Protest på vegne av fremtiden

Protest på vegne av fremtiden

Spriket mellom de som er privilegerte nok til å fremdeles ha et kulturbudsjett og en kulturminister, og de som sliter for å overleve er større enn noensinne i Europa, skriver Elisabeth Sjaastad.

For 3 uker siden samlet 60 regissører seg til FERA’s årsmøte i København. Første dag var viet et seminar om utviklingen av filmskaperens rolle, som i den digitale virkeligheten betyr at regissører må ta et større ansvar for å bygge en personlig relasjon til sitt publikum hele veien fra idé til ferdig distribuert film.

Midt i diskusjonen mellom representantene fra de norske, danske og kroatiske filminstituttene om hvordan man skal innrette støtteordningene for å møte nye behov som følge av strukturelle endringer i bransjen, bemerket kroatiske Hrvoje Hribar tørt at denne debatten for noen av FERA’s medlemmer trolig fortonet seg som å diskutere ”om du vil ha blodig eller godt stekt biff i Etiopia”.

For det som fremsto som den klareste tendensen på dette årsmøtet, var at spriket mellom de som er privilegerte nok til fremdeles å ha et kulturbudsjett og sågar en kulturminister, og de som virkelig sliter for å overleve er større enn noensinne.

De siste månedene har euro-krisen tilspisset seg ytterligere, og i denne situasjonen opplever mange enda mer ekstreme nedskjæringstiltak. Slovenia er siste landet i rekken som har avskaffet kulturministerposten. I flere måneder har en samlet kunstnerstand gjennomført protestaksjoner, som 180 timers poesi-lesing-maraton og geriljavideoer mot det de opplever som en ideologisk svertekampanje fra den nyvalgte regjeringen. Den forsøker å tegne et bilde av samtidskunsten som verdiløs og elitistisk, og kunstnerne beskyldes for å være upatriotiske ”sosiale parasitter”.

Også portugisiske filmskapere tar nå til motmæle overfor sine politikere. Da kulturkomitéen i den portugisiske nasjonalforsamlingen inviterte regissørene Manoel de Oliveira, John Salaviza Gonçalo og Miguel Gomes til et møte 8. mai for å hedre den internasjonale anerkjennelsen filmene deres nylig har oppnådd, tok Gomes bladet fra munnen og kalte gesten en “hyklersk øvelse”, i lys av den dype krisen den portugisiske filmbransjen befinner seg i. For med 100% kutt i filmstøtten er det knapt noen annen sektor som er like hardt rammet. Produksjonsselskapene er i ferd med å legge ned, og flere tusen filmfolk vil bli arbeidsledige.

Den 9. mai samlet over 2000 mennesker seg i protest på trappen foran Parlamentsbygningen i Lisboa. En 90 minutters kavalkade bestående av 400 portugisiske filmer fra de siste 100 år ble projisert på bygningene rundt. Den legendariske Manoel de Oliveira, som i en alder av 103 fortsatt lager film, sa i sin appell: ”Å slutte er å dø”.

Lederen av det portugisiske regiforbundet APR, Margarida Gil, sa: “Dette er en feiring av portugisisk film, og ja det er en protest – på vegne av fremtiden. Et land uten film har ingen hukommelse, et land uten kultur har ingen fremtid. Vi etterlyser en reell politisk vilje”.

En som har vist politisk vilje – ihvertfall velvilje – er den danske kulturministeren Uffe Elbæk.

I forbindelse med det danske EU formannskapet dette halvåret lanserte han i februar et eget initativ som han kalte Team Culture. 11 europeiske kulturpersonligheter ble invitert til å lete frem konkrete eksempler på hva kultur kan bidra med i krisetider. 

I en felles kronikk i britiske The Guardian skrev Elbæk og EU’s Kulturkommisær Vassiliou at “kunstnere og kreative innovatører må igjen komme på banen som sentrale aktører i samfunnets egen fortelling om seg selv”. 

På en konferanse i Brussel den 6. juni skulle så Team Culture presentere sine funn foran en forsamling bestående av europeiske kulturministre og deres embetsverk, EU byråkrater, EU parlamentarikere og representanter fra kulturbransjen. Anniken Huitfeldt var også tilstede.

Ettersom dagen skred frem og de 11 vise menn og kvinner holdt sine presentasjoner, fremsto konferansen mer og mer som et vekkelsesmøte, der alle i sin inderlige overbevisning om kulturens kraft, også satte kunstneren selv på en pidestall. Jeg rødmet ved tanken på å bli tildelt rollen som samfunnets psykolog-sosiolog-sannhetsvitne-fremtidsorakel kun i kraft av mitt yrke – en skarve filmregissør.

Jeg var invitert for å delta i en oppsummerende paneldebatt sammen med kulturminister Elbæk selv, den kroatiske kulturministeren Andrea Zlatar Violic og Vladimir Sucha, som er en høytstående kulturbyråkrat i EU kommisjonen.

I mitt innlegg fortalte jeg om demonstrasjonen i Portugal. Jeg påpekte også at i en tid der arbeidsledigheten blant europeisk ungdom er 22,4% (opp 50% siden 2008) er det en skrikende mangel på konsekvens at politikere på den ene siden snakker så varmt om kunstens rolle og at Europas fremtid ligger i å foredle kreative ferdigheter, men på den andre siden ikke er villige til å investere det som trengs for å dyrke frem talentene og skape flere kreative arbeidsplasser. Det kuttes nå så mye at man i mange land faktisk står i fare for å utraderer hele sin profesjonelle kulturbransje.

Vladimir Sucha etterlyste på sin side mer politisk aktivisme og mente at kulturorganisasjonene skulle la seg inspirere av Green Peace, selv om han ikke alltid var enig i deres metoder.

Det fikk meg til å sitere det en nokså kynisk Trond Giske sa til den norske kulturbransjen under valgkampen i 2005: ”Vi politikere er som pavlovske hunder, vi må få elektriske sjokk for å reagere. Men på kulturfeltet får man ingen sjokk, selv når man bryter valgløftene.”

Det synes åpenbart at vi kulturarbeidere må bli enda flinkere til holde politikere ansvarlige for at fagre ord bli til faktisk handling. Også på andre politiske områder – både nasjonalt og på EU nivå. Vi burde alle ha et kritisk blikk på det som nå gjøres i finanskrisens navn, en krise som for noen synes å være et hendig påskudd for å iverksette tvilsomme tiltak.

Særlig i krisetider, er kanskje det viktigste kunst og kultur kan bidra med det som tidligere vise-president i EU Parlamentet, Stavros Lambrindinis, sa under filmfestivalen i Cannes i fjor:

”Film får oss politikere til å føle på kroppen de menneskelige konsekvensene av beslutningene vi har fattet.”

Elisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no fra sitt ståsted i Federation of European Film Directors. Hun er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu

 

 

 

Du kan lese hennes tidligere innlegg her:

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Protest på vegne av fremtiden

Protest på vegne av fremtiden

Spriket mellom de som er privilegerte nok til å fremdeles ha et kulturbudsjett og en kulturminister, og de som sliter for å overleve er større enn noensinne i Europa, skriver Elisabeth Sjaastad.

For 3 uker siden samlet 60 regissører seg til FERA’s årsmøte i København. Første dag var viet et seminar om utviklingen av filmskaperens rolle, som i den digitale virkeligheten betyr at regissører må ta et større ansvar for å bygge en personlig relasjon til sitt publikum hele veien fra idé til ferdig distribuert film.

Midt i diskusjonen mellom representantene fra de norske, danske og kroatiske filminstituttene om hvordan man skal innrette støtteordningene for å møte nye behov som følge av strukturelle endringer i bransjen, bemerket kroatiske Hrvoje Hribar tørt at denne debatten for noen av FERA’s medlemmer trolig fortonet seg som å diskutere ”om du vil ha blodig eller godt stekt biff i Etiopia”.

For det som fremsto som den klareste tendensen på dette årsmøtet, var at spriket mellom de som er privilegerte nok til fremdeles å ha et kulturbudsjett og sågar en kulturminister, og de som virkelig sliter for å overleve er større enn noensinne.

De siste månedene har euro-krisen tilspisset seg ytterligere, og i denne situasjonen opplever mange enda mer ekstreme nedskjæringstiltak. Slovenia er siste landet i rekken som har avskaffet kulturministerposten. I flere måneder har en samlet kunstnerstand gjennomført protestaksjoner, som 180 timers poesi-lesing-maraton og geriljavideoer mot det de opplever som en ideologisk svertekampanje fra den nyvalgte regjeringen. Den forsøker å tegne et bilde av samtidskunsten som verdiløs og elitistisk, og kunstnerne beskyldes for å være upatriotiske ”sosiale parasitter”.

Også portugisiske filmskapere tar nå til motmæle overfor sine politikere. Da kulturkomitéen i den portugisiske nasjonalforsamlingen inviterte regissørene Manoel de Oliveira, John Salaviza Gonçalo og Miguel Gomes til et møte 8. mai for å hedre den internasjonale anerkjennelsen filmene deres nylig har oppnådd, tok Gomes bladet fra munnen og kalte gesten en “hyklersk øvelse”, i lys av den dype krisen den portugisiske filmbransjen befinner seg i. For med 100% kutt i filmstøtten er det knapt noen annen sektor som er like hardt rammet. Produksjonsselskapene er i ferd med å legge ned, og flere tusen filmfolk vil bli arbeidsledige.

Den 9. mai samlet over 2000 mennesker seg i protest på trappen foran Parlamentsbygningen i Lisboa. En 90 minutters kavalkade bestående av 400 portugisiske filmer fra de siste 100 år ble projisert på bygningene rundt. Den legendariske Manoel de Oliveira, som i en alder av 103 fortsatt lager film, sa i sin appell: ”Å slutte er å dø”.

Lederen av det portugisiske regiforbundet APR, Margarida Gil, sa: “Dette er en feiring av portugisisk film, og ja det er en protest – på vegne av fremtiden. Et land uten film har ingen hukommelse, et land uten kultur har ingen fremtid. Vi etterlyser en reell politisk vilje”.

En som har vist politisk vilje – ihvertfall velvilje – er den danske kulturministeren Uffe Elbæk.

I forbindelse med det danske EU formannskapet dette halvåret lanserte han i februar et eget initativ som han kalte Team Culture. 11 europeiske kulturpersonligheter ble invitert til å lete frem konkrete eksempler på hva kultur kan bidra med i krisetider. 

I en felles kronikk i britiske The Guardian skrev Elbæk og EU’s Kulturkommisær Vassiliou at “kunstnere og kreative innovatører må igjen komme på banen som sentrale aktører i samfunnets egen fortelling om seg selv”. 

På en konferanse i Brussel den 6. juni skulle så Team Culture presentere sine funn foran en forsamling bestående av europeiske kulturministre og deres embetsverk, EU byråkrater, EU parlamentarikere og representanter fra kulturbransjen. Anniken Huitfeldt var også tilstede.

Ettersom dagen skred frem og de 11 vise menn og kvinner holdt sine presentasjoner, fremsto konferansen mer og mer som et vekkelsesmøte, der alle i sin inderlige overbevisning om kulturens kraft, også satte kunstneren selv på en pidestall. Jeg rødmet ved tanken på å bli tildelt rollen som samfunnets psykolog-sosiolog-sannhetsvitne-fremtidsorakel kun i kraft av mitt yrke – en skarve filmregissør.

Jeg var invitert for å delta i en oppsummerende paneldebatt sammen med kulturminister Elbæk selv, den kroatiske kulturministeren Andrea Zlatar Violic og Vladimir Sucha, som er en høytstående kulturbyråkrat i EU kommisjonen.

I mitt innlegg fortalte jeg om demonstrasjonen i Portugal. Jeg påpekte også at i en tid der arbeidsledigheten blant europeisk ungdom er 22,4% (opp 50% siden 2008) er det en skrikende mangel på konsekvens at politikere på den ene siden snakker så varmt om kunstens rolle og at Europas fremtid ligger i å foredle kreative ferdigheter, men på den andre siden ikke er villige til å investere det som trengs for å dyrke frem talentene og skape flere kreative arbeidsplasser. Det kuttes nå så mye at man i mange land faktisk står i fare for å utraderer hele sin profesjonelle kulturbransje.

Vladimir Sucha etterlyste på sin side mer politisk aktivisme og mente at kulturorganisasjonene skulle la seg inspirere av Green Peace, selv om han ikke alltid var enig i deres metoder.

Det fikk meg til å sitere det en nokså kynisk Trond Giske sa til den norske kulturbransjen under valgkampen i 2005: ”Vi politikere er som pavlovske hunder, vi må få elektriske sjokk for å reagere. Men på kulturfeltet får man ingen sjokk, selv når man bryter valgløftene.”

Det synes åpenbart at vi kulturarbeidere må bli enda flinkere til holde politikere ansvarlige for at fagre ord bli til faktisk handling. Også på andre politiske områder – både nasjonalt og på EU nivå. Vi burde alle ha et kritisk blikk på det som nå gjøres i finanskrisens navn, en krise som for noen synes å være et hendig påskudd for å iverksette tvilsomme tiltak.

Særlig i krisetider, er kanskje det viktigste kunst og kultur kan bidra med det som tidligere vise-president i EU Parlamentet, Stavros Lambrindinis, sa under filmfestivalen i Cannes i fjor:

”Film får oss politikere til å føle på kroppen de menneskelige konsekvensene av beslutningene vi har fattet.”

Elisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no fra sitt ståsted i Federation of European Film Directors. Hun er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu

 

 

 

Du kan lese hennes tidligere innlegg her:

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY