Louie er den mest nyskapende fjernsynsserien for tiden. Louis CK har lenge vært en av samtidens fremste utøvere av den kanskje aller mest krevende kunstformen: standup. På scenen har man kun stemme og kropp til rådighet, og publikum skal helst le i et par minutter eller et par timer. Hver ulike, unike episode av Louie varer i 20 minutter.
Louis’ tidligere forsøk Lucky Louie (HBO, 2006) var en morsom, men noe uforløst vri på den tradisjonelle situasjonskomedien. Med Louie (FX, 2010-) forløses hele talentet i kreativ frihet. Her skriver han manus, regisserer, spiller seg selv som standupkomiker og privatperson, for så til sist å klippe det hele sammen. Han er slik en sann komedieauteur, som (kanskje med unntak av kortfilmene til Steven Wright) verden ikke har sett siden selveste Charlie Chaplin. Og lik Charlies er Louis’ komedie så mye mer: Enkelte episoder er alvorlige (som ”Eddie”), andre er ubehagelige (som ”Bully”), surrealistiske (som ”Bummer/Blueberries”) eller rørende (som ”Duckling”). Serien viser en tonekompleksitet få andre serier forunt, og man vet aldri helt hva å forvente av en episode.
Serien har flere særegne kjennetegn. Det mest iøynefallende er fortellingskompleksiteten: Halve første sesong består av kortfilmaktige, todelte episoder (fra ”Poker/Divorce” til ”Double Date/Mom”), før serien finner sin stemme halvveis, fra og med episoden ”Dog Pound”, som har en episodelang fortellingsbue. De beste hele episodene er ”Bully” og ”God”, om henholdsvis et ukomfortabelt og truende fight or flight-møte med en høylydt tenåringsgutt, og en skildring av katolsk kroppsliggjørelse av Jesu lidelse, der en ung tilbakeblikk-Louie rugger Jesus ned fra korset og legger ham i fanget, før manus- og regi-Louis lar en kar med sneipen hengende spikre ham opp igjen.
Gjennom andre sesong fortsetter vekslingen mellom todelte og hele episoder. Det fins også en annen todeling. Både todelte og hele episoder veksler mellom standup (særlig fra Comedy Cellar) og scener, enten lengre dialogscener eller absurde sketsjer. Det er en jazzinspirert flyt mellom scener og standup, som i ulik grad er tematisk koblet til scenene omkring. Standupen er en blanding av skrevne biter og øyeblikk av uren inspirasjon, der utenkte tanker springer ut, oftest med én hånd på veggen og den andre omkring mikrofonen. Serien forsøker også å løsne opp aktstrukturen, ved å la fortellingstråder henge og scener dø hen, ikke ulikt slik Monty Python forlot det som ikke hadde noen punchline. Serien bruker også tilbakeblikk og subjektive sekvenser. Ting henger heller ikke alltid sammen: Noen skuespillere spiller flere roller, og enkelte karakterer (som Louies mor) er inkonsistente. Som han selv sier: “whatever serves the purpose of the particular story”.
Serien har også en stilkompleksitet: Den kan ses som en nyskapende del av den stadig i utvikling televisuelle komedien, som har forlatt den tradisjonelle situasjonskomediens studioinnspilling, trekameraoppsett og latterspor. Louie er skutt på Red steadicam med filmlinser, som veksler mellom dybdeiscenesettelse og grunt fokus. Vignetten skildrer Louie opp trappa fra t-banen, via Ben’s pizza på 3rd Street på Manhattan til han går ned trappa til Comedy Cellar. Klippingen er relativt konvensjonell, men stoler til tider på langvarige toskudd. Det brukes lyd- eller musikkbroer mellom standup og scener, ofte jazzmusikk inspirert av Miles og Mingus.
Mest imponerende av alt er likevel seriens tonekompleksitet: Fra episode til episode, scene til scene, standup til standup møter vi ulike komedietoner, fra tullete til mørk, sår, alvorlig, anal, absurd, vaudeville og trist. Louie kan kanskje beskrives som Jackass møter Knausgård: Der Jackass ser hverandres og egen ytre smerte og indre tilkortkommenhet og gapskratter, ser Louis CK sin egen og andres indre smerte og ytre tilkortkommenhet og gapskratter.
Det går an å le både av og med samtidig. Louie er the butt of his own jokes i en selviscenesettelse av en ”red haired nobody piece of shit”. Han befinner seg mellom den nye familien – alenefaren Louie og døtrene – og den gamle familien – Louie og broren, moren, faren (i tilbakeblikk) og søstrene. Sesong to åpner med et nært toskudd i profil av Louie som pusser tennene til datteren: Hun forteller hvor mye mer hun elsker mora, og scenen ender med at Louie viser fingeren bak hennes rygg når hun forlater badet.
Louie er Den Nye Mannen – umoden og moden – en ansvarsfull, varm, engstelig, nysgjerrig, kåt, trøtt og svett brobygger mellom ironigenerasjonen og alvorsgenerasjonen.
– It’s not your life, it’s life
La meg derfor avslutte med en strålende scene fra episoden ”Eddie”, der serien er aller lengst unna den tradisjonelle situasjonskomedien: Den tidligere standupkameraten Eddie (spilt av Doug Stanhope) oppsøker Louie på en slags avskjedsturné, ikke ulikt slik karakteren Anders oppsøker Thomas i Oslo, 31. august. Men Louie er en annen type rådgiver, i en scene som utspiller seg en sen kveld i New Yorks gater:
Eddie: Louie, look me in the eye and tell me I have one good reason to live.
Louie: No…
Eddie: See? You got nothing.
Louie: No, no, I’m not… I’m not playing that, I’m not doing it.
Eddie: What do you mean?
Louie: I mean… I mean fuck you, man! I got my reasons to live. I worked hard to figure out what they are, I’m not just handing them to you. Ok, you want a reason to live? Have a drink of water and get some sleep. Wake up in the morning and try again like everybody else does.
Eddie: Yeah, yeah, I get it. Tough love.
Louie: No. No love. Ok, more like tough not-giving-a-shit-anymore, Eddie. If you wanna… if you wanna tap out because your life is shit – you know what, it’s not your life, it’s life. It’s… life is bigger than you. If you can imagine that. Life isn’t something that you possess, it’s something you take part in, and you witness.
Eddie: You are… you are so exited right now that you get to give the big speech. You would love to be the guy that talks this loser who you never think about out of suicide so you can feel better about yourself. This is not about you, Louie. It’s just me saying goodbye. It was nice to know you when I knew you.
Louie: You know you’re laying this shit on me, because…
Louie avbrytes av noen passerende mennesker. Louie og Eddie ler lett.
Louie: Listen man, I, I haven’t seen you in 20 years. And you’re right, I don’t think much about you. I hope you don’t kill yourself. I really do. But I gotta go home.
Eddie: Allright.
Louie: I gotta pick up my kids in the morning.
Eddie: Ok, man.
Louie: Sorry, man. I’m gonna take the subway, ok.
Eddie: Allright. Thanks, buddy.
Louie: Good luck in Maine, ok.
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»