Filmen som rystet nerden

”Kanskje er jeg sjuk, men jeg vil se den filmen en gang til”.

Slik åpnet kritikeren Pauline Kael sin anmelderklassiker av filmklassikeren Blue Velvet i The New Yorker i 1986. Om noen blant kinopublikummet faktisk sa akkurat det da de forlot kinosalen, slik Kael hevdet i anmeldelsen, er ikke viktig. Alle som ser filmen forstår utmerket godt hva hun mente.

Selv vaklet jeg ut av Klingenberg kino i Oslo med en følelse av å ha opplevd noe helt avgjørende i min tid som kinogjenger. Jeg kunne ikke fatte helt hva det var som hadde rystet meg i grunnvollene, men fikk ikke noen utfyllende krisehjelp av de norske anmelderne. Selv om noen av dem ga Lynch gode skussmål for sitt gjennomførte visuelle univers, var det mange moralske pekefingre som advarte mot filmskaperens estetisering av forfall, sex og sykdom. ”Moralsk forkastelig” skrev den amerikanske superanmelderen Roger Ebert.

Det var som et ekko fra den moralske avskyen både Alfred Hitchcock og Federico Fellini i sin tid hadde vekket med sine like epokegjørende filmer om forfall i Psycho og La Dolce Vita. Som Hitchcock og Fellini skulle Lynch etter hvert gå inn i kulturhistorien som en signatur for en helt spesiell tilstand, ”som i en film av David Lynch”. Men da filmen nådde Norge for 25 år siden var det ingen som fullt ut forsto hva som hadde rammet oss. Midt blant Top Gun, Rambo 2 og Rocky 3 dukket det opp en film som ikke harmonerte med hva vi trodde amerikansk underholdningsfilm var ment å være. Verken filmen eller nerden var lenger den samme.

FILMENS MYSTISKE ØRESUS

David Lynch formulerte sine intensjoner med samme subversive folkeligheten som kjennetegner filmen: ”Jeg har alltid hatt lyst til å snike meg inn på et jenteværelse og følge med på hva som skjer. Kanskje får jeg se noe som viser seg å lede til et mordmysterium?” Hovedpersonen i Blue Velvet, Jeffrey (Kyle Maclachlan), gjør nettopp det. Han trekkes inn i et av småby-Amerikas mørkeste hjertekamre, og verden er ikke lenger den samme. 

Åpningssekvensen i Blue Velvet er gått inn i historien som et klassisk stykke americana. Med rosenrød vidvinkel introduseres vi for småbyen Lumberton der hvite stakittgjerder står i harmonisk geledd og lokalradioen godlynt annonserer tiden ”til lyden av et fallende tre!”. Men noe lurer på undersiden av dette stiliserte Norman Rockwell-portrettet der 1950-tallet synes å smelte sammen med 1980-tallet.

Det starter med at Jeffreys pappa får hjerneslag mens han vanner sin velpleide gressplen. Kamera stiger ned for å ta gresset nærmere i øyensyn, og vi kan se biller og maur kravle frenetisk rundt i torva. Litt senere, når Jeffrey vikarierer for sin syke far i jernvarehandelen, finner han et avskjært øre i en blomstereng. Kamera zoomer inn mot øreåpningen, som også er beleiret av krafsende maur, og vi kan høre et sus fra øregangen, som fra en konkylie.

Det er intet mindre enn lyden av filmens mysterium Lynch her avspiller for oss. Det markerer inngangen til en reise der en kjernesunn ”all american” gutt mister dyden som ingen annen filmhelt før ham.

MØRKE UNDERSTRØMNINGER

”Jeg vet ikke om jeg skal kalle deg detektiv eller pervers”, sier Sandy (Laura Dern) urolig når Jeffrey forteller om historien bak det mystiske øret. Mens Sandy fortsatt betrakter omgivelsene som et barn, er Jeffrey for lengst revet med av voksenverdenens mørke understrømninger.

Han forteller henne om hvordan han kom på sporet av leiligheten til sangerinnen Dorothy Valens (Isabella Rosselini), og hvordan en galning som heter Frank (Dennis Hopper) har kidnappet sønnen hennes. Det Jeffrey ikke våger å fortelle, er hvordan hans bekjentskap med Dorothy utvikler seg, og hvordan han gradvis gir etter for drifter han ikke visste han hadde. For i Blue Velvet blir hovedpersonen voksen gjennom sine første basketak med kinky sex. Og det utrolige er hvordan Lynch slipper unna med det. Han lar Jeffrey og Sandy møtes på en lokal diner som om de spiller i en hvilken som helst uskyldig high school-film. Til den fjerne, drømmeaktige lyden av Angelo Badalamentis orgel utveksler de fantasier som blir stadig mer erotisk ladet etter hvert som de kommer nærmere det nye universet av sex, vold og galskap. ”Ingen vil mistenke oss fordi ingen tror vi er gale nok til å gjøre noe sånt”, bedyrer Jeffrey når Sandy blir redd for å bli oppdaget i Dorothys leilighet.

ORIGINAL KVINNESKIKKELSE

Det er ikke ofte Dennis Hopper dukker opp i filmen, men når han gjør det, gnistrer det som fra et magnetisk vanvidd. Han spiller monsteret Frank som inhalerer gass for å høyne den følelsesmessige effekten av sine voldshandlinger. Frank og hans gjeng tilsvarer maurene og insektene som kravler rundt i gresset i begynnelsen av filmen. Han er en av tidenes store og uutgrunnelige mørkemenn – ved siden av både Robert Mitchums jævel i Night of the Hunter og Anthony Hopkins kannibal i Nattsvermere. Og Dean Stockwells oppvisning til akkompagnement av Roy Orbisons ”In Dreams” – vel, den bare må oppleves…

Isabella Rosselinis fortapte skikkelse Dorothy må på sin side være en av filmhistoriens mest skrudde femme fatales. Med sin rare ”europeiske” aksent, sine svarte kjoler og blå øyenskygge, hører hun egentlig hjemme i en b-film fra 50-tallet.

Men Rosselini forvandler klisjeene hun er utstyrt med til noe forunderlig og urovekkende. Ikke bare fordi hun vekker forbudte følelser i Jeffrey, men fordi hele hennes vesen er så annerledes. Hun er en like fremmed og kompleks skapning som Sigourney Weaver var det i Aliens – også det en film som skilte seg dramatisk fra alle andre filmer i 1986 med sin kvinneskikkelse.

EN AMERIKANSK SURREALIST

Blue Velvet kalles ofte for en svart komedie. Men den er også en vittig fabel om overgangen mellom tenårings- og voksenverdenen, en parodi på det tradisjonelle skillet mellom det gode og det onde og en advarsel om hva som kan lure under en hver bearbeidet overflate (hvite stakittgjerder og velfriserte plener kunne ikke lenger bety det samme etter Blue Velvet). Lynch ble omfavnet av ironikerne og tatt til inntekt for det postmoderne, men framfor alt framsto han som den moderne filmens missing link – mellom den europeiske surrealistiske tradisjonen og den amerikanske populærkulturen. Lynch sitt avskjærte øre er et like betydningsfullt øyeblikk i filmhistorien som Luis Bunuels øyeeple som ble skjært over i det surrealistiske filmmanifestet En andalusisk hund.

I en flunkende ny jubileumsutgave på Blu-ray kommer filmens visuelle artisteri omsider til sin rett i videoformatet, med et omfattende utvalg av scener som aldri kom med i originalen. Mest interessant er likevel intervjuet med Isabella Rosselini om hennes kontroversielle rolle. I dag, med god hjelp av Rosselinis innsiktsfulle gjenfortelling av utformingen av rollen, ser vi hvor djerv og banebrytende denne kvinneskikkelsen var. Om Frank er av filmhistoriens ubestridte mørkemenn, representerer Dorothy en av filmhistoriens mest urovekkende og gåtefulle utforskinger av et kvinnesinn.

Blue Velvet 25th Anniversary: Blu-ray. Regi: David Lynch Produsent: Dino de Laurentis Skuespillere: Kyle Maclachlan, Laura Dern, Isabella Rosselini, Dennis Hopper, Dean Stockwell

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint. Denne artikkelen har også stått på trykk i Aftenposten.