Slagskip med slagside

Slagskip med slagside

Velkommen til Hollywoods årlige hagefest, sommerens blodigste eventyr. Første offer er «John Carter», forteller Sindre Kartvedt om årets blockbuster-sesong.

Norsk har gitt verdensspråkene iallefall to ord: quisling og ombudsmann. Tyskerne har bidratt med de i Hollywood langt mer anvendelige begrepene «schadenfreude» og «kitsch». Det skal i all hovedsak handle om kitsch i denne sammenheng, skjønt skadefryden svermer definitivt i bakgrunnen som knott i solnedgang.

Den vestlige sivilisasjons to ledende eksperter på kitsch kan ha vært Nabokov (som foretrakk det russiske konseptet «poshlost») og Milan Kundera, som i sin klassiker «Tilværelsens Uutholdelige Letthet» hevder at «Kitsch is the absolute denial of shit, both in the literal and figurative sense of the word; kitsch excludes everything from its purview which is essentially unacceptable in human existence.» Og videre: «“Kitsch causes two tears to flow in quick succession. The first tear says: How nice to see children running on the grass! The second tear says: How nice to be moved, together with all mankind, by children running on the grass!”

Velkommen til Hollywoods årlige hagefest, sommerens blodigste eventyr.

Og ta godt imot Taylor Kitsch.

På selveste 17. mai kunne Los Angeles Times fortelle sine lesere at Taylor Kitsch hadde lagt det bransjebyens dagsavis refererte til som «katastrofen» bak seg, og isteden så fram til lanseringen av sitt neste framstøt. Dersom Taylor Kitsch ikke er et navn som ringer så mange bjeller blandt Rushprints lesere pr idag, kan det skyldes at «katastrofen» LA Times refererer til var John Carter, megaproduksjonen som påførte Disney et underskudd på $200 000 000 – to hundre millioner dollar, eller 1,2 milliarder kroner da den sank som en sten på verdens kinoer i våres. Samt stygge striper i karrierelakken til Pixar-regissøren Andrew Stanton idet han våget seg ut i den forsøksvise live-action-verdenen.

Og filmen som pr medio mai skulle berge stumpene av Kitschs gjennombruddsår? Universals Battleship, basert på, uh, brettspillet vi kjenner fra altfor mange hytteturer, nå forsterket med et budsjett på over $200 millioner. The Avengers senket kalkunen Battleship på en-to-tre. Mellom seg hadde disse to filmene kostet $450 millioner før en eneste dollar ble brukt på markedsføring, og stakkars Kitsch vil etter alt å dømme få en slags Guinness-rekord oppkalt etter seg.

Imellomtiden så Paramount på vrakrestene etter de skipbrudne blockbusterne, og en sommersesong som etter hvert skal romme presumptive tungvektere som Prometheus, Christopher Nolans siste Batman-film, og Pixars Brave – og trakk like godt sin G.I. Joe-sequel fra krigsteateret for sommerfilm. Ingen billig avgjørelse, det heller – men etter å ha investert ytterligere $200 millioner i det kanskje mest generiske av alle amerikanske ikoner, kan det være lurt av dem. (Jeg så faktisk, sånn i embedets medfør, den første G.I. Joe-filmen tre ganger; antagelig en verdensrekord, det også – og husker ingenting. Ingenting.) Paramounts offisielle forklaring på å skyve filmen fram til mars 2013 var at de da har tid til å levere den i 3D, og på den måten tjene inn det de nå taper på ikke å ha en film i sommerracet. Det er ikke akkurat en businessmodell jeg ville satset gård og grunn på.

Universal har på sin side avviklet sin engang så «visjonære allianse» med brettspillprodusenten Hasbro, hvilket betyr at vi kan bli spart for spillefilmer som Candyland, Clue og Ouija. Nei, dette er ikke fra The Onion; Sony har utrolig nok snappet opp rettighetene til Candyland, og Ouija skulle regisseres av McG, med ingen ringere enn Michael Bay som produsent. Hollywood har allerede investert flere hundre millioner dollar i brettspill-adapsjoner. Og Universal har nå betalt et titalls millioner for å slippe. Hva som nå skjer med disse prosjektene, er uvisst – men at ingen av dem kommer til å involvere stakkars Taylor Kitsch, er hevet over enhver tvil.

Battleship, G.I. Joe, What to Expect When You’re Expecting – og hva det nå var den het, den årlige Depp/Burton-bromansen; man blir ofte sittende og lure på hva faen de tenker der oppe i kontorene sine. Men kongstanken var – og er; ukrutt forgår på ingen måte lett når man har investert formuer og egoer her i byen – at man ved å investere i kjente merkevarer allerede har et innebygget publikum, og dermed kan spare på utgiftene det medfører å hyre inn faktiske filmstjerner. (Ecco Taylor Kitsch.) What to Expect When You’re Expecting vil være velkjent for de fleste småbarnsforeldre i dag, men at en bok har solgt i millionopplag er jo ikke ensbetydende med noe dramaturgisk potensiale. Jo, et svangerskap har forsåvidt en begynnelse, en annenakt og en rimelig dramatisk tredjeakt med mye mas og skrik – men vi vet jo alle hvordan det ender. Maos lille røde har solgt i milliard-opplag, og ingen iler etter å filme den. (Isteden inngår de smarte pengene i Hollywood nå stadig nye allianser med kinesiske investorer, fortrinnsvis etter samme gissel-mal som Statoil gjør med Putin – kineserne kjøper seg inn i amerikanske selskaper, og får dermed omgått de absurde begrensningene på utenlandske filmer i Kina – 20 i året. Idet Iron Man 3 er en kinesisk co-produksjon er sjansene store for at Beijing ikke bare stiller sin betalingsdyktige milliardbefolkning til rådighet, men også snubler over en oppsiktsvekkende respekt for kapitalistiske idealer som opphavsrett og royaltyavregninger. Men igjen; Maos lille røde er neppe noe tema i disse diskusjonene.

Haken i filmprosjekter som Yatzy, Bingo eller Kleenex – ja, jeg kødder – er selvsagt at ikke alle merkevarer har den typen personlighet eller karisma eller sjarm eller rent faglig dyktighet som f. eks. Robert Downey Jr., Samuel Jackson eller Mark Ruffalo leverer i The Avengers – hvis forelegg også byr på karakterer med litt mer farge og futt enn G.I. Joe; det er en grunn til at Hulk runder 50 i disse dager. Batman-legenden rommer også nok tumleplass til at såpass tunge aktører som Christian Bale og Nolan ser en anledning til å løfte den engang så utskjelte superhelt-genren til eleverte nivåer brettspill og leketøy pr. definisjon ikke kan evne. The Avengers dukker ikke opp fra det store intet; Marvel har visst i et lite tiår at de skulle levere denne filmen denne sommeren, og har lyktes i å konstruere et franchise-univers som etterhvert kan komme til å måle seg med Harry Potter hva inntekter angår.

Og i den grad man skal unne seg noen slags skadefryd denne sommeren, skal det ikke være på bekostning av unge Kitsch, men snarere i det faktum at det er seriøse og ambisiøse aktører som Marvel, Pixar, Christopher Nolan og Ridley Scott som trekker de lengste stråene, og sitter på fortellinger og formidlingsevner som faktisk rettferdiggjør de enorme summene studioene har investert i de respektive filmene. Om man skulle håpe at de som ikke har fått sparken i Hollywood har lært noe av denne sommeren, må det være at når man først skal svi av en milliard kroner på en film, kan man like godt lage en ordentlig god en. 

Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, bosatt i Los Angeles. Han skriver fast for magasinutgaven av Rushprint.

Les også:

1 kommentar til Slagskip med slagside

  1. CLUE gikk på kino alt i 1985. Den var såpass nysskapende at slutten var avhengig av hvilken kino du så filmen på. Jeg fikk ikke sett den gang, men fikk med litt av den på TV (3?) for noen år siden. Jeg var dessverre blitt noen år eldre, for jeg orket ikke å se på særlig mye av den.

    Apropos det med ikke å huske noe av G.I. Joe, det er et generelt problem med dagens blockbustere. Enten er de er drittkjedelige (Transformers III) eller forholdsvi underholdende (The Avengers) er handlingen såpass fraværende at det eneste man husker i ettertid er at man kan ha sett noen kule spesialeffekter.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Slagskip med slagside

Slagskip med slagside

Velkommen til Hollywoods årlige hagefest, sommerens blodigste eventyr. Første offer er «John Carter», forteller Sindre Kartvedt om årets blockbuster-sesong.

Norsk har gitt verdensspråkene iallefall to ord: quisling og ombudsmann. Tyskerne har bidratt med de i Hollywood langt mer anvendelige begrepene «schadenfreude» og «kitsch». Det skal i all hovedsak handle om kitsch i denne sammenheng, skjønt skadefryden svermer definitivt i bakgrunnen som knott i solnedgang.

Den vestlige sivilisasjons to ledende eksperter på kitsch kan ha vært Nabokov (som foretrakk det russiske konseptet «poshlost») og Milan Kundera, som i sin klassiker «Tilværelsens Uutholdelige Letthet» hevder at «Kitsch is the absolute denial of shit, both in the literal and figurative sense of the word; kitsch excludes everything from its purview which is essentially unacceptable in human existence.» Og videre: «“Kitsch causes two tears to flow in quick succession. The first tear says: How nice to see children running on the grass! The second tear says: How nice to be moved, together with all mankind, by children running on the grass!”

Velkommen til Hollywoods årlige hagefest, sommerens blodigste eventyr.

Og ta godt imot Taylor Kitsch.

På selveste 17. mai kunne Los Angeles Times fortelle sine lesere at Taylor Kitsch hadde lagt det bransjebyens dagsavis refererte til som «katastrofen» bak seg, og isteden så fram til lanseringen av sitt neste framstøt. Dersom Taylor Kitsch ikke er et navn som ringer så mange bjeller blandt Rushprints lesere pr idag, kan det skyldes at «katastrofen» LA Times refererer til var John Carter, megaproduksjonen som påførte Disney et underskudd på $200 000 000 – to hundre millioner dollar, eller 1,2 milliarder kroner da den sank som en sten på verdens kinoer i våres. Samt stygge striper i karrierelakken til Pixar-regissøren Andrew Stanton idet han våget seg ut i den forsøksvise live-action-verdenen.

Og filmen som pr medio mai skulle berge stumpene av Kitschs gjennombruddsår? Universals Battleship, basert på, uh, brettspillet vi kjenner fra altfor mange hytteturer, nå forsterket med et budsjett på over $200 millioner. The Avengers senket kalkunen Battleship på en-to-tre. Mellom seg hadde disse to filmene kostet $450 millioner før en eneste dollar ble brukt på markedsføring, og stakkars Kitsch vil etter alt å dømme få en slags Guinness-rekord oppkalt etter seg.

Imellomtiden så Paramount på vrakrestene etter de skipbrudne blockbusterne, og en sommersesong som etter hvert skal romme presumptive tungvektere som Prometheus, Christopher Nolans siste Batman-film, og Pixars Brave – og trakk like godt sin G.I. Joe-sequel fra krigsteateret for sommerfilm. Ingen billig avgjørelse, det heller – men etter å ha investert ytterligere $200 millioner i det kanskje mest generiske av alle amerikanske ikoner, kan det være lurt av dem. (Jeg så faktisk, sånn i embedets medfør, den første G.I. Joe-filmen tre ganger; antagelig en verdensrekord, det også – og husker ingenting. Ingenting.) Paramounts offisielle forklaring på å skyve filmen fram til mars 2013 var at de da har tid til å levere den i 3D, og på den måten tjene inn det de nå taper på ikke å ha en film i sommerracet. Det er ikke akkurat en businessmodell jeg ville satset gård og grunn på.

Universal har på sin side avviklet sin engang så «visjonære allianse» med brettspillprodusenten Hasbro, hvilket betyr at vi kan bli spart for spillefilmer som Candyland, Clue og Ouija. Nei, dette er ikke fra The Onion; Sony har utrolig nok snappet opp rettighetene til Candyland, og Ouija skulle regisseres av McG, med ingen ringere enn Michael Bay som produsent. Hollywood har allerede investert flere hundre millioner dollar i brettspill-adapsjoner. Og Universal har nå betalt et titalls millioner for å slippe. Hva som nå skjer med disse prosjektene, er uvisst – men at ingen av dem kommer til å involvere stakkars Taylor Kitsch, er hevet over enhver tvil.

Battleship, G.I. Joe, What to Expect When You’re Expecting – og hva det nå var den het, den årlige Depp/Burton-bromansen; man blir ofte sittende og lure på hva faen de tenker der oppe i kontorene sine. Men kongstanken var – og er; ukrutt forgår på ingen måte lett når man har investert formuer og egoer her i byen – at man ved å investere i kjente merkevarer allerede har et innebygget publikum, og dermed kan spare på utgiftene det medfører å hyre inn faktiske filmstjerner. (Ecco Taylor Kitsch.) What to Expect When You’re Expecting vil være velkjent for de fleste småbarnsforeldre i dag, men at en bok har solgt i millionopplag er jo ikke ensbetydende med noe dramaturgisk potensiale. Jo, et svangerskap har forsåvidt en begynnelse, en annenakt og en rimelig dramatisk tredjeakt med mye mas og skrik – men vi vet jo alle hvordan det ender. Maos lille røde har solgt i milliard-opplag, og ingen iler etter å filme den. (Isteden inngår de smarte pengene i Hollywood nå stadig nye allianser med kinesiske investorer, fortrinnsvis etter samme gissel-mal som Statoil gjør med Putin – kineserne kjøper seg inn i amerikanske selskaper, og får dermed omgått de absurde begrensningene på utenlandske filmer i Kina – 20 i året. Idet Iron Man 3 er en kinesisk co-produksjon er sjansene store for at Beijing ikke bare stiller sin betalingsdyktige milliardbefolkning til rådighet, men også snubler over en oppsiktsvekkende respekt for kapitalistiske idealer som opphavsrett og royaltyavregninger. Men igjen; Maos lille røde er neppe noe tema i disse diskusjonene.

Haken i filmprosjekter som Yatzy, Bingo eller Kleenex – ja, jeg kødder – er selvsagt at ikke alle merkevarer har den typen personlighet eller karisma eller sjarm eller rent faglig dyktighet som f. eks. Robert Downey Jr., Samuel Jackson eller Mark Ruffalo leverer i The Avengers – hvis forelegg også byr på karakterer med litt mer farge og futt enn G.I. Joe; det er en grunn til at Hulk runder 50 i disse dager. Batman-legenden rommer også nok tumleplass til at såpass tunge aktører som Christian Bale og Nolan ser en anledning til å løfte den engang så utskjelte superhelt-genren til eleverte nivåer brettspill og leketøy pr. definisjon ikke kan evne. The Avengers dukker ikke opp fra det store intet; Marvel har visst i et lite tiår at de skulle levere denne filmen denne sommeren, og har lyktes i å konstruere et franchise-univers som etterhvert kan komme til å måle seg med Harry Potter hva inntekter angår.

Og i den grad man skal unne seg noen slags skadefryd denne sommeren, skal det ikke være på bekostning av unge Kitsch, men snarere i det faktum at det er seriøse og ambisiøse aktører som Marvel, Pixar, Christopher Nolan og Ridley Scott som trekker de lengste stråene, og sitter på fortellinger og formidlingsevner som faktisk rettferdiggjør de enorme summene studioene har investert i de respektive filmene. Om man skulle håpe at de som ikke har fått sparken i Hollywood har lært noe av denne sommeren, må det være at når man først skal svi av en milliard kroner på en film, kan man like godt lage en ordentlig god en. 

Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, bosatt i Los Angeles. Han skriver fast for magasinutgaven av Rushprint.

Les også:

One Response to Slagskip med slagside

  1. CLUE gikk på kino alt i 1985. Den var såpass nysskapende at slutten var avhengig av hvilken kino du så filmen på. Jeg fikk ikke sett den gang, men fikk med litt av den på TV (3?) for noen år siden. Jeg var dessverre blitt noen år eldre, for jeg orket ikke å se på særlig mye av den.

    Apropos det med ikke å huske noe av G.I. Joe, det er et generelt problem med dagens blockbustere. Enten er de er drittkjedelige (Transformers III) eller forholdsvi underholdende (The Avengers) er handlingen såpass fraværende at det eneste man husker i ettertid er at man kan ha sett noen kule spesialeffekter.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY