Kampen om ballen

Kampen om ballen

Når distributørene nekter å sende filmene sine til kinoer som ber om dem, er det lett å se for seg den furtne 9-åringen som tar med seg ballen hjem. På den andre siden er det faktisk de som eier ballen, skriver Marius Øfsti.

Kompromisset som sikret VPF-avtalen i juni 2010 sikret videre norsk kinodrift, den la grunnlaget for en voldsom besøksvekst for de små kinoene og videre tilgang for norske og smalere utenlandske filmer. Den sikret derimot ikke husfreden. 

Den norske kinobransjen er preget av stor gjennomsiktighet og stor gjensidig tillit. Distributørene, kinoene og Film&Kino kjenner hverandre godt og har stor innsikt i hverandres drift. Det er derfor påfallende at de i forkant av sommerens evaluering av VPF-avtalen omtaler hverandre i ganske krasse ordelag. Film&Kino endret i november systemet for oppsettningsstøtte etter å ha anklaget distributørene for å misbruke ordningen. Guttorm Petterson i Byråforeningen anklager på sin side Film&Kino for å ha forledet kinoene til å ha urealistiske forventninger. Enkelte kinosjefer har på sin side uttrykt stor frustrasjon og utålmodighet ved at de ikke får filmer de ønsker å vise. 

Stridens kjerne er den samme som førte til at VPF-avtalen først ble godtatt på overtid og som et kompromiss. De uavhengige norske distributørene ønsker et system der det bare er VPF på premierer, men siden avtalene med Hollywood ble signert først forsvant denne muligheten. I følge Petterson skyldes dette en «fatal og grunnleggende misforståelse», mens Film&Kino på sin side hevder at dette var klart for alle parter hele tiden. 

Dermed har vi en situasjon der de uavhengige distributørene har gått med på en avtale de egentlig ikke liker, og dermed ikke har noen større lojalitet til. At de dermed velger å ta hensyn til sine egne interesser foran kinoene og Film&Kino bør ikke overraske noen.

 

Det er lite trolig at det vil bli en endring til premierebasert VPF. Hvorvidt det i hele tatt er mulig er det uenighet om, men både kinoene og Film&Kino vil nok motsette seg en slik ordning. Den vil ikke bare være vanskeligere å kontrollere, men også føre til færre premiere i distriktene. Mer sannsynlig er det derimot at løsninger med gradert VPF eller en foreldelse på flere måneder kan bli diskutert. 

Sikkert er det derimot at en eller annen endring må foretas. Spesielt er det to forhold som må endres. I 2011 mottok 7 av 10 filmer på norske kinoer en eller annen form for oppsettningsstøtte fra Film&Kino. Flere av disse titlene ble distribusjonen stoppet på, det kan ikke Film&Kino akseptere. Videre må de uavhengige distributørenes lojalitet og tillit til systemet gjenopprettes. 

Enkelte har gitt uttrykk for at det er smålig av distributørene å begrense visningen av populære filmer for å sikre støttekroner, eller for å ikke risikere VPF innbetalinger på noen tusenlapper når de sparer hundretusener i filmkopier. De bør samtidig være klare over at det er de uavhengige distributørene som er mest utsatte i den digitale filmøkonomien. Også blant de største av de uavhengige er det usikkerhet på hva deres rolle kommer til å være i framtiden. Det er derfor ikke overraskende at de er svært skeptiske til å gi opp verken inntekter eller kontroll. 

Så lenge de ikke er trygge på spillereglene vil de fortsette å ta med seg ballen hjem, og det har de lov til. 

Les også:

1 kommentar til Kampen om ballen

  1. Denne kommentaren er også gitt på artikkelen «I skyggen av digitaliseringen»:
    Nok en god og opplysende artikkel, og det er derfor jeg er abonnent på både blad og nyhetsbrev!
    Jeg er vel det man må kalle en filmfreak, og bosatt i en av småbyene som har fått et betydelig bedre kinotilbud, Rjukan. Rjukan Kino, som har vært en såkalt C-kino i størrelse, hadde i 2011 en besøksøkning på 43% og en omsetningsøkning på 58% (!), så en kan trygt si at digitalomleggingen har vært en suksess her i by’n.
    Jeg kan ikke huske sist jeg opplevde en kinoforestilling med få besøkende, slik det ofte var før. Kinoen er revitalisert!

    Men denne omtalte ordningen har likevel ført til at vi er snytt for endel filmer som undertegnede har savnet oppsatt på kino. felles for dem alle, er at de er kvalitetsfilmer. Det er lett å få tak i blockbusterne fra Hollywood, og også stort sett de norske filmene har tilgangen vært grei på, men de omtalte filmene i mellomskiktet har vært svært savnet av meg og flere andre jeg snakker med dette om.
    Vi har blitt «snytt» for følgende:
    Oslo 31.august (!), Shame, J. Edgar, The Artist, The Grey, Carnage, The good son, A dangerous method, Tyrannosaur, One day, The Ides of march, Unknown, Hanna, The Decendants, Tinker tailor soldier spy, Contagion, Moneyball, Wee need to talk about Kevin, Ekstremt høyt og utrolig nært, The mill and the cross, Midnight in Paris, Play, Gutten med sykkelen, Haywire, The raid, Tree of life og Polisse.

    Når du ser den oversikten (som vel er bortimot komplett da, vel og merke), så blir det vel forståelig at det kommer klager, eller hva???
    Det er vel klager som er kanalisert gjennom kinosjefene, men dersom klagene hadde blitt kanalisert fra publikum, hadde de blitt enda tydeligere.
    Jeg ser at disse filmene kanskje ikke hadde økt det totale kinobesøket revolusjonerende, men de hadde i alle fall gjort at jeg hadde sluppet å vente til de kom på DVD.

    Jeg så stort fram til digitaliseringen, men den har vært en skuffelse. Vi hadde premierer på blockbusterne før også, og heldigvis slipper noen smalere kvalitetsfilm igjennom, og tilgangen på norsk film er økt, men det er litt fortvilt at det er en slik uenighet som stopper oss i å få se de filmene vi gjerne vil se på kino.
    Jeg vil våge å påstå at å gå glipp av Tree of life, The artist og the decendants på kino ikke gir det helt samme som på mindre skjerm.

    Jeg håper virkelig at det jobbes iherdig med å finne løsning på dette.
    Jeg garanterer at jeg vil gå enda oftere på kino, for film er best på kino, selv i dag med hjemmekinoløsninger som er bedre enn noensinne!
    Norge er ikke fulldigitalisert før kinosjefene selv kan bestemme programmeringen. Nå sitter det noen å bestemmer at min kino ikke kan få tak i noen av de filmene jeg er aller mest interessert i å se på kino!

    Vær snill og jobb hardt med dette, Lene Løchen og folkens som har gitt oss en fantastisk mulighet i digitaliseringen, og takk for jobben så langt!!!

Legg igjen en kommentar

Kampen om ballen

Kampen om ballen

Når distributørene nekter å sende filmene sine til kinoer som ber om dem, er det lett å se for seg den furtne 9-åringen som tar med seg ballen hjem. På den andre siden er det faktisk de som eier ballen, skriver Marius Øfsti.

Kompromisset som sikret VPF-avtalen i juni 2010 sikret videre norsk kinodrift, den la grunnlaget for en voldsom besøksvekst for de små kinoene og videre tilgang for norske og smalere utenlandske filmer. Den sikret derimot ikke husfreden. 

Den norske kinobransjen er preget av stor gjennomsiktighet og stor gjensidig tillit. Distributørene, kinoene og Film&Kino kjenner hverandre godt og har stor innsikt i hverandres drift. Det er derfor påfallende at de i forkant av sommerens evaluering av VPF-avtalen omtaler hverandre i ganske krasse ordelag. Film&Kino endret i november systemet for oppsettningsstøtte etter å ha anklaget distributørene for å misbruke ordningen. Guttorm Petterson i Byråforeningen anklager på sin side Film&Kino for å ha forledet kinoene til å ha urealistiske forventninger. Enkelte kinosjefer har på sin side uttrykt stor frustrasjon og utålmodighet ved at de ikke får filmer de ønsker å vise. 

Stridens kjerne er den samme som førte til at VPF-avtalen først ble godtatt på overtid og som et kompromiss. De uavhengige norske distributørene ønsker et system der det bare er VPF på premierer, men siden avtalene med Hollywood ble signert først forsvant denne muligheten. I følge Petterson skyldes dette en «fatal og grunnleggende misforståelse», mens Film&Kino på sin side hevder at dette var klart for alle parter hele tiden. 

Dermed har vi en situasjon der de uavhengige distributørene har gått med på en avtale de egentlig ikke liker, og dermed ikke har noen større lojalitet til. At de dermed velger å ta hensyn til sine egne interesser foran kinoene og Film&Kino bør ikke overraske noen.

 

Det er lite trolig at det vil bli en endring til premierebasert VPF. Hvorvidt det i hele tatt er mulig er det uenighet om, men både kinoene og Film&Kino vil nok motsette seg en slik ordning. Den vil ikke bare være vanskeligere å kontrollere, men også føre til færre premiere i distriktene. Mer sannsynlig er det derimot at løsninger med gradert VPF eller en foreldelse på flere måneder kan bli diskutert. 

Sikkert er det derimot at en eller annen endring må foretas. Spesielt er det to forhold som må endres. I 2011 mottok 7 av 10 filmer på norske kinoer en eller annen form for oppsettningsstøtte fra Film&Kino. Flere av disse titlene ble distribusjonen stoppet på, det kan ikke Film&Kino akseptere. Videre må de uavhengige distributørenes lojalitet og tillit til systemet gjenopprettes. 

Enkelte har gitt uttrykk for at det er smålig av distributørene å begrense visningen av populære filmer for å sikre støttekroner, eller for å ikke risikere VPF innbetalinger på noen tusenlapper når de sparer hundretusener i filmkopier. De bør samtidig være klare over at det er de uavhengige distributørene som er mest utsatte i den digitale filmøkonomien. Også blant de største av de uavhengige er det usikkerhet på hva deres rolle kommer til å være i framtiden. Det er derfor ikke overraskende at de er svært skeptiske til å gi opp verken inntekter eller kontroll. 

Så lenge de ikke er trygge på spillereglene vil de fortsette å ta med seg ballen hjem, og det har de lov til. 

Les også:

One Response to Kampen om ballen

  1. Denne kommentaren er også gitt på artikkelen «I skyggen av digitaliseringen»:
    Nok en god og opplysende artikkel, og det er derfor jeg er abonnent på både blad og nyhetsbrev!
    Jeg er vel det man må kalle en filmfreak, og bosatt i en av småbyene som har fått et betydelig bedre kinotilbud, Rjukan. Rjukan Kino, som har vært en såkalt C-kino i størrelse, hadde i 2011 en besøksøkning på 43% og en omsetningsøkning på 58% (!), så en kan trygt si at digitalomleggingen har vært en suksess her i by’n.
    Jeg kan ikke huske sist jeg opplevde en kinoforestilling med få besøkende, slik det ofte var før. Kinoen er revitalisert!

    Men denne omtalte ordningen har likevel ført til at vi er snytt for endel filmer som undertegnede har savnet oppsatt på kino. felles for dem alle, er at de er kvalitetsfilmer. Det er lett å få tak i blockbusterne fra Hollywood, og også stort sett de norske filmene har tilgangen vært grei på, men de omtalte filmene i mellomskiktet har vært svært savnet av meg og flere andre jeg snakker med dette om.
    Vi har blitt «snytt» for følgende:
    Oslo 31.august (!), Shame, J. Edgar, The Artist, The Grey, Carnage, The good son, A dangerous method, Tyrannosaur, One day, The Ides of march, Unknown, Hanna, The Decendants, Tinker tailor soldier spy, Contagion, Moneyball, Wee need to talk about Kevin, Ekstremt høyt og utrolig nært, The mill and the cross, Midnight in Paris, Play, Gutten med sykkelen, Haywire, The raid, Tree of life og Polisse.

    Når du ser den oversikten (som vel er bortimot komplett da, vel og merke), så blir det vel forståelig at det kommer klager, eller hva???
    Det er vel klager som er kanalisert gjennom kinosjefene, men dersom klagene hadde blitt kanalisert fra publikum, hadde de blitt enda tydeligere.
    Jeg ser at disse filmene kanskje ikke hadde økt det totale kinobesøket revolusjonerende, men de hadde i alle fall gjort at jeg hadde sluppet å vente til de kom på DVD.

    Jeg så stort fram til digitaliseringen, men den har vært en skuffelse. Vi hadde premierer på blockbusterne før også, og heldigvis slipper noen smalere kvalitetsfilm igjennom, og tilgangen på norsk film er økt, men det er litt fortvilt at det er en slik uenighet som stopper oss i å få se de filmene vi gjerne vil se på kino.
    Jeg vil våge å påstå at å gå glipp av Tree of life, The artist og the decendants på kino ikke gir det helt samme som på mindre skjerm.

    Jeg håper virkelig at det jobbes iherdig med å finne løsning på dette.
    Jeg garanterer at jeg vil gå enda oftere på kino, for film er best på kino, selv i dag med hjemmekinoløsninger som er bedre enn noensinne!
    Norge er ikke fulldigitalisert før kinosjefene selv kan bestemme programmeringen. Nå sitter det noen å bestemmer at min kino ikke kan få tak i noen av de filmene jeg er aller mest interessert i å se på kino!

    Vær snill og jobb hardt med dette, Lene Løchen og folkens som har gitt oss en fantastisk mulighet i digitaliseringen, og takk for jobben så langt!!!

Legg igjen en kommentar

MENY