Kon-Tiki: Fakta og fiksjon

Kon-Tiki: Fakta og fiksjon

– Mine advokatkollegaer har denne gang vært for raskt ute med å kaste sten,  mener Christian L. With i Produsentforeningen om advokatene Djønne og Viks uttalelser om «Kon-Tiki». – Ikke minst bør de se filmen først.

Mange filmeksperter og jurister har den senere tid uttalt seg skråsikkert om storfilmen Kon-Tiki og fremstillingen av Herman Watzinger – en fremstilling de mener er rettsstridig.

Fellesnevnerne for klagekoret er at ingen av dem har sett filmen de har uttalt seg om, at jussen strekkes, og at veletablert bransjepraksis utfordres. De hevder i realiteten at filmskaperne burde ha holdt seg strengt til beskrivelsen av Watzinger i Heyerdahls bok fra 1949, da filmmanuset ble skrevet og filmen produsert.

Min bransjekollega advokat Eirik Djønne (Skuespillerforbundet) uttalte til NRK at fremstillingen av Watzinger er i strid med det ulovfestede personvernet og at produsentene enten bør klippe bort det mest kritiske, eller vise en plakat før filmen der det fremgår at fremstillingen ikke er historisk korrekt. Jurist Marit Vik (Norske Filmregissører) la langt bredere an, da hun uttalte til Rushprint at fremstillingen kan være i strid med den filmrettsavtale produsentene har inngått med rettighetshaver til Heyerdahls bok, at formidlingen av historien i filmen kan være i strid med åndsverklovens § 3 som verner opphavsmannens og verkets kunstneriske anseelse eller egenart, samt at presentasjonen av Watzinger kan utgjøre en ærekrenkelse.

 Se filmen

Fiksjonsfilmen kan og bør heller ikke pålegges rollen som sannhetsformidler. Alle vet at man må ta beskrivelsene i fiksjonsfilmer med en stor klype salt, også når filmen er basert på en bok. Fiksjonsfilmens hovedoppgaver er å underholde, begeistre og provosere. Finnes det likevel en grense for hvor langt man kan gå i underholdningens navn? Ja, selvsagt. Denne grensen er imidlertid ikke trådt over i Kon-Tiki.

Det første stoppested for en produsent som ønsker å lage en film på grunnlag av underliggende litterære verk, enten dette er romaner, biografier eller andre typer verk, er rettighetshaverne til det opprinnelige verket, typisk forlag og forfatter. Formålet med den opsjons- og filmrettsavtale som inngås med rettighetshaverne, er å sikre seg eksklusivitet til verket – det vil si enerett til å produsere filmen basert på boken innen en bestemt frist. Dette har like mye med konkurransehensyn å gjøre som opphavsrett, og  produsenten påtar seg i praksis ingen forpliktelse til eksakt gjengivelse av verken historien eller faktaopplysninger i filmen. Dette ville undergrave filmen som kunstart og gjøre manusforfattere som yrkesgruppe overflødige. Mine kollegaer i bransjen burde skjønne dette.

De bærende argumentene til kritikerne er at rollefiguren til Watzinger, portrettert av fabelaktige Anders Baasmo Christiansen, uriktig fremstår som ”nervøs” og  ”urolig”, samt at han ønsket å forsterke balsatreflåten med stål-wire. I tillegg er det visstnok ikke korrekt at Watzinger kastet en harpun mot en hvalhai, det var det Erik Hesselberg som gjorde. For å toppe det hele er det også sagt at Watzinger var høyreist. Jeg lar det ligge der.

De av oss som har sett filmen registrerte at samtlige av rollekarakterene på flåten fremstår som nervøse og urolige. Bombe. I 101 dager befant de seg på en flåte av bambus , hamp og bananblader, kun omgitt av hav og hai. Selv Heyerdahl ser ganske nervøs ut da flåten holdt på å bli knust til pinneved under en storm.

Når det er sagt, fremstår kanskje Watzinger som noe mer nervøs i deler av filmen, men han får oppreisning mot slutten. Uansett er dette ganske opplagt ikke ærekrenkende rettslig sett.  Ei heller er det en ærekrenkende formidling at Watzinger kaster harpunen eller at han dro frem wire for å forsterke flåten; disse forholdene er ikke egnet til å skade Watzingers gode navn og rykte. Norske Filmregissørers jurist vil sikkert være enig med meg i det, når hun har fått sett filmen.

Poenget om at en filmskaper ikke står helt fritt når det skal lages en film på grunnlag av en bok kan jeg tiltre. Men vurderingstemaet er da ikke knyttet til de personene som omtales i boken, men forholdet til opphavsmannen (forfatteren). Åndsverkloven § 3, annet ledd fastsetter at den som gis rett til å endre et åndsverk eller gjøre det tilgjengelig for allmennheten ikke må gjøre dette på en måte som krenker opphavsmannen eller verket. Et eksempel som vil kunne rammes av denne bestemmelsen er bruk av åndsverk i pornografisk sammenheng.  At en filmskaper fremstiller en person som mer nervøs enn han var beskrevet i boken er neppe i seg selv alvorlig nok til å rammes av § 3, og dette vernet er uansett knyttet til forfatteren alene.

Advokat Djønnes anførsel om at fremstillingen er i strid med det ulovfestede personvernet er for så vidt teoretisk interessant, men i praksis vil man neppe få medhold i en slik anførsel. Personvernet i Norge gjelder for det første kun nålevende personer, og det er bred enighet om at Høyesterettsdommen knyttet til  filmen”To mistenkelige personer” fra 1952 ikke ville ha fått samme utfall i dag.

Jeg setter pris på saklig meningsutveksling om filmfaglige problemstillinger, men debatten må baseres på solid faktisk grunnlag. Her mener jeg at mine kollegaer denne gangen har vært for raskt ute med kaste sten. Se filmen. Hvem vet, kanskje vil man sitte igjen med en annen oppfatning når kinolyset slås på?  

Av Advokat Christian L. With, Norske Film, TV og Spillprodusenters forening.

 

5 kommentarer til Kon-Tiki: Fakta og fiksjon

  1. Er det ikke en vesentlig forskjell på manusforfatterens frihet til rolletolkninger når filmen er basert på en fiksjon? Denne filmen er jo basert på en dokumentar. Jeg går ihvertfall utifra at Thor Heyerdahls bok ble utgitt som en dokumentarisk dagbok? Det er forskjell på Bridget Jones og Herman Watzinger tross alt.

  2. Personopplysningsloven gjelder ikke avdøde. Så det er feil å hevde at personvernet ikke gjelder avdødes minne. Feks gjelder injuriebestemmelser avdødes minne. Forholdet til ulovfestet personvern får vi drøfte.

  3. Jeg ser også det er referert til at jeg hører til i Skuespillerforbundet. Jeg skal begynne der som generalsekretær 1.oktober. Så jeg er nok fortsatt i Kulturadvokatene og Advokatene Rognlien, Djønne & Co. Så NSF har ikke ytret seg i denne saken. Forøvrig er den aktuelle skuespiller intet å bebreide uansett.

  4. Balansen mellom kunstnerisk frihet og personvern er etiske dilemmaer vi stadig forholder oss til i filmproduksjon.
    Jeg opplever at Norske Filmregissørers jurist Marit Vik, reiser spørsmål om kunstnerisk frihet og personvern av prinipiell karakter i intervjuet det siktes til i Rush Print.
    Den debatten som nå pågår mener jeg er av sunn karakter, og bidrar til høyere bevissthet rundt dette komplekse temaet blant alle aktørene i bransjen.

    Det ble på Kulturnytt P2 i dag ytret ønske om en «Vær varsom» plakat for filmbransjen. Norske Filmregissører ønsker ikke dette, men ser verdien av den debatten som pågår for å skjærpe bevisstheten om disse vanskelige dilemmaene i film produksjon.

    Jeg har stor respekt, og faglig ydmykhet, for den store innsatsen Kon-Tiki produksjonene har gjort for å skape en spennende film for et stort publikum basert på en virkelig historie.

    Jeg gleder meg til å se filmen, og diskuterer gjerne videre etiske og dramaturgiske dilemmaer i filmproduksjon.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Kon-Tiki: Fakta og fiksjon

Kon-Tiki: Fakta og fiksjon

– Mine advokatkollegaer har denne gang vært for raskt ute med å kaste sten,  mener Christian L. With i Produsentforeningen om advokatene Djønne og Viks uttalelser om «Kon-Tiki». – Ikke minst bør de se filmen først.

Mange filmeksperter og jurister har den senere tid uttalt seg skråsikkert om storfilmen Kon-Tiki og fremstillingen av Herman Watzinger – en fremstilling de mener er rettsstridig.

Fellesnevnerne for klagekoret er at ingen av dem har sett filmen de har uttalt seg om, at jussen strekkes, og at veletablert bransjepraksis utfordres. De hevder i realiteten at filmskaperne burde ha holdt seg strengt til beskrivelsen av Watzinger i Heyerdahls bok fra 1949, da filmmanuset ble skrevet og filmen produsert.

Min bransjekollega advokat Eirik Djønne (Skuespillerforbundet) uttalte til NRK at fremstillingen av Watzinger er i strid med det ulovfestede personvernet og at produsentene enten bør klippe bort det mest kritiske, eller vise en plakat før filmen der det fremgår at fremstillingen ikke er historisk korrekt. Jurist Marit Vik (Norske Filmregissører) la langt bredere an, da hun uttalte til Rushprint at fremstillingen kan være i strid med den filmrettsavtale produsentene har inngått med rettighetshaver til Heyerdahls bok, at formidlingen av historien i filmen kan være i strid med åndsverklovens § 3 som verner opphavsmannens og verkets kunstneriske anseelse eller egenart, samt at presentasjonen av Watzinger kan utgjøre en ærekrenkelse.

 Se filmen

Fiksjonsfilmen kan og bør heller ikke pålegges rollen som sannhetsformidler. Alle vet at man må ta beskrivelsene i fiksjonsfilmer med en stor klype salt, også når filmen er basert på en bok. Fiksjonsfilmens hovedoppgaver er å underholde, begeistre og provosere. Finnes det likevel en grense for hvor langt man kan gå i underholdningens navn? Ja, selvsagt. Denne grensen er imidlertid ikke trådt over i Kon-Tiki.

Det første stoppested for en produsent som ønsker å lage en film på grunnlag av underliggende litterære verk, enten dette er romaner, biografier eller andre typer verk, er rettighetshaverne til det opprinnelige verket, typisk forlag og forfatter. Formålet med den opsjons- og filmrettsavtale som inngås med rettighetshaverne, er å sikre seg eksklusivitet til verket – det vil si enerett til å produsere filmen basert på boken innen en bestemt frist. Dette har like mye med konkurransehensyn å gjøre som opphavsrett, og  produsenten påtar seg i praksis ingen forpliktelse til eksakt gjengivelse av verken historien eller faktaopplysninger i filmen. Dette ville undergrave filmen som kunstart og gjøre manusforfattere som yrkesgruppe overflødige. Mine kollegaer i bransjen burde skjønne dette.

De bærende argumentene til kritikerne er at rollefiguren til Watzinger, portrettert av fabelaktige Anders Baasmo Christiansen, uriktig fremstår som ”nervøs” og  ”urolig”, samt at han ønsket å forsterke balsatreflåten med stål-wire. I tillegg er det visstnok ikke korrekt at Watzinger kastet en harpun mot en hvalhai, det var det Erik Hesselberg som gjorde. For å toppe det hele er det også sagt at Watzinger var høyreist. Jeg lar det ligge der.

De av oss som har sett filmen registrerte at samtlige av rollekarakterene på flåten fremstår som nervøse og urolige. Bombe. I 101 dager befant de seg på en flåte av bambus , hamp og bananblader, kun omgitt av hav og hai. Selv Heyerdahl ser ganske nervøs ut da flåten holdt på å bli knust til pinneved under en storm.

Når det er sagt, fremstår kanskje Watzinger som noe mer nervøs i deler av filmen, men han får oppreisning mot slutten. Uansett er dette ganske opplagt ikke ærekrenkende rettslig sett.  Ei heller er det en ærekrenkende formidling at Watzinger kaster harpunen eller at han dro frem wire for å forsterke flåten; disse forholdene er ikke egnet til å skade Watzingers gode navn og rykte. Norske Filmregissørers jurist vil sikkert være enig med meg i det, når hun har fått sett filmen.

Poenget om at en filmskaper ikke står helt fritt når det skal lages en film på grunnlag av en bok kan jeg tiltre. Men vurderingstemaet er da ikke knyttet til de personene som omtales i boken, men forholdet til opphavsmannen (forfatteren). Åndsverkloven § 3, annet ledd fastsetter at den som gis rett til å endre et åndsverk eller gjøre det tilgjengelig for allmennheten ikke må gjøre dette på en måte som krenker opphavsmannen eller verket. Et eksempel som vil kunne rammes av denne bestemmelsen er bruk av åndsverk i pornografisk sammenheng.  At en filmskaper fremstiller en person som mer nervøs enn han var beskrevet i boken er neppe i seg selv alvorlig nok til å rammes av § 3, og dette vernet er uansett knyttet til forfatteren alene.

Advokat Djønnes anførsel om at fremstillingen er i strid med det ulovfestede personvernet er for så vidt teoretisk interessant, men i praksis vil man neppe få medhold i en slik anførsel. Personvernet i Norge gjelder for det første kun nålevende personer, og det er bred enighet om at Høyesterettsdommen knyttet til  filmen”To mistenkelige personer” fra 1952 ikke ville ha fått samme utfall i dag.

Jeg setter pris på saklig meningsutveksling om filmfaglige problemstillinger, men debatten må baseres på solid faktisk grunnlag. Her mener jeg at mine kollegaer denne gangen har vært for raskt ute med kaste sten. Se filmen. Hvem vet, kanskje vil man sitte igjen med en annen oppfatning når kinolyset slås på?  

Av Advokat Christian L. With, Norske Film, TV og Spillprodusenters forening.

 

5 Responses to Kon-Tiki: Fakta og fiksjon

  1. Er det ikke en vesentlig forskjell på manusforfatterens frihet til rolletolkninger når filmen er basert på en fiksjon? Denne filmen er jo basert på en dokumentar. Jeg går ihvertfall utifra at Thor Heyerdahls bok ble utgitt som en dokumentarisk dagbok? Det er forskjell på Bridget Jones og Herman Watzinger tross alt.

  2. Personopplysningsloven gjelder ikke avdøde. Så det er feil å hevde at personvernet ikke gjelder avdødes minne. Feks gjelder injuriebestemmelser avdødes minne. Forholdet til ulovfestet personvern får vi drøfte.

  3. Jeg ser også det er referert til at jeg hører til i Skuespillerforbundet. Jeg skal begynne der som generalsekretær 1.oktober. Så jeg er nok fortsatt i Kulturadvokatene og Advokatene Rognlien, Djønne & Co. Så NSF har ikke ytret seg i denne saken. Forøvrig er den aktuelle skuespiller intet å bebreide uansett.

  4. Balansen mellom kunstnerisk frihet og personvern er etiske dilemmaer vi stadig forholder oss til i filmproduksjon.
    Jeg opplever at Norske Filmregissørers jurist Marit Vik, reiser spørsmål om kunstnerisk frihet og personvern av prinipiell karakter i intervjuet det siktes til i Rush Print.
    Den debatten som nå pågår mener jeg er av sunn karakter, og bidrar til høyere bevissthet rundt dette komplekse temaet blant alle aktørene i bransjen.

    Det ble på Kulturnytt P2 i dag ytret ønske om en «Vær varsom» plakat for filmbransjen. Norske Filmregissører ønsker ikke dette, men ser verdien av den debatten som pågår for å skjærpe bevisstheten om disse vanskelige dilemmaene i film produksjon.

    Jeg har stor respekt, og faglig ydmykhet, for den store innsatsen Kon-Tiki produksjonene har gjort for å skape en spennende film for et stort publikum basert på en virkelig historie.

    Jeg gleder meg til å se filmen, og diskuterer gjerne videre etiske og dramaturgiske dilemmaer i filmproduksjon.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY