Den klassiske Hollywoodfilmen Casablanca ble for noen år siden kåret av Det amerikanske filminstituttet til «tidenes mest romantiske film». Men det blir for enkelt bare å tilskrive filmens atmosfære av romantikk de intense kjærlighetsscenene mellom Humphrey Bogart og Ingrid Bergman. 

Filmens ytre handling kretser riktignok rundt to menns begjær for samme kvinne, eller denne kvinnens vakling mellom en fatalist og en idealist. Men det er det rike rollegalleriet, og de uforutsigbare vendingene og replikkene mellom rollefigurene, som mer enn noe annet gir filmen dens særpreg. 

Selv om filmen gav den marokkanske byen en plass i filmhistorien, er stedet Casablanca i filmen først og fremst et uttrykk for en tilstand. Filmen ble utelukkende innspilt i Warners filmstudio, og de fleste av de geografiske referansene stemte ikke overens med byens faktiske geografi. Men det bryr vi oss like lite om i dag som den gangen. 

Casablanca er en kameleon av en film som unndrar seg kategorisering og slipper unna med de mest usannsynlige krumspring. Den er både en thriller og komedie, love story og kompisfilm, musikal og melodrama – og var opprinnelig ment som en propagandafilm. Filmen hadde seks manusforfattere som ifølge regissør Michael Curtiz skrev manus kvelden før hvert opptak. Ingen visste hvordan filmen skulle ende – om Ingrid Bergmans norske motstandskjemper, Ilsa, skulle gjenforenes med Bogart eller dra av gårde med sin opphøyde tsjekkiske motstandskjemper, Victor Laszlo (Paul Henreid). 

Filmens sentimentale fortelling om kjærlighet i krig var basert på en ukjent enakter for teatret, Everybody Comes to Ricks, som også var filmens originale tittel. For det er på Ricks Café Americaine det skjer, ikke i de «marokkanske» kulissene utenfor. Det er i dette røykfylte lokalet Richard «Rick» Blaine i Bogarts skikkelse har søkt tilflukt fra kjærlighetens slagmark, og ikke fra krigen, slik vi først får inntrykk av. Rick er en klassisk amerikansk einstøing i den hardbarkede lakoniske Chandler/Hemingway-tradisjonen, som alltid kommer godt ut av farlige situasjoner (han ligger i store deler av filmen tett opp mot Hemingways macho æreskodeks om å vise «grace under pressure»). 

Tidlig i filmen får vi en smakebit på hans kyniske livsfilosofi (”I stick my neck out for nobody”) når han ganske uberørt står og ser det lokale politiet skyte en bekjent av ham, den småkriminelle Ugarte (Peter Lorre). Men bak den stålarmerte kynismen skjuler det seg en bunnløs sentimentalitet, og det er først når Ilsa ankommer Casablanca at denne fasaden sprekker. «Of all the gin joints in all the towns in the world, she walks into mine», klynker han, mens han stirrer ned i whiskeyglasset og hans trofaste følgesvenn Sam klimprer vemodig på pianoet (men verken Bogart eller Bergman sa noensinne «play it again, Sam»).

Det kan synes meningsløst å gjenfortelle en handling i en film som til de grader oppløser seg selv, og i stedet løfter enkeltscener til uforglemmelige isolerte øyeblikk. Filmen rommer likevel noen enkle fortellergrep som holder spenningen på stram line gjennom store deler av filmen: Vi får tidlig vite at to tyske diplomater er blitt frastjålet to visaer med utreisetillatelse fra Casablanca. Det er denne utreisemuligheten de fleste som er strandet i Casablanca drømmer om, ikke minst Ilsa og den ettersøkte Laszlo. Når disse visaene havner der «the usual suspects» vanligvis møtes, hos Ricks Café, blir Rick herre over Ilsas videre skjebne. For første gang må han velge side, og stikke hodet fram for en større sak. Men hva om Ilsa likevel vil ofre lojaliteten til sin heroiske ektemann for den kjærligheten til Rick som nå er gjenoppvekket? 

Det er naturligvis ikke den noble kampen mot nazismen som engasjerer oss i dette trekant-dramaet, men de sterkt suggestive scenene mellom Bogart og Bergman. Midtveis i filmen er vi tilbake i Paris, til begynnelsen av forholdet. Det er da Rick begår den feilen å spørre om det finnes en annen mann i Ilsas liv («I forgot: we said no questions»), hvorpå hun likevel lener seg mot ham og formulerer de forløsende ord: «Only one answer can take care of all our questions». De kysser og det klippes til en ny scene, hvor Rick røyker en sigarett og Ilsa har tatt av seg genseren. 

Som så ofte i filmen er vi overlatt til vår egen tolkning. Det ble visstnok filmet en scene mellom disse scenene, som så ble klippet vekk. Men denne antydningens kunst som klippovergangen skaper, og som åpner for flere tolkninger, er gjennomført ganske konsekvent i hele filmen. 

Selv i den siste avgjørende scenen, der Rick overtaler Ilsa til å komme seg på flyet sammen med Laszlo, er det opp til oss å avgjøre hvem hun egentlig elsker. Kanskje er det denne grunnleggende tvetydigheten som gjør at filmen oppleves som medrivende selv  70 år etter at den hadde premiere. Filmens univers er preget av et anarki som åpner for alle muligheter, med stadig skiftende allianser og overraskende vendinger, og som samtidig gjør oss til et mer aktivt tolkende kinopublikum.

Filmen var ment å skildre den umenneskelige tilværelsen under et totalitært regime, men det atmosfæriske universet i filmen framstår som altfor løssluppent og innbydende til at filmen kan fungere som det. 

Et annet viktig trekk ved filmen er at vi husker scener og replikker snarere enn handlingen og det patriotiske bakteppet. Nærbildene av særlig Bergman sitrer av lidenskap, og det spørs om Bogart noensinne var bedre enn i denne filmen. Det er vel ingen annen film som har avfødt så mange klassiske replikker. Nå har kanskje ikke scener der ordene tillegges en erotisk betydning samme appell som før. Når Rick og Ilsa kysser i et hotellværelse i Paris, hører vi et drønn utenfra, og Bergman makter bare nesten å slippe unna med den umulige replikken: «Was that cannon fire or is it my heart pounding?». 

Men Ricks lakoniske replikker er en Chandler eller Hammet verdig, og særlig hans replikkvekslinger med den franske politisjefen, kaptein Renault, når iblant sublime høyder. For Rick framstår Renault som en ryggesløs Vichy-bøddel som utnytter de svake og beiler de sterke. «When it comes to women, you’re a true democrat», biter Rick ham av når Renault prøver å utnytte en kvinne som desperat trenger utreisetillatelse. Når de to vedder om sjansene Laszlo (og Ilsa) har for å unnslippe Casablanca, ønsker Renault å moderere innsatsen, med den begrunnelse at han er «only a poor corrupt official». Renault er fascinert av av Rick, men fornemmer den myke og «sentimentale» siden ved den stilfulle amerikaneren. Hans følelser for Rick strekker seg så langt som det var mulig i en film fra denne perioden – noe som kommer fram av hans beskrivelse av Rick for Ilsa: «He’s the kind of man that… well, if I were a woman, and I were not around, I should be in love with Rick».


Casablanca var ment som et bidrag fra Warner til Hollywoods felles krigsinnsats. Det var derfor ikke vanskelig for samtiden å lese Bogarts rollefigur som et symbol for amerikanernes innledende uvilje mot å bli trukket inn i krigen. Det ironiske er jo at filmen ble laget i en periode hvor USA fortsatt pleiet nære kontakter med det forhatte Vichy-regimet i Frankrike – det samme regimet som på tyskernes nåde kontrollerte Casablanca. I likhet med Rick i filmen hadde amerikanerne ennå ikke gått ordentlig inn i krigen – de vaklet fortsatt mellom Vichy og DeGaulle. Da amerikanske styrker til slutt inntok Casablanca i 1943 var ikke Warner Bros sene om å utnytte muligheten: Premieren på amerikanske kinoer ble brått framskjøvet og filmen fikk enda mer gratis publisitet da toppmøtet mellom Churchill, Stalin og DeGaulle fant sted i Casablanca kort tid senere (da Roosevelt hadde brutt forbindelsen til Vichy-regimet). 

Casablanca er kanskje tidenes fremste eksempel på hva Hollywoods samlebåndsstruktur kunne utrette på sitt beste. For det er ingen enerådende filmkunstner, eller «auteur», som gir filmen dens særpreg, men derimot en lang rekke manusforfattere, karakterskuespillere og filmarbeidere. Regissør Michael Curtiz lagde ingen filmer av samme klasse verken før eller etter Casablanca. Filmens kanskje mest effektive replikk helt mot slutten ble typisk nok lagt til på lydsiden av produsenten lenge etter at regissøren var ferdig med den. I filmens siste minutter vet vi at Rick og Renault kan være på vei mot noe som kan bli «a beautiful friendship». Men vi håper inderlig at de ikke har endret sin natur. Det oppleves likevel som merkverdig riktig at Rick kommer med denne «kjærlighetserklæringen», selv om han kanskje ikke mener det. For også den scenen kan tolkes i flere retninger. Og det er kanskje derfor vi som kinopublikum oppfatter Casablanca som vår film.

Dette er en oppdatert versjon av en artikkel som opprinnelig ble publisert på Rushprint.no i 2005.