Å dekonstruere en gigant

Å dekonstruere en gigant

–  Idag kunne neppe så mye makt vært samlet hos én person, sier Pål Sommer-Erichson, regissør av miniserien om edderkoppen i norsk etterkrigspolitikk, Jens Christian Hauge. Serien er nå tilgjengelig på NRKs nett-tv.

Bakgrunnen for miniseriens tittel Nasjonens skygge er at juristen, motstandsmannen og Arbeiderparti-politikeren Jens Christian Hauge gjennom flere tiår dominerte norsk politikk fra en plass utenfor medias søkeløs. Han likte bedre å utøve makten i det skjulte enn å sole seg i glansen av den.

Mot slutten av livet framsto Jens Chr. Hauge som en hemmelighetsfull mann, men da han døde ble flere hyllemeter med arkiver overlatt offentligheten, og mange gåter ble løst. Pål Sommer-Erichsons største utfordring i arbeidet med dokumentaren ble å velge fra et enormt materiale. Å få dem som kjente Hauge i tale var ikke vanskelig.

– Utfordringen var snarere å ikke ta kontakt med for mange. Før vi ble klar over at det bare ble to episoder samlet vi inn mye materiale vi ikke har fått brukt. Vi hadde en skisse på fire hovedkapitler, og serien kunne ha blitt enda mer interessant om den hadde vært lengre. Nå måtte vi nærmest bruke stoppeklokke over hvor lang hver intervjusekvens kunne bli. Alle vi snakket med hadde historier om Hauge. Han gjorde enormt inntrykk på folk. Flere sa at han nærmest sugde luften ut av et rom når han kom inn. Han kunne knekke en debatt bare ved å dukke opp.

Filmen er delvis basert på en biografi fra 2008 med tittelen Jens Chr. Hauge – fullt og helt, skrevet av Nobelinstituttets forskningssjef Olav Njølstad som selv er intervjuet i dokumentaren.

– At vi valgte å gi Njølstad en framtredende plass handlet om å få med en analytisk stemme. Det fantes andre historikere vi kunne ha brukt, men det var viktig å ha en som var for ung til å føle det som et landssvik å si noe negativt om Hjemmefronten, sier Pål Sommer-Erichson.

Pål Sommer-Erichson
Pål Sommer-Erichson

Edderkopp i norsk politikk

Da tyskerne marsjerte inn i Norge underviste Jens Christian Hauge jusstudenter ved universitetet. Han var en fagmann uten planer om politisk virksomhet, men havnet i vanskeligheter på grunn av uttalelser under en forelesning, og det relativt korte fengselsoppholdet ble starten på en politisk bevisstgjøring. Etter få måneder hadde han inntatt rollen som Milorg-sjefens «skygge», noe som gikk ut på å ha informasjon nok til å ta over om sjefen måtte flykte. Da dette skjedde tok Hauge over, og var en sentral aktør bak de illegale aksjonene og i kontakten med England under resten av krigen. I filmen Max Manus ser vi ham utøve denne rollen.

– Jeg er ikke egentlig så opptatt av krigen, men av personen Hauge. Vi kan lese en hel samfunns­utvikling bare ved å gå ett skritt bak ham, sier Sommer-Erichson.

Etter krigen blir Hauge forsvarsminister i Einar Gerhardsens regjering bare 30 år gammel. Ministerkarrieren varte bare i noen få år, selv om han var inne igjen ei kort stund som justisminister på 1950-tallet. Det interessante er at han beholdt en enorm innflytelse også etterpå, fra Arbeiderpartiets partikontor og gjennom viktige styreverv, blant annet i Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg våpenfabrikk, Statoil, SAS og atomforskningen på Kjeller. Han hadde også innflytelse på de hemmelige tjenestene, spesielt når det gjaldt overvåkningen av kommunister.

– Det er et paradoks, når du idag ser ministere bli kastet av habilitetsgrunner, å tenke på hvordan andre bare noen tiår tidligere kunne ture fram uten konsekvenser. Idag kunne neppe så mye makt vært samlet hos én person.

En frittalende stemme i filmen er Gunnar «Kjakan» Sønsteby.

– Til dem som spør hva filmen tilfører av nytt pleier jeg å si at visse nyanser blir stadfestet mye tydeligere enn før. Et eksempel er når Sønsteby snakker om Hauges aksept for sivile tap. Det er tydelig at det er gått mange år, slik at han kan prate om det. En annen klargjøring er hvem som skal ha vært den mest aktive pådriveren for å få Norge inn i Nato. Det var verken Gerhardsen eller Lange, men Hauge.

Å lage film om vår nære historie stiller egne krav til en dokumentarist.

– Ettersom årene går har jeg endret fokus fra form til innhold. Jeg er blitt mer av en journalist og mindre av en filmforteller. Det handler om å forvalte historien utfra et slags sannhetsbegrep, noe som medfører en annen metodikk. Friheten begrenses, fordi du må velge vekk alt du ikke får sjekket ut. På et felt som dette blir det viktig å ikke trå feil, fordi det blir et dokument for ettertiden.

At nazistene satte ham i fengsel ble starten på en politisk bevisstgjøring for den senere motstandsmannen Jens Chr. Hauge. (Foto: NRK)

På ferie med Gerhardsen

Pål Sommer-Erichson ønsket helt fra starten å ikke bare å vise fram politikeren, men mennesket Jens Christian Hauge.

– Fortellingen om en maktperson blir ikke virkelig interessant uten at vi også får se ham som menneske. Å gjøre Jens Christian Hauge til en person av kjøtt og blod på de få minuttene vi var tildelt var en utfordring, fordi vi så ofte måtte opp på de store samfunnsarenaene med ham. Det ble vanskelig å trekke ham ned igjen til privatlivet og gjøre dette til en forståelig ramme.

En av fortellingene han gjerne skulle ha gitt mer plass er det personlige vennskapet mellom Jens Chr. Hauge og ekteparet Gerhardsen.

– Særlig Hauge og Erna Gerhardsen hadde et spesielt forhold. Hauge hadde en far som var periodedranker, og Erna hadde tilsvarende bakgrunn. Hun var yngre enn enn sin mann, i likhet med Hauge. Jeg sier ikke at de hadde en romanse, ingenting tyder på det, men vennskapet var nært. På ferieturer med familien Gerhardsen var Hauge ofte med, uten kona si. Forholdet mellom de tre var spesielt, og Erna var en spesiell kvinne, hun kunne ha vært gjenstand for en egen dokumentar.

Sommer-Erichson tror også Hauge var sterkt preget av forholdet til sin far.

– Historien om Hauges barndom får ikke vi fortalt godt nok, særlig dette med faren som var periodedranker. Hauge hadde nok en utrygghet med seg fra barndommen, som kanskje gjorde ham så hard og innbitt på å lykkes.

Hardheten var noe Jens Chr. Hauges barn fikk merke. Etter skilsmissen fra moren deres mistet han kontakten med sine fem barn, og hans yngste datter formidler en sorg over dette i filmen. Innslagene kom til på hennes initiativ.

– På et tidspunkt hadde jeg en visning for familien Hauge, det vil si sønnen Jens Christian Hauge d.y. og datteren Sissel Kleve. Etterpå kom hun til meg og sa: Det er viktig at noen av oss barna prater litt om ham som pappa. Jeg tror det kostet henne mye å si det hun sier, men etterpå takket hun meg for at hun fikk lov. Hun snakker ikke bare om bruddet, men hvor godt det var å få kontakt med faren mot slutten av livet hans, da hun ofte besøkte ham på pleiehjemmet. Hun sier det med ganske få ord, men det er nok til at vi slipper inn og ser ham som menneske. Dokumentaren ville vært uendelig mye fattigere uten hennes bidrag.

Når Jens Chr. Hauge kom inn i et rom kunne det kjennes som om lufta ble sugd ut, ifølge intervjuobjekter. (Foto: NRK)

Reflekterte samfunnstopper

Også fra kollegene i det politiske liv kom åpenhjertige historier.

– Utfordringen var å få mennesker som har møtt ham til ikke bare å være høflige, men faktisk svare på spørsmålene våre. Det handlet om å vinne tillit, og starte med åpen agenda. Vi måtte fortelle hvilke historier vi hadde, og hva vi ønsket svar på. Nesten samtlige av dem vi intervjuet er drevne mennesker i offentligheten, men det var viktig at de forsto hvor lite plass vi hadde. Når de ikke kunne få et kapittel hver, men fem setninger, gjaldt det å uttale seg konsentrert. Vi måtte nærmest lure dem til å bli tabloide. Vi gjorde intervjuene flere ganger, og spisset spørsmålene stadig mer. Det vi trengte var enkeltsetninger som stadfestet historien, som når én uttaler at Hauge var mer opptatt av resultater enn prosess. Intervjuobjektene ble på en måte garantister for den historien vi ville fortelle.

Å få møte tidligere samfunnstopper i en roligere fase av livet ga resultater.

– Det var spesielt å komme opp til Oddvar Nordli på Stange og møte hans univers, enkemann med katt, uten mobil og internett, men med bøkene sine og lufteturer med sneipen på verandaen, og oppdage at der sitter det en mann som ikke mange spør om noe som helst lenger, men som bærer på fantastisk kunnskap, humor og stor refleksjonsevne. Det er en skatt å få lov til å intervjue slike folk.

Også den som har vært mye eksponert kan ha nytt å komme med.

– Vi glemmer ofte er at de mest markante skikkelsene jobber tett med enkeltsaker og enkeltresultater i perioden hvor de sitter med makten. Så blir de pensjonister, og lever mye lenger enn folk gjorde før, men ingen spør hva de driver med. Nå har de fulgt resultatene og utviklingen, og hatt tid til refleksjon. En av de få som fortsatt brukes av media, hvor du ser dette tydelig, er Kåre Willoch. Han har vært gjennom en utrolig interessant reise etter at han forlot politikken.

Selv med alle historiene om Hauge, og arkivene han etterlater seg, er det som om den hele og fulle sannheten unnslipper oss.

– Hos Hauge ser vi hele tiden samme bilde: Han vil operere i det skjulte. Kanskje handlet det rett og slett om at han mente ting gikk raskere dersom det ikke nådde offentligheten. Han hadde en pragmatisk holdning til den demokratiske prosessen, sier Pål Sommer-Erichson.

Miniserien Nasjonens skygge ble vist på NRK første gang i april 2012, og vil være tilgjengelig på NRKs nett-tv i en måned. Se den her.

3 kommentarer til Å dekonstruere en gigant

  1. Fint intervju! For en velformulert regissør (eller er det journalisten?)! Jeg møtte Hauge noen ganger, som venn av en av sønnene hans, og kan bekrefte inntrykket filmen gir: En mann det var nærmest umulig å motsi, som dominerte enhver forsamling han var i, stor eller liten, bare gjennom styrken og autoriteten han utstrålte. En filmskikkelse!

  2. Så hyggelig, Bror Hagemann! Jeg tenker det samme: en filmskikkelse. Kanskje noen tar opp hansken og lager en fiksjonsfilm?

  3. Skuggen: ei genial oppfinning, men samstundes den beste kamuflasje for det mannen i røynda var! Korleis kunne norsk journalistikk gå med på ei så enkel utsegn? Etter mi meining har norsk journalistikk ikkje oppdaga det tosidige ved konstruksjonen ‘Skuggen’.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Å dekonstruere en gigant

Å dekonstruere en gigant

–  Idag kunne neppe så mye makt vært samlet hos én person, sier Pål Sommer-Erichson, regissør av miniserien om edderkoppen i norsk etterkrigspolitikk, Jens Christian Hauge. Serien er nå tilgjengelig på NRKs nett-tv.

Bakgrunnen for miniseriens tittel Nasjonens skygge er at juristen, motstandsmannen og Arbeiderparti-politikeren Jens Christian Hauge gjennom flere tiår dominerte norsk politikk fra en plass utenfor medias søkeløs. Han likte bedre å utøve makten i det skjulte enn å sole seg i glansen av den.

Mot slutten av livet framsto Jens Chr. Hauge som en hemmelighetsfull mann, men da han døde ble flere hyllemeter med arkiver overlatt offentligheten, og mange gåter ble løst. Pål Sommer-Erichsons største utfordring i arbeidet med dokumentaren ble å velge fra et enormt materiale. Å få dem som kjente Hauge i tale var ikke vanskelig.

– Utfordringen var snarere å ikke ta kontakt med for mange. Før vi ble klar over at det bare ble to episoder samlet vi inn mye materiale vi ikke har fått brukt. Vi hadde en skisse på fire hovedkapitler, og serien kunne ha blitt enda mer interessant om den hadde vært lengre. Nå måtte vi nærmest bruke stoppeklokke over hvor lang hver intervjusekvens kunne bli. Alle vi snakket med hadde historier om Hauge. Han gjorde enormt inntrykk på folk. Flere sa at han nærmest sugde luften ut av et rom når han kom inn. Han kunne knekke en debatt bare ved å dukke opp.

Filmen er delvis basert på en biografi fra 2008 med tittelen Jens Chr. Hauge – fullt og helt, skrevet av Nobelinstituttets forskningssjef Olav Njølstad som selv er intervjuet i dokumentaren.

– At vi valgte å gi Njølstad en framtredende plass handlet om å få med en analytisk stemme. Det fantes andre historikere vi kunne ha brukt, men det var viktig å ha en som var for ung til å føle det som et landssvik å si noe negativt om Hjemmefronten, sier Pål Sommer-Erichson.

Pål Sommer-Erichson
Pål Sommer-Erichson

Edderkopp i norsk politikk

Da tyskerne marsjerte inn i Norge underviste Jens Christian Hauge jusstudenter ved universitetet. Han var en fagmann uten planer om politisk virksomhet, men havnet i vanskeligheter på grunn av uttalelser under en forelesning, og det relativt korte fengselsoppholdet ble starten på en politisk bevisstgjøring. Etter få måneder hadde han inntatt rollen som Milorg-sjefens «skygge», noe som gikk ut på å ha informasjon nok til å ta over om sjefen måtte flykte. Da dette skjedde tok Hauge over, og var en sentral aktør bak de illegale aksjonene og i kontakten med England under resten av krigen. I filmen Max Manus ser vi ham utøve denne rollen.

– Jeg er ikke egentlig så opptatt av krigen, men av personen Hauge. Vi kan lese en hel samfunns­utvikling bare ved å gå ett skritt bak ham, sier Sommer-Erichson.

Etter krigen blir Hauge forsvarsminister i Einar Gerhardsens regjering bare 30 år gammel. Ministerkarrieren varte bare i noen få år, selv om han var inne igjen ei kort stund som justisminister på 1950-tallet. Det interessante er at han beholdt en enorm innflytelse også etterpå, fra Arbeiderpartiets partikontor og gjennom viktige styreverv, blant annet i Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg våpenfabrikk, Statoil, SAS og atomforskningen på Kjeller. Han hadde også innflytelse på de hemmelige tjenestene, spesielt når det gjaldt overvåkningen av kommunister.

– Det er et paradoks, når du idag ser ministere bli kastet av habilitetsgrunner, å tenke på hvordan andre bare noen tiår tidligere kunne ture fram uten konsekvenser. Idag kunne neppe så mye makt vært samlet hos én person.

En frittalende stemme i filmen er Gunnar «Kjakan» Sønsteby.

– Til dem som spør hva filmen tilfører av nytt pleier jeg å si at visse nyanser blir stadfestet mye tydeligere enn før. Et eksempel er når Sønsteby snakker om Hauges aksept for sivile tap. Det er tydelig at det er gått mange år, slik at han kan prate om det. En annen klargjøring er hvem som skal ha vært den mest aktive pådriveren for å få Norge inn i Nato. Det var verken Gerhardsen eller Lange, men Hauge.

Å lage film om vår nære historie stiller egne krav til en dokumentarist.

– Ettersom årene går har jeg endret fokus fra form til innhold. Jeg er blitt mer av en journalist og mindre av en filmforteller. Det handler om å forvalte historien utfra et slags sannhetsbegrep, noe som medfører en annen metodikk. Friheten begrenses, fordi du må velge vekk alt du ikke får sjekket ut. På et felt som dette blir det viktig å ikke trå feil, fordi det blir et dokument for ettertiden.

At nazistene satte ham i fengsel ble starten på en politisk bevisstgjøring for den senere motstandsmannen Jens Chr. Hauge. (Foto: NRK)

På ferie med Gerhardsen

Pål Sommer-Erichson ønsket helt fra starten å ikke bare å vise fram politikeren, men mennesket Jens Christian Hauge.

– Fortellingen om en maktperson blir ikke virkelig interessant uten at vi også får se ham som menneske. Å gjøre Jens Christian Hauge til en person av kjøtt og blod på de få minuttene vi var tildelt var en utfordring, fordi vi så ofte måtte opp på de store samfunnsarenaene med ham. Det ble vanskelig å trekke ham ned igjen til privatlivet og gjøre dette til en forståelig ramme.

En av fortellingene han gjerne skulle ha gitt mer plass er det personlige vennskapet mellom Jens Chr. Hauge og ekteparet Gerhardsen.

– Særlig Hauge og Erna Gerhardsen hadde et spesielt forhold. Hauge hadde en far som var periodedranker, og Erna hadde tilsvarende bakgrunn. Hun var yngre enn enn sin mann, i likhet med Hauge. Jeg sier ikke at de hadde en romanse, ingenting tyder på det, men vennskapet var nært. På ferieturer med familien Gerhardsen var Hauge ofte med, uten kona si. Forholdet mellom de tre var spesielt, og Erna var en spesiell kvinne, hun kunne ha vært gjenstand for en egen dokumentar.

Sommer-Erichson tror også Hauge var sterkt preget av forholdet til sin far.

– Historien om Hauges barndom får ikke vi fortalt godt nok, særlig dette med faren som var periodedranker. Hauge hadde nok en utrygghet med seg fra barndommen, som kanskje gjorde ham så hard og innbitt på å lykkes.

Hardheten var noe Jens Chr. Hauges barn fikk merke. Etter skilsmissen fra moren deres mistet han kontakten med sine fem barn, og hans yngste datter formidler en sorg over dette i filmen. Innslagene kom til på hennes initiativ.

– På et tidspunkt hadde jeg en visning for familien Hauge, det vil si sønnen Jens Christian Hauge d.y. og datteren Sissel Kleve. Etterpå kom hun til meg og sa: Det er viktig at noen av oss barna prater litt om ham som pappa. Jeg tror det kostet henne mye å si det hun sier, men etterpå takket hun meg for at hun fikk lov. Hun snakker ikke bare om bruddet, men hvor godt det var å få kontakt med faren mot slutten av livet hans, da hun ofte besøkte ham på pleiehjemmet. Hun sier det med ganske få ord, men det er nok til at vi slipper inn og ser ham som menneske. Dokumentaren ville vært uendelig mye fattigere uten hennes bidrag.

Når Jens Chr. Hauge kom inn i et rom kunne det kjennes som om lufta ble sugd ut, ifølge intervjuobjekter. (Foto: NRK)

Reflekterte samfunnstopper

Også fra kollegene i det politiske liv kom åpenhjertige historier.

– Utfordringen var å få mennesker som har møtt ham til ikke bare å være høflige, men faktisk svare på spørsmålene våre. Det handlet om å vinne tillit, og starte med åpen agenda. Vi måtte fortelle hvilke historier vi hadde, og hva vi ønsket svar på. Nesten samtlige av dem vi intervjuet er drevne mennesker i offentligheten, men det var viktig at de forsto hvor lite plass vi hadde. Når de ikke kunne få et kapittel hver, men fem setninger, gjaldt det å uttale seg konsentrert. Vi måtte nærmest lure dem til å bli tabloide. Vi gjorde intervjuene flere ganger, og spisset spørsmålene stadig mer. Det vi trengte var enkeltsetninger som stadfestet historien, som når én uttaler at Hauge var mer opptatt av resultater enn prosess. Intervjuobjektene ble på en måte garantister for den historien vi ville fortelle.

Å få møte tidligere samfunnstopper i en roligere fase av livet ga resultater.

– Det var spesielt å komme opp til Oddvar Nordli på Stange og møte hans univers, enkemann med katt, uten mobil og internett, men med bøkene sine og lufteturer med sneipen på verandaen, og oppdage at der sitter det en mann som ikke mange spør om noe som helst lenger, men som bærer på fantastisk kunnskap, humor og stor refleksjonsevne. Det er en skatt å få lov til å intervjue slike folk.

Også den som har vært mye eksponert kan ha nytt å komme med.

– Vi glemmer ofte er at de mest markante skikkelsene jobber tett med enkeltsaker og enkeltresultater i perioden hvor de sitter med makten. Så blir de pensjonister, og lever mye lenger enn folk gjorde før, men ingen spør hva de driver med. Nå har de fulgt resultatene og utviklingen, og hatt tid til refleksjon. En av de få som fortsatt brukes av media, hvor du ser dette tydelig, er Kåre Willoch. Han har vært gjennom en utrolig interessant reise etter at han forlot politikken.

Selv med alle historiene om Hauge, og arkivene han etterlater seg, er det som om den hele og fulle sannheten unnslipper oss.

– Hos Hauge ser vi hele tiden samme bilde: Han vil operere i det skjulte. Kanskje handlet det rett og slett om at han mente ting gikk raskere dersom det ikke nådde offentligheten. Han hadde en pragmatisk holdning til den demokratiske prosessen, sier Pål Sommer-Erichson.

Miniserien Nasjonens skygge ble vist på NRK første gang i april 2012, og vil være tilgjengelig på NRKs nett-tv i en måned. Se den her.

3 Responses to Å dekonstruere en gigant

  1. Fint intervju! For en velformulert regissør (eller er det journalisten?)! Jeg møtte Hauge noen ganger, som venn av en av sønnene hans, og kan bekrefte inntrykket filmen gir: En mann det var nærmest umulig å motsi, som dominerte enhver forsamling han var i, stor eller liten, bare gjennom styrken og autoriteten han utstrålte. En filmskikkelse!

  2. Så hyggelig, Bror Hagemann! Jeg tenker det samme: en filmskikkelse. Kanskje noen tar opp hansken og lager en fiksjonsfilm?

  3. Skuggen: ei genial oppfinning, men samstundes den beste kamuflasje for det mannen i røynda var! Korleis kunne norsk journalistikk gå med på ei så enkel utsegn? Etter mi meining har norsk journalistikk ikkje oppdaga det tosidige ved konstruksjonen ‘Skuggen’.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY