Du trodde Netflix var en revolusjon?

Du trodde Netflix var en revolusjon?

Å sitte i selveste Hollywood og høre guruer skamme seg over filmbransjen, gjør inntrykk, forteller Arne Berggren.

Jeg er enda én av disse forfatterne som har vært forelsket i Hollywood. Avstandsforelsket. Hvor mange bøker har jeg lest som til syvende og sist handler om én eneste ting – hvordan er det å stå opp i LA og gå på jobb? Hvordan er det å sitte i The Writers Room og være én av gjengen? Hvordan er det å parkere bilen i Studio City, streife gatelangs med en kaffe i hånden, nikke belevent til en forbipasserende showrunner, flørte med en up and coming redaktør, henge fra seg jakken i lobbyen, vel vitende om at innenfor den døren sitter toppsjiktet av forfattere i verden.

Amerika er ikke like langt vekk som på søttitallet. Man kjente kanskje en eller annen som hadde vært i Disneyland. Nå er alle der, stadig vekk.

Det er sikkert bra det, at verden blir mindre, liksom, men noen ganger er det litt trist at drømmene flyter deg tettere opp i trynet.

Den ultimate forfatterdrømmen for de fleste som skriver tv-drama idag er forfatterrommet et sted i LA.  Det myteomspunnede  Writers Room, hvor revolusjonen innen tv-drama har skjedd. Der forfatterene har jobbet seg fra å være kveg i spillefilmbransjen, til å bli forfatterprodusenter med all makt i verden. Ikke bare fordi de var forbanna flinke, men fordi en kjede av tilfeldigheter og omstendigheter gjorde det mulig. Det har noe med tillempingen av konkurransereglene i tv-bransjen der borte å gjøre. Det har noe med Berlinmurens fall å gjøre. Det har endel med hvordan mediebransjen har endret karakter å gjøre. Satellitter, fiberoptikk, kabel-TV og noen få gudbenådede forfattere som tok store sjanser i en tid da tv-drama definitivt var secondrate.

Gode skuespillere, regissører og forfattere jobbet med film eller teater. Hvilken serie det var som endret alt kan man sikkert diskutere, men de fleste ser ut til å nevne Hill Street Blues og NYPD Blue som de viktigste. Derfra kom alt. En annen type historiebuer.

Tredimensjonale karakterer. Karakterdramaet på tv. Alt det vi snakker om i dag som vi tror HBO oppfant.

De som har begynt å forske og skrive historien om denne fantastiske tiden for tv-drama er forøvrig mindre opptatt av HBO, som har distribuert mer møkk, og fortsatt gjør det, enn vi liker å tro. Men akkurat som Netflix gjorde de noen geniale branding-triks på et tidspunkt, samtidig som de fordelte og skapte en håndfull tv-serier som var oppsiktsvekkende gode.

This is not tv. It’s HBO. Dette var ett av flere slagord som rant ut fra markedsavdelingen i kabelselskapet som hadde forsøkt det meste, til og med porno.

Resten er historie, som vi sier, men den er kanskje litt annerledes enn vi tror.

Det er kanskje ikke snakk om tv-historie, men branding-historie? NBC må sies å være langt viktigere for utviklingen. AMC også. Showtime etterhvert. Men HBO ruver liksom blant dem, velfortjent, og jeg kjenner fortsatt at den rører på seg når jeg tar i håndtaket på dører i hus med HBO-logoen. Det er akkurat som med Apple. Jeg er fanboy. HBO. Apple. California. LAX. Sunset Blw. Burbank … Jeg har reist med familien for å se huset til avdøde Steve Jobs. Kjøpt t-skjorter i HBO-butikken og lekt manusforfatter på fortauet ved 30 Rock. Også oppdager man plutselig at – hey, vi er ikke turister lenger, det er noe som skjer – denne drømmeverdenen er plutselig ikke så langt unna.

Gjennom Media Exchange har endel norske forfattere og produsenter fått mulighet til å komme på innsiden i Hollywood. I vår fikk jeg endelig muligheten.

Sånn passe jetlaget sitter du plutselig og spiser frokost og småprater med showrunnere fra serier som The Walking Dead, Homeland og Desperate Hustruer. Du drikker kaffe og gumler cupcakes, lytter til folk med så lange titler at de ikke lar seg gjenfortelle i styrerom og kontorer så fete at du kan sverge på at Ari Gold står utenfor og skjeller ut noen. Du tråkker inn på settet og snakker med sjefene, det er ingen som hysjer på deg mens de gjør seg klar til siste tagning. Etter tre dager er du så utmattet, at du sverger på aldri å se på tv eller gå i flere møter. Mot slutten av uken skjer det noe rart. Og jeg tror det er relativt nytt av året. Du oppdager at de menneskene du treffer er genuint opptatt av deg. Ikke på den amerikanske måten der de spør hvordan du har det og driter i svaret. Nei, de er interessert i Skandinavia. Og ikke bare på grunn av Broen og The Killing og fordi de tror Norge er en by i Sverige. De er opptatt deg fordi du er norsk og kommer fra landet som ga verden Lilyhammer. De snuser på deg fordi de lurer på hvordan vi tenker annerledes og fordi vi er en del av det nye hotte som ingen vil gå glipp av.

Vi møtte en fyr som var modellert etter Al Pacino som Djevelen. Han hadde sort skinnjakke, solbriller i møterommet og var bare ikke til å tro.  Jeg vedder på at han har drept folk i møter. Han visste alt som foregikk andre steder i verden. Han visste om Feelgood, Rubicon i tillegg til hva som gikk på tv i Quatar sist fredag. Det er jobben deres å vite det. De er livredde for å være den som ikke lyttet da en eller annen pitchet den nye The Bridge på vei ut mot heisen. En i gruppen ble da også svært så høy og mørk mot slutten av uken. I ettertid forstod vi at han fikk grønt lys på 12 episoder for HBO. En annen i gruppen hadde møte med en skådis på kveldstid. Han blånektet på å si hvem det var, men da noen av oss forsøkte å legge sammen to og to kom vi til Greg Kinnear eller George Clooney. Svært vellykket møte, så det ut til – for jeg tar de neste rundene, folkens!

Ok, Norge er hot. Det er nå vinduet er åpent. Om to år er det kanskje Bulgaria. Dette varer ikke evig. Men bortsett fra dette med at de lytter på alle frekvenser for tiden, er det en annen ting som slår en like sterkt: Filmbransjen er døende. Spør du noen der borte om spillefilm, og da mener jeg gode forfattere og regissører, rister de bare på huet når du forsøker å uttale feature filmbusiness. Den bransjen er over, sier de. Det er bare high consept mainstream crap. Det er i tv-bransjen man kan være kreativ.

Vel, dette er ikke helt nytt, men inntil omtrent nå har det vært en blandings. Og det smelter sammen. Men å sitte i selveste Hollywood og høre guruer skamme seg over filmbransjen, gjør inntrykk. I kontorer med digre, innrammede bilder av Tom Cruise, Harrison Ford og Spielberg. Dette fører til at filmbransjen, og særlig regissører og produsenter kaster seg over tv-bransjen. Og da blir utfordringen å bevare lekenheten og kreativiteten, bevare det beste fra begge verdener når de smelter sammen og dette helt nye oppstår.

Det andre som slår en er mangelen på planer. Hvordan er planene deres fremover spør du kanskje, og da ser de rart på deg. Hva mener du? spør de.

For de nærmeste ukene? Det finnes ingen planer lenger. Det lengste perspektivet jeg hørte var six months. Det var langt in the future. No one knows, sa de stadig.

Anything can happen. It’s totally in the open. Vi var på et møte med Machinima.

Jeg hadde aldri hørt om det. Men da søttenåringen hjemme så visittkortet, ble han for første gang imponert over far. CBS, HBO, Sony ga ikke tenning. Jeg hadde aldri hørt om Machinima. Jeg skjønte faktisk ikke en dritt av hva de snakket om. Først i ettertid begynte jeg å snuse og forstod at mitt mindset ble skrudd i stykker på 70-tallet.

De legger seriene rett ut på YouTube. Du trodde Netflix var en revolusjon?

Vel, tenk om igjen.

Legg igjen en kommentar

Du trodde Netflix var en revolusjon?

Du trodde Netflix var en revolusjon?

Å sitte i selveste Hollywood og høre guruer skamme seg over filmbransjen, gjør inntrykk, forteller Arne Berggren.

Jeg er enda én av disse forfatterne som har vært forelsket i Hollywood. Avstandsforelsket. Hvor mange bøker har jeg lest som til syvende og sist handler om én eneste ting – hvordan er det å stå opp i LA og gå på jobb? Hvordan er det å sitte i The Writers Room og være én av gjengen? Hvordan er det å parkere bilen i Studio City, streife gatelangs med en kaffe i hånden, nikke belevent til en forbipasserende showrunner, flørte med en up and coming redaktør, henge fra seg jakken i lobbyen, vel vitende om at innenfor den døren sitter toppsjiktet av forfattere i verden.

Amerika er ikke like langt vekk som på søttitallet. Man kjente kanskje en eller annen som hadde vært i Disneyland. Nå er alle der, stadig vekk.

Det er sikkert bra det, at verden blir mindre, liksom, men noen ganger er det litt trist at drømmene flyter deg tettere opp i trynet.

Den ultimate forfatterdrømmen for de fleste som skriver tv-drama idag er forfatterrommet et sted i LA.  Det myteomspunnede  Writers Room, hvor revolusjonen innen tv-drama har skjedd. Der forfatterene har jobbet seg fra å være kveg i spillefilmbransjen, til å bli forfatterprodusenter med all makt i verden. Ikke bare fordi de var forbanna flinke, men fordi en kjede av tilfeldigheter og omstendigheter gjorde det mulig. Det har noe med tillempingen av konkurransereglene i tv-bransjen der borte å gjøre. Det har noe med Berlinmurens fall å gjøre. Det har endel med hvordan mediebransjen har endret karakter å gjøre. Satellitter, fiberoptikk, kabel-TV og noen få gudbenådede forfattere som tok store sjanser i en tid da tv-drama definitivt var secondrate.

Gode skuespillere, regissører og forfattere jobbet med film eller teater. Hvilken serie det var som endret alt kan man sikkert diskutere, men de fleste ser ut til å nevne Hill Street Blues og NYPD Blue som de viktigste. Derfra kom alt. En annen type historiebuer.

Tredimensjonale karakterer. Karakterdramaet på tv. Alt det vi snakker om i dag som vi tror HBO oppfant.

De som har begynt å forske og skrive historien om denne fantastiske tiden for tv-drama er forøvrig mindre opptatt av HBO, som har distribuert mer møkk, og fortsatt gjør det, enn vi liker å tro. Men akkurat som Netflix gjorde de noen geniale branding-triks på et tidspunkt, samtidig som de fordelte og skapte en håndfull tv-serier som var oppsiktsvekkende gode.

This is not tv. It’s HBO. Dette var ett av flere slagord som rant ut fra markedsavdelingen i kabelselskapet som hadde forsøkt det meste, til og med porno.

Resten er historie, som vi sier, men den er kanskje litt annerledes enn vi tror.

Det er kanskje ikke snakk om tv-historie, men branding-historie? NBC må sies å være langt viktigere for utviklingen. AMC også. Showtime etterhvert. Men HBO ruver liksom blant dem, velfortjent, og jeg kjenner fortsatt at den rører på seg når jeg tar i håndtaket på dører i hus med HBO-logoen. Det er akkurat som med Apple. Jeg er fanboy. HBO. Apple. California. LAX. Sunset Blw. Burbank … Jeg har reist med familien for å se huset til avdøde Steve Jobs. Kjøpt t-skjorter i HBO-butikken og lekt manusforfatter på fortauet ved 30 Rock. Også oppdager man plutselig at – hey, vi er ikke turister lenger, det er noe som skjer – denne drømmeverdenen er plutselig ikke så langt unna.

Gjennom Media Exchange har endel norske forfattere og produsenter fått mulighet til å komme på innsiden i Hollywood. I vår fikk jeg endelig muligheten.

Sånn passe jetlaget sitter du plutselig og spiser frokost og småprater med showrunnere fra serier som The Walking Dead, Homeland og Desperate Hustruer. Du drikker kaffe og gumler cupcakes, lytter til folk med så lange titler at de ikke lar seg gjenfortelle i styrerom og kontorer så fete at du kan sverge på at Ari Gold står utenfor og skjeller ut noen. Du tråkker inn på settet og snakker med sjefene, det er ingen som hysjer på deg mens de gjør seg klar til siste tagning. Etter tre dager er du så utmattet, at du sverger på aldri å se på tv eller gå i flere møter. Mot slutten av uken skjer det noe rart. Og jeg tror det er relativt nytt av året. Du oppdager at de menneskene du treffer er genuint opptatt av deg. Ikke på den amerikanske måten der de spør hvordan du har det og driter i svaret. Nei, de er interessert i Skandinavia. Og ikke bare på grunn av Broen og The Killing og fordi de tror Norge er en by i Sverige. De er opptatt deg fordi du er norsk og kommer fra landet som ga verden Lilyhammer. De snuser på deg fordi de lurer på hvordan vi tenker annerledes og fordi vi er en del av det nye hotte som ingen vil gå glipp av.

Vi møtte en fyr som var modellert etter Al Pacino som Djevelen. Han hadde sort skinnjakke, solbriller i møterommet og var bare ikke til å tro.  Jeg vedder på at han har drept folk i møter. Han visste alt som foregikk andre steder i verden. Han visste om Feelgood, Rubicon i tillegg til hva som gikk på tv i Quatar sist fredag. Det er jobben deres å vite det. De er livredde for å være den som ikke lyttet da en eller annen pitchet den nye The Bridge på vei ut mot heisen. En i gruppen ble da også svært så høy og mørk mot slutten av uken. I ettertid forstod vi at han fikk grønt lys på 12 episoder for HBO. En annen i gruppen hadde møte med en skådis på kveldstid. Han blånektet på å si hvem det var, men da noen av oss forsøkte å legge sammen to og to kom vi til Greg Kinnear eller George Clooney. Svært vellykket møte, så det ut til – for jeg tar de neste rundene, folkens!

Ok, Norge er hot. Det er nå vinduet er åpent. Om to år er det kanskje Bulgaria. Dette varer ikke evig. Men bortsett fra dette med at de lytter på alle frekvenser for tiden, er det en annen ting som slår en like sterkt: Filmbransjen er døende. Spør du noen der borte om spillefilm, og da mener jeg gode forfattere og regissører, rister de bare på huet når du forsøker å uttale feature filmbusiness. Den bransjen er over, sier de. Det er bare high consept mainstream crap. Det er i tv-bransjen man kan være kreativ.

Vel, dette er ikke helt nytt, men inntil omtrent nå har det vært en blandings. Og det smelter sammen. Men å sitte i selveste Hollywood og høre guruer skamme seg over filmbransjen, gjør inntrykk. I kontorer med digre, innrammede bilder av Tom Cruise, Harrison Ford og Spielberg. Dette fører til at filmbransjen, og særlig regissører og produsenter kaster seg over tv-bransjen. Og da blir utfordringen å bevare lekenheten og kreativiteten, bevare det beste fra begge verdener når de smelter sammen og dette helt nye oppstår.

Det andre som slår en er mangelen på planer. Hvordan er planene deres fremover spør du kanskje, og da ser de rart på deg. Hva mener du? spør de.

For de nærmeste ukene? Det finnes ingen planer lenger. Det lengste perspektivet jeg hørte var six months. Det var langt in the future. No one knows, sa de stadig.

Anything can happen. It’s totally in the open. Vi var på et møte med Machinima.

Jeg hadde aldri hørt om det. Men da søttenåringen hjemme så visittkortet, ble han for første gang imponert over far. CBS, HBO, Sony ga ikke tenning. Jeg hadde aldri hørt om Machinima. Jeg skjønte faktisk ikke en dritt av hva de snakket om. Først i ettertid begynte jeg å snuse og forstod at mitt mindset ble skrudd i stykker på 70-tallet.

De legger seriene rett ut på YouTube. Du trodde Netflix var en revolusjon?

Vel, tenk om igjen.

Legg igjen en kommentar

MENY