Nordisk råds filmpris 2013: «Som du ser meg»

Nordisk råds filmpris 2013: «Som du ser meg»

I bunn og grunn er en følelse av å være mindre verdt nettopp en følelse av å være mindre verdt, sier filmskaper og forfatter Dag Johan Haugerud om sin første spillefilm, «Som du ser meg», som nå er nominert til Nordisk Råds Filmpris 2013.

Dag Johan Haugerud begynte å lage film nærmest ved en tilfeldighet. Den første kortfilmen hans ble til da Yngve Sæther, studiekamerat fra filmvitenskap i Stockholm og idag produsent hos Motlys, på 1990-tallet arrangerte en privat Super 8-festival hvor inngangsbilletten var en selvlagd film. Haugeruds bidrag 16 levende klisjéer ble bra nok til å havne som forfilm på kino, en ære som er blitt flere av kortfilmene hans til del. Novellefilmen Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta fikk egen kinooppsetning i 2005, og underveis har Haugerud gitt ut tre kritikerroste romaner. Til høsten kommer endelig hans første helaftens spillefilm, Som du ser meg, en leken tragikomedie i skjæringspunktet mellom flettverksfilm med pinlighetshumor, moralsk-psykologisk drama, nybølgepoesi og kitchen sink-realisme.

– Filmen består av tre forskjellige historier, samt en rammefortelling hvor en forfatter kommer til et lydstudio for å lese inn boka hun har skrevet. Det hun leser høyt er de tre øvrige historiene, alle med utgangspunkt i samme problem, som belyses på ulike måter og vokser til større dimensjoner gjennom hver historie. Selv tenker jeg ikke på Som du ser meg som en flettverksfilm, men som tre ulike filmer som handler mer eller mindre om det samme, sier Dag Johan Haugerud.

Intimitet og integritet

Den første historien handler om sykepleier Lise Gundersen (Laila Goody) som blir tvunget til å veilede en student, en oppgave hun er usikker på om hun vil greie. Det går bra til studenten må irettesettes, og Lise får bruk for et annet repertoar enn sitt vanlige myke og omsorgsfulle jeg. Studenten er langtfra konfliktsky og bruker svakheter mot Lise hun knapt visste at hun hadde.

– Lise Gundersen har den særegenheten at hun slår over i engelsk når hun blir usikker. Det er jo ikke uvanlig å blande engelske ord med norske, men Lise gjør det akkurat litt for mye, noe som plutselig brukes mot henne.

I den andre historien får den respekterte oversetteren Grete Maigret (Ragnhild Hilt) ny redaktør etter flere tiårs arbeid for samme forlag. Under deres første møte kaster den unge redaktøren Anne seg begeistret rundt halsen på den reserverte, verdige og mye eldre Grete, som aldri helt greier å parere invasjonen. Ikke bare foretrekker de ulike omgangsformer, de gjør også ulike faglige vurderinger.

– For Grete Maigret er integriteten alt. Likevel ender hun med å gå på akkord med den ved å oversette en roman hun selv synes er dårlig. Det er fordi hun har fått en fortrolighet med Anne, og vil være lojal mot henne. Av lojalitet og integritet velger hun det første.

Går det an å gi bort en million?

De to første historiene er sentrert rundt arbeidsplassen, mens den tredje tar form av et familiedrama. Det begynner med at en mor og en datter besøker sine velstående slektninger på Vestkanten, og får et uvanlig tilbud. Går det an å gi bort en million? Og ikke minst, går det an å ta imot?

– Du kan tenke at det er lett å gi bort en million du ikke trenger, eller å ta imot en million du gjerne vil ha. Så enkelt er det ikke. Alle vet at ingen gir bort noe gratis. Den som tar imot vil også skylde noe.

Ane Dahl Torp og Henriette Steenstrup spiller kusiner, den ene kunstner i Berlin og den andre tobarnsmor med jobb i bistandsbransjen. Anne Marit Jacobsen og Kari Onstad spiller svigerinner og mødre. I samtalens løp blir det tydelig at penger ikke er det eneste som skiller de to mor/datter-parene.

– I alle de tre historiene finnes det politiske undertoner, men det er mest tydelig i denne tredje. Her handler det om klassestrukturer, at folk har ulike økonomiske og sosiale forutsetninger, og hvordan dette påvirker selvbildet, og måten de føler at de må oppføre seg på i forhold til hverandre.

Ifølge Dag Johan Haugerud er det ofte tilfeldigheter som avgjør om en samtale går bra. Tross gode intensjoner kan vi bli fanget i en dårlig dynamikk, og små forskjeller får store konsekvenser.

– Hvis du er med på et møte på jobben, og etterpå spør alle deltakerne hvordan de opplevde samtalen, vil det ikke finnes to like versjoner av hva som faktisk foregikk. Dette synes jeg er fascinerende. Selv når mennesker gjerne vil kommunisere greier de det ikke alltid. Det er nok at en liten skjevhet oppstår, en tilfeldighet som sender samtalen avgårde på feil spor.

Flettverk vs. hybrid

Hvordan reagerer publikum når en film ikke passer inn i kategoriene de kjenner fra før? Sjangerspørsmålet ble diskutert på en testvisning, forteller Haugerud. Noen mente at Som du ser meg var en flettverksfilm, andre at den burde ha vært mer sammenflettet. De tre handlingslinjene berører hverandre kun i én scene, men publikum lette etter flere forbindelser.

– Flettverksfilmer har blitt en konvensjon, og dermed har folk visse forventninger til hvordan de skal være. Da redaktøren i forlagshistorien ble innlagt på sykehus ville noen at hun skulle havne på avdelingen til Lise Gundersen i sykepleierhistorien – for det er liksom sånn det skal være. Selv liker jeg ikke sammenfall som virker forserte. Alle berøringspunkter må ha en funksjon i fortellingen.

Haugerud avslører at den opprinnelige manusidéen var litt annerledes, og ville ha plassert Som du ser meg i en annen kategori. Filmen kunne ha blitt en blanding av dokumentar og fiksjon, en såkalt hybridfilm.

– Jeg jobbet først med en annen rammefortelling. Jeg var opptatt av Resnais’ Min onkel i Amerika og Greaves’ Symbiopsychotaxiplasm, og ville gjøre hele filmen til et forskningsprosjekt der rammen var en sosiolog som kommenterte hva som skjedde i historiene. Men jeg merket at det var vanskelig å formidle ideen på en overbevisende måte, og ga til slutt opp. Vi endte med en enklere løsning, hvor alt er fiksjon.

Hver person sin musikk

Det var viktig å skape en distinkt tone i hver enkelt fortelling. Blant annet fikk hver historie et eget musikalsk anslag.

– Vi ville at hver historie skulle ha sin musikk, og gjerne sitt eget instrument. Som i en musikal. Jeg liker å tenke at filmen egentlig er en musikal.

Sykepleierhistorien akkompagneres av undrende blokkfløytetoner, den intellektuelle Grete Maigret følges av jazzmusikk med piano, og i familiedramaet bryter en brutal barokkmusikk inn mellom lavmælte kvinnestemmer.

Peder Kjellsby har komponert musikken til de to første delene. Egentlig planla vi noe egenkomponert i siste del også, men så prøvde vi ut denne Händel-musikken mens vi klipte, og syntes at det funket. Det er små sinfoniaer, eller mellomspill fra to operaer, omtrent tjue sekunder lange, som brukes for å dele opp scener. Det skapte en god struktur, siden familiehistorien likner et kammerspill.

Heller ikke sangen under ettertekstene er tilfeldig valgt.

– Filmen slutter med en engelsk versjon av en gammel Göran Fristorp-sang, I Belong. Det er også filmens engelske tittel. Solveig Slettahjell synger, og hvis du lytter til teksten vil du høre at den inneholder mange av elementene fra filmen.

Å skrive for kvinner

Et påfallende trekk ved Som du ser meg er antallet kvinnefigurer. Ifølge regissøren er det hele ni kvinnelige hovedroller. Har han villet fylle hele NFIs årskvote for «gode kvinneroller» med én og samme film? Nei, avkrefter Haugerud, for ham handler Som du ser meg ikke om kjønn, men om å være menneske.

– Jeg beskriver følelser som jeg kjenner igjen i meg selv, og selv om det er kvinner som får kanalisere dette i filmen, opplever jeg ikke problemene som kjønnsspesifikke. Handlingen kunne like gjerne ha vært fortalt med menn, selv om det nok ville ha sett litt annerledes ut. De ville antagelig ha ordlagt seg på en annen måte, med annen type småprat enn det enkelte kvinner bruker for å skape intimitet, som for eksempel når én sier «fin bluse» og den andre svarer «tusen takk, den har jeg kjøpt i Paris». Men i bunn og grunn er en følelse av å være mindre verdt nettopp en følelse av å være mindre verdt.

Å skrive kvinneroller handlet mest om hvem han ønsket å samarbeide med.

– Når jeg går på teater hender det at jeg tenker på roller som kunne ha passet til den og den skuespilleren. Jeg syns at særlig kvinnelige skuespillere holder et høyt nivå i Norge, og mange av dem får aldri prøve seg på film. Dette manuset skrev jeg med konkrete skuespillere i tankene, selv om ikke alle er med i den ferdige filmen. Blant annet er rollene til Henriette Steenstrup, Ane Dahl Torp og Anne Marit Jacobsen skrevet for dem.

Auteur og forfatter

Foreløpig er nok Dag Johan Haugerud mer kjent som forfatter enn filmskaper. Ifjor kom hans tredje roman, Hva jeg betyr, om ei bibliotekar-mor og en filmskaper-sønn og spenningene som oppstår når også mora får lyst til å lage film. Haugerud er selv utdannet bibliotekar og har en deltidsstilling ved Musikkhøyskolens bibliotek. Han har lyst til å fortsette vekselbruken mellom å skrive bøker og lage film, siden begge deler har noe han ikke vil unnvære.

– Å skrive bøker kan kjennes friere, siden du ikke må overbevise like mange under arbeidet. Et filmmanus skal gjennom så mange instanser, hvor alle har meninger om hvordan det skal se ut. Samtidig er det fint å se teksten få liv gjennom skuespillere. En romantekst har nødvendigvis flere nivåer, rent språklig. Det har også en mer komplisert struktur. Det betyr ikke at det er enklere å skrive filmmanus.

Å ta regioppdrag på andres prosjekter blir neppe aktuelt. Haugerud ønsker selv å ha ansvar for både manus og regi, og er langtfra interessert i alle typer film.

– Når jeg går inn i en dvd-butikk og ser alle omslagene kan det virke som om samme film er lagd om igjen mange hundre ganger. Å lage en fantastisk bra sjangerfilm er sikkert en utfordring, men slikt vil alltid noen andre gjøre bedre enn meg. Skal det være noen vits vil jeg i det minste prøve å lage noe annet. Aller helst noe som kan være med å skape mer empati med andre mennesker, sier Dag Johan Haugerud.

De andre nominerte til Nordisk Råds Filmpris 2013 er:

  • Spise sove dø (Sverige)
  • Jakten (Danmark)
  • Open Up To Me (Finland)
  • Dypet (Island)

Rushprint kommer med intervjuer av alle de nominerte filmenes regissører frem mot kåringen.

I Oslo kan publikum se alle de nominerte filmene når Nordisk filmhelg arrangeres lørdag 26. og søndag 27. oktober på Filmens Hus.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Nordisk råds filmpris 2013: «Som du ser meg»

Nordisk råds filmpris 2013: «Som du ser meg»

I bunn og grunn er en følelse av å være mindre verdt nettopp en følelse av å være mindre verdt, sier filmskaper og forfatter Dag Johan Haugerud om sin første spillefilm, «Som du ser meg», som nå er nominert til Nordisk Råds Filmpris 2013.

Dag Johan Haugerud begynte å lage film nærmest ved en tilfeldighet. Den første kortfilmen hans ble til da Yngve Sæther, studiekamerat fra filmvitenskap i Stockholm og idag produsent hos Motlys, på 1990-tallet arrangerte en privat Super 8-festival hvor inngangsbilletten var en selvlagd film. Haugeruds bidrag 16 levende klisjéer ble bra nok til å havne som forfilm på kino, en ære som er blitt flere av kortfilmene hans til del. Novellefilmen Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta fikk egen kinooppsetning i 2005, og underveis har Haugerud gitt ut tre kritikerroste romaner. Til høsten kommer endelig hans første helaftens spillefilm, Som du ser meg, en leken tragikomedie i skjæringspunktet mellom flettverksfilm med pinlighetshumor, moralsk-psykologisk drama, nybølgepoesi og kitchen sink-realisme.

– Filmen består av tre forskjellige historier, samt en rammefortelling hvor en forfatter kommer til et lydstudio for å lese inn boka hun har skrevet. Det hun leser høyt er de tre øvrige historiene, alle med utgangspunkt i samme problem, som belyses på ulike måter og vokser til større dimensjoner gjennom hver historie. Selv tenker jeg ikke på Som du ser meg som en flettverksfilm, men som tre ulike filmer som handler mer eller mindre om det samme, sier Dag Johan Haugerud.

Intimitet og integritet

Den første historien handler om sykepleier Lise Gundersen (Laila Goody) som blir tvunget til å veilede en student, en oppgave hun er usikker på om hun vil greie. Det går bra til studenten må irettesettes, og Lise får bruk for et annet repertoar enn sitt vanlige myke og omsorgsfulle jeg. Studenten er langtfra konfliktsky og bruker svakheter mot Lise hun knapt visste at hun hadde.

– Lise Gundersen har den særegenheten at hun slår over i engelsk når hun blir usikker. Det er jo ikke uvanlig å blande engelske ord med norske, men Lise gjør det akkurat litt for mye, noe som plutselig brukes mot henne.

I den andre historien får den respekterte oversetteren Grete Maigret (Ragnhild Hilt) ny redaktør etter flere tiårs arbeid for samme forlag. Under deres første møte kaster den unge redaktøren Anne seg begeistret rundt halsen på den reserverte, verdige og mye eldre Grete, som aldri helt greier å parere invasjonen. Ikke bare foretrekker de ulike omgangsformer, de gjør også ulike faglige vurderinger.

– For Grete Maigret er integriteten alt. Likevel ender hun med å gå på akkord med den ved å oversette en roman hun selv synes er dårlig. Det er fordi hun har fått en fortrolighet med Anne, og vil være lojal mot henne. Av lojalitet og integritet velger hun det første.

Går det an å gi bort en million?

De to første historiene er sentrert rundt arbeidsplassen, mens den tredje tar form av et familiedrama. Det begynner med at en mor og en datter besøker sine velstående slektninger på Vestkanten, og får et uvanlig tilbud. Går det an å gi bort en million? Og ikke minst, går det an å ta imot?

– Du kan tenke at det er lett å gi bort en million du ikke trenger, eller å ta imot en million du gjerne vil ha. Så enkelt er det ikke. Alle vet at ingen gir bort noe gratis. Den som tar imot vil også skylde noe.

Ane Dahl Torp og Henriette Steenstrup spiller kusiner, den ene kunstner i Berlin og den andre tobarnsmor med jobb i bistandsbransjen. Anne Marit Jacobsen og Kari Onstad spiller svigerinner og mødre. I samtalens løp blir det tydelig at penger ikke er det eneste som skiller de to mor/datter-parene.

– I alle de tre historiene finnes det politiske undertoner, men det er mest tydelig i denne tredje. Her handler det om klassestrukturer, at folk har ulike økonomiske og sosiale forutsetninger, og hvordan dette påvirker selvbildet, og måten de føler at de må oppføre seg på i forhold til hverandre.

Ifølge Dag Johan Haugerud er det ofte tilfeldigheter som avgjør om en samtale går bra. Tross gode intensjoner kan vi bli fanget i en dårlig dynamikk, og små forskjeller får store konsekvenser.

– Hvis du er med på et møte på jobben, og etterpå spør alle deltakerne hvordan de opplevde samtalen, vil det ikke finnes to like versjoner av hva som faktisk foregikk. Dette synes jeg er fascinerende. Selv når mennesker gjerne vil kommunisere greier de det ikke alltid. Det er nok at en liten skjevhet oppstår, en tilfeldighet som sender samtalen avgårde på feil spor.

Flettverk vs. hybrid

Hvordan reagerer publikum når en film ikke passer inn i kategoriene de kjenner fra før? Sjangerspørsmålet ble diskutert på en testvisning, forteller Haugerud. Noen mente at Som du ser meg var en flettverksfilm, andre at den burde ha vært mer sammenflettet. De tre handlingslinjene berører hverandre kun i én scene, men publikum lette etter flere forbindelser.

– Flettverksfilmer har blitt en konvensjon, og dermed har folk visse forventninger til hvordan de skal være. Da redaktøren i forlagshistorien ble innlagt på sykehus ville noen at hun skulle havne på avdelingen til Lise Gundersen i sykepleierhistorien – for det er liksom sånn det skal være. Selv liker jeg ikke sammenfall som virker forserte. Alle berøringspunkter må ha en funksjon i fortellingen.

Haugerud avslører at den opprinnelige manusidéen var litt annerledes, og ville ha plassert Som du ser meg i en annen kategori. Filmen kunne ha blitt en blanding av dokumentar og fiksjon, en såkalt hybridfilm.

– Jeg jobbet først med en annen rammefortelling. Jeg var opptatt av Resnais’ Min onkel i Amerika og Greaves’ Symbiopsychotaxiplasm, og ville gjøre hele filmen til et forskningsprosjekt der rammen var en sosiolog som kommenterte hva som skjedde i historiene. Men jeg merket at det var vanskelig å formidle ideen på en overbevisende måte, og ga til slutt opp. Vi endte med en enklere løsning, hvor alt er fiksjon.

Hver person sin musikk

Det var viktig å skape en distinkt tone i hver enkelt fortelling. Blant annet fikk hver historie et eget musikalsk anslag.

– Vi ville at hver historie skulle ha sin musikk, og gjerne sitt eget instrument. Som i en musikal. Jeg liker å tenke at filmen egentlig er en musikal.

Sykepleierhistorien akkompagneres av undrende blokkfløytetoner, den intellektuelle Grete Maigret følges av jazzmusikk med piano, og i familiedramaet bryter en brutal barokkmusikk inn mellom lavmælte kvinnestemmer.

Peder Kjellsby har komponert musikken til de to første delene. Egentlig planla vi noe egenkomponert i siste del også, men så prøvde vi ut denne Händel-musikken mens vi klipte, og syntes at det funket. Det er små sinfoniaer, eller mellomspill fra to operaer, omtrent tjue sekunder lange, som brukes for å dele opp scener. Det skapte en god struktur, siden familiehistorien likner et kammerspill.

Heller ikke sangen under ettertekstene er tilfeldig valgt.

– Filmen slutter med en engelsk versjon av en gammel Göran Fristorp-sang, I Belong. Det er også filmens engelske tittel. Solveig Slettahjell synger, og hvis du lytter til teksten vil du høre at den inneholder mange av elementene fra filmen.

Å skrive for kvinner

Et påfallende trekk ved Som du ser meg er antallet kvinnefigurer. Ifølge regissøren er det hele ni kvinnelige hovedroller. Har han villet fylle hele NFIs årskvote for «gode kvinneroller» med én og samme film? Nei, avkrefter Haugerud, for ham handler Som du ser meg ikke om kjønn, men om å være menneske.

– Jeg beskriver følelser som jeg kjenner igjen i meg selv, og selv om det er kvinner som får kanalisere dette i filmen, opplever jeg ikke problemene som kjønnsspesifikke. Handlingen kunne like gjerne ha vært fortalt med menn, selv om det nok ville ha sett litt annerledes ut. De ville antagelig ha ordlagt seg på en annen måte, med annen type småprat enn det enkelte kvinner bruker for å skape intimitet, som for eksempel når én sier «fin bluse» og den andre svarer «tusen takk, den har jeg kjøpt i Paris». Men i bunn og grunn er en følelse av å være mindre verdt nettopp en følelse av å være mindre verdt.

Å skrive kvinneroller handlet mest om hvem han ønsket å samarbeide med.

– Når jeg går på teater hender det at jeg tenker på roller som kunne ha passet til den og den skuespilleren. Jeg syns at særlig kvinnelige skuespillere holder et høyt nivå i Norge, og mange av dem får aldri prøve seg på film. Dette manuset skrev jeg med konkrete skuespillere i tankene, selv om ikke alle er med i den ferdige filmen. Blant annet er rollene til Henriette Steenstrup, Ane Dahl Torp og Anne Marit Jacobsen skrevet for dem.

Auteur og forfatter

Foreløpig er nok Dag Johan Haugerud mer kjent som forfatter enn filmskaper. Ifjor kom hans tredje roman, Hva jeg betyr, om ei bibliotekar-mor og en filmskaper-sønn og spenningene som oppstår når også mora får lyst til å lage film. Haugerud er selv utdannet bibliotekar og har en deltidsstilling ved Musikkhøyskolens bibliotek. Han har lyst til å fortsette vekselbruken mellom å skrive bøker og lage film, siden begge deler har noe han ikke vil unnvære.

– Å skrive bøker kan kjennes friere, siden du ikke må overbevise like mange under arbeidet. Et filmmanus skal gjennom så mange instanser, hvor alle har meninger om hvordan det skal se ut. Samtidig er det fint å se teksten få liv gjennom skuespillere. En romantekst har nødvendigvis flere nivåer, rent språklig. Det har også en mer komplisert struktur. Det betyr ikke at det er enklere å skrive filmmanus.

Å ta regioppdrag på andres prosjekter blir neppe aktuelt. Haugerud ønsker selv å ha ansvar for både manus og regi, og er langtfra interessert i alle typer film.

– Når jeg går inn i en dvd-butikk og ser alle omslagene kan det virke som om samme film er lagd om igjen mange hundre ganger. Å lage en fantastisk bra sjangerfilm er sikkert en utfordring, men slikt vil alltid noen andre gjøre bedre enn meg. Skal det være noen vits vil jeg i det minste prøve å lage noe annet. Aller helst noe som kan være med å skape mer empati med andre mennesker, sier Dag Johan Haugerud.

De andre nominerte til Nordisk Råds Filmpris 2013 er:

  • Spise sove dø (Sverige)
  • Jakten (Danmark)
  • Open Up To Me (Finland)
  • Dypet (Island)

Rushprint kommer med intervjuer av alle de nominerte filmenes regissører frem mot kåringen.

I Oslo kan publikum se alle de nominerte filmene når Nordisk filmhelg arrangeres lørdag 26. og søndag 27. oktober på Filmens Hus.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY