Filmbransjen reagerer på Kulturutredningen

Filmbransjen reagerer på Kulturutredningen

Hva mener filmbransjen om Kulturutredningen 2014? Vi spurte noen av de sentrale fagforbundene om hvordan de opplever Enger-utvalgets utredning på filmfeltet.

  • For Norsk filmforbund, forbundsleder Sverre Pedersen:

Sverre-Pedersen_lite

Kulturutredningen 2014 er i stor grad deskriptiv og bedre i sin tilbakeskuende oppsummering enn i sine kommentarer til det de har funnet.

For filmkunstnere og filmarbeidere som Filmforbundet representerer er det viktig å påpeke at det ikke bare er Kulturutredningens beskrivelser og kommentarer på filmfeltet som er av interesse, men også det de skriver om kunstnerformål. For selv om økningen av bevilgningene til filmformål har vært betydelig under Kulturløftet, så har lovnadene om fokus på kunstnerformål ikke blitt fulgt opp i særlig grad.

Kunstnerundersøkelsen som ble publisert sommeren 2008 viste at lønnsutviklingen for kunstnere fra forrige undersøkelse som kom i første halvdel av 90-tallet har vært betydelig dårligere enn for resten av befolkningen og denne utviklingen har dessverre i stor grad fortsatt under Kulturløftet. Denne lenge lovede revideringen av Lov om opphavsrett til åndsverk har latt vente på selv, selv om opphavsretten er under mye sterkere press i «den digitale tidsalder» enn den har vært noen gang tidligere. Og selv om Regjeringen gjentatte ganger har sagt at det politiske målet er at kunstnerne skal kunne leve av sin kunstproduksjon, så har ikke dette materialisert seg i konkrete handlinger og tiltak.

Økte økonomiske rammer fra Staten til filmproduksjon har bidratt til at det har vært mulig å øke tilgangen til privat kapital til filmproduksjon, særlig kinofilm. Men økningene som har kommet fra 2005 og fram til i dag har blitt skjevt fordelt. Fiksjonsfilm for kino, ofte omtalt som spillefilm, hadde de største rammene før 2005 og har fått størst økning også etter 2005. Og mange av filmene som produseres av norske produksjonsselskap er for dårlig finansiert.

Konsekvensen av dette er bl.a.:

a) En del produsenter krever at filmarbeiderne må legge inn deler av lønnen sin som «arbeidskreditt», dvs. at de må legge inn fra 40 – 70 % av lønnen sin som en usikret «investering» i filmene.

b) Svært mange produksjoner gjennomføres med til dels grove brudd på arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven med begrunnelse at filmene må produseres på denne måten fordi budsjettene er for små.

c) Flere og flere av filmene må hente deler av finansieringen sin i utlandet, hvilket i og for seg er resultat av en villet politikk. Utenlandske finansører krever at når de støtter en norsk film, må produksjonsselskapet bruke fra 150 % til 400% av de investerte beløpet i landet som har gitt støtten. Det fører til at stadig mer av filmene spilles inn eller gjør sitt etterarbeid i utlandet, som igjen fører til at det blir mindre og mindre jobb på norske kinofilmer for norsk filmarbeidere. Dette hadde i og for seg vært helt greit, dersom Norge hadde hatt virkemidler til å tiltrekke seg utenlandske filmer til Norge. For vi ser klare goder ved at norske regissører og filmarbeidere får jobbe sammen med kollegaer fra andre land, men når vi kun har 11 millioner kroner til co-produksjon og ingen incentivordning for å tiltrekke oss utenlandske produksjoner, mens flere og flere av de europeiske (og andre land) har slike ordninger, fører dette til at vi «mister» mye arbeid for filmarbeidere ut av landet, uten at dette kompenseres med utenlandske produksjoner i Norge.

d) Summen av disse forholdene er at vi er en bransje med ekstremt stort gjennomtrekk. Veldig mange orker ikke mer etter å ha vært i bransjen i 8-12 år. På denne måten mister vi hele tiden kompetanse, mens også et viktig grunnlag for å fortelle historier fra alle livets faser.

Filmforbundet har gjennom mange år og til mange kulturministre prøvd å skape forståelse for konsekvensene av denne praksisen, som vi mener årelater bransjen vår. Vi har stilt direkte spørsmål til de senere ministre om det ikke er grunnlag for å forvente at Norsk filminstitutt gjør en større innsats for å bevirke at produsentene forholder seg til Arbeidsmiljøloven og har fått positive svar, men uten at det har ført til noen endring. Fakta er at snittalderen i bransjen vår er om lag 37 år, mens det mer eller mindre er fritt for folk over et par og femti. Dette er etter vår mening dramatisk og må håndteres på en kraftfull måte. Vi er nemlig overbevist om at det aldri kommer til å bli kjønnsbalanse i bransjen eller at vi vil klare å holde på de beste og mest erfarne filmarbeiderne dersom lønns- og arbeidsforholdene som har preget bransjen i alle fall de siste 20 årene får fortsette.

Dette dreier seg med andre ord ikke bare om penger, selv om ambisjonene om antall filmer og den tilgjengelige økonomien til å realisere dette ikke står i forhold til hverandre.

Vi ser ikke at Kulturutredningen har klart å komme med kommentarer og anbefalinger som treffer kjernen av de utfordringer kunstnerbefolkningen og filmsektoren står overfor, men vi håper og forventer at Kulturdepartementet i sin oppfølgingen av Kulturutredningen og Regjeringen i sitt arbeid med Kulturløftet 3, klarer å utvikle en politikk som virkelig tar tak i det vi mener er de største utfordringen for å skape en bærekraftig kulturpolitikk for det neste 10-året.

  • For Norske filmregissører, Marianne Kleven:

Marianne-Kleven

NFR synes at Kulturutredningen 2014 stemmer godt overens med hvordan vår medlemsmasse opplever situasjonen i filmbransjen. Det har skjedd en svært positiv utvikling det siste tiåret, og filmbransjen har oppnådd mange kvantitative mål. Men det gjenstår en god del arbeid for å oppnå kvalitative mål (kunstnerisk dristighet, nyskaping og innholdsmessig variasjon).

En av årsakene til at situasjonen er slik er filmkunstnernes levekår (som NFR også har dokumentert gjennom to medlemsundersøkelser); «de store økningene i bevilgningene til kulturlivet i tiden etter 2005 har ikke kommet kunstnerne til gode i form av økte inntekter». Regissører har kompetanse på innovasjonsnivå og kunstnerisk lederansvar, allikevel gjenspeiles ikke dette i lønnsnivået. I tillegg er konkurransen om jobbene og tilfanget/arbeidskraftoverskuddet så høyt at det presser lønnsnivåene ned. Regissørenes forhandlingsposisjon m.h.t. opphavsrett, royalties, videresendingsvederlag og honorar er under press i de fleste kontraktsforhandlinger, noe som medfører unødvendig usikkerhet i starten av et kunstnerisk samarbeid som krever gjensidig tillit. Den risikofylte situasjonen medfører også at likestillingen og mangfoldsbalansen lar vente på seg.

NFR oppfordrer fremtidig kulturpolitikk til å «måle resultater» i mindre grad, og i stedet øke føringene m.h.t. inntektsvilkår og velferdsordninger, samt bidra til å sikre kunstnernes rettigheter til egne åndsverk. NFR opplever at det vil gi en trygghet som igjen vil heve det kunstneriske nivået. For øyeblikket utnyttes f.eks. ikke mulighetene som ny teknologi gir i stor nok grad, fordi visninger på nett ikke bringer inntekter tilbake til opphavspersonene gjennom fungerende vederlagsordninger og kontrakter.

  • For Dramatikerforbundet, leder Monica Boracco:

Monica-Boracco

Engerutvalget registrerer at de kvantitative målene er nådd på filmfeltet, men stiller samtidig spørsmålstegn ved om målet om kvalitativ variasjon er oppnådd. Videre konkluderer de at: “Målet om at kvinner skal inneha minst 40 prosent av nøkkelposisjonene i norsk film, har det vist seg vanskeligere å nå.”

De kvantitative målene har man oppnådd ved økte tilskudd og ordninger som går utenom NFIs filmkonsulenters vurdering. Samtidig ser vi at det er i disse ordningene at kvinnerepresentasjonen er lavest (av filmer som mottok etterhåndsstøtte er kvinneandelen 17%.). Utvalget unngår dessverre å sammenstille disse funnene, eller å foreslå tiltak.

Dramatikerforbundet understreket i møte med utvalget at vi var bekymret for den lave produksjonen av film for barn og ungdom, og den nærmest totale mangelen på originalmanus for denne gruppen. Vi pekte spesielt på det totale fraværet av ungdomsfilm som uheldig. Dette har utvalget merkelig nok unnlatt å nevne i sin vurdering.

Jeg har forståelse for at man ikke kan gå i dybden når man skal dekke så mange felter i en NOU. Vurderingen av resultater og utfordringer på filmfeltet bærer preg av dette.

Les også Audun Engelstads anmeldelse av Kulturutredningen 2014

Produsentforeningen var ikke tilgjengelig for kommentar da vi arbeidet med saken.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Filmbransjen reagerer på Kulturutredningen

Filmbransjen reagerer på Kulturutredningen

Hva mener filmbransjen om Kulturutredningen 2014? Vi spurte noen av de sentrale fagforbundene om hvordan de opplever Enger-utvalgets utredning på filmfeltet.

  • For Norsk filmforbund, forbundsleder Sverre Pedersen:

Sverre-Pedersen_lite

Kulturutredningen 2014 er i stor grad deskriptiv og bedre i sin tilbakeskuende oppsummering enn i sine kommentarer til det de har funnet.

For filmkunstnere og filmarbeidere som Filmforbundet representerer er det viktig å påpeke at det ikke bare er Kulturutredningens beskrivelser og kommentarer på filmfeltet som er av interesse, men også det de skriver om kunstnerformål. For selv om økningen av bevilgningene til filmformål har vært betydelig under Kulturløftet, så har lovnadene om fokus på kunstnerformål ikke blitt fulgt opp i særlig grad.

Kunstnerundersøkelsen som ble publisert sommeren 2008 viste at lønnsutviklingen for kunstnere fra forrige undersøkelse som kom i første halvdel av 90-tallet har vært betydelig dårligere enn for resten av befolkningen og denne utviklingen har dessverre i stor grad fortsatt under Kulturløftet. Denne lenge lovede revideringen av Lov om opphavsrett til åndsverk har latt vente på selv, selv om opphavsretten er under mye sterkere press i «den digitale tidsalder» enn den har vært noen gang tidligere. Og selv om Regjeringen gjentatte ganger har sagt at det politiske målet er at kunstnerne skal kunne leve av sin kunstproduksjon, så har ikke dette materialisert seg i konkrete handlinger og tiltak.

Økte økonomiske rammer fra Staten til filmproduksjon har bidratt til at det har vært mulig å øke tilgangen til privat kapital til filmproduksjon, særlig kinofilm. Men økningene som har kommet fra 2005 og fram til i dag har blitt skjevt fordelt. Fiksjonsfilm for kino, ofte omtalt som spillefilm, hadde de største rammene før 2005 og har fått størst økning også etter 2005. Og mange av filmene som produseres av norske produksjonsselskap er for dårlig finansiert.

Konsekvensen av dette er bl.a.:

a) En del produsenter krever at filmarbeiderne må legge inn deler av lønnen sin som «arbeidskreditt», dvs. at de må legge inn fra 40 – 70 % av lønnen sin som en usikret «investering» i filmene.

b) Svært mange produksjoner gjennomføres med til dels grove brudd på arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven med begrunnelse at filmene må produseres på denne måten fordi budsjettene er for små.

c) Flere og flere av filmene må hente deler av finansieringen sin i utlandet, hvilket i og for seg er resultat av en villet politikk. Utenlandske finansører krever at når de støtter en norsk film, må produksjonsselskapet bruke fra 150 % til 400% av de investerte beløpet i landet som har gitt støtten. Det fører til at stadig mer av filmene spilles inn eller gjør sitt etterarbeid i utlandet, som igjen fører til at det blir mindre og mindre jobb på norske kinofilmer for norsk filmarbeidere. Dette hadde i og for seg vært helt greit, dersom Norge hadde hatt virkemidler til å tiltrekke seg utenlandske filmer til Norge. For vi ser klare goder ved at norske regissører og filmarbeidere får jobbe sammen med kollegaer fra andre land, men når vi kun har 11 millioner kroner til co-produksjon og ingen incentivordning for å tiltrekke oss utenlandske produksjoner, mens flere og flere av de europeiske (og andre land) har slike ordninger, fører dette til at vi «mister» mye arbeid for filmarbeidere ut av landet, uten at dette kompenseres med utenlandske produksjoner i Norge.

d) Summen av disse forholdene er at vi er en bransje med ekstremt stort gjennomtrekk. Veldig mange orker ikke mer etter å ha vært i bransjen i 8-12 år. På denne måten mister vi hele tiden kompetanse, mens også et viktig grunnlag for å fortelle historier fra alle livets faser.

Filmforbundet har gjennom mange år og til mange kulturministre prøvd å skape forståelse for konsekvensene av denne praksisen, som vi mener årelater bransjen vår. Vi har stilt direkte spørsmål til de senere ministre om det ikke er grunnlag for å forvente at Norsk filminstitutt gjør en større innsats for å bevirke at produsentene forholder seg til Arbeidsmiljøloven og har fått positive svar, men uten at det har ført til noen endring. Fakta er at snittalderen i bransjen vår er om lag 37 år, mens det mer eller mindre er fritt for folk over et par og femti. Dette er etter vår mening dramatisk og må håndteres på en kraftfull måte. Vi er nemlig overbevist om at det aldri kommer til å bli kjønnsbalanse i bransjen eller at vi vil klare å holde på de beste og mest erfarne filmarbeiderne dersom lønns- og arbeidsforholdene som har preget bransjen i alle fall de siste 20 årene får fortsette.

Dette dreier seg med andre ord ikke bare om penger, selv om ambisjonene om antall filmer og den tilgjengelige økonomien til å realisere dette ikke står i forhold til hverandre.

Vi ser ikke at Kulturutredningen har klart å komme med kommentarer og anbefalinger som treffer kjernen av de utfordringer kunstnerbefolkningen og filmsektoren står overfor, men vi håper og forventer at Kulturdepartementet i sin oppfølgingen av Kulturutredningen og Regjeringen i sitt arbeid med Kulturløftet 3, klarer å utvikle en politikk som virkelig tar tak i det vi mener er de største utfordringen for å skape en bærekraftig kulturpolitikk for det neste 10-året.

  • For Norske filmregissører, Marianne Kleven:

Marianne-Kleven

NFR synes at Kulturutredningen 2014 stemmer godt overens med hvordan vår medlemsmasse opplever situasjonen i filmbransjen. Det har skjedd en svært positiv utvikling det siste tiåret, og filmbransjen har oppnådd mange kvantitative mål. Men det gjenstår en god del arbeid for å oppnå kvalitative mål (kunstnerisk dristighet, nyskaping og innholdsmessig variasjon).

En av årsakene til at situasjonen er slik er filmkunstnernes levekår (som NFR også har dokumentert gjennom to medlemsundersøkelser); «de store økningene i bevilgningene til kulturlivet i tiden etter 2005 har ikke kommet kunstnerne til gode i form av økte inntekter». Regissører har kompetanse på innovasjonsnivå og kunstnerisk lederansvar, allikevel gjenspeiles ikke dette i lønnsnivået. I tillegg er konkurransen om jobbene og tilfanget/arbeidskraftoverskuddet så høyt at det presser lønnsnivåene ned. Regissørenes forhandlingsposisjon m.h.t. opphavsrett, royalties, videresendingsvederlag og honorar er under press i de fleste kontraktsforhandlinger, noe som medfører unødvendig usikkerhet i starten av et kunstnerisk samarbeid som krever gjensidig tillit. Den risikofylte situasjonen medfører også at likestillingen og mangfoldsbalansen lar vente på seg.

NFR oppfordrer fremtidig kulturpolitikk til å «måle resultater» i mindre grad, og i stedet øke føringene m.h.t. inntektsvilkår og velferdsordninger, samt bidra til å sikre kunstnernes rettigheter til egne åndsverk. NFR opplever at det vil gi en trygghet som igjen vil heve det kunstneriske nivået. For øyeblikket utnyttes f.eks. ikke mulighetene som ny teknologi gir i stor nok grad, fordi visninger på nett ikke bringer inntekter tilbake til opphavspersonene gjennom fungerende vederlagsordninger og kontrakter.

  • For Dramatikerforbundet, leder Monica Boracco:

Monica-Boracco

Engerutvalget registrerer at de kvantitative målene er nådd på filmfeltet, men stiller samtidig spørsmålstegn ved om målet om kvalitativ variasjon er oppnådd. Videre konkluderer de at: “Målet om at kvinner skal inneha minst 40 prosent av nøkkelposisjonene i norsk film, har det vist seg vanskeligere å nå.”

De kvantitative målene har man oppnådd ved økte tilskudd og ordninger som går utenom NFIs filmkonsulenters vurdering. Samtidig ser vi at det er i disse ordningene at kvinnerepresentasjonen er lavest (av filmer som mottok etterhåndsstøtte er kvinneandelen 17%.). Utvalget unngår dessverre å sammenstille disse funnene, eller å foreslå tiltak.

Dramatikerforbundet understreket i møte med utvalget at vi var bekymret for den lave produksjonen av film for barn og ungdom, og den nærmest totale mangelen på originalmanus for denne gruppen. Vi pekte spesielt på det totale fraværet av ungdomsfilm som uheldig. Dette har utvalget merkelig nok unnlatt å nevne i sin vurdering.

Jeg har forståelse for at man ikke kan gå i dybden når man skal dekke så mange felter i en NOU. Vurderingen av resultater og utfordringer på filmfeltet bærer preg av dette.

Les også Audun Engelstads anmeldelse av Kulturutredningen 2014

Produsentforeningen var ikke tilgjengelig for kommentar da vi arbeidet med saken.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY