– Få filmen ut av kosetimen!

– Få filmen ut av kosetimen!

Film er blitt barn og unges vindu inn til historien, på godt og vondt. Derfor er det på tide å få filmen ut av kosetimen og inn i undervisningen, mener Kjetil Lismoen.

Da debatten rundt Kon-tiki-filmens omskriving av Herman Watzingers rolle raste som verst, kunne man få inntrykk av at dette var et fenomen vi så langt hadde vært skånet for i Norge. Et sted må grensen gå, var gjennomgangstonen. Problemet er at det ikke finnes noen klar grense, og at filmskaperes omskriving av historien er blitt så gjennomgripende at vi alle påvirkes av det.

Filmindustrien nøyer seg ikke med å gjenskape historiske hendelser, den tar også aktivt del i å forme dem mens de pågår. Den planlagte filmversjonen av den uavklarte skjebnen til Moland og French i et fengsel i Kongo, er bare et eksempel på hvordan filmindustrien smir mens jernet er varmt. Hva slags industri og hvilke filmer som er iferd med å vokse ut av Behring Breivik-komplekset, kan vi jo forsøke å gjette oss til.

For de aller fleste barn og unge er filmen inngangen til forståelse av verdenshistorien og vår tids konflikter og tabloide skjebner. Derfor tror mange at skildringen av krigsårene i Max Manus er historisk korrekt, eller at Oliver Stones paranoide omskrivinger av moderne amerikansk historie kan tas for god fisk.

Og hvem kan klandre dem? Det gis i dag ingen helhetlig og gjennomtenkt undervisning av filmen som uttrykksmiddel i norske skoler. Gjennom ”Den kulturelle skolesekken” har skolene fått tildelt et slags verktøy, men det kommer uten brukermanual, og det er opp til hver enkelt lærer om han eller hun ønsker å bruke det. Det finnes ingen oversikt over hvor mange som bruker det eller noen kvalitetsvurdering av tiltaket. Film er fortsatt noe kule lærere viser barna som en ekstra bonus, gjerne på slutten av en slitsom time eller dag, mens det er nettopp på starten av timen at arbeidet med det burde begynne.

Dette er baksiden av den rødgrønne regjeringens filmløft. Store ressurser er satt inn i produksjon av film, det som kan måles i form av premierer på røde løpere, mens bevaring, kuratering og undervisning – kort sagt, bevisstgjøring – er et kraftig nedprioritert område.

Hvorfor vi mangler en helhetlig undervisningsplan på filmfeltet kan nok tilskrives den svake stillingen visuell kultur har hatt her til lands. Men det er nettopp større forståelse av visuell retorikk våre barn sårt trenger for å møte den audiovisuelle jungelen som finnes der ute. Det er viktig med offentlige debatter, men verken vær varsom-plakater eller etiske regler, som noen har etterspurt, vil nødvendigvis gi oss mer kunnskap og høyere debattnivå.

Film er i likhet med spill en helkommersiell industri som greier å fange våre barns oppmerksomhet på en måte skolen ikke lenger klarer. Hadde det ikke vært for filmen ville neppe Max Manus eller Kon-tiki-ekspedisjonen blitt fanget opp av radaren til hundretusener av barn og unge.

Men det er her et viktig arbeid starter: Vi må lære oppvoksende generasjoner om det kompliserte og bedragerske forholdet mellom film og virkelighet. De må få sette ord på den komplekse og noen ganger paradoksale virkningen filmen gir, hvor godt den egner seg for propaganda og hvordan den kan lokke fram følelser vi ikke trodde vi hadde eller kanskje vil vedkjenne oss.

Få filmen ut av kosetimen og inn i undervisningen.

 

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Denne kommentaren er tidligere publisert i Aftenposten.

2 kommentarer til – Få filmen ut av kosetimen!

  1. Jeg brukte mange filmer da jeg var lærer i engelsk og historie. Jeg brukte David Leans Oliver Twist (1948) om victoriatiden. Så brukte jeg In the Name of the Father om nord Irland konflikten og To Kill a Mockingbird om raseskillet. Jeg fikk inntrykk av at alle lærerne brukte filmer. Problemet kom når man skulle undervise norsk historie. Der var det ikke like lett å finne noe, ihvertfall ingenting som fikk 16 åringer interessert. Max Manus må være et kjærkomment tilskudd i så måte. Den historisk orienterte filmen er det alt for lite av i Norge, spesielt den som ikke handler om andre verdenskrig. Max Manus var bra for den blandet populærkultur og historie på en måte som fanget interessen til de unge. Jeg håper bare filmskapere kan gjøre noe lignende for andre historiske perioder.

Legg igjen en kommentar

– Få filmen ut av kosetimen!

– Få filmen ut av kosetimen!

Film er blitt barn og unges vindu inn til historien, på godt og vondt. Derfor er det på tide å få filmen ut av kosetimen og inn i undervisningen, mener Kjetil Lismoen.

Da debatten rundt Kon-tiki-filmens omskriving av Herman Watzingers rolle raste som verst, kunne man få inntrykk av at dette var et fenomen vi så langt hadde vært skånet for i Norge. Et sted må grensen gå, var gjennomgangstonen. Problemet er at det ikke finnes noen klar grense, og at filmskaperes omskriving av historien er blitt så gjennomgripende at vi alle påvirkes av det.

Filmindustrien nøyer seg ikke med å gjenskape historiske hendelser, den tar også aktivt del i å forme dem mens de pågår. Den planlagte filmversjonen av den uavklarte skjebnen til Moland og French i et fengsel i Kongo, er bare et eksempel på hvordan filmindustrien smir mens jernet er varmt. Hva slags industri og hvilke filmer som er iferd med å vokse ut av Behring Breivik-komplekset, kan vi jo forsøke å gjette oss til.

For de aller fleste barn og unge er filmen inngangen til forståelse av verdenshistorien og vår tids konflikter og tabloide skjebner. Derfor tror mange at skildringen av krigsårene i Max Manus er historisk korrekt, eller at Oliver Stones paranoide omskrivinger av moderne amerikansk historie kan tas for god fisk.

Og hvem kan klandre dem? Det gis i dag ingen helhetlig og gjennomtenkt undervisning av filmen som uttrykksmiddel i norske skoler. Gjennom ”Den kulturelle skolesekken” har skolene fått tildelt et slags verktøy, men det kommer uten brukermanual, og det er opp til hver enkelt lærer om han eller hun ønsker å bruke det. Det finnes ingen oversikt over hvor mange som bruker det eller noen kvalitetsvurdering av tiltaket. Film er fortsatt noe kule lærere viser barna som en ekstra bonus, gjerne på slutten av en slitsom time eller dag, mens det er nettopp på starten av timen at arbeidet med det burde begynne.

Dette er baksiden av den rødgrønne regjeringens filmløft. Store ressurser er satt inn i produksjon av film, det som kan måles i form av premierer på røde løpere, mens bevaring, kuratering og undervisning – kort sagt, bevisstgjøring – er et kraftig nedprioritert område.

Hvorfor vi mangler en helhetlig undervisningsplan på filmfeltet kan nok tilskrives den svake stillingen visuell kultur har hatt her til lands. Men det er nettopp større forståelse av visuell retorikk våre barn sårt trenger for å møte den audiovisuelle jungelen som finnes der ute. Det er viktig med offentlige debatter, men verken vær varsom-plakater eller etiske regler, som noen har etterspurt, vil nødvendigvis gi oss mer kunnskap og høyere debattnivå.

Film er i likhet med spill en helkommersiell industri som greier å fange våre barns oppmerksomhet på en måte skolen ikke lenger klarer. Hadde det ikke vært for filmen ville neppe Max Manus eller Kon-tiki-ekspedisjonen blitt fanget opp av radaren til hundretusener av barn og unge.

Men det er her et viktig arbeid starter: Vi må lære oppvoksende generasjoner om det kompliserte og bedragerske forholdet mellom film og virkelighet. De må få sette ord på den komplekse og noen ganger paradoksale virkningen filmen gir, hvor godt den egner seg for propaganda og hvordan den kan lokke fram følelser vi ikke trodde vi hadde eller kanskje vil vedkjenne oss.

Få filmen ut av kosetimen og inn i undervisningen.

 

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Denne kommentaren er tidligere publisert i Aftenposten.

2 Responses to – Få filmen ut av kosetimen!

  1. Jeg brukte mange filmer da jeg var lærer i engelsk og historie. Jeg brukte David Leans Oliver Twist (1948) om victoriatiden. Så brukte jeg In the Name of the Father om nord Irland konflikten og To Kill a Mockingbird om raseskillet. Jeg fikk inntrykk av at alle lærerne brukte filmer. Problemet kom når man skulle undervise norsk historie. Der var det ikke like lett å finne noe, ihvertfall ingenting som fikk 16 åringer interessert. Max Manus må være et kjærkomment tilskudd i så måte. Den historisk orienterte filmen er det alt for lite av i Norge, spesielt den som ikke handler om andre verdenskrig. Max Manus var bra for den blandet populærkultur og historie på en måte som fanget interessen til de unge. Jeg håper bare filmskapere kan gjøre noe lignende for andre historiske perioder.

Legg igjen en kommentar

MENY