Er superheltfilmen udødelig?

Er superheltfilmen udødelig?

Gang på gang spås superheltfilmen en snarlig død. Men den enorme suksessen til «The Avengers» tyder på at vi kan utsette dødsfallet nok en gang.

Superheltfilmen har vært en av de mest dominerende sjangrene innen amerikansk blockbusterfilm de siste ti årene. Med den store suksessen er det naturlig at folk spekulerer i når det hele skal ta slutt. Filmsynsere har gang på gang spådd superheltene en snarlig død, og gang på gang har de tatt feil. 

Det vanligste argumentet mot sjangeren er at publikum snart må nå et metningspunkt. Men det er overraskende lite som tyder på at det faktisk skjer. Det neste argumentet er at man går tom for kjente superhelter. Tanken er at om man går vekk fra de mest ikoniske karakterene, Superman, Batman og Spider-man, så kjenner publikum karakterene for dårlig. Men det ser også ut til å være feil. Før 2008 måtte du være over gjennomsnittet opptatt av tegneserier for å vite hvem Iron Man var. Nå vet alle hvem Iron Man er. Marvel har til og med lyktes i å gjøre Tony Stark til et kjent navn. Neste år kommer Robert Downey Jr. på lerretet som Iron Man for fjerde gang. X-Men var også relativt ukjente helter før Bryan Singers film, i fjor fikk vi den femte X-Men-filmen. Hvis det er rom for de mer ukjente heltene har studioene et nærmest utømmelig lager å ta av. 

Superheltfilmen har en del kvaliteter som gjør den helt åpenbart egnet for blockbusterfilmen. Det handler om helter, action og ”spectacle”. Den er basert på etablerte fenomener som publikum har et forhold til. I tillegg egner det seg for Hollywoods favorittfenomen – franchises. 

Sjangeren treffer også på tre viktige tendenser i dagens Hollywood: teknologi, nostalgi og nerdekultur. Teknologi var avgjørende for at superheltfilmen kom tilbake på begynnelsen av 2000-tallet. Det er en sjanger som hviler tungt på CGI, noe den har til felles med praktisk talt alle de bestselgende filmene de siste ti årene. Sjangeren spiller på nostalgi i en tid hvor Hollywood prøver å selge oss alt vi lekte med som barn. Og sist men ikke minst har vi nerdene. Sjangeren har slått seg opp parallelt med nerdenes inntog i Hollywood. Nerdene har blitt en maktfaktor og et veldig attraktivt publikum, og Hollywood gir nerdene det de vil ha – superhelter. 

Some Assembly required 

The Avengers har brutt den ene salgsrekorden etter den andre, men tilfører filmen noe nytt til sjangeren? Noe som kan holde liv i den enda lengre? 

Det viktigste nye er tanken om et Marvel-univers, at superheltene eksisterer i samme verden. Etter rulleteksten til Iron Man kom Samuel L. Jacksons Nick Fury inn med et enkelt spørsmål: ”Do you think you’re the only superhero in the world?”. Det første av mange små drypp Marvel har gitt for å bygge opp til The Avengers.

 

Univers-tanken har eksistert i tegneseriene i lang, lang tid. Nå kommer det til filmen, og fenomenet har fått et nytt navn. Et navn som ser ut til å være designet for Hollywood. Et navn som sier til studiosjefene ”vi har tatt en ting dere liker, og gjort det enda bedre”. Navnet er multifranchise. 

Denne univers-tanken har vi sett lite av i film. Det mest kjente eksemplet fra film er Kevin Smiths ViewAskewniverse. Smith flettet sine tidlige filmer sammen ved å la karakterer gå igjen i flere filmer, la karakterer nevne begivenheter fra tidligere filmer i bisetninger og så videre. Historiene var frittstående, men han skapte en illusjon av at det foregikk i samme univers. Smith er en notorisk tegneserieentusiast og hentet inspirasjon til denne univers-tanken fra nettopp tegneseriene. 

Univers-tanken gjør at vi går fra en enkelt hovedperson til et ensemble. Et ensemble hvor fire av seks allerede har hatt sine egne filmer, og hvor de filmene igjen har vært ganske forskjellige. Vi har en gud, en sarkastisk billionær, en gammeldags helt, to leiemordere og en hulk. Konkurransen om å få være filmens hovedperson er helt åpen. 

Dette er en ide som ikke burde fungere, men som gjør det. Alt tydet på at det kom til å bli for mange kokker og for mye søl, allikevel fungerer det overraskende bra. 

Regissør  Joss Whedon bruker forskjellene mellom heltene til filmens fordel. Kranglingen mellom karakterene er en av filmens store styrker. Når det blir for mye av Thors overdramatiske gudeprat kommer Iron Man inn og latterliggjør det, når det blir nok av Iron Mans sarkasme kommer Captain America inn med sin naive idealisme. Whedon balanserer ensemblet godt og lar ingen skille seg ut som den store hovedpersonen. Det hjelper selvsagt at denne typen heltegrupper har store likheter med gruppen i Whedons største suksess Buffy The Vampire Slayer.

 

En annen fordel er at han holder historien helt idiotisk enkel. Han skjærer karakterenes gamle konflikter ned til et minimum. Natalie Portman som var en sentral del av Thor blir i The Avengers kun nevnt i en bisetning. Fokus er hele tiden på kampen mot Loki, og konfliktene mellom medlemmene i teamet. 

The Avengers representerer ikke noe nytt, men filmen kommer med noe som virker friskt i superheltsammenheng. Filmen tar frem igjen en gammel sjanger; ”men on a mission”-filmene. Vi går fra en velbrukt trope; ”den ensomme helten som overvinner et personlig traume og bekjemper ondskapen”, til et annet; ”en gruppe helter som overvinner sine indre motsetninger og bekjemper ondskapen”. 

En annen fordel med et stort ensemble er at det gir karakterene mindre tid til sutring. The Avengers er forfriskende fri fra flashback til traumatiske barndomsopplevelser, noe vi har sett alt for mye av i superheltfilmer de siste åra. Den markerer en avstand til det dominerende idealet om ”den mørke superheltfilmen”, som Batman-filmene har gitt oss. 

Veien videre

Hvor går så veien videre for Marvel og superheltene? Vil filmbransjen hente opp flere triks fra tegneseriehistorien? Tegneserieforlagene har mange tiårs erfaring i triks for å holde på lesernes oppmerksomhet. La oss håpe vi unngår forlagenes billigste salgstriks. Nemlig det å ta livet av helten, for så å sette i gang en lang uforklarlig plot-linje, som ender i at helten kommer tilbake noen utgaver senere. 

Det som er sikkert er at vi har foran oss en ny bølge med Marvel-filmer som skal bygge opp til en ny finale i The Avengers 2. Det vil bli nye filmer om Iron Man, Captain America og Thor, og det spekuleres i at det kan komme en egen film om Black Widow i tillegg til filmer om nye helter som Ant-Man, Dr. Strange og Guardians of the galaxy.

 

Så får vi se hvor bra det går når man igjen må splitte opp ensemblet for å sende dem på egne eventyr. Å åpne for et større univers åpner for nye utfordringer. Hvorfor ringer ikke bare Iron Man sine superheltkompiser når han havner i trøbbel? Vil hver film starte med en kronglete forklaring på hvorfor de andre heltene ikke er tilgjengelig, litt som at alle moderne skrekkfilmer har en scene hvor mobildekningen forsvinner? Hvordan vil de unngå at hver film føles som et mindre eventyr i påvente av det store eventyret The Avengers 2

Utfordringene på veien videre er mange og store. Dermed er vi nok snart i gang igjen med nye spekulasjoner om superheltfilmens snarlige død.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Er superheltfilmen udødelig?

Er superheltfilmen udødelig?

Gang på gang spås superheltfilmen en snarlig død. Men den enorme suksessen til «The Avengers» tyder på at vi kan utsette dødsfallet nok en gang.

Superheltfilmen har vært en av de mest dominerende sjangrene innen amerikansk blockbusterfilm de siste ti årene. Med den store suksessen er det naturlig at folk spekulerer i når det hele skal ta slutt. Filmsynsere har gang på gang spådd superheltene en snarlig død, og gang på gang har de tatt feil. 

Det vanligste argumentet mot sjangeren er at publikum snart må nå et metningspunkt. Men det er overraskende lite som tyder på at det faktisk skjer. Det neste argumentet er at man går tom for kjente superhelter. Tanken er at om man går vekk fra de mest ikoniske karakterene, Superman, Batman og Spider-man, så kjenner publikum karakterene for dårlig. Men det ser også ut til å være feil. Før 2008 måtte du være over gjennomsnittet opptatt av tegneserier for å vite hvem Iron Man var. Nå vet alle hvem Iron Man er. Marvel har til og med lyktes i å gjøre Tony Stark til et kjent navn. Neste år kommer Robert Downey Jr. på lerretet som Iron Man for fjerde gang. X-Men var også relativt ukjente helter før Bryan Singers film, i fjor fikk vi den femte X-Men-filmen. Hvis det er rom for de mer ukjente heltene har studioene et nærmest utømmelig lager å ta av. 

Superheltfilmen har en del kvaliteter som gjør den helt åpenbart egnet for blockbusterfilmen. Det handler om helter, action og ”spectacle”. Den er basert på etablerte fenomener som publikum har et forhold til. I tillegg egner det seg for Hollywoods favorittfenomen – franchises. 

Sjangeren treffer også på tre viktige tendenser i dagens Hollywood: teknologi, nostalgi og nerdekultur. Teknologi var avgjørende for at superheltfilmen kom tilbake på begynnelsen av 2000-tallet. Det er en sjanger som hviler tungt på CGI, noe den har til felles med praktisk talt alle de bestselgende filmene de siste ti årene. Sjangeren spiller på nostalgi i en tid hvor Hollywood prøver å selge oss alt vi lekte med som barn. Og sist men ikke minst har vi nerdene. Sjangeren har slått seg opp parallelt med nerdenes inntog i Hollywood. Nerdene har blitt en maktfaktor og et veldig attraktivt publikum, og Hollywood gir nerdene det de vil ha – superhelter. 

Some Assembly required 

The Avengers har brutt den ene salgsrekorden etter den andre, men tilfører filmen noe nytt til sjangeren? Noe som kan holde liv i den enda lengre? 

Det viktigste nye er tanken om et Marvel-univers, at superheltene eksisterer i samme verden. Etter rulleteksten til Iron Man kom Samuel L. Jacksons Nick Fury inn med et enkelt spørsmål: ”Do you think you’re the only superhero in the world?”. Det første av mange små drypp Marvel har gitt for å bygge opp til The Avengers.

 

Univers-tanken har eksistert i tegneseriene i lang, lang tid. Nå kommer det til filmen, og fenomenet har fått et nytt navn. Et navn som ser ut til å være designet for Hollywood. Et navn som sier til studiosjefene ”vi har tatt en ting dere liker, og gjort det enda bedre”. Navnet er multifranchise. 

Denne univers-tanken har vi sett lite av i film. Det mest kjente eksemplet fra film er Kevin Smiths ViewAskewniverse. Smith flettet sine tidlige filmer sammen ved å la karakterer gå igjen i flere filmer, la karakterer nevne begivenheter fra tidligere filmer i bisetninger og så videre. Historiene var frittstående, men han skapte en illusjon av at det foregikk i samme univers. Smith er en notorisk tegneserieentusiast og hentet inspirasjon til denne univers-tanken fra nettopp tegneseriene. 

Univers-tanken gjør at vi går fra en enkelt hovedperson til et ensemble. Et ensemble hvor fire av seks allerede har hatt sine egne filmer, og hvor de filmene igjen har vært ganske forskjellige. Vi har en gud, en sarkastisk billionær, en gammeldags helt, to leiemordere og en hulk. Konkurransen om å få være filmens hovedperson er helt åpen. 

Dette er en ide som ikke burde fungere, men som gjør det. Alt tydet på at det kom til å bli for mange kokker og for mye søl, allikevel fungerer det overraskende bra. 

Regissør  Joss Whedon bruker forskjellene mellom heltene til filmens fordel. Kranglingen mellom karakterene er en av filmens store styrker. Når det blir for mye av Thors overdramatiske gudeprat kommer Iron Man inn og latterliggjør det, når det blir nok av Iron Mans sarkasme kommer Captain America inn med sin naive idealisme. Whedon balanserer ensemblet godt og lar ingen skille seg ut som den store hovedpersonen. Det hjelper selvsagt at denne typen heltegrupper har store likheter med gruppen i Whedons største suksess Buffy The Vampire Slayer.

 

En annen fordel er at han holder historien helt idiotisk enkel. Han skjærer karakterenes gamle konflikter ned til et minimum. Natalie Portman som var en sentral del av Thor blir i The Avengers kun nevnt i en bisetning. Fokus er hele tiden på kampen mot Loki, og konfliktene mellom medlemmene i teamet. 

The Avengers representerer ikke noe nytt, men filmen kommer med noe som virker friskt i superheltsammenheng. Filmen tar frem igjen en gammel sjanger; ”men on a mission”-filmene. Vi går fra en velbrukt trope; ”den ensomme helten som overvinner et personlig traume og bekjemper ondskapen”, til et annet; ”en gruppe helter som overvinner sine indre motsetninger og bekjemper ondskapen”. 

En annen fordel med et stort ensemble er at det gir karakterene mindre tid til sutring. The Avengers er forfriskende fri fra flashback til traumatiske barndomsopplevelser, noe vi har sett alt for mye av i superheltfilmer de siste åra. Den markerer en avstand til det dominerende idealet om ”den mørke superheltfilmen”, som Batman-filmene har gitt oss. 

Veien videre

Hvor går så veien videre for Marvel og superheltene? Vil filmbransjen hente opp flere triks fra tegneseriehistorien? Tegneserieforlagene har mange tiårs erfaring i triks for å holde på lesernes oppmerksomhet. La oss håpe vi unngår forlagenes billigste salgstriks. Nemlig det å ta livet av helten, for så å sette i gang en lang uforklarlig plot-linje, som ender i at helten kommer tilbake noen utgaver senere. 

Det som er sikkert er at vi har foran oss en ny bølge med Marvel-filmer som skal bygge opp til en ny finale i The Avengers 2. Det vil bli nye filmer om Iron Man, Captain America og Thor, og det spekuleres i at det kan komme en egen film om Black Widow i tillegg til filmer om nye helter som Ant-Man, Dr. Strange og Guardians of the galaxy.

 

Så får vi se hvor bra det går når man igjen må splitte opp ensemblet for å sende dem på egne eventyr. Å åpne for et større univers åpner for nye utfordringer. Hvorfor ringer ikke bare Iron Man sine superheltkompiser når han havner i trøbbel? Vil hver film starte med en kronglete forklaring på hvorfor de andre heltene ikke er tilgjengelig, litt som at alle moderne skrekkfilmer har en scene hvor mobildekningen forsvinner? Hvordan vil de unngå at hver film føles som et mindre eventyr i påvente av det store eventyret The Avengers 2

Utfordringene på veien videre er mange og store. Dermed er vi nok snart i gang igjen med nye spekulasjoner om superheltfilmens snarlige død.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY