Broen til suksess

Broen til suksess

Det lå ikke i kortene at tv-serien «Broen» skulle bli en internasjonal suksess, sier en av seriens hovedforfattere Nikolaj Scherfig. Her forteller han om prosessen med å utvikle serien og hvorfor «Broen» vil bane veien for flere serier produsert utenfor de statsfinansierte tv-kanalene.

Broen har vært en relativt stor suksess i de nordiske land og England, og det er nå konkrete planer om både en engelsk/fransk remake som skal hete The Tunnel samt en amerikansk som skal foregå på grensen mellom USA og Mexico. Journalister ringer fra England og USA og vil høre om prosessen, og Broen blir nevnt i Vanity Fairs store analyse om hvordan Norden og vårt store kalde sildebord er det verden har bruk for akkurat nå mens det iskalde økonomiske stormvær er i ferd med å blåse spesielt USA og Sør-Europa om kull.

Hva i huleste skjedde egentlig?

Vi som har laget Broen står litt paffe tilbake og nyter suksessen, samtidig med at det på intet tidspunkt lå i kortene at det skulle bli så stort som det er blitt. OK, det er en internasjonal trend for Scandi Noir akkurat i disse årene innenfor tv-drama og krimlitteratur. Men det er jo ikke noe man tenker på mens man utvikler. Tvertimot har det vært en prosess, som i likhet med så mange andre prosesser ble opplevd som hardt slit i motbakke det meste av veien. Vi har alle, oss forfattere, regissører, produsenter, skuespillere, fotografer, scenografer kjempet for å gjøre det så godt som mulig med markant mindre penger enn hva f.eks. DR lager deres egne dramaserier for.

Nikolaj Scherfig (foto: Katrine Naumann).

Her ligger en av hemmelighetene. Broen er en av de første uavhengig finansierte tv-serier i Norden uten en egentlig primær finansieringskilde. DR og SVT står rett nok på rulletekstene, men det handler mer om å bruke et Brand overfor seerne. Både SVT og DR er inne med markant lavere beløp enn ved andre lignende serier de selv produserer. Broen har bare kunnet la seg gjøre fordi den, som de fleste uavhengig produserte spillefilmer, har en sammensatt finansiering. Den består av en masse drypp fra tv-stasjoner som f.eks. NKR og ZDF samt støtte fra Nordisk Film og TV fond og regionale støtteordninger som Film i Väst, Film i Skåne, og en ganske pen privat finansiering fra Filmlance, som er den svenske parten i produsentteamet Filmlance/Nimbus.

Hvordan kan dette nå bli en fordel? På flere plan. Først og fremst har vi blitt friere kreativt siden vi ikke har følt det presset som normalt følger med når en tv-stasjon står for hovedparten av finansieringen, og dermed føler at deres egen ræv står på spill hvis det går galt. Antallet kreative møter med tv-stasjonene har vært markant få. Jeg tror vi har hatt til sammen to med DR og litt flere med SVT gjennom hele prosessen. TV-stasjoner som står som solo-bestillere har det med å overdynge hele arbeidsprosessen med angst og bekymring og kontraordrer om hvorhen de synes serien skal bevege seg.

Jeg vet ikke hvordan situasjonen er i Norge, men alle vi danske forfattere og regissører som har arbeidet for det danske TV2 kjenner til slike arbeidspremisser og vet hvor ødeleggende det kan være for utviklingen av tv-serier. Sluttresultatet kan ofte bli et merkelig kompromiss som verken er fugl eller fisk. Det danske DR har i motsetning til TV2 alltid vært mye smartere og gitt noen sterke og kompetente inhouse-producere muligheten til å danne partnerskap med noen sterke og erfarne hovedforfattere, og gitt dem rom slik at deres visjon har kunnet folde seg ut.

Hva bruker vi så den større og mer frie kreativitet til?

Først og fremst til å følge vår lyst til å gjøre det vi merket var mest tilfredsstillende: å lage en krimfortelling som hadde en «edge» og handlet om velferdssamfunnets krise, og befolke det med karakterer og situasjoner som var litt villere og mer markant utformet – sammenlignet med hva vi ellers syntes vi kunne se omkring oss i de andre danske og svenske krimseriene, som vi har følt oss i et konkurranseforhold til. At Søren Sveistrup og resten av teamet bak Forbrydelsen satte en ny standard for krimserier i Norden, følte jeg personlig som dansk som en spennende utfordring å knive med. Denne mer frigjorte kreativiteten gjaldt ikke bare oss forfattere, men også den konseptuerende regissør Charlotte Sieling, fotografen Jørgen Johansson og scenografen Niels Sejr.

Vi forfattere har det noen ganger med å føle at vi er de som lider mest og må gå mest på kompromiss i de kreative prosessene. Derfor var det morsomt for oss å høre så erfarne og fremgangsrike folk som nettopp Charlotte, Jørgen og Niels akke seg over at de på de mange DR-seriene de hadde vært med på, bl.a. Krøniken og Forbrydelsen, alltid hadde følt seg bundet av noen visuelle konsepter som allerede var besluttet av producer/forfatter-team innen de ble tilknyttet prosjektene. Denne gang hadde de lyst til virkelig å fyre løs og lage et visuelt uttrykk som kom fra hjertet og som for dem var utfordrende og kreativt nytenkende. Vi andre ga dem frie hender til bare å kjøre på. Jørgen leverte det beste fotoarbeide på en tv-serie han noensinne har gjort, et arbeid som matchet det sublime foto han f.eks. leverer når han lager spillefilm som Flammen og Citronen. For små midler laget Niels et scenografisk univers som blandet locations og studio-opptak på en ny og foruroligende måte. Charlotte Sieling gjorde en fremragende casting og tilføyde en seksuell dimensjon som nok var antydet i manuskriptene, men hun ga den full gass og sammen med Sofia Helin, som spilte Saga Norén, skapte hun noen av de sterkeste seksuelle momenter i en nordisk tv-serie noensinne.

Har det så vært ulemper ved en mer uavhengig produksjon og finansiering? Ja, den samme som ved finansiering av spillefilmer. Det har tatt tid og vi har i prosessen hatt pauser hvor vi har laget andre ting mens vi har ventet på at finansieringen skulle falle på plass. I de periodene skal det ikke være noen hemmelighet at jeg og mange andre i teamet hadde vår tvil om Broen overhodet ville bli til noe.

Utviklingen av Broen starter i Sverige i 2006 med Hans Rosenfeldt, Måns Marlin og XX. I 2008 forlater Måns Marlin og Bjørn Stein prosjektet etter at det er gått i stå og er i ferd med å bli lagt ned etter at spesielt storyline ikke riktig fungerer. På dette tidspunktet er konseptet med liket på broen på plass, samt Saga Norén-karakteren og at hun skal stå for oppklaringen sammen med en dansk betjent som akkurat har blitt sterilisert. Det første manuset er også skrevet av Hans. Jeg blir koblet på prosjektet i mai 2008 for å prøve å puste liv i det, samt stå for den danske delen og tegningen av Martin Rohde-karakteren.

Hans Rosenfeldt og jeg endrer deretter storyline og struktur i historien, supplerer med nye karakterer og oppnår høsten/vinteren 2008 at prosjektet kan gå inn i en manusfase hvor de fire første manuskriptene kan skrives. De foreligger i mai 2009. Deretter går det et halvt år med å få finansiert Broen, slik at vi først fra januar 2010 kan gå i gang med å skrive de gjenværende seks manusene til en mer redusert produksjon enn planlagt. I denne fasen knytter prosjektet til seg Camilla Ahlgren, en av Sveriges nok beste manusredaktører. I mars 2010 starter preproduksjonen med Charlotte og resten av det visuelle teamet. Opptakene begynner høsten 2010.

En annen viktig faktor for at så mye lyktes på Broen er erfaring. Alle oss som har vært involvert i skapelsen av Broen har riktig mange tv-seriekilometre i beina. Vi oppfyller alle titusentimers-regelen. Den regelen som den svensk-amerikanske psykolog og kreativitetsforsker K. Anders Ericsson kom fram til da han i Nord-Amerika undersøkte fellesnevneren for en masse forskjellige menneskers vei til suksess innenfor sport, vitenskap og kunst. Den eneste fellesnevner han kunne finne var at de alle hadde arbeidet med sitt fag eller talent i ti tusen timer innen de for alvor oppnådde suksess.

Hans Rosenfeldt, hovedforfatter på Broen, har skrevet 172 episoder av Rederiet og en rekke episoder på mange andre tv-serier som f.eks. Wallander. Jeg selv har skrevet Julekalenderne Jesus og Josefine og Mikkel og Guldkortet samt fungert som episodeforfatter på Taxa og Rejseholdet siden slutten av 1990-tallet. Charlotte Sieling har vært fast regissør på DR siden hun debuterte i 1999 som regissør på Rejseholdet. Jørgen Johansson har fotografert et hav av spillefilmer og tv-serie-episoder og Niels Sejr har stått for scenografien på et lignende antall. Produsentene Anders Landström og Bo Ehrhardt har et imponerende antall tv-serier og spillefilm i beina. Vi er alle omkring de 50. noen av oss er tykke og halvskallede, går i lurvete klær og har permanente ”bad hair days”. En er sågar rødhåret. Alle bruker vi etter hvert briller, men vi har erfaring og lysten til stadig å tenke utenfor boksen etter det som kan være nytt og annerledes. Og viktig: Vi har kilometerne i beina.

Broens suksess har medført at vi høsten 2011 fikk grønt lys til å skrive en ny sesong. Vi er nå i gang med å skrive ferdig Broen II, som går i opptak i oktober. Det er selvfølgelig et stort press både fra oss selv samt eksternt for at neste sesong skal ha samme nivå som den første. Det gir selvfølgelig prestasjonsangst, men det er kun naturlig og sunt. Hvis man skal se mer overordnet på Broens suksess og hva det kommer til å bety for tv-serieproduksjon i Norden, er det min påstand at vi kommer til å se flere individuelle utviklede og produserte tv-serier med en finansiering som mer ligner spillefilm enn den klassiske tv-seriefinansiering hvor en kringkaster står for hovedparten.

På grunn av det internasjonale fokus på Scandic Crime er det akkurat nå særlig gunstige og økte finansieringsmuligheter, men det er en trend som kommer til å vokse selv etter at fokuset svekkes. Også fordi de enkelte kringkastere blir svakere og svakere i det samlede mediebildet – og at det spesielt kommer til å gjøre seg gjeldende for de store nordiske statsfinansierte kringkasterne som SVT, DR, NRK og YLE. Selvfølgelig vil det stadig være serier som blir finansiert primært fra de store statsfinansierte kringkasterne, men katten er sluppet ut av sekken. Og det tror jeg kun vi kreative og det produserende miljø – og seerne – skal være glade for. Det gir økte muligheter for å tenke utenfor boksen. 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Broen til suksess

Broen til suksess

Det lå ikke i kortene at tv-serien «Broen» skulle bli en internasjonal suksess, sier en av seriens hovedforfattere Nikolaj Scherfig. Her forteller han om prosessen med å utvikle serien og hvorfor «Broen» vil bane veien for flere serier produsert utenfor de statsfinansierte tv-kanalene.

Broen har vært en relativt stor suksess i de nordiske land og England, og det er nå konkrete planer om både en engelsk/fransk remake som skal hete The Tunnel samt en amerikansk som skal foregå på grensen mellom USA og Mexico. Journalister ringer fra England og USA og vil høre om prosessen, og Broen blir nevnt i Vanity Fairs store analyse om hvordan Norden og vårt store kalde sildebord er det verden har bruk for akkurat nå mens det iskalde økonomiske stormvær er i ferd med å blåse spesielt USA og Sør-Europa om kull.

Hva i huleste skjedde egentlig?

Vi som har laget Broen står litt paffe tilbake og nyter suksessen, samtidig med at det på intet tidspunkt lå i kortene at det skulle bli så stort som det er blitt. OK, det er en internasjonal trend for Scandi Noir akkurat i disse årene innenfor tv-drama og krimlitteratur. Men det er jo ikke noe man tenker på mens man utvikler. Tvertimot har det vært en prosess, som i likhet med så mange andre prosesser ble opplevd som hardt slit i motbakke det meste av veien. Vi har alle, oss forfattere, regissører, produsenter, skuespillere, fotografer, scenografer kjempet for å gjøre det så godt som mulig med markant mindre penger enn hva f.eks. DR lager deres egne dramaserier for.

Nikolaj Scherfig (foto: Katrine Naumann).

Her ligger en av hemmelighetene. Broen er en av de første uavhengig finansierte tv-serier i Norden uten en egentlig primær finansieringskilde. DR og SVT står rett nok på rulletekstene, men det handler mer om å bruke et Brand overfor seerne. Både SVT og DR er inne med markant lavere beløp enn ved andre lignende serier de selv produserer. Broen har bare kunnet la seg gjøre fordi den, som de fleste uavhengig produserte spillefilmer, har en sammensatt finansiering. Den består av en masse drypp fra tv-stasjoner som f.eks. NKR og ZDF samt støtte fra Nordisk Film og TV fond og regionale støtteordninger som Film i Väst, Film i Skåne, og en ganske pen privat finansiering fra Filmlance, som er den svenske parten i produsentteamet Filmlance/Nimbus.

Hvordan kan dette nå bli en fordel? På flere plan. Først og fremst har vi blitt friere kreativt siden vi ikke har følt det presset som normalt følger med når en tv-stasjon står for hovedparten av finansieringen, og dermed føler at deres egen ræv står på spill hvis det går galt. Antallet kreative møter med tv-stasjonene har vært markant få. Jeg tror vi har hatt til sammen to med DR og litt flere med SVT gjennom hele prosessen. TV-stasjoner som står som solo-bestillere har det med å overdynge hele arbeidsprosessen med angst og bekymring og kontraordrer om hvorhen de synes serien skal bevege seg.

Jeg vet ikke hvordan situasjonen er i Norge, men alle vi danske forfattere og regissører som har arbeidet for det danske TV2 kjenner til slike arbeidspremisser og vet hvor ødeleggende det kan være for utviklingen av tv-serier. Sluttresultatet kan ofte bli et merkelig kompromiss som verken er fugl eller fisk. Det danske DR har i motsetning til TV2 alltid vært mye smartere og gitt noen sterke og kompetente inhouse-producere muligheten til å danne partnerskap med noen sterke og erfarne hovedforfattere, og gitt dem rom slik at deres visjon har kunnet folde seg ut.

Hva bruker vi så den større og mer frie kreativitet til?

Først og fremst til å følge vår lyst til å gjøre det vi merket var mest tilfredsstillende: å lage en krimfortelling som hadde en «edge» og handlet om velferdssamfunnets krise, og befolke det med karakterer og situasjoner som var litt villere og mer markant utformet – sammenlignet med hva vi ellers syntes vi kunne se omkring oss i de andre danske og svenske krimseriene, som vi har følt oss i et konkurranseforhold til. At Søren Sveistrup og resten av teamet bak Forbrydelsen satte en ny standard for krimserier i Norden, følte jeg personlig som dansk som en spennende utfordring å knive med. Denne mer frigjorte kreativiteten gjaldt ikke bare oss forfattere, men også den konseptuerende regissør Charlotte Sieling, fotografen Jørgen Johansson og scenografen Niels Sejr.

Vi forfattere har det noen ganger med å føle at vi er de som lider mest og må gå mest på kompromiss i de kreative prosessene. Derfor var det morsomt for oss å høre så erfarne og fremgangsrike folk som nettopp Charlotte, Jørgen og Niels akke seg over at de på de mange DR-seriene de hadde vært med på, bl.a. Krøniken og Forbrydelsen, alltid hadde følt seg bundet av noen visuelle konsepter som allerede var besluttet av producer/forfatter-team innen de ble tilknyttet prosjektene. Denne gang hadde de lyst til virkelig å fyre løs og lage et visuelt uttrykk som kom fra hjertet og som for dem var utfordrende og kreativt nytenkende. Vi andre ga dem frie hender til bare å kjøre på. Jørgen leverte det beste fotoarbeide på en tv-serie han noensinne har gjort, et arbeid som matchet det sublime foto han f.eks. leverer når han lager spillefilm som Flammen og Citronen. For små midler laget Niels et scenografisk univers som blandet locations og studio-opptak på en ny og foruroligende måte. Charlotte Sieling gjorde en fremragende casting og tilføyde en seksuell dimensjon som nok var antydet i manuskriptene, men hun ga den full gass og sammen med Sofia Helin, som spilte Saga Norén, skapte hun noen av de sterkeste seksuelle momenter i en nordisk tv-serie noensinne.

Har det så vært ulemper ved en mer uavhengig produksjon og finansiering? Ja, den samme som ved finansiering av spillefilmer. Det har tatt tid og vi har i prosessen hatt pauser hvor vi har laget andre ting mens vi har ventet på at finansieringen skulle falle på plass. I de periodene skal det ikke være noen hemmelighet at jeg og mange andre i teamet hadde vår tvil om Broen overhodet ville bli til noe.

Utviklingen av Broen starter i Sverige i 2006 med Hans Rosenfeldt, Måns Marlin og XX. I 2008 forlater Måns Marlin og Bjørn Stein prosjektet etter at det er gått i stå og er i ferd med å bli lagt ned etter at spesielt storyline ikke riktig fungerer. På dette tidspunktet er konseptet med liket på broen på plass, samt Saga Norén-karakteren og at hun skal stå for oppklaringen sammen med en dansk betjent som akkurat har blitt sterilisert. Det første manuset er også skrevet av Hans. Jeg blir koblet på prosjektet i mai 2008 for å prøve å puste liv i det, samt stå for den danske delen og tegningen av Martin Rohde-karakteren.

Hans Rosenfeldt og jeg endrer deretter storyline og struktur i historien, supplerer med nye karakterer og oppnår høsten/vinteren 2008 at prosjektet kan gå inn i en manusfase hvor de fire første manuskriptene kan skrives. De foreligger i mai 2009. Deretter går det et halvt år med å få finansiert Broen, slik at vi først fra januar 2010 kan gå i gang med å skrive de gjenværende seks manusene til en mer redusert produksjon enn planlagt. I denne fasen knytter prosjektet til seg Camilla Ahlgren, en av Sveriges nok beste manusredaktører. I mars 2010 starter preproduksjonen med Charlotte og resten av det visuelle teamet. Opptakene begynner høsten 2010.

En annen viktig faktor for at så mye lyktes på Broen er erfaring. Alle oss som har vært involvert i skapelsen av Broen har riktig mange tv-seriekilometre i beina. Vi oppfyller alle titusentimers-regelen. Den regelen som den svensk-amerikanske psykolog og kreativitetsforsker K. Anders Ericsson kom fram til da han i Nord-Amerika undersøkte fellesnevneren for en masse forskjellige menneskers vei til suksess innenfor sport, vitenskap og kunst. Den eneste fellesnevner han kunne finne var at de alle hadde arbeidet med sitt fag eller talent i ti tusen timer innen de for alvor oppnådde suksess.

Hans Rosenfeldt, hovedforfatter på Broen, har skrevet 172 episoder av Rederiet og en rekke episoder på mange andre tv-serier som f.eks. Wallander. Jeg selv har skrevet Julekalenderne Jesus og Josefine og Mikkel og Guldkortet samt fungert som episodeforfatter på Taxa og Rejseholdet siden slutten av 1990-tallet. Charlotte Sieling har vært fast regissør på DR siden hun debuterte i 1999 som regissør på Rejseholdet. Jørgen Johansson har fotografert et hav av spillefilmer og tv-serie-episoder og Niels Sejr har stått for scenografien på et lignende antall. Produsentene Anders Landström og Bo Ehrhardt har et imponerende antall tv-serier og spillefilm i beina. Vi er alle omkring de 50. noen av oss er tykke og halvskallede, går i lurvete klær og har permanente ”bad hair days”. En er sågar rødhåret. Alle bruker vi etter hvert briller, men vi har erfaring og lysten til stadig å tenke utenfor boksen etter det som kan være nytt og annerledes. Og viktig: Vi har kilometerne i beina.

Broens suksess har medført at vi høsten 2011 fikk grønt lys til å skrive en ny sesong. Vi er nå i gang med å skrive ferdig Broen II, som går i opptak i oktober. Det er selvfølgelig et stort press både fra oss selv samt eksternt for at neste sesong skal ha samme nivå som den første. Det gir selvfølgelig prestasjonsangst, men det er kun naturlig og sunt. Hvis man skal se mer overordnet på Broens suksess og hva det kommer til å bety for tv-serieproduksjon i Norden, er det min påstand at vi kommer til å se flere individuelle utviklede og produserte tv-serier med en finansiering som mer ligner spillefilm enn den klassiske tv-seriefinansiering hvor en kringkaster står for hovedparten.

På grunn av det internasjonale fokus på Scandic Crime er det akkurat nå særlig gunstige og økte finansieringsmuligheter, men det er en trend som kommer til å vokse selv etter at fokuset svekkes. Også fordi de enkelte kringkastere blir svakere og svakere i det samlede mediebildet – og at det spesielt kommer til å gjøre seg gjeldende for de store nordiske statsfinansierte kringkasterne som SVT, DR, NRK og YLE. Selvfølgelig vil det stadig være serier som blir finansiert primært fra de store statsfinansierte kringkasterne, men katten er sluppet ut av sekken. Og det tror jeg kun vi kreative og det produserende miljø – og seerne – skal være glade for. Det gir økte muligheter for å tenke utenfor boksen. 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY