Har du sett traileren!?

-Traileren er en viktig del av mediekretsløpet rundt filmen, og fortjener derfor også å bli satt fokus på. Men jeg opplever at stadig flere fora som ellers bedriver filmjournalistikk og filmkritikk ukritisk legger ut trailere for filmer som de ”har forventninger” til, mener Anne Gjelsvik.

”Hva mener du om traileren til Iron Man 3”? spør filmpolitiet meg på Twitter. ” Hver uge sætter Ekko fokus på en ny trailer – denne gang den kontroversielle Gangster Squad. Hvad synes I om den?” spurte det danske filmmagasinet meg to timer før.

Hva … er det de maser med, spør nå jeg. Som oftest mener jeg ikke så mye om filmtrailere, utover at de som oftest er for lange. De gangene jeg har vært på kino i USA mener jeg litt mer om temaet, for der virker det som om de er dobbelt så lange og kanskje tre ganger så mange før kinofilmen begynner. Jeg er kanskje litt for puristisk, men jeg er ikke så glad i hype og liker å møte filmen som noe nytt og eget. Det betyr ikke at jeg ikke synes vi skal snakke om trailere, diskutere dem eller analysere dem.

Traileren er en viktig del av mediekretsløpet rundt filmen, og fortjener derfor også å ”bli satt fokus på”. Jeg har selv veiledet en masteroppgave i filmvitenskap om temaet, Lasse Rindhals ”The eye of man has never seen its equal!” Den amerikanske filmtrailerens funksjon, retorikk og estetikk i den nye mediekulturen (2008). Og jeg kan se mange interessante perspektiver å diskutere trailere ut ifra, for eksempel hvordan norske filmtrailere ser ut og hva det betyr, eller hvilke konvensjoner som selger film.

Men jeg opplever ikke at det er det som skjer. Jeg opplever at stadig flere fora som ellers bedriver filmjournalistikk og filmkritikk (og ut fra sakens natur særlig de som gjør det på nett) ukritisk legger ut trailere for filmer som de ”har forventninger” til. Ekkofilm.dk sin sak om Gangster Squad gjør ingen form for analyse av traileren, den bare legger den ut med noe informasjon om at filmen har vært på vent etter sommerens kinomassakre, og kort info om hvem som er med. Om traileren i seg selv nevnes kun at den har 40-talls estetikk og Jay-Z på lydsiden. Filmen har dansk premiere i februar 2013, og jeg kan vanskelig se at denne ”saken” er noe som helst annet enn en forhåndsomtale som holder filmen varm fram mot premieren, noe som sikkert passer markedsavdelingen i Warner Brothers fint. Siden filmen er utsatt på grunn av en skytetragedie kunne det nettopp være interessant å se hvordan gangsterfilmen markedsføres.

Her hjemme er det Montages.no (vi som elsker film) som fører an i denne formen for ”journalistikk”, for eksempel kan man når jeg skriver dette blant annet finne følgende forsidesaker under rubrikken kortklipt. Strålende ny trailer til Tarantinos Django Unchained”, Første teaser-plakat til nytolkningen av Carrieog ”Leken amerikansk trailer for Leos Carax’ Holy Motors«. Dette er lett upretensiøst småstoff, og det gjør kanskje ikke noe at nettstedet som har som egen teaser (eller som mål?) å være ”Nordens fremste nettsted om film” har slik stoff også, for de har mye annet godt stoff (her må man med skam melde fra om at man også selv har bidratt).

Men det er likevel to grunner til at dette stoffet smått forundrer og ikke så rent lite irriterer meg. For det første er det mye av det. I sommer når det var litt stille i landet og på filmfronten, dominerte dette stoffet sidene på nettstedet. Og for det andre fordi Montages så hardt har gått ut og selv kritisert norsk filmkritikk for ikke å være seriøs nok og potent nok (for eksempel i Filmfrelst #53: «Tilstanden i norsk filmkritikk» og i artikkelen «Den akutte krisen i norsk filmkritikk» ). Jfr. også egenbeskrivelsen man får opp når man googler Montages: ”Vi setter filmen i høysete, uten tabloide forstyrrelser eller politiske hensyn”.

Kanskje er det ikke tabloid når Montages har to saker om trailerne til The Dark Knight Rises, en i mai (Melankolsk trailer til The Dark Knight Rises) og en i juni (Ny trailer til The Dark Knight Rises). Eller når det heter om Skyfall-teaseren at den er elegant og om traileren at Bond er spenstig. Eller at det i de to sakene om Prometheus-trailerne heter henholdsvis at ”En gnistrende ny trailer gjør nedtellingen til Ridley Scotts sci-fi Prometheus en smule mer utholdelig” og ”Den nye traileren til Prometheus etablerer enorme forventninger om sommerens absolutte høydepunkt”. Nå strides de lærde om hvorvidt denne filmen faktisk var sommerens høydepunkt, men kan jo skjønne at slikt stoff er populært på nettstedet siden det skaper en del kommentarer og diskusjoner. For mange av Montages lesere er dette godt stoff, men jeg tror det bidrar til å smalne inn publikumsgrunnlaget for nettstedet. Og viktigere, jeg tror også at et slikt fokus bidrar til å flytte filmjournalistikken i en retning den ikke bør gå.

For meg er det forstyrrende, jeg elsker film, men jeg elsker ikke trailere. For meg er trailere først og fremst markedsføringsredskap, som vi kan si noe om og diskutere, men dersom man skal drive journalistikk skal man forholde seg kritisk også til disse. Kanskje særlig med tanke på at alle disse forventingsskapende trailerne kommer fra de store kommersielle selskapene. Man må gjerne heie på Hollywood i disse krisetider, men da skal man være bevist på at man gjør det, og det er kanskje ikke journalistenes rolle. Det har vært mye snakk om hva nettpublisering kan bety for filmjournalistikken og mye positiv har vært tenkt om mulighetene; den kan bli mer fristilt, den kan bli lengre, den kan bli dypere og grundigere, den kan bli mer visuell. Men den kan altså også bli mer kommersiell.

Saker av typen ”Å jeg gleder meg sånn” og ”Jeg kan nesten ikke vente til filmen kommer på kino” er kanskje mer potent enn gjennomsnittlig norsk filmkritikk, men det er ikke journalistikk. Det er fankultur.

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg:

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

Skriv kommentar

  • Kristoffer Jul-Larsen 24. okt 2012
  • Karsten Meinich 25. okt 2012

    Som redaktør for nettmagasinet Montages.no er det naturlig å ta opp tråden og besvare Anne Gjelsviks ovenstående blogginnlegg her på Rushprint, ettersom hun refererer flere ganger til vårt tidsskrift.

    Først: Et premiss for oss på Montages er at vi så langt det er mulig skal bry oss om det vi skriver om, og velge bort det vi ikke engasjerer oss like mye i. Gjelsvik har bidratt til Analysen på Montages – spalten som steg frem som vårt konkrete bidrag til utvidelsen av spennet i norsk filmkritikk i etterkant av debattartikkelen som hun peker til – og med det opplever jeg at hun bryr seg. Ingen overraskelse, selvsagt, for Gjelsvik elsker også film, hvilket både fremkommer av hennes virke som professor i filmvitenskap ved NTNU og hennes engasjerte tilstedeværelse i sosiale medier. I dette innlegget viser hun dessuten at hun også bryr seg om hva vi skriver på Montages, og det er oppmuntrende og motiverende å få bekreftet. Montages kan ikke leve uten høyst nødvendige kritiske blikk.

    Når det er sagt: Jeg leser Gjelsviks hjertesukk som en tekst om hvordan omtaler av trailere fyller hennes mediehverdag, og hvordan disse omtalene er utformet, i hvilken hyppighet de fremkommer og til slutt hva slags indikator de kan tolkes å være for nivået på norsk filmjournalistikk. I sin konklusjon etterlyser hun bevisshet og kritisk distanse til traileren som markedsføring, og konkluderer med at fankultur og journalistikk er separert av et slags juv. Samtidig indikerer hun at fankultur er mer potent enn gjennomsnittlig norsk filmkritikk. Så hvor står vi da? Her går ikke Gjelsvik videre inn i materien – det kunne vært interessant å høre enda mer.

    Jeg tror ikke korte, engasjerte nyhetssaker om trailere, rent sjangermessig, er velplasserte nok i havet av medieinnhold til å være riktig temperaturmåler på kvaliteten i norsk filmjournalistikk (og i alle fall ikke filmkritikk, som gjerne er definisjonen på filmomtaler/filmanmeldelser). Men der kan vi tåle å være uenige. Videre mener jeg at Gjelsvik nok undervurderer fankultur en smule, og muligens avslører et slags gap mellom generasjoner. Slik jeg ser det er det sameksistensen av disse elementene som er på vei mot å skape neste generasjons filmkultur. Uansett vil det alltid være like viktig å etterstrebe grundighet, og der tar vi til oss alle innspill vi kan få, og følgelig vil vi arbeide for å oppnå et enda høyere nivå hos Montages i fremtiden. Dette er noe vi jobber med hver eneste dag.

    Det jeg opplever som litt kjedelig for Gjelsvik i denne omgang er at artikkelen hennes tidvis er upresis, hvilket gjør den mindre effektiv enn den kunne ha vært som et debattskapende innlegg. Eksempel: Gjelsvik påpeker at vi har beskrevet Bond som «spenstig» i en artikkel om traileren til «Skyfall». Ja, det stemmer. Men det kan også bemerkes at vår artikkel, som sammenlignet to forskjellige «Skyfall»-trailere, var på åtte romslige avsnitt – faktisk like lang som Gjelsviks innlegg ovenfor. Jeg kan tipse om flere langt kortere nyhetssaker om filmtrailere på Montages, men Bond-eksempelet slår tilbake på Gjelsvik, som her trekker frem en av de mange trailer-artiklene våre som nettopp tar opp våre forventninger og trailerens utforming på en nokså analytisk måte. I alle fall tar den seg tid til å sette snuttene i kontekst.

    Gjelsvik peker på artiklene som var på Montages i sommerferien. Ja, i sommer skrev vi – som mange andre – relativt ofte nyhetssaker om et knippe filmtrailere som vi fant interessante. Samtidig var vi også eneste norske redaksjon med skribent tilstede ved filmmusikkfestivalen i Krakow; vi skrev som eneste norske medium en full, inngående karriereretrospektiv om avdøde Tony Scott, og vi hentet frem og satte fokus på udistribuerte filmer som «Margaret» og «Once Upon a Time in Anatolia». Blant mye annet.

    Store nye sommerfilmer fra viktige mainstream-auteurer som Ridley Scott («Prometheus») og Christopher Nolan («The Dark Knight Rises») har vi også skrevet om trailerne til… korrekt observert. Det Gjelsvik unnlater å inkludere er at vi har fulgt filmene tett og skrevet om prosjektene over lengre tid. Da føles det naturlig også å skrive om trailerne. Like selvsagt er det å følge opp filmene når de omsider er vel fremme i kinosalen, med lange, inngående analyser og diskusjoner om filmenes kvalitet. Våre lengre artikler om «Moonrise Kingdom», «Prometheus» og «The Dark Knight Rises» er for oss en naturlig fortsettelse av et fokus som da allerede hadde blitt påbegynt lang tid i forveien.

    Jeg tror ikke trailer-artikkelen, i midten av en lang hale av artikler om et knippe filmer størstedelen av våre lesere gleder seg til (og deretter har sett, og kanskje kommet tilbake til Montages for å diskutere), setter kvaliteten på norsk filmjournalistikk i fare. Men hvis den gjør det, skulle jeg ønske Gjelsvik hadde gått grundigere inn i sin problemstilling og fremvist enda tydeligere og med flere eksempler hvor problemene sitter. Og ettersom de absolutt mest populære artiklene på Montages både er de tilsynelatende ”smaleste” og ”de bredeste”, kan jeg avkrefte at en sak om en trailer til «Hobbiten» eller «The Dark Knight Rises» utelukker lesere som vil undersøke en sak om referanser til en ukjent Murnau-film i Hitchcocks «Vertigo» eller en gjennomgang av Richard Fleischers mesterverk «10 Rillington Place» (1971). Jeg tror ikke Gjelsvik har til hensikt å undervurdere noen, men jeg tror hun bør ta hensyn til de mange avkrokene av det filminteresserte norske publikum.

    Fankultur er definitivt en av mange byggestener for de mangfoldige bestanddelene som utgjør bakgrunnen for mange av oss som er en del av Montages. Vi ønsker ikke å vise fankultur døren, men vi etterstreber samtidig å vise folk som interesserer seg for fankultur at en nyhetssak om at iranske Jafar Panahi, på tross av sensur, skal lage en ny film, kan stå side om side med en nyhetssak om den nye traileren til Steven Spielbergs «Lincoln».

    Til slutt må det jo også sies at det faktisk er veldig mange interessante aspekter ved filmtrailere som er mer enn verdt å skrive om. Det er en egen liten kunstform, lett sammenlignbar med musikkvideoer, og hvis vi først åpner døren kan vi bli sittende å diskutere interessante formmessige elementer ved filmtrailere langt inn i natten. Når vi evaluerer disse snuttene, kan vi nok også være flinkere til å innta en kritisk distanse når det passer seg, selv om lidenskapen og forventningene til filmskaperne vi beundrer prikker oss på skulderen.

    Når alt dette er sagt, ønsker jeg debatten Gjelsvik sikter mot velkommen. Og på Montages vil vi flekse musklene og jobbe enda litt hardere enn vi allerede gjør, og forsøke å fortsatt tilfredsstille leserne våre, også de som nødvendigvis ikke finner den store gleden i filmtrailere.

  • Anne Gjelsvik 25. okt 2012

    Takk til Kristoffer for et godt poeng, og påminning om en relevant link, og takk til Karsen for grundig og saklig svar.

    Vi er enige om at Montages selvsagt er mye mer enn trailerjournalistikken jeg kritiserer i mitt innlegg, og at journalistikk om trailere kommer i varierende kvalitet, og at den nevnte Bondsaken er bedre enn mange andre. Det betyr ikke at problemet ikke eksisterer, og jeg valgte kun tre fora som eksempler, hvorav Montages ble gjennomgått mest detaljert, blant annet fordi det er et nettsted jeg leser jevnlig. Tre, eller tredve, trailerartikler i Montages forandrer verken verden eller filmjournalistikken, men eksemplene reflekterer etter min oppfatning en større tendens, som jeg tror forsterkes av vår tids twitter og klikkekultur.

    Det kan også være grunn til å presisere; jeg er har ikke noe imot trailere, og jeg har ikke noe imot fankultur. Jeg tror nok at fankulturen har gode kår med den floraen av nettsteder og diskusjonssteder som finnes i dag. Jeg stiller imidlertid spørsmål om fan-reaksjoner på filmtrailere er god journalistikk, og om hva det betyr for filmkulturen når journalister lett ukritisk viderebringer filmindustriens markedsføringsmateriell.

    Skillet mellom filmjournalistikken, fankulturen og filmindustrien har aldri vært et juv. Tvert imot har det alltid vært tette bånd, jeg har verken troen på eller ønsker om et juv, men et lite stakittgjerde kunne kanskje være på sin plass? Og særlig mellom filmindustri og journalistikk. Filmfans har blitt gode filmkritikere. Filmkritikken bør farges av kritikerens subjektivitet, det har jeg alltid ment og alltid argumentert for når jeg har skrevet om den delen av journalistikken. Spørsmålet er i sterkere grad hvor mye filmkritikere og journalister skal la seg farge av den kommersielle markedsføringen. Forhåndsomtalen har alltid vært en særlig utfordrende del av filmjournalistikken, og det er lett å formes av filmindustrien egne forestillinger om verdi (”Sommerens mest spektakulære film!!”). Jeg innrømmer det gjerne, jeg er gammel nok til å ønske meg en kritisk presse, og filmjournalistikk som framstår som noe annet og mer enn markedsføring. Kanskje det går an å være både entusiastisk og kritisk på samme tid? Kanskje.

  • Trailer dude 5. nov 2012

    Det er vel ganske tydelig at Anne er professor og derfor bryr seg mer om andre ting enn akkurat trailere. Trailere er ikke bare et fantastisk salgsredskap, de sier også mye om hva slags type film man kan forvente å se, og jeg for min del synes det er en svært interessant og en god måte å følge med i bransjen på. Jeg kan gjerne sitte i timesvis på IMDB og se igjennom trailere, og nesten alle filmer jeg ser på kino eller hjemme er basert på short-lister jeg har gjort da jeg har sett disse trailerne.

    Hilsen en som elsker trailere!