Berg & Diesen: Kunsten å begå Forbrytelsen

Berg & Diesen: Kunsten å begå Forbrytelsen

Det har blitt mange feberredninger på målstreken, forteller Piv Bernth om «Forbrytelsen 3». Trygve A. Diesen og Ståle Stein Berg har møtt den danske dramamodellens jordmor, som her forteller om de kunstneriske og produksjonstekniske utfordringene ved å lage «Forbrytelsen 1-3». 

FADE IN: B&D`s  KONTOR, JAR:

– OK, Ståle,  Rushprint vil vi skal intervjue DRs nye dramasjef, Piv Bernth. Hva kan vi få ut av henne som ikke har blitt sagt så mange ganger før? Har vi ikke hørt festtalene om danskemodellen så lenge  nå at vi spyr? Jeg mener – knallbra serier, kudos, og ære være. Men hva hjelper det oss her hjemme? Hva kommer det ut av det? De fleste sier jo at de gjør som danskene likevel, det er bare ikke så lett å se for oss andre.

– Eg trur vi må sjå på kva det betyr i praksis. Korleis ser “One Vision” ut i det daglege arbeidet? I skriverommet. På settet? I klipperommet? Ikkje berre på seminar.

– Prøver du å si at vi skal servere noen fakta og la folk tenke og tolke selv? Om dette er en virkelighet de kjenner seg igjen i?

– Det er dristig, eg veit det. Men eg ser ikkje alternativet. Og etter å ha sett Bernth live, er eg sikker på at ho klarar fint på eiga hand å få fram poenget.

– Visste du forresten at DR tar produksjonsbeslutning etter 3-4 måneder?

– Det er tøft.

CUT TO: SEMINARROM, FORFATTERNES HUS:

Det viser seg å være enkelt å få fakta ut av Piv Bernth. Den nyslåtte dramasjefen er direkte i blikket og klar i talen – ærlig og uten koketterier. No wonder. Hun har produsert tre sesonger av Forbrydelsen, Nikolai og Julie og mere til. I tillegg har hun nærmere ti års erfaring som regissør før produsentkarrieren. Vi møter ei dame som snakker, puster og lever TV-drama. Og det merkes. Hun kan det til bunns. Og fakta deler hun gjerne – så lenge vi ikke spør hva ting koster. Pengebruken holder DR for seg selv – det er policy. Men hun snakker hele tiden om visjon og signatur i det arbeidet DR gjør, og er tydelig på at i prosjektet er det opphavsmannens visjon som er viktigst. Og det gjenspeiler seg i hvordan ting gjøres. Opptil flere satte kaffen i halsen av pur glede/frykt/forskrekkelse over å høre at i DR er dramaturger sett på som overflødige. Det er visjonsbæreren som teller, og Piv selv mente hun ikke var stort til produsent om hun ikke på egen hånd kunne lese og ta stilling til kvalitetene i et manus.

– Vi fikk en usunn forventning til oss selv. Nå stod en hel verden og maste. “Kom-kom-kom-kom – vi gleder oss, vi gleder oss.”

Berg & Diesen (B&D): La oss bruke Forbrydelsen som eksempel. Hvor mange episoder er ferdige når dere går i gang med innspilling?

Piv Bernth (PB): På sesong tre hadde vi bare en episode ferdig da vi startet.

B&D: Èn!! Det er ingen som får hjerteattak av det?

PB: Jo, hele tiden. (Ler). Det har vært sinnsykt – og på treeren har det vært verre enn noensinne. Vi har vært fullstendig knekt.  Da vi avsluttet innspillingen i september, var vi virkelig ferdige, og så utmattet at det var helt vanvittig.

B&D: Det gir jo en enorm dynamikk til skrivingen. Å vite at man skal i gang med å rulle kamera nærmest før man har satt første episode. Hvordan ser skriveperioden ut?

PB: I utgangspunktet har vi tre uker storyline til first draft. En uke til annet draft, og en uke til tredje draft, og så noen dager til et final draft. Sånn starter det – men så begynner det å «gå sterkt» – og så lenger ut i serien har vi kanskje ti dager til storyline, fem dager til first draft – tre dager til annet draft, tre dager til tredje draft  og 48 timer til final draft. Så fort går det mot slutten. Altfor fort.

B&D: Hva vinner man på å jobbe sånn – som jo amerikanerne også gjør? Da kan man justere underveis, f.eks i forhold til en karakterer som funker bra eller dårlig? Manusprosessen blir en del av produksjonen…

PB: Det er bra, det er det gode. Men man taper også noe. Man taper refleksjonen og ettertanken, og det er derfor man får så mange av de lyserøde sider i manus – fordi man plutselig kommer på noe. Og så skal det bare skrives inn. Ut med det som ikke funker, inn med noe annet. Men det blir for mange feberredninger på målstreken. Samtidig har Søren (Sveistrup, hovedforfatter på Forbrydelsen) jo også en arbeidprosess som gjør at ting først skjer i hans hode når maskinen kjører. Når han vet at det kommer en produksjon dundrende som et ekspresstog mot ham – da skriver han. Men om han har altfor god tid, og det ikke er noe press, så blir han ved med å «nei, la oss gå en annen vei. La oss prøve en gang til…» Som er hans store styrke, men som jo også er et problem.

B&D: Er det vanskelig å gi samme grad av tillit til andre forfattere?

PB:  Ja, helt klart. Vi kan gjøre det fordi vi vet han tåler å jobbe under stort press, og fordi vi vet at han er så fremragende dyktig som han er. Han er en av de beste forfatterne i verden akkurat nå, synes jeg. Men denne gangen tror jeg også han selv har blitt forferdet over hvor tett på det har vært. Det var tett på i den første, enda tettere på i toeren, og denne gangen har det altså været helt tosset. Men det er også fordi vi har blitt rammet av vår egen suksess.

Mellom sesong 2 og 3 eksploderte den internasjonale interessen. Det gir prestasjonsangst, og en selvbeskuelse som ikke er god for den kreative prosessen. Det bremset oss. Hvis man står og kikker inn på seg selv, og ikke bare kjører sitt eget løp og lar resten av verden være, flyter det ikke.

Med de to første fløt det – vi gjorde vår egen greie. Men med den tredje – etter at vi fikk denne BAFTA, og remake og hele verden begynte å kikke på oss, da begynte vi alle litt sånn “… mmmhh”

Vi kunne ikke helt tåle det. Vi fikk en usunn forventning til oss selv. Forbrydelsen har hele tiden vært ambisiøs, og vi ville utfordre oss selv, ikke stivne i et formular. Men nå stod en hel verden og maste. “Kom-kom-kom-kom – vi gleder oss, vi gleder oss.”  Det blir hemmende, ikke sant?  Og det har også forsinket oss på en dum måte.


Bakerst fra venstre: Hovedmanusforfatter Søren Sveistrup, skuespillerne Stig Hoffmeyer, Jonathan Spang, Morten Suurballe, Sigurd Holmen le Dous, instruktør Mikkel Serup, forrest fra venstre: producer Piv Bernth, skuespillerne Trine Pallesen, Sofie Gråbøl og Nikolai Lie Kaas.

B&D: Er det forresten DR eller Sveistrup som eier rettighetene til Forbrytelsen?

PB: Rettighetene eier DR. Men det skal alltid betales noe til forfatteren – og vi har en avtale som gjør at han har innflytelse på hva som skjer med serien. Om noen plutselig vil lage en musikal… (ler) Eller remake. Det kan han i prinsippet ikke sette seg imot, men vi ville aldri gjøre det om han virkelig ikke ville. Og han får – og skal ha – godt med penger for det. For det er hans originalitet alt bygger på. Vi vil aldri ha interesse av å gjøre noe som er imot skaperens tanke. Men det med remake har vi alle sett på med stor interesse – hvor vil de bringe det hen?

B&D: For de har gjort en god del endringer (The Killing; den amerikanske versjonen av Forbrydelsen).

PB: Ja, men de startet med å gjøre mye likt. Men så i annen del… der skulle de gjøre det veldig amerikansk. Og det er jo litt ergerlig, men sånn er det. De ble vel nervøse…

B&D: Men nå til innspillingen. Hvem setter sammen teamet – regissør, foto, skriverom?

PB: Hovedforfatteren gir seg selv. Det hender ofte at hovedforfatteren ønsker å arbeide med spesielle episodeforfattere. Men vi kommer ofte med bestemte forslag, nettopp fordi vi har denne tanken om talentutvikling. Derfor vil vi ofte si «kan du ikke tenke deg å jobbe med hun her» fordi vi vil prøve dem sammen. Noen ganger kan de nye komme inn senere i forløpet – man starter opp med dem man helst vil, og så får de andre lov etterhvert. Men det er superviktig at det er en god kjemi mellom forfatterne.  Eller rettere sagt, at hovedforfatteren har en god kjemi med de andre – og at alle forstår historien som skal fortelles.

Ikke minst: at det ikke er en hvilken som helst historie – men denne her. Det er viktig.

Regissøren blir for det meste bestemt av hovedforfatter og produsent i fellesskap. Det er sjeldent at skuespillerne har noe de skulle ha sagt – men en Sofie Gråbøl kan godt ha en finger med i det hele. For det meste er det Sørens Sveistrup og meg som bestemmer. Og den første regissøren – den konseptuelle regissøren – er selvfølgelig den aller viktigste. For det er han de andre kikker etter.

B&D: Følger den konseptuelle regissøren opp hele prosjektet – og de andre regissørene – eller er han bare inne og gjør de første episodene?

PB: Nei, bare de første. Men den konseptuelle regissøren er med nesten fra starten, i utviklingen av manus og karakterene. Det er viktig å få regissøren med fra en tidlig fase for å skape visualiteten i det hele.

B&D: Vil det si at de også har et eierskap til prosjektet?

PB: Ja, det vil vi gjerne at de skal ha. Men det er ikke alltid de føler det slik, siden de opplever  at de skal hoppe av, mens vi andre skal videre.

B&D: Vi tenker også på det rettighetsmessige.

PB: Ved konseptsalg, ja. Ved remakesalg har vi gitt den konseptuelle regissør 10% av inntektene. Det er jo fordi de som forelsker seg i en serie, gjør det fordi de SER noe. Men forfatterene får selvsagt den største prosentandel, det er klart.

Fotograf velges ofte av instruktøren, men skal godkjennes av oss – for vi vil være sikre på at fotografen kan forløse det visuelle konseptet vi vil ha. Og fotografen peker på sin lysmann. Regissøren kommer med forslag til klipper – men det blander vi oss også en del i, fordi det ofte er Søren og meg som sitter mest med klipperen til slutt. Så vi skal også vite at det er en som både kan klippe, og som vi kan snakke med. Kjemi – igjen.

– Fotograf velges ofte av instruktøren, men skal godkjennes av oss – for vi vil være sikre på at fotografen kan forløse det visuelle konseptet vi vil ha

B&D: Ingen av disse er ansatte på DR?

PB: Nei, på vår produksjon er det kun meg, line produceren og en script og en grip fra DR. Og vår sjef for post-produksjon. Resten er innleide.

B&D: Og forfatterene?

PB: De er alle freelancere. Selv om om Søren har arbeidet på DR i tolv år, er han ansatt fra prosjekt til prosjekt.

B&D: Hvem styrer castingen?

PB: Hovedcastingen gjør den konseptuelle regissøren, hovedforfatteren og jeg. Jeg er selv opprinnelig regissør, så akkurat der blander jeg meg veldig inn. Episodecasting gjør episoderegissøren, som spør alltid meg. Og er jeg i tvil, spør jeg hovedforfatteren.

B&D: En venn av meg er episodeforfatter på amerikanske serier – og der styrer gjerne han castingen på sine episoder.  Men slik er det ikke hos dere?

PB: Nei-nei.. Slett ikke. Våre forfattere skriver jo som sinnsyke. Det er regissørene og jeg som går som bindeledd mellom settet og skriverommet. Søren har et kontor og storylinerom i TV-byen. Han sitter med en episodeforfatter og storyliner en episode. Så går episodeforfatteren hjem og skriver episoden – og da storyliner Søren med den neste forfatteren. Så når den ene skriver, storyliner den andre med Søren – og med meg. Jeg går også inn og ut av rommet.

B&D: Så dere har ikke ”writer´s room” i amerikansk forstand med 7-8 forfattere?

PB: Nei, det er tre forfattere som har skrevet Forbrydelsen. Og det er kun de tre.

B&D: Hvor stor er staben forøvrig?

PB: Det er forskjellig. På Forbrydelsen 3 var det et stort team – men der har vi også hatt en slags second unit. Og noen ganger tar vi bare med fem mann ut. Vi var nettopp i Stavanger, og da var vi seksten mann, fem av dem var skuespillere. Så elleve til sammen, pluss noen lokale som hjalp. Men egentlig en ganske liten stab.

Forbrydelsen kjørte vi to kamera – to Red. På lys hadde vi en lysmester, en belyser og to assistenter. På lyd kun to mann – en mester og en microportmann (som styrer myggene). Og en stor scenografiavdeling med scenograf,  to set-rekvisitører, to i felten og to locations scouts. På vår nye serie, Veronica, har vi bare ett kamera og liten bemanning, fordi de er mye i studio. Dette varierer veldig fra prosjekt til prosjekt.

Borgen kjøres det omtrent som hos oss – men kanskje litt mindre, fordi de ikke er så mye på location.

B&D: Microportmann? Dere kjører på mygg?

PB: All lyd gjøres med mygg – på alle våre dramaserier, for det gir skuespillerne frihet. Vi bruker lite bom, og minst mulig ettersynking. Men når vi var i Stavanger i høst, ble vår lydmann så syk. Vi var på en båt, og han lå og brakk seg over rekka. Så han fikk ikke nærme seg skuespillerne. Dermed stod vi andre og boomet – mens han satt og rørte med sine fadere. Da måtte alt ettersynkes. Men vi liker ikke å ettersynke, vi er ikke så gode på det i Danmark.

B&D: Og det er ikke lett å matche opp med mygg-lyden…

PB: Det er nettopp det. Men vi har likevel noe ettersynk på hvert eneste avsnitt. Plutselig mangler vi en replikk, eller må skrive noe om.

B&D: I Norge er man bekymret for nattopptak – det er så dyrt. PB: – Sånt foregår jo om natten. Mørkets gjerninger, ikke sant?

B&D: Hvor mange minutter tar dere opp hver dag?

PB: Det svinger litt. Mellom 2-8-10 minutter.  Vi bruker rundt femten dager på hver episode. Tre uker.

B&D: Med episoder på ca 55 min blir det mellom 3 og 4 minutter per dag i gjennomsnitt.

PB: Ja. I treeren hadde vi blant annet noen store stuntscener – hvor vi kun fikk 3-4 minutter på to netter.

B&D: Apropos netter. En ting vi har merket oss med Forbrytelsen – i motsetning til det vi pleier å gjøre her hjemme – det er veldig mye nattopptak.

PB: Ja.

B&D: I Norge er man bekymret for det – det er så dyrt. Men man kan vel ikke lage krim uten nattopptak?

PB: Nei, sånt foregår jo om natten. Mørkets gjerninger, ikke sant? Vi gjør nattopptak, men begrenser det til to netter per episode. Noen ganger er vi glade for vinteren, hvor det blir tidlig mørkt, så er det ikke like dyrt. Da kan man starte kl 14. Og mye er jo innendørs – da mørklegger vi. Vi velger ikke locations som ikke kan mørklegges. Det må ikke være glass over det hele osv. Slike hensyn styrer mye.

B&D: Hvor lange er opptaksdagene?

PB: Ni timer, inklusive 45 minutters lunsj. Men vi har mulighet til å ha 10 timer på location. Og nå har vi vært riktig mye på location. Forbrytelsen 3 har kun én dekorasjon – som er politigården – resten er location.

B&D: Har dere noen regler på det i skriveprosessen? Studio versus location?

PB: I starten hadde vi tre store sett: Rådhuset, Larsens hjem med garasjen/verkstedet og politigården. Da skulle 2/3 av avsnittet være i studio, 1/3 ute. På toeren laget vi bare to sett – politigården og justisministeriet. Og så sa vi 50-50 – halvdelen ute, halvdelen hjemme.

Men så skjer det – og det vet dere vel som forfattere – at når man han skrevet noen avsnitt, så blir det kjedelig med disse dekorasjonene. Så vil man ut – og jeg gadd ikke ha den krangelen gående med forfatterne. Så i sesong tre var det visuelle konseptet at vi skulle være mye ute – mer på location – og vi skulle bare ha ett sett.

Vi bestemte oss for å ikke bygge noe, heller gjenbruke politigården. Vel, vi utvidet den litt, og så tok vi hele byggebudsjettet og laget en egen locationavdeling. Vi hadde to faste locations der Zeuthens bor og de arbeider. I siste sesong var det 20% i studio, resten på location. Det gir en stor vitalitet i billedspråket.

– I sesong tre var det visuelle konseptet at vi skulle være mye ute – mer på location – og vi skulle bare ha ett sett.

B&D: Hva med klippetid?

PB: Vi klipper seks uker per episode og bruker fire uker på lyd, samt en uke på colour grading. Lyd gjøres inhouse – og på klipp og grading er utstyret inhouse, men vi leier inn folkene. Vi har ikke faste klippere. Det har vi hatt, men det duger ikke. Også fordi regissørene gjerne vil ha en klipper med.

B&D: Nå som siste sesong av Forbrydelsen er over – hvordan finner dere nye prosjekter?

PB: Igjen – det styres i sin helhet av “One Vision”. Vi lever av at folk har noe på hjertet, noe de brenner for. Så da må vi være der ute. Få med oss hva som rører seg. Hvem som holder på. Det kan være vi hører om en spillefilm, som vi ser en mulighet for på TV. Eller de kommer til oss og så setter vi oss ned sammen. Pitching driver vi ikke mye med.

B&D: Og hvor lang tid bruker dere på å velge ut nye prosjekter? Når tar man en beslutning?

PB: Så fort som mulig, egentlig. Gjerne etter 3-4 måneder. Vi får inn en idè – så kaster vi noen penger etter det – så det kan utvikles i 3-4 måneder. Da må det ha en form når det kommer tilbake som gjør at vi kan presentere det for DR Medier (kringkaster). Og så kommer det riktig i gang. Går det bra, investerer vi mer penger,  før vi pitcher det en gang til noen måneder senere – og så kommer endelig greenlight. Men etter at vi først har satt det i gang – etter de første 3-4 måneder – er det sjeldent at det blir lagt ned.

B&D: Er din bakgrunn som produsent viktig for å lykkes som dramasjef?

PB: Det er en stor hjelp, i alle fall. Min forgjenger, Ingolf, var en teoretiker. Men han jobbet annerledes enn meg. Han ryddet banen så vi andre kunne arbeide. Jeg går mer inn i dialog med forfatterne og produsentene nå fordi jeg har bedre forutsetning for det. Leser manus og kommenterer på dem. Jeg går inn i en tidlige fase og snakker med nye forfattere, etc. DR skal bruke den kompetanse jeg har.

Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med Dramatikerforbundets seminar «Hva er det med dansk tv-drama?».

 

 

 

 

1 kommentar til Berg & Diesen: Kunsten å begå Forbrytelsen

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Berg & Diesen: Kunsten å begå Forbrytelsen

Berg & Diesen: Kunsten å begå Forbrytelsen

Det har blitt mange feberredninger på målstreken, forteller Piv Bernth om «Forbrytelsen 3». Trygve A. Diesen og Ståle Stein Berg har møtt den danske dramamodellens jordmor, som her forteller om de kunstneriske og produksjonstekniske utfordringene ved å lage «Forbrytelsen 1-3». 

FADE IN: B&D`s  KONTOR, JAR:

– OK, Ståle,  Rushprint vil vi skal intervjue DRs nye dramasjef, Piv Bernth. Hva kan vi få ut av henne som ikke har blitt sagt så mange ganger før? Har vi ikke hørt festtalene om danskemodellen så lenge  nå at vi spyr? Jeg mener – knallbra serier, kudos, og ære være. Men hva hjelper det oss her hjemme? Hva kommer det ut av det? De fleste sier jo at de gjør som danskene likevel, det er bare ikke så lett å se for oss andre.

– Eg trur vi må sjå på kva det betyr i praksis. Korleis ser “One Vision” ut i det daglege arbeidet? I skriverommet. På settet? I klipperommet? Ikkje berre på seminar.

– Prøver du å si at vi skal servere noen fakta og la folk tenke og tolke selv? Om dette er en virkelighet de kjenner seg igjen i?

– Det er dristig, eg veit det. Men eg ser ikkje alternativet. Og etter å ha sett Bernth live, er eg sikker på at ho klarar fint på eiga hand å få fram poenget.

– Visste du forresten at DR tar produksjonsbeslutning etter 3-4 måneder?

– Det er tøft.

CUT TO: SEMINARROM, FORFATTERNES HUS:

Det viser seg å være enkelt å få fakta ut av Piv Bernth. Den nyslåtte dramasjefen er direkte i blikket og klar i talen – ærlig og uten koketterier. No wonder. Hun har produsert tre sesonger av Forbrydelsen, Nikolai og Julie og mere til. I tillegg har hun nærmere ti års erfaring som regissør før produsentkarrieren. Vi møter ei dame som snakker, puster og lever TV-drama. Og det merkes. Hun kan det til bunns. Og fakta deler hun gjerne – så lenge vi ikke spør hva ting koster. Pengebruken holder DR for seg selv – det er policy. Men hun snakker hele tiden om visjon og signatur i det arbeidet DR gjør, og er tydelig på at i prosjektet er det opphavsmannens visjon som er viktigst. Og det gjenspeiler seg i hvordan ting gjøres. Opptil flere satte kaffen i halsen av pur glede/frykt/forskrekkelse over å høre at i DR er dramaturger sett på som overflødige. Det er visjonsbæreren som teller, og Piv selv mente hun ikke var stort til produsent om hun ikke på egen hånd kunne lese og ta stilling til kvalitetene i et manus.

– Vi fikk en usunn forventning til oss selv. Nå stod en hel verden og maste. “Kom-kom-kom-kom – vi gleder oss, vi gleder oss.”

Berg & Diesen (B&D): La oss bruke Forbrydelsen som eksempel. Hvor mange episoder er ferdige når dere går i gang med innspilling?

Piv Bernth (PB): På sesong tre hadde vi bare en episode ferdig da vi startet.

B&D: Èn!! Det er ingen som får hjerteattak av det?

PB: Jo, hele tiden. (Ler). Det har vært sinnsykt – og på treeren har det vært verre enn noensinne. Vi har vært fullstendig knekt.  Da vi avsluttet innspillingen i september, var vi virkelig ferdige, og så utmattet at det var helt vanvittig.

B&D: Det gir jo en enorm dynamikk til skrivingen. Å vite at man skal i gang med å rulle kamera nærmest før man har satt første episode. Hvordan ser skriveperioden ut?

PB: I utgangspunktet har vi tre uker storyline til first draft. En uke til annet draft, og en uke til tredje draft, og så noen dager til et final draft. Sånn starter det – men så begynner det å «gå sterkt» – og så lenger ut i serien har vi kanskje ti dager til storyline, fem dager til first draft – tre dager til annet draft, tre dager til tredje draft  og 48 timer til final draft. Så fort går det mot slutten. Altfor fort.

B&D: Hva vinner man på å jobbe sånn – som jo amerikanerne også gjør? Da kan man justere underveis, f.eks i forhold til en karakterer som funker bra eller dårlig? Manusprosessen blir en del av produksjonen…

PB: Det er bra, det er det gode. Men man taper også noe. Man taper refleksjonen og ettertanken, og det er derfor man får så mange av de lyserøde sider i manus – fordi man plutselig kommer på noe. Og så skal det bare skrives inn. Ut med det som ikke funker, inn med noe annet. Men det blir for mange feberredninger på målstreken. Samtidig har Søren (Sveistrup, hovedforfatter på Forbrydelsen) jo også en arbeidprosess som gjør at ting først skjer i hans hode når maskinen kjører. Når han vet at det kommer en produksjon dundrende som et ekspresstog mot ham – da skriver han. Men om han har altfor god tid, og det ikke er noe press, så blir han ved med å «nei, la oss gå en annen vei. La oss prøve en gang til…» Som er hans store styrke, men som jo også er et problem.

B&D: Er det vanskelig å gi samme grad av tillit til andre forfattere?

PB:  Ja, helt klart. Vi kan gjøre det fordi vi vet han tåler å jobbe under stort press, og fordi vi vet at han er så fremragende dyktig som han er. Han er en av de beste forfatterne i verden akkurat nå, synes jeg. Men denne gangen tror jeg også han selv har blitt forferdet over hvor tett på det har vært. Det var tett på i den første, enda tettere på i toeren, og denne gangen har det altså været helt tosset. Men det er også fordi vi har blitt rammet av vår egen suksess.

Mellom sesong 2 og 3 eksploderte den internasjonale interessen. Det gir prestasjonsangst, og en selvbeskuelse som ikke er god for den kreative prosessen. Det bremset oss. Hvis man står og kikker inn på seg selv, og ikke bare kjører sitt eget løp og lar resten av verden være, flyter det ikke.

Med de to første fløt det – vi gjorde vår egen greie. Men med den tredje – etter at vi fikk denne BAFTA, og remake og hele verden begynte å kikke på oss, da begynte vi alle litt sånn “… mmmhh”

Vi kunne ikke helt tåle det. Vi fikk en usunn forventning til oss selv. Forbrydelsen har hele tiden vært ambisiøs, og vi ville utfordre oss selv, ikke stivne i et formular. Men nå stod en hel verden og maste. “Kom-kom-kom-kom – vi gleder oss, vi gleder oss.”  Det blir hemmende, ikke sant?  Og det har også forsinket oss på en dum måte.


Bakerst fra venstre: Hovedmanusforfatter Søren Sveistrup, skuespillerne Stig Hoffmeyer, Jonathan Spang, Morten Suurballe, Sigurd Holmen le Dous, instruktør Mikkel Serup, forrest fra venstre: producer Piv Bernth, skuespillerne Trine Pallesen, Sofie Gråbøl og Nikolai Lie Kaas.

B&D: Er det forresten DR eller Sveistrup som eier rettighetene til Forbrytelsen?

PB: Rettighetene eier DR. Men det skal alltid betales noe til forfatteren – og vi har en avtale som gjør at han har innflytelse på hva som skjer med serien. Om noen plutselig vil lage en musikal… (ler) Eller remake. Det kan han i prinsippet ikke sette seg imot, men vi ville aldri gjøre det om han virkelig ikke ville. Og han får – og skal ha – godt med penger for det. For det er hans originalitet alt bygger på. Vi vil aldri ha interesse av å gjøre noe som er imot skaperens tanke. Men det med remake har vi alle sett på med stor interesse – hvor vil de bringe det hen?

B&D: For de har gjort en god del endringer (The Killing; den amerikanske versjonen av Forbrydelsen).

PB: Ja, men de startet med å gjøre mye likt. Men så i annen del… der skulle de gjøre det veldig amerikansk. Og det er jo litt ergerlig, men sånn er det. De ble vel nervøse…

B&D: Men nå til innspillingen. Hvem setter sammen teamet – regissør, foto, skriverom?

PB: Hovedforfatteren gir seg selv. Det hender ofte at hovedforfatteren ønsker å arbeide med spesielle episodeforfattere. Men vi kommer ofte med bestemte forslag, nettopp fordi vi har denne tanken om talentutvikling. Derfor vil vi ofte si «kan du ikke tenke deg å jobbe med hun her» fordi vi vil prøve dem sammen. Noen ganger kan de nye komme inn senere i forløpet – man starter opp med dem man helst vil, og så får de andre lov etterhvert. Men det er superviktig at det er en god kjemi mellom forfatterne.  Eller rettere sagt, at hovedforfatteren har en god kjemi med de andre – og at alle forstår historien som skal fortelles.

Ikke minst: at det ikke er en hvilken som helst historie – men denne her. Det er viktig.

Regissøren blir for det meste bestemt av hovedforfatter og produsent i fellesskap. Det er sjeldent at skuespillerne har noe de skulle ha sagt – men en Sofie Gråbøl kan godt ha en finger med i det hele. For det meste er det Sørens Sveistrup og meg som bestemmer. Og den første regissøren – den konseptuelle regissøren – er selvfølgelig den aller viktigste. For det er han de andre kikker etter.

B&D: Følger den konseptuelle regissøren opp hele prosjektet – og de andre regissørene – eller er han bare inne og gjør de første episodene?

PB: Nei, bare de første. Men den konseptuelle regissøren er med nesten fra starten, i utviklingen av manus og karakterene. Det er viktig å få regissøren med fra en tidlig fase for å skape visualiteten i det hele.

B&D: Vil det si at de også har et eierskap til prosjektet?

PB: Ja, det vil vi gjerne at de skal ha. Men det er ikke alltid de føler det slik, siden de opplever  at de skal hoppe av, mens vi andre skal videre.

B&D: Vi tenker også på det rettighetsmessige.

PB: Ved konseptsalg, ja. Ved remakesalg har vi gitt den konseptuelle regissør 10% av inntektene. Det er jo fordi de som forelsker seg i en serie, gjør det fordi de SER noe. Men forfatterene får selvsagt den største prosentandel, det er klart.

Fotograf velges ofte av instruktøren, men skal godkjennes av oss – for vi vil være sikre på at fotografen kan forløse det visuelle konseptet vi vil ha. Og fotografen peker på sin lysmann. Regissøren kommer med forslag til klipper – men det blander vi oss også en del i, fordi det ofte er Søren og meg som sitter mest med klipperen til slutt. Så vi skal også vite at det er en som både kan klippe, og som vi kan snakke med. Kjemi – igjen.

– Fotograf velges ofte av instruktøren, men skal godkjennes av oss – for vi vil være sikre på at fotografen kan forløse det visuelle konseptet vi vil ha

B&D: Ingen av disse er ansatte på DR?

PB: Nei, på vår produksjon er det kun meg, line produceren og en script og en grip fra DR. Og vår sjef for post-produksjon. Resten er innleide.

B&D: Og forfatterene?

PB: De er alle freelancere. Selv om om Søren har arbeidet på DR i tolv år, er han ansatt fra prosjekt til prosjekt.

B&D: Hvem styrer castingen?

PB: Hovedcastingen gjør den konseptuelle regissøren, hovedforfatteren og jeg. Jeg er selv opprinnelig regissør, så akkurat der blander jeg meg veldig inn. Episodecasting gjør episoderegissøren, som spør alltid meg. Og er jeg i tvil, spør jeg hovedforfatteren.

B&D: En venn av meg er episodeforfatter på amerikanske serier – og der styrer gjerne han castingen på sine episoder.  Men slik er det ikke hos dere?

PB: Nei-nei.. Slett ikke. Våre forfattere skriver jo som sinnsyke. Det er regissørene og jeg som går som bindeledd mellom settet og skriverommet. Søren har et kontor og storylinerom i TV-byen. Han sitter med en episodeforfatter og storyliner en episode. Så går episodeforfatteren hjem og skriver episoden – og da storyliner Søren med den neste forfatteren. Så når den ene skriver, storyliner den andre med Søren – og med meg. Jeg går også inn og ut av rommet.

B&D: Så dere har ikke ”writer´s room” i amerikansk forstand med 7-8 forfattere?

PB: Nei, det er tre forfattere som har skrevet Forbrydelsen. Og det er kun de tre.

B&D: Hvor stor er staben forøvrig?

PB: Det er forskjellig. På Forbrydelsen 3 var det et stort team – men der har vi også hatt en slags second unit. Og noen ganger tar vi bare med fem mann ut. Vi var nettopp i Stavanger, og da var vi seksten mann, fem av dem var skuespillere. Så elleve til sammen, pluss noen lokale som hjalp. Men egentlig en ganske liten stab.

Forbrydelsen kjørte vi to kamera – to Red. På lys hadde vi en lysmester, en belyser og to assistenter. På lyd kun to mann – en mester og en microportmann (som styrer myggene). Og en stor scenografiavdeling med scenograf,  to set-rekvisitører, to i felten og to locations scouts. På vår nye serie, Veronica, har vi bare ett kamera og liten bemanning, fordi de er mye i studio. Dette varierer veldig fra prosjekt til prosjekt.

Borgen kjøres det omtrent som hos oss – men kanskje litt mindre, fordi de ikke er så mye på location.

B&D: Microportmann? Dere kjører på mygg?

PB: All lyd gjøres med mygg – på alle våre dramaserier, for det gir skuespillerne frihet. Vi bruker lite bom, og minst mulig ettersynking. Men når vi var i Stavanger i høst, ble vår lydmann så syk. Vi var på en båt, og han lå og brakk seg over rekka. Så han fikk ikke nærme seg skuespillerne. Dermed stod vi andre og boomet – mens han satt og rørte med sine fadere. Da måtte alt ettersynkes. Men vi liker ikke å ettersynke, vi er ikke så gode på det i Danmark.

B&D: Og det er ikke lett å matche opp med mygg-lyden…

PB: Det er nettopp det. Men vi har likevel noe ettersynk på hvert eneste avsnitt. Plutselig mangler vi en replikk, eller må skrive noe om.

B&D: I Norge er man bekymret for nattopptak – det er så dyrt. PB: – Sånt foregår jo om natten. Mørkets gjerninger, ikke sant?

B&D: Hvor mange minutter tar dere opp hver dag?

PB: Det svinger litt. Mellom 2-8-10 minutter.  Vi bruker rundt femten dager på hver episode. Tre uker.

B&D: Med episoder på ca 55 min blir det mellom 3 og 4 minutter per dag i gjennomsnitt.

PB: Ja. I treeren hadde vi blant annet noen store stuntscener – hvor vi kun fikk 3-4 minutter på to netter.

B&D: Apropos netter. En ting vi har merket oss med Forbrytelsen – i motsetning til det vi pleier å gjøre her hjemme – det er veldig mye nattopptak.

PB: Ja.

B&D: I Norge er man bekymret for det – det er så dyrt. Men man kan vel ikke lage krim uten nattopptak?

PB: Nei, sånt foregår jo om natten. Mørkets gjerninger, ikke sant? Vi gjør nattopptak, men begrenser det til to netter per episode. Noen ganger er vi glade for vinteren, hvor det blir tidlig mørkt, så er det ikke like dyrt. Da kan man starte kl 14. Og mye er jo innendørs – da mørklegger vi. Vi velger ikke locations som ikke kan mørklegges. Det må ikke være glass over det hele osv. Slike hensyn styrer mye.

B&D: Hvor lange er opptaksdagene?

PB: Ni timer, inklusive 45 minutters lunsj. Men vi har mulighet til å ha 10 timer på location. Og nå har vi vært riktig mye på location. Forbrytelsen 3 har kun én dekorasjon – som er politigården – resten er location.

B&D: Har dere noen regler på det i skriveprosessen? Studio versus location?

PB: I starten hadde vi tre store sett: Rådhuset, Larsens hjem med garasjen/verkstedet og politigården. Da skulle 2/3 av avsnittet være i studio, 1/3 ute. På toeren laget vi bare to sett – politigården og justisministeriet. Og så sa vi 50-50 – halvdelen ute, halvdelen hjemme.

Men så skjer det – og det vet dere vel som forfattere – at når man han skrevet noen avsnitt, så blir det kjedelig med disse dekorasjonene. Så vil man ut – og jeg gadd ikke ha den krangelen gående med forfatterne. Så i sesong tre var det visuelle konseptet at vi skulle være mye ute – mer på location – og vi skulle bare ha ett sett.

Vi bestemte oss for å ikke bygge noe, heller gjenbruke politigården. Vel, vi utvidet den litt, og så tok vi hele byggebudsjettet og laget en egen locationavdeling. Vi hadde to faste locations der Zeuthens bor og de arbeider. I siste sesong var det 20% i studio, resten på location. Det gir en stor vitalitet i billedspråket.

– I sesong tre var det visuelle konseptet at vi skulle være mye ute – mer på location – og vi skulle bare ha ett sett.

B&D: Hva med klippetid?

PB: Vi klipper seks uker per episode og bruker fire uker på lyd, samt en uke på colour grading. Lyd gjøres inhouse – og på klipp og grading er utstyret inhouse, men vi leier inn folkene. Vi har ikke faste klippere. Det har vi hatt, men det duger ikke. Også fordi regissørene gjerne vil ha en klipper med.

B&D: Nå som siste sesong av Forbrydelsen er over – hvordan finner dere nye prosjekter?

PB: Igjen – det styres i sin helhet av “One Vision”. Vi lever av at folk har noe på hjertet, noe de brenner for. Så da må vi være der ute. Få med oss hva som rører seg. Hvem som holder på. Det kan være vi hører om en spillefilm, som vi ser en mulighet for på TV. Eller de kommer til oss og så setter vi oss ned sammen. Pitching driver vi ikke mye med.

B&D: Og hvor lang tid bruker dere på å velge ut nye prosjekter? Når tar man en beslutning?

PB: Så fort som mulig, egentlig. Gjerne etter 3-4 måneder. Vi får inn en idè – så kaster vi noen penger etter det – så det kan utvikles i 3-4 måneder. Da må det ha en form når det kommer tilbake som gjør at vi kan presentere det for DR Medier (kringkaster). Og så kommer det riktig i gang. Går det bra, investerer vi mer penger,  før vi pitcher det en gang til noen måneder senere – og så kommer endelig greenlight. Men etter at vi først har satt det i gang – etter de første 3-4 måneder – er det sjeldent at det blir lagt ned.

B&D: Er din bakgrunn som produsent viktig for å lykkes som dramasjef?

PB: Det er en stor hjelp, i alle fall. Min forgjenger, Ingolf, var en teoretiker. Men han jobbet annerledes enn meg. Han ryddet banen så vi andre kunne arbeide. Jeg går mer inn i dialog med forfatterne og produsentene nå fordi jeg har bedre forutsetning for det. Leser manus og kommenterer på dem. Jeg går inn i en tidlige fase og snakker med nye forfattere, etc. DR skal bruke den kompetanse jeg har.

Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med Dramatikerforbundets seminar «Hva er det med dansk tv-drama?».

 

 

 

 

One Response to Berg & Diesen: Kunsten å begå Forbrytelsen

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY