være skånet fra det internasjonale miljøets rastløse og høyfrekvente hamskifter. Visa kjenner man fra andre kunstformer hvor det produseres hurtig og i stort volum: Med jevne mellomrom dukker det opp filmer eller regissører som synes å utløse flodbølger. Disse bølgene surfes av ivrige spekulanter med særdeles varierende hell. Når formsterke mennesker ukritisk sluker og refererer på denne måten, blir resultatet ofte hule moteoppvisninger hvor en viss keiser står for bekledningen.

Således kan det være slitsomt å holde seg oppdatert i det internasjonale musikkvideoklimaet. Den ene uken er det blodfattige tenåringshipstere, virrende rundt i en skog som gjelder. Den neste, stop motion-spillopper og pastellfargede kaleidoskopeffekter med tilfeldige utbrudd av Futura-baserte tekstplakater. Filmene forhåndsjuryen har plukket ut i år er ikke nevneverdig farget av kontemporære strømninger, selv om flere av videoene refererer lenger tilbake i tid – til 1990-tallet og ufravikelige pionerer som Spike Jonze, Mike Mills og Mark Romanek. Kanskje har mangelen på enhet noe med festivalens breddefokus å gjøre? Vi geleides forutsigbart fra krystallklare performance-videoer skutt på anamorfisk optikk, via den obligatoriske, underfundige animasjonsfilmen, til kunstskole-eksperimenter som kun treffer to i salen, men muligvis med en slik kraft at det påvirker allmenntilstanden deres.

Variasjonen til tross – det eklektiske utvalget gjør det vanskelig å hevde at norske regissører er opptatt av én bestemt estetisk retning eller ett bestemt tema. Er det én ting norske musikkvideoregissører synes å være opptatt av, så er det konvensjoner. Selv de mest abstrakte filmene i programmet er farget av visuelle diskurser vi kjenner fra bestemte musikkvideogenre. Bildene er stort sett klippet i takt med musikken og luller oss inn i en modus hvor vi vet hva vi kan forvente, men kanskje ikke får anledning til å reflektere over de enkelte bildenes ekspressive verdi. På denne måten kan noe som intuitivt identifiseres som eksperimentelt, ved nærmere ettersyn fremstå like konformt som en episode av Alle elsker Raymond.  Dette betyr ikke nødvendigvis at disse filmene er dårlige – men mange av dem må kunne sies å padle rundt i trygt farvann. Av programmets abstrakte og assosiasjonsdrevne filmer, er det særlig to som legger ut på en litt mer dristig seilas. En av dem vitner om ambisjoner som får mye annet til å se ut som tv-reportasjer – den andre vitner om en bredbent likegyldighet og galskap det generelt er alt for lite av i Norsk film. (De videoene som artikkelforfatteren ikke omtaler her, har vi anmeldt i en egen gjennomgang).

More is more

Den første filmen er signert Grimstad-gjenganger og vinner av fjorårets musikkvideopris, André Chocron. Hans allerede verdenskjente og NFI-støttede My Recurring Dream for Bodø-bandet Cold Mailman beskrives i Fondets pressemelding som ”… både musikkvideo og (…) selvstendig kortfilm” og ”en assosiativ og poetisk reise (…) gjennom ni ulike drømmelandskap”. Mer enn noe annet er My Recurring Dream et monster av en musikkvideo. En dekadent, våt og visuell drøm som fortoner seg som en perlerad med syremarinert godteri – det ene scenariet mer ambisiøst enn det forrige – med referanser til drømmer, livet, døden og en drøss med andre videoer. Kamera beveger seg uten synlige klipp gjennom en sykehuskorridor, under vann og blant dresskledde menn på skateboard. Den tekniske maktdemonstrasjonen som My Recurring Dream er, kommer få av årets filmer i nærheten av. Om det er festivalens mest kunstnerisk interessante musikkvideo er et annet spørsmål.

Chocron slekter på en lengre rekke med dyktige konseptualister – Michel Gondry, Keith Schofield og det unge regikollektivet Megaforce – for å nevne noen. Når denne illusjonistklubben presterer sitt ytterste kan det være noe av det mest inspirerende du har sett – det kan sette varige spor i populærkulturen, generere internett-memer og avisoverskrifter. De mer uinspirerte bidragene derimot mister gnisten etter et par gjennomsyn. De stoler i for stor grad på sine egne fiffigheter, uten å generere mysteriene og følelsene som inspirerer oss til å grave dypere.

Med My Recurring Dream, havner Chocron et sted midt i mellom. Personlig har jeg mer sans for fjorårets bidrag – Time Is of the Essence – som ved hjelp av langt enklere virkemidler maner frem en underfundig varme man ikke skulle forvente å finne blant blokkene i Groruddalen. Det er allikevel ingen grunn til å tvile på at Norge har fått en regissør av internasjonalt kaliber i denne unge mannen. Det er også stor sannsynlighet for at filmen hans vil få kjever til å falle i gulvet både hos publikum og jury. Den mest nyttige bragden My Recurring Dream kan oppnå er allikevel å inspirere norske musikkvideoregissører til å tenke større.

En annen regissør som tenker stort i år er Fredrik S. Hana. Han og kollegaene i produksjonsselskapet Blæst bærer preg av å ha tilbragt sene kvelder i dunkle kjellerstuer med vhs-taper som man bare fikk leie hvis man kjente fyren i videosjappa. Med Kvelertak – Månelyst befester de sin posisjon som en gjeng med et helt eget prosjekt i norsk kontekst. Med et psykotisk smil om munnen angriper filmen publikum med mitraljøse. Foruten å spille på stort sett de fleste viscerale strengene hjernen vår klarer å prosessere, fungerer bildene nærmest som en leksikalsk B-film-101. Zombier, vampyrer, varulver, hillbillys og blodige kvinnfolk raser over skjermen raskere enn du kan si Texas Chainsaw Massacre. Den gemene horror-syntaksen virker som et slags morsmål for Blæst-gjengen – filmene deres bærer en lite selvhøytidelig, fandenivoldsk og leken signatur. Men de er også ganske like. Jeg ser frem til et ønskescenario hvor Hana og co. plutselig frelses av Malick eller Tarkovskij og tvinges utenfor den maskuline komfortsonen de for øyeblikket befinner seg i. Da kan de komme til å lage noen ordentlig slemme og vakre filmer som ikke bare er gøy å se på.

Performance lever

En musikkvideogenre som sjelden er gøy å se på er den som vektlegger artistens fremførelse – populært kalt performance. Siden 1980-tallet en sirkusarena for uforsvarlige budsjetter, narsissistiske personlighetsforstyrrelser og koka-fjern, visuell pyroteknikk. Mange vil hevde at denne typen musikkvideo stanget i taket for omtrent ti år siden, selv om det en sjelden gang dukker opp hederlige unntak som bekrefter regelen. En av Norges fremste på dette feltet heter ikke Reinert ”Ray Kay” Olsen, selv om millioner av YouTube-treff muligens leder oss til å tro det. Han heter Kavar Singh og er representert med hele to filmer i årets program.

Begge er laget for (emo-)rap-duoen Karpe Diem. Begge integrerer smarte narrative og konseptuelle elementer, noe som i og for seg er ganske tradisjonelt. Singh vinner ikke nødvendigvis på nyskaping, men på en sjelden visuell kustus og en evne til å forsterke musikken på dens egne premisser. I Toyota’n til Magdi er vi vitne til den nevnte bilens bisettelse – komplett med dresskledde kistebærere og et blomsterkransdekorert alter. Prosesjonen foregår i sprutregn og er dekket opp i cinemascope med lekre kranskudd, anamorfiske motlysslør og røyk nok til å kvele et fotballag. Hvor harry det enn kan høres ut – filmen er fri for fortellerteknisk umotivert, epileptisk klipping og fremstår med sine lange tagninger som et behersket og uanstrengt supplement til Karpe Diems musikk.

Effekten er enda sterkere i Påfugl. Tankene sendes i retning av Mark Romaneks renskårne og nærmest pragmatiske filmer fra 1990-tallet. Bildene er utviklet med stor respekt for musikken. De vier stor plass til teksten og fremstår som nærmest gjennomsiktige i forhold til at regissøren har funnet en form som både er opplagt og overraskende – bilde og musikk fungerer i synergisk harmoni og trekker frem det beste i hverandre. Karpe Diems spissformulerte og småpoetiske sosialrealisme formidler i denne omgang en tredelt coming-of-age-historie som av Singh males ut i tre tablåer som skal forestille de oppstilte gruppefotografiene som gjerne preger en kjernesunn, norsk oppvekst. Chirag, Magdi og gjesterapper Yosef fremfører sine vers blant henholdsvis klassekameratene, fotballaget og – av alle ting – guttekoret. Der teksten kan oppleves som sosiologisk spesifikk, er Singhs visuelle tolkning universell og allmenngyldig.

Klangbunnen i materialet forsterkes og henvender seg til alle som på ett eller annet tidspunkt har følt seg annerledes – selv om man ikke nødvendigvis er oppvokst i blokk eller har foreldre med innvandrerbakgrunn. Påfugl ender opp som en varm og nostalgisk drabantbyfortelling med et strøk av humor som er langt mer sofistikert og subtilt enn klovneriet som vanligvis preger rap-videoer. Singh minner oss i det hele tatt på at historiefortelling ikke nødvendigvis er forbeholdt bilder i musikkvideosammenheng – noe som muligens kan inspirere regissører som trives i denne genren til å møte materialet de tolker med større grundighet og alvor.

Historiefortellere

Noe sånt som en tredjedel av årets regissører opererer innenfor det man litt upresist kan kalle narrativ musikkvideo. Disse filmene er som oftest koblet til musikken på et mindre opplagt plan. Om de ikke skildrer et kausalt hendelsesforløp, er de gjerne forankret i en eller flere karakterers opplevelse av et visst miljø, eller en viss situasjon. Kun én av filmene i denne kategorien lykkes godt med dette – nemlig Kristoffer Borglis video for Todd Terjes klubbslager Inspector Norse.

Det er nesten litt urettferdig – videoen er en nedklipp av den 15 minutter lange Whateverest, som vises i kortfilmprogrammet. Inspector Norse fungerer godt på egenhånd, men inviterer ikke i like stor grad til symptomatiske lesninger som storebroren. Begge versjonene har allerede høstet massiv oppmerksomhet internasjonalt, og det er godt mulig at du allerede kjenner historien om EDM-entusiast, drug designer og selvmedisinerende sjefs-slacker Marius Solem Johansen. I en vakker og ustyrtelig morsom mockumentary gir Borgli oss effektiv meet-and-greet med en ung man som sitter havarert i suburbia med knuste drømmer og resignasjon opp til halsen. Musikkvideoversjonen fokuserer i større grad enn kortfilmen på Solem Johansens fantastiske dans, noe som fikk juryen under fjorårets BIFF til å utpeke den som et slags skandinavisk svar på Gangnam Style. For ja – her er det mye eksentrisk fjas.

Men der det Sørkoreanske YouTube-fenomenet forblir ufrivillig mørkt, bærer Borglis univers som vanlig på et overlagt, underliggende mørke. Det bobler og pipler opp til overflaten, før den til slutt sluker filmen og gir oss en av de mest minneverdige scenene som noen gang er laget i norsk musikkvideosammenheng – hovedpersonen dansende som besatt i strobelys, mumlende usammenhengende og løpende rundt i et tåkelagt villastrøk. Enten på jakt etter, eller i desperat flukt, fra noe. Kanskje meningen med livet? Inspector Norse er først og fremst et stemningsfullt og kjærlig karakterportrett, men klarer i større grad enn de andre narrative filmene i programmet å skape et troverdig og et helt unikt univers. I sin skildring av smertefull virkelighetsflukt, ansvarsløshet og lediggang, fremstår den som en tvetydig hyllest til den Nintendo-spillende glasurgenerasjonen. Todd Terjes blippbloppende arp-synther er et perfekt akkompagnement.

Ingeniører – ikke kunstnere?

Frivillig eller ufrivillig – det å si noe om en generasjon markerer en liten bragd for noe som tilhører en genre de fleste avfeier som reklame. Her ligger også svaret på hvorfor mange av årets musikkvideoer unnlater å gjøre varig inntrykk. De er ikke ambisiøse nok. Her er mange tilløp til fine ting, men brorparten mangler vilje til å transcendere mediet og fortelle noe personlig. Hvis man sammenligner de beste musikkvideoene fra Norge med de fra verden for øvrig, er det mest påfallende hvor høflige de norske fremstår – kanskje er det her vi har noe å lære fra våre mer høylytte kolleger i Frankrike, England og USA?

Romain Gavras laget i fjor en forvrengt performance-video for M.I.A. i et post-apokalyptisk Midtøsten hvor medvind og motbør blåste tett rundt en tvetydig tematikk som enkelte leste som kvinnefrigjørende, andre som kvinnefiendtlig og noen som ironisering over politisert popmusikk. For bare noen måneder siden lot Megaforce en masturberende tenåring fylle fem og et halvt minutt med film, og dekorerte seansen med enorme, stygge, glorete, nakne og dataanimerte jenter. Slik får man også innsikt i hva det vil si å være ung i dag. Filmene utfordrer på flere plan, men bærer først og fremst preg av urokkelige, personlige visjoner. Dristighet fordrer selvsagt at man har forsonet seg med at ikke alle vil like filmen sin. Allikevel – én film som publikum virkelig hater er bedre enn fem man forholder seg likegyldig til. En film som får deg til å grine er bedre enn ti som får deg til å tenke at ”det der var en ganske kul idé”. Ved å heve ambisjonsnivået, vil norske musikkvideoregissører muligens også befeste sin posisjon som kunstnere og ikke som ingeniører. Kanskje vi da også vil bli møtt med det samme alvoret som kollegaene våre gjør på resten av kontinentet?

Les vår gjennomgang av de øvrige videoene i programmet.

Lars Åndheim er regissør og fast skribent i Rushprint. Her finner du tidligere publiserte artikler av Åndheim.

Legg igjen en kommentar

Gi meg en musikkvideo jeg kan hate!

Gi meg en musikkvideo jeg kan hate!

Årets musikkvideoprogram under Kortfilmfestivalen i Grimstad er relativt uberørt av internasjonale trender – på godt og vondt, mener Lars Åndheim, som anmelder høydepunkter fra årets program. Her kan du også se hver enkelt video.

På en måte føles det friskt å pløye gjennom årets program – norsk musikkvideo synes nemlig å være skånet fra det internasjonale miljøets rastløse og høyfrekvente hamskifter. Visa kjenner man fra andre kunstformer hvor det produseres hurtig og i stort volum: Med jevne mellomrom dukker det opp filmer eller regissører som synes å utløse flodbølger. Disse bølgene surfes av ivrige spekulanter med særdeles varierende hell. Når formsterke mennesker ukritisk sluker og refererer på denne måten, blir resultatet ofte hule moteoppvisninger hvor en viss keiser står for bekledningen.

Således kan det være slitsomt å holde seg oppdatert i det internasjonale musikkvideoklimaet. Den ene uken er det blodfattige tenåringshipstere, virrende rundt i en skog som gjelder. Den neste, stop motion-spillopper og pastellfargede kaleidoskopeffekter med tilfeldige utbrudd av Futura-baserte tekstplakater. Filmene forhåndsjuryen har plukket ut i år er ikke nevneverdig farget av kontemporære strømninger, selv om flere av videoene refererer lenger tilbake i tid – til 1990-tallet og ufravikelige pionerer som Spike Jonze, Mike Mills og Mark Romanek. Kanskje har mangelen på enhet noe med festivalens breddefokus å gjøre? Vi geleides forutsigbart fra krystallklare performance-videoer skutt på anamorfisk optikk, via den obligatoriske, underfundige animasjonsfilmen, til kunstskole-eksperimenter som kun treffer to i salen, men muligvis med en slik kraft at det påvirker allmenntilstanden deres.

Variasjonen til tross – det eklektiske utvalget gjør det vanskelig å hevde at norske regissører er opptatt av én bestemt estetisk retning eller ett bestemt tema. Er det én ting norske musikkvideoregissører synes å være opptatt av, så er det konvensjoner. Selv de mest abstrakte filmene i programmet er farget av visuelle diskurser vi kjenner fra bestemte musikkvideogenre. Bildene er stort sett klippet i takt med musikken og luller oss inn i en modus hvor vi vet hva vi kan forvente, men kanskje ikke får anledning til å reflektere over de enkelte bildenes ekspressive verdi. På denne måten kan noe som intuitivt identifiseres som eksperimentelt, ved nærmere ettersyn fremstå like konformt som en episode av Alle elsker Raymond.  Dette betyr ikke nødvendigvis at disse filmene er dårlige – men mange av dem må kunne sies å padle rundt i trygt farvann. Av programmets abstrakte og assosiasjonsdrevne filmer, er det særlig to som legger ut på en litt mer dristig seilas. En av dem vitner om ambisjoner som får mye annet til å se ut som tv-reportasjer – den andre vitner om en bredbent likegyldighet og galskap det generelt er alt for lite av i Norsk film. (De videoene som artikkelforfatteren ikke omtaler her, har vi anmeldt i en egen gjennomgang).

More is more

Den første filmen er signert Grimstad-gjenganger og vinner av fjorårets musikkvideopris, André Chocron. Hans allerede verdenskjente og NFI-støttede My Recurring Dream for Bodø-bandet Cold Mailman beskrives i Fondets pressemelding som ”… både musikkvideo og (…) selvstendig kortfilm” og ”en assosiativ og poetisk reise (…) gjennom ni ulike drømmelandskap”. Mer enn noe annet er My Recurring Dream et monster av en musikkvideo. En dekadent, våt og visuell drøm som fortoner seg som en perlerad med syremarinert godteri – det ene scenariet mer ambisiøst enn det forrige – med referanser til drømmer, livet, døden og en drøss med andre videoer. Kamera beveger seg uten synlige klipp gjennom en sykehuskorridor, under vann og blant dresskledde menn på skateboard. Den tekniske maktdemonstrasjonen som My Recurring Dream er, kommer få av årets filmer i nærheten av. Om det er festivalens mest kunstnerisk interessante musikkvideo er et annet spørsmål.

Chocron slekter på en lengre rekke med dyktige konseptualister – Michel Gondry, Keith Schofield og det unge regikollektivet Megaforce – for å nevne noen. Når denne illusjonistklubben presterer sitt ytterste kan det være noe av det mest inspirerende du har sett – det kan sette varige spor i populærkulturen, generere internett-memer og avisoverskrifter. De mer uinspirerte bidragene derimot mister gnisten etter et par gjennomsyn. De stoler i for stor grad på sine egne fiffigheter, uten å generere mysteriene og følelsene som inspirerer oss til å grave dypere.

Med My Recurring Dream, havner Chocron et sted midt i mellom. Personlig har jeg mer sans for fjorårets bidrag – Time Is of the Essence – som ved hjelp av langt enklere virkemidler maner frem en underfundig varme man ikke skulle forvente å finne blant blokkene i Groruddalen. Det er allikevel ingen grunn til å tvile på at Norge har fått en regissør av internasjonalt kaliber i denne unge mannen. Det er også stor sannsynlighet for at filmen hans vil få kjever til å falle i gulvet både hos publikum og jury. Den mest nyttige bragden My Recurring Dream kan oppnå er allikevel å inspirere norske musikkvideoregissører til å tenke større.

En annen regissør som tenker stort i år er Fredrik S. Hana. Han og kollegaene i produksjonsselskapet Blæst bærer preg av å ha tilbragt sene kvelder i dunkle kjellerstuer med vhs-taper som man bare fikk leie hvis man kjente fyren i videosjappa. Med Kvelertak – Månelyst befester de sin posisjon som en gjeng med et helt eget prosjekt i norsk kontekst. Med et psykotisk smil om munnen angriper filmen publikum med mitraljøse. Foruten å spille på stort sett de fleste viscerale strengene hjernen vår klarer å prosessere, fungerer bildene nærmest som en leksikalsk B-film-101. Zombier, vampyrer, varulver, hillbillys og blodige kvinnfolk raser over skjermen raskere enn du kan si Texas Chainsaw Massacre. Den gemene horror-syntaksen virker som et slags morsmål for Blæst-gjengen – filmene deres bærer en lite selvhøytidelig, fandenivoldsk og leken signatur. Men de er også ganske like. Jeg ser frem til et ønskescenario hvor Hana og co. plutselig frelses av Malick eller Tarkovskij og tvinges utenfor den maskuline komfortsonen de for øyeblikket befinner seg i. Da kan de komme til å lage noen ordentlig slemme og vakre filmer som ikke bare er gøy å se på.

Performance lever

En musikkvideogenre som sjelden er gøy å se på er den som vektlegger artistens fremførelse – populært kalt performance. Siden 1980-tallet en sirkusarena for uforsvarlige budsjetter, narsissistiske personlighetsforstyrrelser og koka-fjern, visuell pyroteknikk. Mange vil hevde at denne typen musikkvideo stanget i taket for omtrent ti år siden, selv om det en sjelden gang dukker opp hederlige unntak som bekrefter regelen. En av Norges fremste på dette feltet heter ikke Reinert ”Ray Kay” Olsen, selv om millioner av YouTube-treff muligens leder oss til å tro det. Han heter Kavar Singh og er representert med hele to filmer i årets program.

Begge er laget for (emo-)rap-duoen Karpe Diem. Begge integrerer smarte narrative og konseptuelle elementer, noe som i og for seg er ganske tradisjonelt. Singh vinner ikke nødvendigvis på nyskaping, men på en sjelden visuell kustus og en evne til å forsterke musikken på dens egne premisser. I Toyota’n til Magdi er vi vitne til den nevnte bilens bisettelse – komplett med dresskledde kistebærere og et blomsterkransdekorert alter. Prosesjonen foregår i sprutregn og er dekket opp i cinemascope med lekre kranskudd, anamorfiske motlysslør og røyk nok til å kvele et fotballag. Hvor harry det enn kan høres ut – filmen er fri for fortellerteknisk umotivert, epileptisk klipping og fremstår med sine lange tagninger som et behersket og uanstrengt supplement til Karpe Diems musikk.

Effekten er enda sterkere i Påfugl. Tankene sendes i retning av Mark Romaneks renskårne og nærmest pragmatiske filmer fra 1990-tallet. Bildene er utviklet med stor respekt for musikken. De vier stor plass til teksten og fremstår som nærmest gjennomsiktige i forhold til at regissøren har funnet en form som både er opplagt og overraskende – bilde og musikk fungerer i synergisk harmoni og trekker frem det beste i hverandre. Karpe Diems spissformulerte og småpoetiske sosialrealisme formidler i denne omgang en tredelt coming-of-age-historie som av Singh males ut i tre tablåer som skal forestille de oppstilte gruppefotografiene som gjerne preger en kjernesunn, norsk oppvekst. Chirag, Magdi og gjesterapper Yosef fremfører sine vers blant henholdsvis klassekameratene, fotballaget og – av alle ting – guttekoret. Der teksten kan oppleves som sosiologisk spesifikk, er Singhs visuelle tolkning universell og allmenngyldig.

Klangbunnen i materialet forsterkes og henvender seg til alle som på ett eller annet tidspunkt har følt seg annerledes – selv om man ikke nødvendigvis er oppvokst i blokk eller har foreldre med innvandrerbakgrunn. Påfugl ender opp som en varm og nostalgisk drabantbyfortelling med et strøk av humor som er langt mer sofistikert og subtilt enn klovneriet som vanligvis preger rap-videoer. Singh minner oss i det hele tatt på at historiefortelling ikke nødvendigvis er forbeholdt bilder i musikkvideosammenheng – noe som muligens kan inspirere regissører som trives i denne genren til å møte materialet de tolker med større grundighet og alvor.

Historiefortellere

Noe sånt som en tredjedel av årets regissører opererer innenfor det man litt upresist kan kalle narrativ musikkvideo. Disse filmene er som oftest koblet til musikken på et mindre opplagt plan. Om de ikke skildrer et kausalt hendelsesforløp, er de gjerne forankret i en eller flere karakterers opplevelse av et visst miljø, eller en viss situasjon. Kun én av filmene i denne kategorien lykkes godt med dette – nemlig Kristoffer Borglis video for Todd Terjes klubbslager Inspector Norse.

Det er nesten litt urettferdig – videoen er en nedklipp av den 15 minutter lange Whateverest, som vises i kortfilmprogrammet. Inspector Norse fungerer godt på egenhånd, men inviterer ikke i like stor grad til symptomatiske lesninger som storebroren. Begge versjonene har allerede høstet massiv oppmerksomhet internasjonalt, og det er godt mulig at du allerede kjenner historien om EDM-entusiast, drug designer og selvmedisinerende sjefs-slacker Marius Solem Johansen. I en vakker og ustyrtelig morsom mockumentary gir Borgli oss effektiv meet-and-greet med en ung man som sitter havarert i suburbia med knuste drømmer og resignasjon opp til halsen. Musikkvideoversjonen fokuserer i større grad enn kortfilmen på Solem Johansens fantastiske dans, noe som fikk juryen under fjorårets BIFF til å utpeke den som et slags skandinavisk svar på Gangnam Style. For ja – her er det mye eksentrisk fjas.

Men der det Sørkoreanske YouTube-fenomenet forblir ufrivillig mørkt, bærer Borglis univers som vanlig på et overlagt, underliggende mørke. Det bobler og pipler opp til overflaten, før den til slutt sluker filmen og gir oss en av de mest minneverdige scenene som noen gang er laget i norsk musikkvideosammenheng – hovedpersonen dansende som besatt i strobelys, mumlende usammenhengende og løpende rundt i et tåkelagt villastrøk. Enten på jakt etter, eller i desperat flukt, fra noe. Kanskje meningen med livet? Inspector Norse er først og fremst et stemningsfullt og kjærlig karakterportrett, men klarer i større grad enn de andre narrative filmene i programmet å skape et troverdig og et helt unikt univers. I sin skildring av smertefull virkelighetsflukt, ansvarsløshet og lediggang, fremstår den som en tvetydig hyllest til den Nintendo-spillende glasurgenerasjonen. Todd Terjes blippbloppende arp-synther er et perfekt akkompagnement.

Ingeniører – ikke kunstnere?

Frivillig eller ufrivillig – det å si noe om en generasjon markerer en liten bragd for noe som tilhører en genre de fleste avfeier som reklame. Her ligger også svaret på hvorfor mange av årets musikkvideoer unnlater å gjøre varig inntrykk. De er ikke ambisiøse nok. Her er mange tilløp til fine ting, men brorparten mangler vilje til å transcendere mediet og fortelle noe personlig. Hvis man sammenligner de beste musikkvideoene fra Norge med de fra verden for øvrig, er det mest påfallende hvor høflige de norske fremstår – kanskje er det her vi har noe å lære fra våre mer høylytte kolleger i Frankrike, England og USA?

Romain Gavras laget i fjor en forvrengt performance-video for M.I.A. i et post-apokalyptisk Midtøsten hvor medvind og motbør blåste tett rundt en tvetydig tematikk som enkelte leste som kvinnefrigjørende, andre som kvinnefiendtlig og noen som ironisering over politisert popmusikk. For bare noen måneder siden lot Megaforce en masturberende tenåring fylle fem og et halvt minutt med film, og dekorerte seansen med enorme, stygge, glorete, nakne og dataanimerte jenter. Slik får man også innsikt i hva det vil si å være ung i dag. Filmene utfordrer på flere plan, men bærer først og fremst preg av urokkelige, personlige visjoner. Dristighet fordrer selvsagt at man har forsonet seg med at ikke alle vil like filmen sin. Allikevel – én film som publikum virkelig hater er bedre enn fem man forholder seg likegyldig til. En film som får deg til å grine er bedre enn ti som får deg til å tenke at ”det der var en ganske kul idé”. Ved å heve ambisjonsnivået, vil norske musikkvideoregissører muligens også befeste sin posisjon som kunstnere og ikke som ingeniører. Kanskje vi da også vil bli møtt med det samme alvoret som kollegaene våre gjør på resten av kontinentet?

Les vår gjennomgang av de øvrige videoene i programmet.

Lars Åndheim er regissør og fast skribent i Rushprint. Her finner du tidligere publiserte artikler av Åndheim.

Legg igjen en kommentar

MENY