Hvem sin film er det, egentlig?

Hvem sin film er det, egentlig?

Ingen andre steder kolliderer børs og katedral så brutalt og fargerikt som i Cannes. Derfor er festivalen verdens viktigste arena for filmens brytninger.

CANNES FILM FESTIVAL

På pressekonferansen under åpningen ble juryens leder Steven Spielberg spurt om forholdet mellom Oscar og Gullpalmen. Oscar er som en presidentkampanje, svarte verdens mest kjente filmregissør. ”I Cannes er filmkunsten i fokus”.

Ved siden av ham satt Lynne Ramsay som kom med i juryen i tolvte time etter at hun hadde fått sparken fra den amerikanske ”indie-filmen” Jane got a gun. Du kan være en kompromissløs filmkunstner, som Ramsay viste for to år siden med Cannesvinneren We need to talk about Kevin, men havner du i konflikt med finansiørene har du ofte lite å stille opp med.

Ramsay
Årets hovedjury. Ramsay ytterst til venstre.

Ingen annen film festival illustrerer bedre denne kollisjonen mellom børs og katedral. Her paraderer Hollywoodstjerner på den røde løperen samtidig som særegne filmkunstnere som Ramsay blir tatt inn under festivalens beskyttende vinger.

Og det blir stadig kaldere der ute for de unike stemmene, om vi skal tro det europeiske regiforbundet FERA. I forkant av festivalen har forbundet gått ut med en bekymringsmelding fordi ”det kulturelle unntaket” ikke inngår i de kommende forhandlingene mellom EU og USA om en ny frihandelsavtale.

Dette unntaket er selve kjernen i den franske kulturpolitikken som filmfestivalen i Cannes kanskje er det fremste symbolet på. Det handler kort om å gi kulturen vern fra det frie markedet. Og den store stygge ulven er selvsagt Hollywood som, paradoksalt nok, har vært avgjørende for at Cannes har kunnet bli verdens mest profilerte filmfestival.

Selv den høytidelige festivalledelsen har nå begynt å erkjenne den shizofrene tilstanden den befinner seg i.

Kanskje er det derfor den har valgt Seduced and abandoned, en talende tittel om det å selge seg som filmskaper på markedet i Cannes, til årets program. I dokumentaren følger vi filmskaperen James Toback og stjernen Alec Baldwin som forsøker å få finansiert et filmprosjekt med sistnevnte i hovedrollen. Det skal utspille seg med krigen i Irak som bakteppe og en het romanse mellom to krigsreportere. De har møter med en rekke etablerte produsenter under sitt opphold i Cannes, og meldingen er den samme: De må ”caste opp” prosjektet, Baldwin alene er ikke nok. Men konklusjonen blir at ingen stjerner lenger kan finansiere en film alene, kanskje bortsett fra Johnny Depp. De mellomstore filmene er utradert fra markedet og Toback og Baldwin må nedjustere budsjettet til 4-5 millioner dollar.

Toback
Toback og Baldwin på markedet i Cannes med en filmidé. Men vil noen ha den?

Toback er kjent for sine havarerte prosjekter og sine anekdoter om å balansere på knivseggen mellom børs og katedral i Hollywood, og er således en perfekt case study for en slik dokumentar. Seduced and abandoned blir verken som Toback eller vi forestiller oss, men han får i det minste finansiert ”filmen om filmen”, blant annet fordi Ryan Gosling og andre stjerner medvirker i den.

Å få med en stjerne er ofte viktigere for om en film blir noe av enn hvilken regissør som lager filmen. Den eneste skandinaviske filmen i hovedprogrammet, Only God Forgives, er laget av danske Nicolas Winding Refn, men ville ikke blitt noe av uten Gosling i hovedrollen. Og stjerner som Gosling vet å utnytte sin makt for å påvirke filmene rent kunstnerisk.

Refn regnes som en ”auteur”, et særpreget regitalent, men heller ikke han har såkalt ”final cut”. Stadig flere regissører, også i Norge, oppdager at du ikke får full kontroll over filmen din ved å være et geni, men ved å oppnå økonomisk makt. Det er slik Spielberg har fått sin ”final cut”, og det er slik norske filmskapere som Marius Holst, Pål Sletaune og Erik Poppe har kontroll på sine filmer.

Cannes rushprint

Auteur-begrepet står høyt i kurs i Cannes, men det er problematisk og ofte tilslørende. Bare tanken på at en film skal gjennomsyres av den kunstneriske nerven til ett geni, når flere hundre andre fagfunksjoner gir uvurderlige bidrag, er ganske absurd.

I den nye utgaven av verdens mest prestisjefylte filmtidsskrift, Sight & Sound, der auteur-rollen ofte dyrkes, tar den britiske regissøren Stephen Frears et lite oppgjør med auteur-tankegangen. Film er et kollektivt arbeid, erklærer han, og vil ha seg frabedt romantiske teorier om filmskaping som kritikere finner på. Selv har Frears i flere tiår manøvrert seg durkdrevent mellom britisk realisme og Hollywoods sjangerfilmer, noe han viser til fulle i doku-dramaet Muhammad Alis greatest fight som har premiere i Cannes.

Mens ”auteuren” hylles i det offisielle programmet i Cannes, har begrepet liten relevans i det tilstøtende markedet der det omsettes for milliarder og Toback og Baldwin forsøker å selge filmen sin. Unntaket er de sjeldne tilfellene der auteur-stempelet kan selges som en merkevare. Det finnes andre filmskapere enn Spielberg som selger på sitt navn, men de er ikke mange og de tilhører like ofte en subsjanger som mainstreamen. Lars von Trier er en av dem, norske Bent Hamer en annen. Mens de er del av det tradisjonelle arthouse-markedet, ser vi framveksten av en ny generasjon skandinaviske ”auteurer” som i likhet med Refn velger å utforske etablerte, kommersielle sjangre. Her hjemme kan Tommy Wirkola snart plasseres i denne båsen.

touch-of-sin-2_2565458b
Kinesisk film på offensiven i Cannes: «A Touch of Sin» deltar i hovedprogrammet.

Om FERA roper ulv når de advarer mot en svekkelse av det kulturelle unntaket, gjenstår å se. Den største trusselen mot filmregissørens autonomi akkurat nå kommer fra et helt annen kant: Nylig skapte det nyhetsoppslag at Hollywoodfilmer ble sensurert av kinesiske myndigheter. Det mest sjokkerende for mange var likevel det faktum at filmkunstnere som Quentin Tarantino har akseptert at ”sensitive scener” i Django Unchained kan fjernes fra filmen.

Årsaken til at dette ikke debatteres i Hollywood – eller i Cannes, for den saks skyld –  skyldes at det kinesiske kinomarkedet er det raskest voksende i verden. Filmindustriens primære funksjon, slik den selv ser det, er å selge film, ikke kuratere den. Det kan festivalledelsen i Cannes gjøre i det offisielle programmet på siden av markedets brutale mekanismer.

Men hva skjer med filmkunsten når verdens snart største marked stilltiende får internasjonal aksept for å sensurere den?

Denne sensuren er ikke unik for Kina, men noe voksende økonomier med en sterk statlig styrt filmpolitikk sliter med i varierende grad. Både Kina, India, Russland, Tyrkia og Mexico har demokratiske utfordringer i så måte. Men de har noe til felles med proteksjonistene i det europeiske filmmiljøet – de frykter Hollywood. Slik har Europa, stedet der auteur-tanken ble unnfanget, havnet i en dobbel skvis: På ene siden truer markedet, på andre siden et autoritært spøkelse fra øst. Vil det europeiske unntaket overleve?

Denne kommentaren sto først på trykk i Aftenposten.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hvem sin film er det, egentlig?

Hvem sin film er det, egentlig?

Ingen andre steder kolliderer børs og katedral så brutalt og fargerikt som i Cannes. Derfor er festivalen verdens viktigste arena for filmens brytninger.

CANNES FILM FESTIVAL

På pressekonferansen under åpningen ble juryens leder Steven Spielberg spurt om forholdet mellom Oscar og Gullpalmen. Oscar er som en presidentkampanje, svarte verdens mest kjente filmregissør. ”I Cannes er filmkunsten i fokus”.

Ved siden av ham satt Lynne Ramsay som kom med i juryen i tolvte time etter at hun hadde fått sparken fra den amerikanske ”indie-filmen” Jane got a gun. Du kan være en kompromissløs filmkunstner, som Ramsay viste for to år siden med Cannesvinneren We need to talk about Kevin, men havner du i konflikt med finansiørene har du ofte lite å stille opp med.

Ramsay
Årets hovedjury. Ramsay ytterst til venstre.

Ingen annen film festival illustrerer bedre denne kollisjonen mellom børs og katedral. Her paraderer Hollywoodstjerner på den røde løperen samtidig som særegne filmkunstnere som Ramsay blir tatt inn under festivalens beskyttende vinger.

Og det blir stadig kaldere der ute for de unike stemmene, om vi skal tro det europeiske regiforbundet FERA. I forkant av festivalen har forbundet gått ut med en bekymringsmelding fordi ”det kulturelle unntaket” ikke inngår i de kommende forhandlingene mellom EU og USA om en ny frihandelsavtale.

Dette unntaket er selve kjernen i den franske kulturpolitikken som filmfestivalen i Cannes kanskje er det fremste symbolet på. Det handler kort om å gi kulturen vern fra det frie markedet. Og den store stygge ulven er selvsagt Hollywood som, paradoksalt nok, har vært avgjørende for at Cannes har kunnet bli verdens mest profilerte filmfestival.

Selv den høytidelige festivalledelsen har nå begynt å erkjenne den shizofrene tilstanden den befinner seg i.

Kanskje er det derfor den har valgt Seduced and abandoned, en talende tittel om det å selge seg som filmskaper på markedet i Cannes, til årets program. I dokumentaren følger vi filmskaperen James Toback og stjernen Alec Baldwin som forsøker å få finansiert et filmprosjekt med sistnevnte i hovedrollen. Det skal utspille seg med krigen i Irak som bakteppe og en het romanse mellom to krigsreportere. De har møter med en rekke etablerte produsenter under sitt opphold i Cannes, og meldingen er den samme: De må ”caste opp” prosjektet, Baldwin alene er ikke nok. Men konklusjonen blir at ingen stjerner lenger kan finansiere en film alene, kanskje bortsett fra Johnny Depp. De mellomstore filmene er utradert fra markedet og Toback og Baldwin må nedjustere budsjettet til 4-5 millioner dollar.

Toback
Toback og Baldwin på markedet i Cannes med en filmidé. Men vil noen ha den?

Toback er kjent for sine havarerte prosjekter og sine anekdoter om å balansere på knivseggen mellom børs og katedral i Hollywood, og er således en perfekt case study for en slik dokumentar. Seduced and abandoned blir verken som Toback eller vi forestiller oss, men han får i det minste finansiert ”filmen om filmen”, blant annet fordi Ryan Gosling og andre stjerner medvirker i den.

Å få med en stjerne er ofte viktigere for om en film blir noe av enn hvilken regissør som lager filmen. Den eneste skandinaviske filmen i hovedprogrammet, Only God Forgives, er laget av danske Nicolas Winding Refn, men ville ikke blitt noe av uten Gosling i hovedrollen. Og stjerner som Gosling vet å utnytte sin makt for å påvirke filmene rent kunstnerisk.

Refn regnes som en ”auteur”, et særpreget regitalent, men heller ikke han har såkalt ”final cut”. Stadig flere regissører, også i Norge, oppdager at du ikke får full kontroll over filmen din ved å være et geni, men ved å oppnå økonomisk makt. Det er slik Spielberg har fått sin ”final cut”, og det er slik norske filmskapere som Marius Holst, Pål Sletaune og Erik Poppe har kontroll på sine filmer.

Cannes rushprint

Auteur-begrepet står høyt i kurs i Cannes, men det er problematisk og ofte tilslørende. Bare tanken på at en film skal gjennomsyres av den kunstneriske nerven til ett geni, når flere hundre andre fagfunksjoner gir uvurderlige bidrag, er ganske absurd.

I den nye utgaven av verdens mest prestisjefylte filmtidsskrift, Sight & Sound, der auteur-rollen ofte dyrkes, tar den britiske regissøren Stephen Frears et lite oppgjør med auteur-tankegangen. Film er et kollektivt arbeid, erklærer han, og vil ha seg frabedt romantiske teorier om filmskaping som kritikere finner på. Selv har Frears i flere tiår manøvrert seg durkdrevent mellom britisk realisme og Hollywoods sjangerfilmer, noe han viser til fulle i doku-dramaet Muhammad Alis greatest fight som har premiere i Cannes.

Mens ”auteuren” hylles i det offisielle programmet i Cannes, har begrepet liten relevans i det tilstøtende markedet der det omsettes for milliarder og Toback og Baldwin forsøker å selge filmen sin. Unntaket er de sjeldne tilfellene der auteur-stempelet kan selges som en merkevare. Det finnes andre filmskapere enn Spielberg som selger på sitt navn, men de er ikke mange og de tilhører like ofte en subsjanger som mainstreamen. Lars von Trier er en av dem, norske Bent Hamer en annen. Mens de er del av det tradisjonelle arthouse-markedet, ser vi framveksten av en ny generasjon skandinaviske ”auteurer” som i likhet med Refn velger å utforske etablerte, kommersielle sjangre. Her hjemme kan Tommy Wirkola snart plasseres i denne båsen.

touch-of-sin-2_2565458b
Kinesisk film på offensiven i Cannes: «A Touch of Sin» deltar i hovedprogrammet.

Om FERA roper ulv når de advarer mot en svekkelse av det kulturelle unntaket, gjenstår å se. Den største trusselen mot filmregissørens autonomi akkurat nå kommer fra et helt annen kant: Nylig skapte det nyhetsoppslag at Hollywoodfilmer ble sensurert av kinesiske myndigheter. Det mest sjokkerende for mange var likevel det faktum at filmkunstnere som Quentin Tarantino har akseptert at ”sensitive scener” i Django Unchained kan fjernes fra filmen.

Årsaken til at dette ikke debatteres i Hollywood – eller i Cannes, for den saks skyld –  skyldes at det kinesiske kinomarkedet er det raskest voksende i verden. Filmindustriens primære funksjon, slik den selv ser det, er å selge film, ikke kuratere den. Det kan festivalledelsen i Cannes gjøre i det offisielle programmet på siden av markedets brutale mekanismer.

Men hva skjer med filmkunsten når verdens snart største marked stilltiende får internasjonal aksept for å sensurere den?

Denne sensuren er ikke unik for Kina, men noe voksende økonomier med en sterk statlig styrt filmpolitikk sliter med i varierende grad. Både Kina, India, Russland, Tyrkia og Mexico har demokratiske utfordringer i så måte. Men de har noe til felles med proteksjonistene i det europeiske filmmiljøet – de frykter Hollywood. Slik har Europa, stedet der auteur-tanken ble unnfanget, havnet i en dobbel skvis: På ene siden truer markedet, på andre siden et autoritært spøkelse fra øst. Vil det europeiske unntaket overleve?

Denne kommentaren sto først på trykk i Aftenposten.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY