Hollywood versus Washington

Hollywood versus Washington

En rekke nye filmer, anført av Oscar-nominerte «Maktens menn», gjenspeiler det turbulente forholdet mellom Hollywood og Washington. – Politikerne og filmkolonien lever i et elsk/hat-forhold, konkluderer Jim og Judith Hart, som befinner seg i hver sin ende av maktalliansen.

Forholdet mellom de to maktbastionene på hver sin side av det amerikanske kontinentet settes på prøve når Hollywood nå har gitt grønt lys til tre nye filmprosjekter om Washington – alle med det til felles at de skildrer en mørkere underside av det politiske liv. Og denne gangen er det demokratene som er satt krasst under lupen: I Knife Fight spiller Rob Lowe en demokratisk valgkampstrateg som ikke skyr noen midler; i Oscarnominerte Maktens menn (norsk premiere 24.2) fortolker George Clooney en presidentkandidat ikke så ulik den kompromitterte John Edwards, mens Aron Sorkin, skaperen av Presidenten, har egne planer for en film om Edwards politiske karriere. Samtidig rasler republikanerne med sablene etter at en gruppe Hollywood-profiler fikk lov til å sitte ringside under Obama-administrasjonens kommandoraid mot Osama bin Laden. Republikanske politikere har krevd en høring fordi de mistenker Obama for å lekke sensitiv informasjon til filmskaperne, angivelig for å fremme sitt gjenvalg. Blant filmskaperne var Oscarvinner Kathryn Bigelow (Hurt Locker) som lager en film om bin Laden som forventes å ha premiere like etter neste presidentvalg. 

– Der har du forholdet mellom Hollywood og Washington i et nøtteskall, kommenterer James V. Hart. – De elsker og hater hverandre, slik har det alltid vært.

James V. Hart fra filmfestivalen i Haugesund 2011. Foto: Helge Hansen

– Etter 9/11 innkalte Bush en rekke manusforfattere og regissører fra Hollywood og ba dem komme med scenarioer på hvordan andre mulige angrep i framtiden kunne utspille seg. Selv om Bush ikke kan fordra Hollywood, så var filmskaperne en så viktige ressurs. Det har alltid vært et symbiotisk forhold mellom Hollywood og Washington. 

Hart burde vite hva han snakker om. Han er ikke bare medlem av filmkolonien i Hollywood som manusforfatter av blockbustere som Bram Stokers Dracula og Contact – han er i tillegg gift med en av Hillary Clintons tidligere kampanjeledere, Judith Nugent Hart. Sammen legemliggjør de den myteomspunnede symbiosen mellom Hollywood og Washington. Når vi møter dem under filmfestivalen i Haugesund, der James holder en masterclass, legger de ikke skjul på hvorfor det er George Clooneys prosjekt de har størst forhåpninger til. 

– Rob Lowe er jo republikaner, smiler Judith. 

-Ja, han er die hard-republikaner, ler Jim. 

Effektiv salgsplakat

Blant konservative i USA ville paret sannsynligvis gå under økenavnet ”Hollywood pinko liberals”. De legger heller ikke skjul på sin tilhørighet på venstresiden i det demokratiske partiet, ei heller sin skuffelse over resultatene av å ha en demokrat i Det hvite hus. Det er derfor Judith Hart nå jobber for den demokratiske kandidaten Kirsten Gillibrand. Hun forteller at demokratene alltid har hatt et bedre forhold til Hollywood enn republikanerne.

"Maktens menn"

-Republikanerne har ofte utpekt Hollywood til et symbol på hva som er galt med landet. Men det republikanerne ikke nevner er at filmindustrien er Amerikas mest vellykkede eksportartikkel. Det er en industri som ikke bare selger den amerikanske drømmen, men som er ekstremt innbringende økonomisk. Nå for tiden er vi ikke så flinke til å eksportere andre varer og tjenester, men Hollywoodfilmen er fortsatt mektig populær over hele verden. 

Det er hevdet at da Sovjetunionens daværende leder Nikita Kruschev fløy over Los Angeles under et statsbesøk på 60-tallet og fikk se de enorme rekkene med svømmebassenger som omkranset byen, så innså han at han hadde tapt den ideologiske krigen. James Hart mener den amerikanske drømmen som oppfinnelse i stor grad er skapt i Hollywood, og at Washingtons politikere vet godt hvor effektiv salgsplakat filmmediet er for the american way of life

-Det er ikke tilfeldig at Californias guvernør Arnold Schwarnzenegger har bakgrunn fra Hollywood, akkurat som president Reagan hadde det. Det politiske liv i Washington trenger Hollywood for å få sitt budskap ut til det amerikanske folket. Samtidig er Washington en viktig maktbase for Hollywood – filmbastionen trenger skatteinsentivene, monopoliseringen av mediet og en beskyttelse mot filmsensur. Hollywood og Washington er kanskje de største maktbasene i Amerika ved sidene av konglomeratene til aktører som Rupert Murdoch og Bill Gates

Men forholdet er ambivalent. Under Obamas valgkampanje var det sjelden han lot seg avbilde sammen med Hollywoodstjerner. Å bli knyttet for sterkt til Hollywoodglamour kan være stigmatiserende for en presidentkandidat. Samtidig bidro Hollywood-aktører med vesentlige bidrag til kampanjekassen til Obama. 

-Mange av Hollywood movers and shakers jobbet beinhardt for å få ham valgt, de tilførte kampanjekassen hans millioner av dollar, forteller James Hart. 

-Og republikanerne brukte det mot Obama for alt det var verdt, slik de har gjort overfor tidligere demokratiske kandidater, utdyper Judith Hart. 

Virkeligheten overgår fiksjonen

De tre Hollywoodfilmene om det demokratiske partiet har en ganske mørk tilnærming til den politiske prosessen.  Judith Hart er usikker på om det vil skade demokratene under neste presidentvalg, men hilser mer komplekse skildringer velkommen. Det kan uansett ikke skade mer enn virkelighetens skandaler som har rammet demokratene siste året. James Hart mener på sin side at den politiske situasjonen i USA har utartet seg sånn at virkeligheten for lengst har overgått fiksjonen. 

-Alt vi behøver å gjøre er å skru på tv-en og se Michelle Bachman eller noen av de andre republikanske kandidatene – og det blir unødvendig å finne på noe overdrevent for å beskrive dem eller sverte dem. Virkeligheten overgår fantasien.

Arnold Schwarzenegger og Rob Lowe

Rick Perry, istemmer Judith. – Du kunne ikke skrevet ”rollefiguren” hans på en mer utrolig måte. 

Den politiske kommentatoren David Sirota skrev i en omtale av den politiske mediesatiren Wag the dog at ”selv om filmen er morsom, så er virkeligheten enda mer fantastisk enn filmen”. Både James og Judith Hart gjenkjenner det spillet som foregår i filmen mellom Hollywood og Washington. De mener filmen på mange måter er mer sannferdig enn andre filmer som er basert på virkelige hendelser fra det politiske liv. 

– Mange mente Bill Clinton ”wagged the dog” da han gikk inn for militær intervensjon mens skandalen med Monica Lewinsky beleiret ham. Men hadde han gjennomført det militære angrepet, ville Osama bin Laden blitt tatt av dage, sier Judith Hart. 

-Ja, de mente han brukte den militære trusselen for å dekke over de ”virkelige” fæle tingene politikerne holder på med, som å ha sex, kommer det skarpt fra James Hart. 

Obama i ormebolet Washington

Da det liberale nettstedet Slate.com ba amerikanske politiske kommentatorer om å kåre de beste filmene om amerikansk valgkamp, var Wag the Dog med på listen. Men de mest populære filmene var Mr Smith goes to Washington (1939) og The Candidate (1972) med henholdsvis James Stewart og Robert Redford i hovedrollene. Skyldes det at mange lengter tilbake til en enklere tid, til den naive optimismen som preger Frank Capras klassiker fra 1939? James Hart vil ikke uten videre gå med på det. 

Mr Smith goes to Washington er ikke så naiv som mange tror. Den kretser rundt en senator som misbruker sin politiske makt for å undergrave lovforslaget fra en yngre idealistisk senator, spilt av Stewart. For meg handler filmen om den mørke siden av amerikansk politikk, den viser hva som kan skje om man plasserer en idealistisk politiker i det ormebolet som Washington kan være.

"Wag the Dog"

Og da er vi tilbake ved James og Judith Harts store politiske frustrasjon akkurat nå. For er ikke nettopp Obama en slik idealistisk politiker som har havnet i ormebolet? 

-Jo, det er han, svarer James. -Men jeg synes Redfords presidentkandidat i The Candidate gir et bedre bilde på Obamas dilemma. I filmen ser vi hvordan Redfords politiker gradvis blir strippet for sin idealisme etter som han inngår det ene kompromisset etter det andre. I den siste scenen etter valgseieren sitter Redford der i hotellsengen og spør seg: Hva gjør jeg nå? Det har jo vært utfordringen til Obama etter at han ble president. 

Satiren tar over

Det er ikke Hollywoodfilmen som nå for tiden gir dem opplysende nyheter. Heller ikke de ordinære nyhetsmediene. Isteden tyr de til de satiriske nyhetsprogrammene til Stephen Colbert og James Stewart for å finne en form for sannhet. 

-Colbert og Stewart setter agenda på en måte mange amerikanere ikke er klar over, mener James Hart. – De anvender satire og komedie til å fortelle noe sannferdig som kan være vanskelig gjennom nyhetsmediene. Når du har ledd godt av et innslag, så tenker du at dette også har en alvorlig side og er egentlig like forferdelig som morsomt. 

-Ja, det innslaget jeg så i går kveld var smertefullt med tanke på hvor rammende det var, om hvor frustrerende den politiske situasjonen i Washington er, forteller Judith Hart. – Og det sier mye om situasjonen: John Stewart er en av de mektigste og mest troverdige personene i nyhetsmediene – som komiker 

Det har hendt på dårlige dager, særlig mens George Bush satt i Det hvite hus, at Judith Hart har drømt om sin yndlingspresident. Og han er ikke overraskende en fiksjon. 

-Det hender jeg omtaler president Bartlett som min virkelige president. Mens Bush og Cheney styrte landet kunne du skru på tv-en og se på Presidenten og forestille deg at ”ja, det kan også være slik”.

"West Wing"

Det var mange med erfaring fra tidligere administrasjoner og det politiske liv som fungerte som rådgivere på Presidenten, forteller James, som synes Bartlett er en veldig interessant presidenttype. 

-Bartlett er en sentrist. Samtidig er han religiøs og bruker ofte bibelen. Men han anser ikke at religion har noen plass i Det hvite hus. Han er liberal i noen spørsmål, men konservativ i andre. Han er et veldig interessant bilde og en fantasi på hva en president kan være. 

Stewart som president

Så hva skal til for å lage en sannferdig eller kontroversiell film om det politiske liv i dag? Ifølge Judith Hart er det kun én faktor som teller: 

-Om George Clooney ønsker å lage en politisk film, så blir den realisert. Har du et godt manus og en stjerne med Clooneys rennommé, så blir det noe av. 

Jim drar litt på det. Han har innvendinger. 

– Jeg skrev en gang på et prosjekt om hvordan Nasjonalgarden skjøt fire studenter i Kansas på 70-tallet. Det møtte motstand. Og med tanke på hva Nasjonalgarden gjennomlever i dag, ville det ikke vært enklere å gjennomføre. 

– Men du hadde ikke George Clooney, konstaterer Judith. 

James Hart er imidlertid usikker på hvor mye politisk virkelighet det amerikanske kinopublikummet er klar for. 

-Det blir spennende å se hva som skjer de neste årene: Hvor mye realisme tåler publikum? De får det servert hver dag på nyhetene. Orker vi flere skildringer fra virkeligheten av hvor jævlig vi har det, enten hjemme i USA eller ute i felten i noen av krigene vi fører? Jeg vil heller se en fiksjonsfilm som Mr Smith goes to Washington som kan formidle noe om hvordan vi kan komme oss videre. Og så vil jeg se John Stewart som president. 

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Aftenposten K.

Les også:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hollywood versus Washington

Hollywood versus Washington

En rekke nye filmer, anført av Oscar-nominerte «Maktens menn», gjenspeiler det turbulente forholdet mellom Hollywood og Washington. – Politikerne og filmkolonien lever i et elsk/hat-forhold, konkluderer Jim og Judith Hart, som befinner seg i hver sin ende av maktalliansen.

Forholdet mellom de to maktbastionene på hver sin side av det amerikanske kontinentet settes på prøve når Hollywood nå har gitt grønt lys til tre nye filmprosjekter om Washington – alle med det til felles at de skildrer en mørkere underside av det politiske liv. Og denne gangen er det demokratene som er satt krasst under lupen: I Knife Fight spiller Rob Lowe en demokratisk valgkampstrateg som ikke skyr noen midler; i Oscarnominerte Maktens menn (norsk premiere 24.2) fortolker George Clooney en presidentkandidat ikke så ulik den kompromitterte John Edwards, mens Aron Sorkin, skaperen av Presidenten, har egne planer for en film om Edwards politiske karriere. Samtidig rasler republikanerne med sablene etter at en gruppe Hollywood-profiler fikk lov til å sitte ringside under Obama-administrasjonens kommandoraid mot Osama bin Laden. Republikanske politikere har krevd en høring fordi de mistenker Obama for å lekke sensitiv informasjon til filmskaperne, angivelig for å fremme sitt gjenvalg. Blant filmskaperne var Oscarvinner Kathryn Bigelow (Hurt Locker) som lager en film om bin Laden som forventes å ha premiere like etter neste presidentvalg. 

– Der har du forholdet mellom Hollywood og Washington i et nøtteskall, kommenterer James V. Hart. – De elsker og hater hverandre, slik har det alltid vært.

James V. Hart fra filmfestivalen i Haugesund 2011. Foto: Helge Hansen

– Etter 9/11 innkalte Bush en rekke manusforfattere og regissører fra Hollywood og ba dem komme med scenarioer på hvordan andre mulige angrep i framtiden kunne utspille seg. Selv om Bush ikke kan fordra Hollywood, så var filmskaperne en så viktige ressurs. Det har alltid vært et symbiotisk forhold mellom Hollywood og Washington. 

Hart burde vite hva han snakker om. Han er ikke bare medlem av filmkolonien i Hollywood som manusforfatter av blockbustere som Bram Stokers Dracula og Contact – han er i tillegg gift med en av Hillary Clintons tidligere kampanjeledere, Judith Nugent Hart. Sammen legemliggjør de den myteomspunnede symbiosen mellom Hollywood og Washington. Når vi møter dem under filmfestivalen i Haugesund, der James holder en masterclass, legger de ikke skjul på hvorfor det er George Clooneys prosjekt de har størst forhåpninger til. 

– Rob Lowe er jo republikaner, smiler Judith. 

-Ja, han er die hard-republikaner, ler Jim. 

Effektiv salgsplakat

Blant konservative i USA ville paret sannsynligvis gå under økenavnet ”Hollywood pinko liberals”. De legger heller ikke skjul på sin tilhørighet på venstresiden i det demokratiske partiet, ei heller sin skuffelse over resultatene av å ha en demokrat i Det hvite hus. Det er derfor Judith Hart nå jobber for den demokratiske kandidaten Kirsten Gillibrand. Hun forteller at demokratene alltid har hatt et bedre forhold til Hollywood enn republikanerne.

"Maktens menn"

-Republikanerne har ofte utpekt Hollywood til et symbol på hva som er galt med landet. Men det republikanerne ikke nevner er at filmindustrien er Amerikas mest vellykkede eksportartikkel. Det er en industri som ikke bare selger den amerikanske drømmen, men som er ekstremt innbringende økonomisk. Nå for tiden er vi ikke så flinke til å eksportere andre varer og tjenester, men Hollywoodfilmen er fortsatt mektig populær over hele verden. 

Det er hevdet at da Sovjetunionens daværende leder Nikita Kruschev fløy over Los Angeles under et statsbesøk på 60-tallet og fikk se de enorme rekkene med svømmebassenger som omkranset byen, så innså han at han hadde tapt den ideologiske krigen. James Hart mener den amerikanske drømmen som oppfinnelse i stor grad er skapt i Hollywood, og at Washingtons politikere vet godt hvor effektiv salgsplakat filmmediet er for the american way of life

-Det er ikke tilfeldig at Californias guvernør Arnold Schwarnzenegger har bakgrunn fra Hollywood, akkurat som president Reagan hadde det. Det politiske liv i Washington trenger Hollywood for å få sitt budskap ut til det amerikanske folket. Samtidig er Washington en viktig maktbase for Hollywood – filmbastionen trenger skatteinsentivene, monopoliseringen av mediet og en beskyttelse mot filmsensur. Hollywood og Washington er kanskje de største maktbasene i Amerika ved sidene av konglomeratene til aktører som Rupert Murdoch og Bill Gates

Men forholdet er ambivalent. Under Obamas valgkampanje var det sjelden han lot seg avbilde sammen med Hollywoodstjerner. Å bli knyttet for sterkt til Hollywoodglamour kan være stigmatiserende for en presidentkandidat. Samtidig bidro Hollywood-aktører med vesentlige bidrag til kampanjekassen til Obama. 

-Mange av Hollywood movers and shakers jobbet beinhardt for å få ham valgt, de tilførte kampanjekassen hans millioner av dollar, forteller James Hart. 

-Og republikanerne brukte det mot Obama for alt det var verdt, slik de har gjort overfor tidligere demokratiske kandidater, utdyper Judith Hart. 

Virkeligheten overgår fiksjonen

De tre Hollywoodfilmene om det demokratiske partiet har en ganske mørk tilnærming til den politiske prosessen.  Judith Hart er usikker på om det vil skade demokratene under neste presidentvalg, men hilser mer komplekse skildringer velkommen. Det kan uansett ikke skade mer enn virkelighetens skandaler som har rammet demokratene siste året. James Hart mener på sin side at den politiske situasjonen i USA har utartet seg sånn at virkeligheten for lengst har overgått fiksjonen. 

-Alt vi behøver å gjøre er å skru på tv-en og se Michelle Bachman eller noen av de andre republikanske kandidatene – og det blir unødvendig å finne på noe overdrevent for å beskrive dem eller sverte dem. Virkeligheten overgår fantasien.

Arnold Schwarzenegger og Rob Lowe

Rick Perry, istemmer Judith. – Du kunne ikke skrevet ”rollefiguren” hans på en mer utrolig måte. 

Den politiske kommentatoren David Sirota skrev i en omtale av den politiske mediesatiren Wag the dog at ”selv om filmen er morsom, så er virkeligheten enda mer fantastisk enn filmen”. Både James og Judith Hart gjenkjenner det spillet som foregår i filmen mellom Hollywood og Washington. De mener filmen på mange måter er mer sannferdig enn andre filmer som er basert på virkelige hendelser fra det politiske liv. 

– Mange mente Bill Clinton ”wagged the dog” da han gikk inn for militær intervensjon mens skandalen med Monica Lewinsky beleiret ham. Men hadde han gjennomført det militære angrepet, ville Osama bin Laden blitt tatt av dage, sier Judith Hart. 

-Ja, de mente han brukte den militære trusselen for å dekke over de ”virkelige” fæle tingene politikerne holder på med, som å ha sex, kommer det skarpt fra James Hart. 

Obama i ormebolet Washington

Da det liberale nettstedet Slate.com ba amerikanske politiske kommentatorer om å kåre de beste filmene om amerikansk valgkamp, var Wag the Dog med på listen. Men de mest populære filmene var Mr Smith goes to Washington (1939) og The Candidate (1972) med henholdsvis James Stewart og Robert Redford i hovedrollene. Skyldes det at mange lengter tilbake til en enklere tid, til den naive optimismen som preger Frank Capras klassiker fra 1939? James Hart vil ikke uten videre gå med på det. 

Mr Smith goes to Washington er ikke så naiv som mange tror. Den kretser rundt en senator som misbruker sin politiske makt for å undergrave lovforslaget fra en yngre idealistisk senator, spilt av Stewart. For meg handler filmen om den mørke siden av amerikansk politikk, den viser hva som kan skje om man plasserer en idealistisk politiker i det ormebolet som Washington kan være.

"Wag the Dog"

Og da er vi tilbake ved James og Judith Harts store politiske frustrasjon akkurat nå. For er ikke nettopp Obama en slik idealistisk politiker som har havnet i ormebolet? 

-Jo, det er han, svarer James. -Men jeg synes Redfords presidentkandidat i The Candidate gir et bedre bilde på Obamas dilemma. I filmen ser vi hvordan Redfords politiker gradvis blir strippet for sin idealisme etter som han inngår det ene kompromisset etter det andre. I den siste scenen etter valgseieren sitter Redford der i hotellsengen og spør seg: Hva gjør jeg nå? Det har jo vært utfordringen til Obama etter at han ble president. 

Satiren tar over

Det er ikke Hollywoodfilmen som nå for tiden gir dem opplysende nyheter. Heller ikke de ordinære nyhetsmediene. Isteden tyr de til de satiriske nyhetsprogrammene til Stephen Colbert og James Stewart for å finne en form for sannhet. 

-Colbert og Stewart setter agenda på en måte mange amerikanere ikke er klar over, mener James Hart. – De anvender satire og komedie til å fortelle noe sannferdig som kan være vanskelig gjennom nyhetsmediene. Når du har ledd godt av et innslag, så tenker du at dette også har en alvorlig side og er egentlig like forferdelig som morsomt. 

-Ja, det innslaget jeg så i går kveld var smertefullt med tanke på hvor rammende det var, om hvor frustrerende den politiske situasjonen i Washington er, forteller Judith Hart. – Og det sier mye om situasjonen: John Stewart er en av de mektigste og mest troverdige personene i nyhetsmediene – som komiker 

Det har hendt på dårlige dager, særlig mens George Bush satt i Det hvite hus, at Judith Hart har drømt om sin yndlingspresident. Og han er ikke overraskende en fiksjon. 

-Det hender jeg omtaler president Bartlett som min virkelige president. Mens Bush og Cheney styrte landet kunne du skru på tv-en og se på Presidenten og forestille deg at ”ja, det kan også være slik”.

"West Wing"

Det var mange med erfaring fra tidligere administrasjoner og det politiske liv som fungerte som rådgivere på Presidenten, forteller James, som synes Bartlett er en veldig interessant presidenttype. 

-Bartlett er en sentrist. Samtidig er han religiøs og bruker ofte bibelen. Men han anser ikke at religion har noen plass i Det hvite hus. Han er liberal i noen spørsmål, men konservativ i andre. Han er et veldig interessant bilde og en fantasi på hva en president kan være. 

Stewart som president

Så hva skal til for å lage en sannferdig eller kontroversiell film om det politiske liv i dag? Ifølge Judith Hart er det kun én faktor som teller: 

-Om George Clooney ønsker å lage en politisk film, så blir den realisert. Har du et godt manus og en stjerne med Clooneys rennommé, så blir det noe av. 

Jim drar litt på det. Han har innvendinger. 

– Jeg skrev en gang på et prosjekt om hvordan Nasjonalgarden skjøt fire studenter i Kansas på 70-tallet. Det møtte motstand. Og med tanke på hva Nasjonalgarden gjennomlever i dag, ville det ikke vært enklere å gjennomføre. 

– Men du hadde ikke George Clooney, konstaterer Judith. 

James Hart er imidlertid usikker på hvor mye politisk virkelighet det amerikanske kinopublikummet er klar for. 

-Det blir spennende å se hva som skjer de neste årene: Hvor mye realisme tåler publikum? De får det servert hver dag på nyhetene. Orker vi flere skildringer fra virkeligheten av hvor jævlig vi har det, enten hjemme i USA eller ute i felten i noen av krigene vi fører? Jeg vil heller se en fiksjonsfilm som Mr Smith goes to Washington som kan formidle noe om hvordan vi kan komme oss videre. Og så vil jeg se John Stewart som president. 

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Aftenposten K.

Les også:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY