Kunsten å skrive enkelt

Kunsten å skrive enkelt

Etter å ha jobbet med Cæsar i flere måneder, er det særlig én ting som forundrer meg – hvor vanskelig det er å skrive enkelt, og hvor få som behersker det, mener Arne Berggren.

Jeg har sett på skriveprøver fra førti-femti forfattere som ønsker å skrive for oss. De fleste sliter. Det virker egentlig så lekende lett. Man har kanskje sett en Cæsar-episode eller to og dannet seg et inntrykk. Det er jo bare å være banal og intrigant – eller?

Det de fleste sliter med er kausalitet. De som ønsker å skrive for oss får gjerne en oppgave – skriv femten beats for en karakter. Pass på at karakteren driver handlingen fremover gjennom sine valg, og vær nøye med at den ene scenen fører til den neste. Det kan gjerne være enkle greier; en eldre kvinne vil over en trafikkert gate. Hun velger å gå på rødt lys. Skremt av en bli, ramler hun og skader seg. En ambulanse tar henne til sykehuset der hun nekter å bli liggende i sengen, hun forsøker å snike seg ut av bygningen, men blir oppdaget og lenket til sengen… osv. Dette er eksemplet jeg alltid bruker, men nesten uten unntak inneholder påfølgende skriveprøve bakteriologiske komplott mot menneskeheten, ekstremt kompliserte backstories, voldsomme mafiose intriger og desperate forsøk på å gjøre noe som garantert aldri har vært gjort før og med svak  kausalitet. Det meste har en tendens til å foregå utenfor skjermen og når backstory er mer komplisert og lenger enn selve historien, vet du at det bærer galt avsted. Du kan bruke så mange analogier du vil for å forklare kausalitet – flipperspill, dominobrikker, sneball som ruller – men det at den ene tingen MÅ føre til den neste, virker fremmed eller uhåndterlig på mange.

Cæsar er tempo og volum. Gjennom syv måneder har jeg jobbet på alle nivåer med ca 100 episoder á 20 minutter, og har skaffet meg erfaring tilsvarende fem sesonger av andre serier. En forfatter som skriver for oss, skriver gjerne 15-20 episoder i løpet av et halvår, det er vel omtrent fem ganger det de fleste oppnår å skrive gjennom en yrkeskarriere, dersom de er heldige. Men selv om stadig flere skraper på døren, er det få etablerte dramatikere som søker en solid injeksjon hardcore tv-dramaerfaring. Det gleder naturligvis oss, som får ha denne himmelen omtrent for oss selv, men når en Cæsar-forfatter i utgangspunktet ikke er kvalifisert for medlemskap i Dramatikerforbundet, og heller fanges opp av NFF (som ofte taler det motsatte av forfatternes sak), sier det noe om at vi har et stykke å gå.

Jeg har hørt en norsk forfatter si at han ikke greier å skrive så dårlig at det passer for Cæsar. Vel, hvor dårlig er Cæsar? Det er gjerne det jeg blir spurt om over en øl. Svaret er alltid: Langt bedre enn du tror. Og hvorfor er det så få som ser på i Ullevål Hageby? Hvorfor er det så mange i samme nabolag som simpelthen elsker danske Borgen? Tja, strengt tatt er det samme serie. Man må gjerne tro at Borgen handler om politikk og er en smart og dyp serie, mens det i virkeligheten handler om kvinner i krysspress. Det lille fernisset av aktuell politikk er uhyre dyktig utført, men dypt og spesielt tankevekkende er det ikke. Borgen er først og fremst inn i helvetes godt skrevet og produsert. Cæsar har mye å lære av danskene her, men Cæsar er på god vei og har vært det lenge, samtidig som det har utviklet seg til å bli den beste tv-dramaskolen i landet.

Cæsar handler om en familie som først og fremst er knyttet til et hotell. Det handler om folkene i toppetasjen og om de ansatte. Det er maktintriger, svært ofte urent spill, men det handler også om hverdagen til de ansatte – krysspress mellom jobb og barnehage, forelskelser blant kollegaer, trøbbel med Mattilsynet eller utfordrende gjester. Det meste som kan skje på et hotell har skjedd, ulike produsenter har forsøkt ulike grep, men da man var på det mest spekulative og intrigante, sank faktisk seertallene. Vi erfarer at vi bør ligge mer karakterdrevet enn plot, vi må bry oss om karakterene våre, vi må skrive med hjertet. Det er når vi veksler mellom det nære, hverdagslige og spektakulært trøbbel på topplanet, at Cæsar er best.

Cæsars manusprosess drives omtrent tilsvarende som på langserier i England og USA. Ulike redaktører og forfattere jobber i stafett og man storyliner og skriver dialogmanus i et evigvarende parallelt jag. Det er effektivt og nådeløst, og vi leter stadig etter smutthull som kan gi oss bedre tid på ulike stadier av prosessen. Alt begynner med storyline, når den er svak, blir alt dårlig. Ikke sjelden oppleves jobben i de ulike fagfunksjonene som nødhjelp, man må reparere og få det beste ut av det. Svakhetene er som regel at en karakter er involvert i så mange konflikter at vi mister oversikten, eller at vi blir repetitive fordi en manglende dramatisk motor tvinger oss til å drøvtygge.  Da har ting en tendens til å komme inn fra høyre, handlingen blir umotivert og vi ender opp med løse påstander og tror ikke helt på det vi ser. Akkurat som i alle andre serier. Det var så skjønt å ha besøk av teamet bak Broen og høre at de slet med noe av det samme. Og ikke minst var det godt å høre at folkene bak en av de beste seriene fra Skandinavia på lang tid, nesten uten unntak har bakgrunn fra såpeserier på nittitallet, serier med samme opphavsmenn som Cæsar.

Når vi jobber bra og maskinen tikker og det hele gjennomføres optimalt, vil jeg hevde at vi har vel så gode scener som en gjennomsnittlig Borgen-scene. Borgen på det verste er langt dårligere enn Cæsar på det beste. Du ser uklare akser, dårlig studiolys og banale scener  i Borgen, også. Men det er ikke slik noen tror, at TV2 tvinger oss til skrive og produsere under vårt nivå for å nå et spesielt publikum. Tvert om. TV2s prosjektleder/redaktør Christopher Haug kan Cæsar ut og inn og er et ypperlig eksempel på hvordan Cæsar åpner dører til sentrale posisjoner i tv-bransjen. Han har selv vært forfatter og manusprodusent her, gått gradene. Vi diskuterer cliffer og spenning og twister og plot og påfunn kontinuerlig, men vi er alle enige om at fascinasjon ikke er nok, vi må skape identifikasjon, sammen søker vi kvalitet – godt tv-drama, rett og slett. Når Cæsar er dårlig, er vi springende, ulogiske, usannsynlige, ikke kausale, banale, spekulative. Når Cæsar likner mest på Borgen, er vi universelle, karakterdrevne,  og presise. Jeg tror godt tv-drama kjennetegnes ved å henvende seg til et bredt publikum. Selv om jeg elsker The Wire, tror jeg det var mer av et unntak enn noe vi kan generalisere fra. Og jeg har selv undervurdert Cæsars seere. De er svært mange og de er rett og slett folk flest. Når du dem, kan du nå de fleste.

Men det er altså så forbanna vanskelig å skrive enkelt og presist. Jeg kan skrive hundrevis av artikler som dette, men det er nesten et mysterium hvordan man får til en interessant scene med fremdrift og som bare handler om én eneste ting, samtidig som den bringer konflikten videre. Å flette sammen fjorten konflikter i én scene og skrive både dyp og morsom dialog er veldig enkelt. Å skrive tre enkle scener etter hverandre der seeren er spent på hva som skjer videre, er ikke fullt så lett. Merkelig?

Arne Berggren er showrunner for Hotel Cæsar og i høst også aktuell med Dauinger for NRK.

9 kommentarer til Kunsten å skrive enkelt

  1. Nok en gang bruker altså Arne Bergren rollen som kommentator til å mene at TV2s Hotel Cæsar er noe han vil ha aksept og respekt for. Spesielt at skrivearbeidet med Cæsar er godt for fiksjonsnorge.

    Men, i mine øyne gjør Bergren alle en bjørnetjeneste ved å mene dette. I mine øyne ligger det en enormt vrangforståelse for hva drama er. Hva et fiksjonsunivers er og hvordan man som manusforfatter forholder seg til karkaterer, plot og universene disse beveger seg i. For hva en karakter er og hvordan karkaterer snakker sammen.

    I Hotell Cæsar er det tydeligvis et problem å fylle de minuttene de må. Men det rare er jo at alle og envher ser jo at antall replikker og vendinger som karakterene tar i bruk for å komme fra A til B er særs overdrevet og tomme og er gjort enklest mulig.

    I tillegg er Cæsar et eksempel på en fortellermetodikk som ligner mer på en slags «pre stansislavskiks teatertradisjon», gresk om du vil.

    Karakterene er pappfigurer resiterer tekst som inneholder selve fortellingen og det skal gjerne vare i 7 og 8 timer.

    For å gjøre meg forstått: Ta f.eks Bergrens serie Dauinger som går på NRK nå.

    I de to første scenene har du far og sønn som kjører til et nytt sted. I disse to scenene skal vi bli kjent med faren og sønnen, som serien sansynligvis skal handle om.

    Vi skal også forstå at denne fortellingen skal handle om, mystikk, døde mennesker, spøkelser og at far tror på det overnaturlige, men sønnen gjør det ikke.

    Men, i disse to scenene snakker far og sønn til hverandre på en måte som ligner en bruksansvining. Teknisk og uten forståelse for hvordan «levende» mennesker snakker sammen. De to første scenene er blottet for mystikk siden fortellerteknikken er in my face.

    Alt er gjort for å enklest mulig sette opp de to karakterene han må, og overføre den informasjonen han trenger. Men, en far og sønn snakker jo aldri på den måten sammen. To karakterer som kjenner hverandre snakker ikke om hoved tematikken i hele serien på den måten. Mystikken blir derfor redusert til en slags, ja, bruksanvisning og dreper seg selv.

    Synd.

    Jeg lurer på om Bergren egentlig har kapitulert og sier til seg selv, og de han jobber med: «jo men dette er drama, og i drama så snakker far og sønn sammen på denne måten».
    Eller: » dette er en serie for barn, der vi må være tydelige»

    Tull, danske og svenske karakterer snakker jo ikke sånn sammen, selv om det er for barn.

    På den måten viderefører Bergren en kultur der norge har vært i særstilling i formen man snakket sammen i drama.

    Jeg tror derimot at Bergren tenker: «vi trenger å komme fort i gang med historien og jeg vet ikke hvordan jeg skal sett opp de to hovedkarkaterene raskt og effektiv sånn at plottet mitt kan fortsette, derfor kommer vi unna med å gjøre det sånn, dessuten er det jo jeg som bestemmer og har makten over hvordan dette skal skrives så det er ingen som tør å «ta meg på det».

    Så lenge dette er metodikken hos ledene menneskene med makt i fiksjonsnorge, vil norge aldri kunne hevde seg for et større skandinavisk eller europeisk publikum.

    Utfordingen Bergren burde skrive om, er ikke å skrive kort og enkelt. Utfordringen er å skrive på en måte sånn at jeg tror på hva han skriver.

  2. Jeg er vel litt sikker på om Kristian Karlsens inndeling av dramatikkens historie som før og etter Stanislavskij har så mye for seg, særlig når det før refereres til som «gresk om du vil». Uansett har han helt rett i sin antagelse om at jeg på Dauinger forsøker å sette opp karakteren så fort og effektivt som mulig for å komme i gang med plottet. Det er veldig vanlig, for å si det forsiktig. At han ikke tror på måten de snakker på i denne serien beregnet på aldersgruppen 9-12, får heller være. Jeg kan imidlertid forsikre ham om at jeg vil fortsette å insistere på at Norges lengstlevende dramaserie med sine 2500 episoder over snart femten år er viktig, bjørnetjeneste eller ei. Men er det én ting jeg er relativt sikker på, er det at Stanislavskij aldri vil være nøkkelen til godt tv-drama. Her lener jeg meg i all ydmykhet på David Mamet, som har sagt det som trengs om alle mytene og bullshitet varianter av metoden har avstedkommet. Men vi trenger friske stemmer som virkelig vet hvordan godt drama skrives. Vi har jevnlig besøk av kapasiteter for å heve nivået på dramatikken på Cæsar – folk fra Broen og 24 nå i det siste. Kristian Karlsen er hjertelig velkommen til å komme innom for oss for å gå i dybden på dette og forklare oss hvordan vi sammen kan løfte norsk tv-dramatikk utover i verden. Gjerne med eksempler fra det han selv har produsert. Jeg tror sannelig vi betaler honorar, også, for dette vil jeg høre.

  3. Det er klart at Hotel Caesar er viktig som dramaskole, men jeg er likevel ikke sikker på at dramaturgien der kan overføres til alt annet. Hotell Caesar har jo økonomiske begrensninger på hver episode, mens Broen f. eks er mere påkostet. Dramaturgien er tilpasset en økonomisk realitet. Ceasar ligger kanskje nærmere Days of our lives enn Hotell Babylon. Caesar må jo være en kjempegod øvelse i disiplin, det tviler jeg ikke på.

    Noen ganger er det også lettere å slippe unna med en replikk om skuespilleren greier å fremstå oppriktig. Se f.eks på alt tullet som blir sagt i scifi serier, men som amerikanerne likevel greier å få oss til å tro på. Greier man å fake oppriktighet kan man slippe unna med den mest usannsynlige historien som finnes.

  4. Arne: Jeg anser meg ikke for å være i målgruppa for Hotel Cæsar, men jeg mistenker deg for å mene at jeg er det. I hvert fall ser det ut til å være din store kampsak for tiden; å overbevise oss alle sammen om at Hotel Cæsar er like bra som for eksempel Borgen. Du bruker mange bokstaver, ladet med energi, i flere kanaler, så det er tydelig at du mener det. Og at du mener det er viktig. Jeg har derfor tatt deg på ordet og gjort et par forsøk.

    Men beklager: det hjelper ikke. Det når, i motsetning til Borgen, ikke fram til meg. Du skriver her en masse om manusprosesser, kausalitet og plot og sånn. Fint. Jeg tror på deg. Men hvorfor er Hotel Cæsar meg likevel så knekkende likegyldig?

    Jeg tror det først og fremst handler om alt det du ikke skriver ett ord om; det vi for tiden kaller x-faktoren. Det som kanskje gjør det til kunst, eller i det minste noe som likner kunst: Castingen, de tause mellomrommene, kameravinklene, lys og skygge, lydarbeidet, musikken, og det vi kanskje kan oppsummere som en regissørs personlige avtrykk. I den sammenhengen er Hotel Cæsar i mine øyne fullstendig flatt. Bildet, skuespillerprestasjonene, lyden, musikken, alt dette som potensiellt leder meg inn til historien; ingenting av dette fanger meg. Ingenting. Og jeg kan love at dette ikke bare gjelder meg! Men la meg også føye til: Jeg skal ikke avvise helt at denne hotellhistorien kunne fanget meg dersom mer av dette hadde vært på plass, men jeg tviler. Det er noe med miljøet på Borgen som virker uendelig mye mer tiltrekkende enn dette hotellet.

    Når det er sagt har jeg ingenting i mot Hotel Cæsar. Det må gjerne eksistere for meg. Bare jeg slipper. Men jeg synes likevel det er forunderlig at du ser det som din store oppgave å overbevise oss andre om det storartete i dette prosjektet. Er det ikke nok at Hotel Cæsar har begått den store bragden å holde seg i live og interessen fanget hos hundretusenvis av mennesker i 15 år? Om du trenger mer legitimitet enn det, så har jeg full forståelse for det. Men jeg er redd den ikke finnes.

  5. Chris: Jeg har ikke et øyeblikk hevdet at Cæsar er like bra som Borgen. Jeg sier, vel vitende om at det kan være provoserende og med kalkulert risiko for å bli misforstått, at vi noen få ganger er er vel så gode. Om andre synes det er interessant, får de selv vurdere. Det er helt åpenbart, ihvertfall, at det engasjerer. Jeg mener det er nyttig, når vi stadig snakker om norsk tv-drama, å benchmarke litt – til og med snakke noe av det vi gjør her opp. Det er heller ikke sånn at vi skal ligge nesegrus for f.eks Forbrytelsen 3 og alt danskene gjør. Forbrytelsen 3 er tidvis svært svakt skrevet, hevder flere og flere av dem jeg liker å lytte til. Men du verden så lekkert den siste sesongen er. Du må gjerne slippe å se Cæsar, Chris. Men når vi stadig diskuterer hva vi kan lære av danskene, er det særlig én ting, tror jeg: Det går en rett linje fra serier som Cæsar og opp til Forbrytelsen og Broen og Borgen og Krøniken og … Jeg mener Cæsar er det beste stedet for oppnå den mengdeerfaringen som norske dramatikere trenger for å komme seg opp på et tilsvarende nivå. Men holdningen mange har, står dessverre i veien for å oppdage det.

  6. Takk for svaret, Arne. Mengdeerfaring? Altså at man må gjøre en ting veldig mye for å bli veldig god? Øving gjør mester? Joda, det er det vanskelig å argumentere mot. Men likevel, et tenkt eksempel: Dersom det du bedriver mengdeerfaring med er en lang rekke av likegyldigheter; hva da? Blir du bedre av det? Bedre til hva? Til å skrive kvalitetsdramatikk? M.a.o: At det går en rett linje fra Cæsar til Krøniken? Den er så drøy at jeg kan knapt tenke meg at dine medarbeidere i Cæsar er enige med deg. Jeg er klar over at flere store forfattere begynte med ukebladnoveller, eller russerevyer. Men det går vel ikke en rett kvalitetsmessig linje fra det ene til det andre av den grunnen? Likevel: Argumentet ditt om mengdeerfaring har noe for seg. Jeg skjønner likevel ikke hvorfor det gjør Hotel Cæsar til slik et høykvalitetsprodukt.

  7. Ja, men Chris – jeg sier ikke at Cæsar et høykvalitetsprodukt. Jeg sier at av og til er vi inne i sonen og leverer scener som er bedre enn noen av scenene i f.eks Borgen. Dette er jo først og fremst en veldig industrielt orientert betraktning – og har selvfølgelig ingen relevans for folk flest (vel bortsett fra at «folk flest» faktisk ser på Cæsar – jfr rartingen). Flere av mine medarbeider på Cæsar er enig med meg. Dette snakker vi mye om. Jeg synes det er interessant at det jeg regner som de beste forfatterne på serier som Broen, Borgen, Krøniken m.fl serier faktisk kommer «rett fra» serier som Rederiet og Taxa. Jeg mener man kan si det går en rett linje når mengdetreningen gjøres i de samme produksjonsselskapene og av de samme teamene som i neste omgag utvikler seriene vi ser på som kvalitetsseriene. Jeg mener faktisk det er rart å argumenter mot det, Chris. På Metronome skriver også folk på Cæsar i den ene uken, for å gå gjennom kantina og inn på Rubicon for å skrive såkalt kvalitetsdrama i den neste uken. Vi skriver på samme måte, med de samme folkene, utfra den samme dramaturgien – så det jeg vil undersøke er i grunnen nettopp hva som gjør at den ene serien oppfattes som så mye bedre enn den andre. Jeg spissformulerer nok litt, slik at vi skal få opp øynene for forskjeller og ulikheter. Men ser vi på manusene alene, kan jeg love deg at du ikke greie å skille enlete av scenene i Borgen og pågående sesong av Forbrytelsen fra scener fra høsten innspilling på Cæsar. Noen av oss synes dette er svært interessant. Jeg har full respekt for at du mener alt dette er irrelevant. Men dette diskuteres på ulike måter i tv-bransjen over hele verden nå. Det vi kaller såpedramaturgi, er uten tvil blitt dramaturgien for de fleste seriene vi forbinder med kvalitet. Jeg har nå møtt nok dramaturger og produsenter og forfattere fra hele verden til å vite hvile strukturer vi jobber etter. Downton Abbey, Borgen og Cæsar er snekret over samme lest. Det betyr ikke at jeg ikke ser kvalitetsforskjeller. Men jeg påstår at man ikke kommer særlig langt innen tv-drama om man ikke forstår disse strukterene eller om man har et for distansert forhold til det vi kaller såpe. For å være tydelig: Jeg tror det er så godt som umulig å skrive bra tv-drama uten å ha klatret i dette hierarkiet. Det er ikke uten grunn at skaperne av de beste seriene har titusenvis av timer mengdetrening fra serier som Cæsar, Taxa, Dynastiet, Rederiet, Dallas, ER osv. For meg er talent ført og fremt en romantisk illusjon. Det handler om gjennomføringsevne, stamina og praktisk erfaring kombinert med nettverk og flaks. Først og fremst.

  8. Dersom du ikke sier med rene ord at Cæsar er et høykvalitetsprodukt, så låter det pinadø sånn likevel. Men du antyder at du driver med en oppsnakking av produktet, så da er det vel derfor det virker sånn. Men i mitt forsøk på å ta deg på ordet holder jeg imidlertid fast på det jeg skrev tidligere, og som du strengt tatt ikke har kommentert: Det lille ekstra, som har så stor, ja avgjørende betydning. Den visuelle spenningen, lyden, lyset, de ordløse pausene osv. osv. I mine øyne er den delen av det hele ganske så flatt og livløst. Og for meg ser det ut som det fortsatt koker bort i det veldige fokuset på «kunsten å skrive enkelt». Men lykke til i den videre prosessen med utvikling av Hotel Cæsar-produktet. Jeg titter innom en gang imellom.

  9. Jeg skjønner hva du mener, Chris – vi jobber mye med lys, bildeproduksjon og regi for tiden – vi innfører endel nye grep og har også funnet tilbake til ting som har vært gjort før. Det som sendes på tv nå, ble produsert for snart ett år siden. I høst har vi jobbet mye med å fortelle i sekvenser, vi har gjort ulike nye tilnærminger til mer filmatiske grep – vi har tatt ned antallet scener og vi pauser vesentlig mer, så du er absolutt inne på noe. Så når jeg beretter storkjeftet og høylytt og deler betraktninger fra produksjonen av Cæsar – snakker jeg først og fremst om hva jeg har sett og vært med på å produsere i år. Det er ennå en stund til det kommer på skjermen. Vi kommer nok til å invitere bransjen til noen visninger og dele erfaringer, vi gjør både feil og fremskritt i skjønn forening. Det har man forsåvidt hele tiden gjort. Ser du på Cæsarepisoder fra fem år siden og det som sendes nå, er det et hav av forskjell. Men jeg er åpen for at mange av disse forskjellene først og fremt er relevante for bransjen og alle som er opptatt av det industrielle her, litt på bekostning av det kunstneriske. Man kan kanskje si at Cæsar tidligere var skrevet som bildelagt radioteater – det er den klassiske såpen – man var ikke veldig opptatt av bildefortellingen – scenen var veldig effektive med mye informasjon og vegg-til-vegg-dialog. Et mer moderne uttrykk, i tråd med de seriene vi sikkert er enige om at er bra, stoler vi nok noe mer på bildefortellingen og ja … nettopp … (…) pausene og det …. (usagte). Men takk for at du bryr deg om det vi gjør.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Kunsten å skrive enkelt

Kunsten å skrive enkelt

Etter å ha jobbet med Cæsar i flere måneder, er det særlig én ting som forundrer meg – hvor vanskelig det er å skrive enkelt, og hvor få som behersker det, mener Arne Berggren.

Jeg har sett på skriveprøver fra førti-femti forfattere som ønsker å skrive for oss. De fleste sliter. Det virker egentlig så lekende lett. Man har kanskje sett en Cæsar-episode eller to og dannet seg et inntrykk. Det er jo bare å være banal og intrigant – eller?

Det de fleste sliter med er kausalitet. De som ønsker å skrive for oss får gjerne en oppgave – skriv femten beats for en karakter. Pass på at karakteren driver handlingen fremover gjennom sine valg, og vær nøye med at den ene scenen fører til den neste. Det kan gjerne være enkle greier; en eldre kvinne vil over en trafikkert gate. Hun velger å gå på rødt lys. Skremt av en bli, ramler hun og skader seg. En ambulanse tar henne til sykehuset der hun nekter å bli liggende i sengen, hun forsøker å snike seg ut av bygningen, men blir oppdaget og lenket til sengen… osv. Dette er eksemplet jeg alltid bruker, men nesten uten unntak inneholder påfølgende skriveprøve bakteriologiske komplott mot menneskeheten, ekstremt kompliserte backstories, voldsomme mafiose intriger og desperate forsøk på å gjøre noe som garantert aldri har vært gjort før og med svak  kausalitet. Det meste har en tendens til å foregå utenfor skjermen og når backstory er mer komplisert og lenger enn selve historien, vet du at det bærer galt avsted. Du kan bruke så mange analogier du vil for å forklare kausalitet – flipperspill, dominobrikker, sneball som ruller – men det at den ene tingen MÅ føre til den neste, virker fremmed eller uhåndterlig på mange.

Cæsar er tempo og volum. Gjennom syv måneder har jeg jobbet på alle nivåer med ca 100 episoder á 20 minutter, og har skaffet meg erfaring tilsvarende fem sesonger av andre serier. En forfatter som skriver for oss, skriver gjerne 15-20 episoder i løpet av et halvår, det er vel omtrent fem ganger det de fleste oppnår å skrive gjennom en yrkeskarriere, dersom de er heldige. Men selv om stadig flere skraper på døren, er det få etablerte dramatikere som søker en solid injeksjon hardcore tv-dramaerfaring. Det gleder naturligvis oss, som får ha denne himmelen omtrent for oss selv, men når en Cæsar-forfatter i utgangspunktet ikke er kvalifisert for medlemskap i Dramatikerforbundet, og heller fanges opp av NFF (som ofte taler det motsatte av forfatternes sak), sier det noe om at vi har et stykke å gå.

Jeg har hørt en norsk forfatter si at han ikke greier å skrive så dårlig at det passer for Cæsar. Vel, hvor dårlig er Cæsar? Det er gjerne det jeg blir spurt om over en øl. Svaret er alltid: Langt bedre enn du tror. Og hvorfor er det så få som ser på i Ullevål Hageby? Hvorfor er det så mange i samme nabolag som simpelthen elsker danske Borgen? Tja, strengt tatt er det samme serie. Man må gjerne tro at Borgen handler om politikk og er en smart og dyp serie, mens det i virkeligheten handler om kvinner i krysspress. Det lille fernisset av aktuell politikk er uhyre dyktig utført, men dypt og spesielt tankevekkende er det ikke. Borgen er først og fremst inn i helvetes godt skrevet og produsert. Cæsar har mye å lære av danskene her, men Cæsar er på god vei og har vært det lenge, samtidig som det har utviklet seg til å bli den beste tv-dramaskolen i landet.

Cæsar handler om en familie som først og fremst er knyttet til et hotell. Det handler om folkene i toppetasjen og om de ansatte. Det er maktintriger, svært ofte urent spill, men det handler også om hverdagen til de ansatte – krysspress mellom jobb og barnehage, forelskelser blant kollegaer, trøbbel med Mattilsynet eller utfordrende gjester. Det meste som kan skje på et hotell har skjedd, ulike produsenter har forsøkt ulike grep, men da man var på det mest spekulative og intrigante, sank faktisk seertallene. Vi erfarer at vi bør ligge mer karakterdrevet enn plot, vi må bry oss om karakterene våre, vi må skrive med hjertet. Det er når vi veksler mellom det nære, hverdagslige og spektakulært trøbbel på topplanet, at Cæsar er best.

Cæsars manusprosess drives omtrent tilsvarende som på langserier i England og USA. Ulike redaktører og forfattere jobber i stafett og man storyliner og skriver dialogmanus i et evigvarende parallelt jag. Det er effektivt og nådeløst, og vi leter stadig etter smutthull som kan gi oss bedre tid på ulike stadier av prosessen. Alt begynner med storyline, når den er svak, blir alt dårlig. Ikke sjelden oppleves jobben i de ulike fagfunksjonene som nødhjelp, man må reparere og få det beste ut av det. Svakhetene er som regel at en karakter er involvert i så mange konflikter at vi mister oversikten, eller at vi blir repetitive fordi en manglende dramatisk motor tvinger oss til å drøvtygge.  Da har ting en tendens til å komme inn fra høyre, handlingen blir umotivert og vi ender opp med løse påstander og tror ikke helt på det vi ser. Akkurat som i alle andre serier. Det var så skjønt å ha besøk av teamet bak Broen og høre at de slet med noe av det samme. Og ikke minst var det godt å høre at folkene bak en av de beste seriene fra Skandinavia på lang tid, nesten uten unntak har bakgrunn fra såpeserier på nittitallet, serier med samme opphavsmenn som Cæsar.

Når vi jobber bra og maskinen tikker og det hele gjennomføres optimalt, vil jeg hevde at vi har vel så gode scener som en gjennomsnittlig Borgen-scene. Borgen på det verste er langt dårligere enn Cæsar på det beste. Du ser uklare akser, dårlig studiolys og banale scener  i Borgen, også. Men det er ikke slik noen tror, at TV2 tvinger oss til skrive og produsere under vårt nivå for å nå et spesielt publikum. Tvert om. TV2s prosjektleder/redaktør Christopher Haug kan Cæsar ut og inn og er et ypperlig eksempel på hvordan Cæsar åpner dører til sentrale posisjoner i tv-bransjen. Han har selv vært forfatter og manusprodusent her, gått gradene. Vi diskuterer cliffer og spenning og twister og plot og påfunn kontinuerlig, men vi er alle enige om at fascinasjon ikke er nok, vi må skape identifikasjon, sammen søker vi kvalitet – godt tv-drama, rett og slett. Når Cæsar er dårlig, er vi springende, ulogiske, usannsynlige, ikke kausale, banale, spekulative. Når Cæsar likner mest på Borgen, er vi universelle, karakterdrevne,  og presise. Jeg tror godt tv-drama kjennetegnes ved å henvende seg til et bredt publikum. Selv om jeg elsker The Wire, tror jeg det var mer av et unntak enn noe vi kan generalisere fra. Og jeg har selv undervurdert Cæsars seere. De er svært mange og de er rett og slett folk flest. Når du dem, kan du nå de fleste.

Men det er altså så forbanna vanskelig å skrive enkelt og presist. Jeg kan skrive hundrevis av artikler som dette, men det er nesten et mysterium hvordan man får til en interessant scene med fremdrift og som bare handler om én eneste ting, samtidig som den bringer konflikten videre. Å flette sammen fjorten konflikter i én scene og skrive både dyp og morsom dialog er veldig enkelt. Å skrive tre enkle scener etter hverandre der seeren er spent på hva som skjer videre, er ikke fullt så lett. Merkelig?

Arne Berggren er showrunner for Hotel Cæsar og i høst også aktuell med Dauinger for NRK.

9 Responses to Kunsten å skrive enkelt

  1. Nok en gang bruker altså Arne Bergren rollen som kommentator til å mene at TV2s Hotel Cæsar er noe han vil ha aksept og respekt for. Spesielt at skrivearbeidet med Cæsar er godt for fiksjonsnorge.

    Men, i mine øyne gjør Bergren alle en bjørnetjeneste ved å mene dette. I mine øyne ligger det en enormt vrangforståelse for hva drama er. Hva et fiksjonsunivers er og hvordan man som manusforfatter forholder seg til karkaterer, plot og universene disse beveger seg i. For hva en karakter er og hvordan karkaterer snakker sammen.

    I Hotell Cæsar er det tydeligvis et problem å fylle de minuttene de må. Men det rare er jo at alle og envher ser jo at antall replikker og vendinger som karakterene tar i bruk for å komme fra A til B er særs overdrevet og tomme og er gjort enklest mulig.

    I tillegg er Cæsar et eksempel på en fortellermetodikk som ligner mer på en slags «pre stansislavskiks teatertradisjon», gresk om du vil.

    Karakterene er pappfigurer resiterer tekst som inneholder selve fortellingen og det skal gjerne vare i 7 og 8 timer.

    For å gjøre meg forstått: Ta f.eks Bergrens serie Dauinger som går på NRK nå.

    I de to første scenene har du far og sønn som kjører til et nytt sted. I disse to scenene skal vi bli kjent med faren og sønnen, som serien sansynligvis skal handle om.

    Vi skal også forstå at denne fortellingen skal handle om, mystikk, døde mennesker, spøkelser og at far tror på det overnaturlige, men sønnen gjør det ikke.

    Men, i disse to scenene snakker far og sønn til hverandre på en måte som ligner en bruksansvining. Teknisk og uten forståelse for hvordan «levende» mennesker snakker sammen. De to første scenene er blottet for mystikk siden fortellerteknikken er in my face.

    Alt er gjort for å enklest mulig sette opp de to karakterene han må, og overføre den informasjonen han trenger. Men, en far og sønn snakker jo aldri på den måten sammen. To karakterer som kjenner hverandre snakker ikke om hoved tematikken i hele serien på den måten. Mystikken blir derfor redusert til en slags, ja, bruksanvisning og dreper seg selv.

    Synd.

    Jeg lurer på om Bergren egentlig har kapitulert og sier til seg selv, og de han jobber med: «jo men dette er drama, og i drama så snakker far og sønn sammen på denne måten».
    Eller: » dette er en serie for barn, der vi må være tydelige»

    Tull, danske og svenske karakterer snakker jo ikke sånn sammen, selv om det er for barn.

    På den måten viderefører Bergren en kultur der norge har vært i særstilling i formen man snakket sammen i drama.

    Jeg tror derimot at Bergren tenker: «vi trenger å komme fort i gang med historien og jeg vet ikke hvordan jeg skal sett opp de to hovedkarkaterene raskt og effektiv sånn at plottet mitt kan fortsette, derfor kommer vi unna med å gjøre det sånn, dessuten er det jo jeg som bestemmer og har makten over hvordan dette skal skrives så det er ingen som tør å «ta meg på det».

    Så lenge dette er metodikken hos ledene menneskene med makt i fiksjonsnorge, vil norge aldri kunne hevde seg for et større skandinavisk eller europeisk publikum.

    Utfordingen Bergren burde skrive om, er ikke å skrive kort og enkelt. Utfordringen er å skrive på en måte sånn at jeg tror på hva han skriver.

  2. Jeg er vel litt sikker på om Kristian Karlsens inndeling av dramatikkens historie som før og etter Stanislavskij har så mye for seg, særlig når det før refereres til som «gresk om du vil». Uansett har han helt rett i sin antagelse om at jeg på Dauinger forsøker å sette opp karakteren så fort og effektivt som mulig for å komme i gang med plottet. Det er veldig vanlig, for å si det forsiktig. At han ikke tror på måten de snakker på i denne serien beregnet på aldersgruppen 9-12, får heller være. Jeg kan imidlertid forsikre ham om at jeg vil fortsette å insistere på at Norges lengstlevende dramaserie med sine 2500 episoder over snart femten år er viktig, bjørnetjeneste eller ei. Men er det én ting jeg er relativt sikker på, er det at Stanislavskij aldri vil være nøkkelen til godt tv-drama. Her lener jeg meg i all ydmykhet på David Mamet, som har sagt det som trengs om alle mytene og bullshitet varianter av metoden har avstedkommet. Men vi trenger friske stemmer som virkelig vet hvordan godt drama skrives. Vi har jevnlig besøk av kapasiteter for å heve nivået på dramatikken på Cæsar – folk fra Broen og 24 nå i det siste. Kristian Karlsen er hjertelig velkommen til å komme innom for oss for å gå i dybden på dette og forklare oss hvordan vi sammen kan løfte norsk tv-dramatikk utover i verden. Gjerne med eksempler fra det han selv har produsert. Jeg tror sannelig vi betaler honorar, også, for dette vil jeg høre.

  3. Det er klart at Hotel Caesar er viktig som dramaskole, men jeg er likevel ikke sikker på at dramaturgien der kan overføres til alt annet. Hotell Caesar har jo økonomiske begrensninger på hver episode, mens Broen f. eks er mere påkostet. Dramaturgien er tilpasset en økonomisk realitet. Ceasar ligger kanskje nærmere Days of our lives enn Hotell Babylon. Caesar må jo være en kjempegod øvelse i disiplin, det tviler jeg ikke på.

    Noen ganger er det også lettere å slippe unna med en replikk om skuespilleren greier å fremstå oppriktig. Se f.eks på alt tullet som blir sagt i scifi serier, men som amerikanerne likevel greier å få oss til å tro på. Greier man å fake oppriktighet kan man slippe unna med den mest usannsynlige historien som finnes.

  4. Arne: Jeg anser meg ikke for å være i målgruppa for Hotel Cæsar, men jeg mistenker deg for å mene at jeg er det. I hvert fall ser det ut til å være din store kampsak for tiden; å overbevise oss alle sammen om at Hotel Cæsar er like bra som for eksempel Borgen. Du bruker mange bokstaver, ladet med energi, i flere kanaler, så det er tydelig at du mener det. Og at du mener det er viktig. Jeg har derfor tatt deg på ordet og gjort et par forsøk.

    Men beklager: det hjelper ikke. Det når, i motsetning til Borgen, ikke fram til meg. Du skriver her en masse om manusprosesser, kausalitet og plot og sånn. Fint. Jeg tror på deg. Men hvorfor er Hotel Cæsar meg likevel så knekkende likegyldig?

    Jeg tror det først og fremst handler om alt det du ikke skriver ett ord om; det vi for tiden kaller x-faktoren. Det som kanskje gjør det til kunst, eller i det minste noe som likner kunst: Castingen, de tause mellomrommene, kameravinklene, lys og skygge, lydarbeidet, musikken, og det vi kanskje kan oppsummere som en regissørs personlige avtrykk. I den sammenhengen er Hotel Cæsar i mine øyne fullstendig flatt. Bildet, skuespillerprestasjonene, lyden, musikken, alt dette som potensiellt leder meg inn til historien; ingenting av dette fanger meg. Ingenting. Og jeg kan love at dette ikke bare gjelder meg! Men la meg også føye til: Jeg skal ikke avvise helt at denne hotellhistorien kunne fanget meg dersom mer av dette hadde vært på plass, men jeg tviler. Det er noe med miljøet på Borgen som virker uendelig mye mer tiltrekkende enn dette hotellet.

    Når det er sagt har jeg ingenting i mot Hotel Cæsar. Det må gjerne eksistere for meg. Bare jeg slipper. Men jeg synes likevel det er forunderlig at du ser det som din store oppgave å overbevise oss andre om det storartete i dette prosjektet. Er det ikke nok at Hotel Cæsar har begått den store bragden å holde seg i live og interessen fanget hos hundretusenvis av mennesker i 15 år? Om du trenger mer legitimitet enn det, så har jeg full forståelse for det. Men jeg er redd den ikke finnes.

  5. Chris: Jeg har ikke et øyeblikk hevdet at Cæsar er like bra som Borgen. Jeg sier, vel vitende om at det kan være provoserende og med kalkulert risiko for å bli misforstått, at vi noen få ganger er er vel så gode. Om andre synes det er interessant, får de selv vurdere. Det er helt åpenbart, ihvertfall, at det engasjerer. Jeg mener det er nyttig, når vi stadig snakker om norsk tv-drama, å benchmarke litt – til og med snakke noe av det vi gjør her opp. Det er heller ikke sånn at vi skal ligge nesegrus for f.eks Forbrytelsen 3 og alt danskene gjør. Forbrytelsen 3 er tidvis svært svakt skrevet, hevder flere og flere av dem jeg liker å lytte til. Men du verden så lekkert den siste sesongen er. Du må gjerne slippe å se Cæsar, Chris. Men når vi stadig diskuterer hva vi kan lære av danskene, er det særlig én ting, tror jeg: Det går en rett linje fra serier som Cæsar og opp til Forbrytelsen og Broen og Borgen og Krøniken og … Jeg mener Cæsar er det beste stedet for oppnå den mengdeerfaringen som norske dramatikere trenger for å komme seg opp på et tilsvarende nivå. Men holdningen mange har, står dessverre i veien for å oppdage det.

  6. Takk for svaret, Arne. Mengdeerfaring? Altså at man må gjøre en ting veldig mye for å bli veldig god? Øving gjør mester? Joda, det er det vanskelig å argumentere mot. Men likevel, et tenkt eksempel: Dersom det du bedriver mengdeerfaring med er en lang rekke av likegyldigheter; hva da? Blir du bedre av det? Bedre til hva? Til å skrive kvalitetsdramatikk? M.a.o: At det går en rett linje fra Cæsar til Krøniken? Den er så drøy at jeg kan knapt tenke meg at dine medarbeidere i Cæsar er enige med deg. Jeg er klar over at flere store forfattere begynte med ukebladnoveller, eller russerevyer. Men det går vel ikke en rett kvalitetsmessig linje fra det ene til det andre av den grunnen? Likevel: Argumentet ditt om mengdeerfaring har noe for seg. Jeg skjønner likevel ikke hvorfor det gjør Hotel Cæsar til slik et høykvalitetsprodukt.

  7. Ja, men Chris – jeg sier ikke at Cæsar et høykvalitetsprodukt. Jeg sier at av og til er vi inne i sonen og leverer scener som er bedre enn noen av scenene i f.eks Borgen. Dette er jo først og fremst en veldig industrielt orientert betraktning – og har selvfølgelig ingen relevans for folk flest (vel bortsett fra at «folk flest» faktisk ser på Cæsar – jfr rartingen). Flere av mine medarbeider på Cæsar er enig med meg. Dette snakker vi mye om. Jeg synes det er interessant at det jeg regner som de beste forfatterne på serier som Broen, Borgen, Krøniken m.fl serier faktisk kommer «rett fra» serier som Rederiet og Taxa. Jeg mener man kan si det går en rett linje når mengdetreningen gjøres i de samme produksjonsselskapene og av de samme teamene som i neste omgag utvikler seriene vi ser på som kvalitetsseriene. Jeg mener faktisk det er rart å argumenter mot det, Chris. På Metronome skriver også folk på Cæsar i den ene uken, for å gå gjennom kantina og inn på Rubicon for å skrive såkalt kvalitetsdrama i den neste uken. Vi skriver på samme måte, med de samme folkene, utfra den samme dramaturgien – så det jeg vil undersøke er i grunnen nettopp hva som gjør at den ene serien oppfattes som så mye bedre enn den andre. Jeg spissformulerer nok litt, slik at vi skal få opp øynene for forskjeller og ulikheter. Men ser vi på manusene alene, kan jeg love deg at du ikke greie å skille enlete av scenene i Borgen og pågående sesong av Forbrytelsen fra scener fra høsten innspilling på Cæsar. Noen av oss synes dette er svært interessant. Jeg har full respekt for at du mener alt dette er irrelevant. Men dette diskuteres på ulike måter i tv-bransjen over hele verden nå. Det vi kaller såpedramaturgi, er uten tvil blitt dramaturgien for de fleste seriene vi forbinder med kvalitet. Jeg har nå møtt nok dramaturger og produsenter og forfattere fra hele verden til å vite hvile strukturer vi jobber etter. Downton Abbey, Borgen og Cæsar er snekret over samme lest. Det betyr ikke at jeg ikke ser kvalitetsforskjeller. Men jeg påstår at man ikke kommer særlig langt innen tv-drama om man ikke forstår disse strukterene eller om man har et for distansert forhold til det vi kaller såpe. For å være tydelig: Jeg tror det er så godt som umulig å skrive bra tv-drama uten å ha klatret i dette hierarkiet. Det er ikke uten grunn at skaperne av de beste seriene har titusenvis av timer mengdetrening fra serier som Cæsar, Taxa, Dynastiet, Rederiet, Dallas, ER osv. For meg er talent ført og fremt en romantisk illusjon. Det handler om gjennomføringsevne, stamina og praktisk erfaring kombinert med nettverk og flaks. Først og fremst.

  8. Dersom du ikke sier med rene ord at Cæsar er et høykvalitetsprodukt, så låter det pinadø sånn likevel. Men du antyder at du driver med en oppsnakking av produktet, så da er det vel derfor det virker sånn. Men i mitt forsøk på å ta deg på ordet holder jeg imidlertid fast på det jeg skrev tidligere, og som du strengt tatt ikke har kommentert: Det lille ekstra, som har så stor, ja avgjørende betydning. Den visuelle spenningen, lyden, lyset, de ordløse pausene osv. osv. I mine øyne er den delen av det hele ganske så flatt og livløst. Og for meg ser det ut som det fortsatt koker bort i det veldige fokuset på «kunsten å skrive enkelt». Men lykke til i den videre prosessen med utvikling av Hotel Cæsar-produktet. Jeg titter innom en gang imellom.

  9. Jeg skjønner hva du mener, Chris – vi jobber mye med lys, bildeproduksjon og regi for tiden – vi innfører endel nye grep og har også funnet tilbake til ting som har vært gjort før. Det som sendes på tv nå, ble produsert for snart ett år siden. I høst har vi jobbet mye med å fortelle i sekvenser, vi har gjort ulike nye tilnærminger til mer filmatiske grep – vi har tatt ned antallet scener og vi pauser vesentlig mer, så du er absolutt inne på noe. Så når jeg beretter storkjeftet og høylytt og deler betraktninger fra produksjonen av Cæsar – snakker jeg først og fremst om hva jeg har sett og vært med på å produsere i år. Det er ennå en stund til det kommer på skjermen. Vi kommer nok til å invitere bransjen til noen visninger og dele erfaringer, vi gjør både feil og fremskritt i skjønn forening. Det har man forsåvidt hele tiden gjort. Ser du på Cæsarepisoder fra fem år siden og det som sendes nå, er det et hav av forskjell. Men jeg er åpen for at mange av disse forskjellene først og fremt er relevante for bransjen og alle som er opptatt av det industrielle her, litt på bekostning av det kunstneriske. Man kan kanskje si at Cæsar tidligere var skrevet som bildelagt radioteater – det er den klassiske såpen – man var ikke veldig opptatt av bildefortellingen – scenen var veldig effektive med mye informasjon og vegg-til-vegg-dialog. Et mer moderne uttrykk, i tråd med de seriene vi sikkert er enige om at er bra, stoler vi nok noe mer på bildefortellingen og ja … nettopp … (…) pausene og det …. (usagte). Men takk for at du bryr deg om det vi gjør.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY