En annen Amanda

En annen Amanda

Det er viktig for Amanda å ha troverdighet i bransjen. Det er tross alt en bransjepris. Tiden er mer enn moden for en skikkelig endring, mener Thomas Robsahm, og lanserer to enkle forslag til forbedring.

If it´s broke – fix it.

Amandaprisen har vært omdiskutert siden den ble delt ut første gang i 1985 og i år nådde det nye høyder, hovedsaklig pga forbigåelser, men manglende konsekvens mellom kategoriene har også vært heftig diskutert. Pressen har vært kritisk, publikum undrende og bransjen forarget.

Det er viktig for Amanda å ha troverdighet i bransjen. Det er tross alt en bransjepris. Tiden er mer enn moden for en skikkelig endring. Her er mine to enkle forslag:

1. Utdelingen bør skje i februar og gjelder for kalenderåret før.

Prisen vil fremstå mer i takt med det forholdet publikum har til de norske filmene og bli bransjens egen Spellemannspris (gjerne med utdeling uka før eller etter). Prisen må gjerne fortsette å deles ut i Haugesund, men det er ingen grunn til å knytte den opp til en festival bare for å spare noen kroner. Når Gullruten kan arrangeres i Bergen hvor alle møter opp, så kan også folk dra til Haugesund selv om de ikke har egen film som åpner festivalen dagen etter. Resten av setene kan fylles av lokalbefolkningen. Den norske filmfestivalen kan samtidig benytte anledningen til å profilere seg også mellom selve festivalene.

2. Juryeringen må endres og priskategoriene må bestemmes en gang for alle.

Tanken har hele tiden vært at juryene på vegne av bransjen skal plukke ut de beste filmene. Men alle som har sittet i en jury vet hvordan det er. Et par personer blir fort dominerende og setter dagsorden. Noen har veldig sterke sjangerpreferanser på forhånd («Jeg ser aldri krim», «Kvinnerfilmer kjeder meg», «Dokumentarer er viktigere enn publikumsfilmer» osv.) Noen synes det må bli mest mulig «rettferdig» og andre synes man skal se etter noe annet enn de som allerede har vunnet mye fra før og så har du de som må følge følelsene sine og velge det som «traff» dem. Svært ofte blir det hestehandler der alle får litt, både filmskaperne og jurymedlemmene.

Det sier seg selv at det ofte blir tatt merkelige avgjørelser. Og det er Amandahistorien dessverre full av eksempler på. Men én ting er de åpenbare forbigåelsene. Det som er enda verre, er mangelen på konsekvens. Når en film som Limbo blir nominert i alle klasser – bortsett fra beste film – så fremstår det særdeles merkelig uansett hvilken forklaring man kommer opp med. Når en dokumentar blir nominert til årets beste kinofilm, men ikke når opp som beste dokumentar i konkurranse med andre kinodokumentarer så hjelper det lite å forklare dette med at det er to separate juryer. Det fremstår uansett som lite seriøst. Likeså har det opp gjennom årene blitt endret både kategorier og antall nominerte omtrent hvert eneste år. Dette får prisen til å fremstå som et forsøk på å tilfredstille flest mulig – ikke å velge de beste.

Dagens jurysystem fungerer rett og slett ikke. Vi bør la oss inspirere av Oscar og European Film Awards som lar sine akademimedlemmer stemme. Nå fins det ikke et filmakademi i Norge, men i stedet kan alle som er medlemmer i fagforbundene stemme slik man har gjort på Kanonprisen. Svakhetene der er imidlertid at man kun får stemme på sitt eget fagfelt. Slik bør det ikke være i nye Amanda. Alle bør stemme på alle kategorier.  Det blir mer demokratisk, faglig sterkere og ikke minst langt lettere å svelge for alle når resultatet foreligger. Det eneste man mister er de håpløse diskusjonene i juryene og alt bråket fra juni til august. 

En innvending fra mange ved å la så mange stemme er at dette vil svekke mulighetene for «smalere» filmer fordi de brede har fått mer oppmerksomhet, er sett av flere på forhånd osv. Dette stemmer ikke i praksis. Filmer som Vinterkyss, Den brysomme mannen, Reprise, O´Horten, Fjellet og Oslo 31. august har alle fått flere Kanonpriser fremfor langt mer sette filmer.

En annen innvending er at ikke alle får sett alle filmene. Vel, sånn er livet. Men det er uansett bedre at noen hundre filmfolk stemmer enn at 5 utvalgte diskuterer seg frem til noe alle kan være uenige om.

Og til slutt: Kategorien for barnefilm bør igjen være for barn og unge som den var i årevis, slik at ikke de nominerte er omtrent identisk med antall barnefilmer som er laget i løpet av et år (selv hvis barnefilmproduksjonen øker til det dobbelte blir det for få). Antall kategorier bør også økes med to til, så de to siste glemte kreative funksjonene sminke og kostymer også får sin pris. Da er vi oppe i det korrekte antall kategorier og nesten helt synk med Oscar. Ikke at vi skal kopiere amerikanerne i alt, vi kan skape vår egen vri, som i ordtaket over.

Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent

5 kommentarer til En annen Amanda

  1. DETTE ER JEG SÅ UTROLIG ENIG i!
    Jeg mener også at prisene skal deles ut på en kino i Oslo – eller gjerne i operaen. Den fungerte strålende som premierekino. Du har min fulle støtte, Thomas.

  2. Mye fornuftig her – men at hele filmbransjen / medlemmer av filmforbundet skal stemme tror jeg blir feil. Det kan fort bli mye taktisk stemming der et fåtall antagelig har sett har sett alle filmene som skal vurderes opp mot hverandre. Kanskje heller en storjury f.eks. på 10 stk som får se alle filmene – og som ikke skal snakke sammen underveis, men stemme hver for seg. Er det ikke omtrent sånn det fungerer på «Gullruten»?

  3. Jeg har selv sittet i en jury og bestemt meg for at jeg aldri vil gjøre det igjen. De andre i juryen gadd ikke engang å se ferdig den filmen jeg mente var klart best.
    Bør vi filmskapere i det hele tatt være så opptatt av disse «premiene»?Er det ikke bare jåleri? og bør det være et politisk mål at filmer skal vinne priser i utlandet? Er film blitt idrett?

  4. Man kan selvfølgelig diskutere om det er riktig med priser for kunst, men både Amanda og festivaler har stor betydning for publikumsinteressen og så lenge festivaler og priser er en del av det internasjonale filmmarkedet tror jeg vi må forholde oss til det.

    Øyvind, det blir lite eller ingen taktisk stemming når det er medlemmene av forbundene som stemmer, altså de profesjonelle filmarbeiderne. Dette fungerer rimelig godt både i Oscar, EFA og Kanonprisen. Utfordringen er å få mange nok til å engasjere seg og faktisk se filmene. Når det gjelder tv-dokumentar og kortfilm så må det nok forhåndsvelges et utvalg slik at det blir overkommelig å få sett kandidatene.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

En annen Amanda

En annen Amanda

Det er viktig for Amanda å ha troverdighet i bransjen. Det er tross alt en bransjepris. Tiden er mer enn moden for en skikkelig endring, mener Thomas Robsahm, og lanserer to enkle forslag til forbedring.

If it´s broke – fix it.

Amandaprisen har vært omdiskutert siden den ble delt ut første gang i 1985 og i år nådde det nye høyder, hovedsaklig pga forbigåelser, men manglende konsekvens mellom kategoriene har også vært heftig diskutert. Pressen har vært kritisk, publikum undrende og bransjen forarget.

Det er viktig for Amanda å ha troverdighet i bransjen. Det er tross alt en bransjepris. Tiden er mer enn moden for en skikkelig endring. Her er mine to enkle forslag:

1. Utdelingen bør skje i februar og gjelder for kalenderåret før.

Prisen vil fremstå mer i takt med det forholdet publikum har til de norske filmene og bli bransjens egen Spellemannspris (gjerne med utdeling uka før eller etter). Prisen må gjerne fortsette å deles ut i Haugesund, men det er ingen grunn til å knytte den opp til en festival bare for å spare noen kroner. Når Gullruten kan arrangeres i Bergen hvor alle møter opp, så kan også folk dra til Haugesund selv om de ikke har egen film som åpner festivalen dagen etter. Resten av setene kan fylles av lokalbefolkningen. Den norske filmfestivalen kan samtidig benytte anledningen til å profilere seg også mellom selve festivalene.

2. Juryeringen må endres og priskategoriene må bestemmes en gang for alle.

Tanken har hele tiden vært at juryene på vegne av bransjen skal plukke ut de beste filmene. Men alle som har sittet i en jury vet hvordan det er. Et par personer blir fort dominerende og setter dagsorden. Noen har veldig sterke sjangerpreferanser på forhånd («Jeg ser aldri krim», «Kvinnerfilmer kjeder meg», «Dokumentarer er viktigere enn publikumsfilmer» osv.) Noen synes det må bli mest mulig «rettferdig» og andre synes man skal se etter noe annet enn de som allerede har vunnet mye fra før og så har du de som må følge følelsene sine og velge det som «traff» dem. Svært ofte blir det hestehandler der alle får litt, både filmskaperne og jurymedlemmene.

Det sier seg selv at det ofte blir tatt merkelige avgjørelser. Og det er Amandahistorien dessverre full av eksempler på. Men én ting er de åpenbare forbigåelsene. Det som er enda verre, er mangelen på konsekvens. Når en film som Limbo blir nominert i alle klasser – bortsett fra beste film – så fremstår det særdeles merkelig uansett hvilken forklaring man kommer opp med. Når en dokumentar blir nominert til årets beste kinofilm, men ikke når opp som beste dokumentar i konkurranse med andre kinodokumentarer så hjelper det lite å forklare dette med at det er to separate juryer. Det fremstår uansett som lite seriøst. Likeså har det opp gjennom årene blitt endret både kategorier og antall nominerte omtrent hvert eneste år. Dette får prisen til å fremstå som et forsøk på å tilfredstille flest mulig – ikke å velge de beste.

Dagens jurysystem fungerer rett og slett ikke. Vi bør la oss inspirere av Oscar og European Film Awards som lar sine akademimedlemmer stemme. Nå fins det ikke et filmakademi i Norge, men i stedet kan alle som er medlemmer i fagforbundene stemme slik man har gjort på Kanonprisen. Svakhetene der er imidlertid at man kun får stemme på sitt eget fagfelt. Slik bør det ikke være i nye Amanda. Alle bør stemme på alle kategorier.  Det blir mer demokratisk, faglig sterkere og ikke minst langt lettere å svelge for alle når resultatet foreligger. Det eneste man mister er de håpløse diskusjonene i juryene og alt bråket fra juni til august. 

En innvending fra mange ved å la så mange stemme er at dette vil svekke mulighetene for «smalere» filmer fordi de brede har fått mer oppmerksomhet, er sett av flere på forhånd osv. Dette stemmer ikke i praksis. Filmer som Vinterkyss, Den brysomme mannen, Reprise, O´Horten, Fjellet og Oslo 31. august har alle fått flere Kanonpriser fremfor langt mer sette filmer.

En annen innvending er at ikke alle får sett alle filmene. Vel, sånn er livet. Men det er uansett bedre at noen hundre filmfolk stemmer enn at 5 utvalgte diskuterer seg frem til noe alle kan være uenige om.

Og til slutt: Kategorien for barnefilm bør igjen være for barn og unge som den var i årevis, slik at ikke de nominerte er omtrent identisk med antall barnefilmer som er laget i løpet av et år (selv hvis barnefilmproduksjonen øker til det dobbelte blir det for få). Antall kategorier bør også økes med to til, så de to siste glemte kreative funksjonene sminke og kostymer også får sin pris. Da er vi oppe i det korrekte antall kategorier og nesten helt synk med Oscar. Ikke at vi skal kopiere amerikanerne i alt, vi kan skape vår egen vri, som i ordtaket over.

Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent

5 Responses to En annen Amanda

  1. DETTE ER JEG SÅ UTROLIG ENIG i!
    Jeg mener også at prisene skal deles ut på en kino i Oslo – eller gjerne i operaen. Den fungerte strålende som premierekino. Du har min fulle støtte, Thomas.

  2. Mye fornuftig her – men at hele filmbransjen / medlemmer av filmforbundet skal stemme tror jeg blir feil. Det kan fort bli mye taktisk stemming der et fåtall antagelig har sett har sett alle filmene som skal vurderes opp mot hverandre. Kanskje heller en storjury f.eks. på 10 stk som får se alle filmene – og som ikke skal snakke sammen underveis, men stemme hver for seg. Er det ikke omtrent sånn det fungerer på «Gullruten»?

  3. Jeg har selv sittet i en jury og bestemt meg for at jeg aldri vil gjøre det igjen. De andre i juryen gadd ikke engang å se ferdig den filmen jeg mente var klart best.
    Bør vi filmskapere i det hele tatt være så opptatt av disse «premiene»?Er det ikke bare jåleri? og bør det være et politisk mål at filmer skal vinne priser i utlandet? Er film blitt idrett?

  4. Man kan selvfølgelig diskutere om det er riktig med priser for kunst, men både Amanda og festivaler har stor betydning for publikumsinteressen og så lenge festivaler og priser er en del av det internasjonale filmmarkedet tror jeg vi må forholde oss til det.

    Øyvind, det blir lite eller ingen taktisk stemming når det er medlemmene av forbundene som stemmer, altså de profesjonelle filmarbeiderne. Dette fungerer rimelig godt både i Oscar, EFA og Kanonprisen. Utfordringen er å få mange nok til å engasjere seg og faktisk se filmene. Når det gjelder tv-dokumentar og kortfilm så må det nok forhåndsvelges et utvalg slik at det blir overkommelig å få sett kandidatene.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY