En magisk aften med Ken Jacobs

En magisk aften med Ken Jacobs

Etter å ha opplevd en helaften med avant garde-filmskaperen Ken Jacobs var det nesten som å se film helt på nytt, forteller Anne Gjelsvik. 

Jeg har vært på filmforskerkonferanse i USA. Når jeg nå reiser hjem igjen har jeg, slik reisende gjerne har, med meg et reiseminne. Min souvenir er en liten pinne med en grå plastbit på. Pinnen skal jeg bruke som en påminning om de filtrene vi ser verden gjennom, og hvilken betydning det har om man holder et filter foran øynene når man ser på verden. Pinnen har jeg fått av avant-garde kunstneren Ken Jacobs.

De siste to månedene har jeg deltatt på to internasjonale filmforskerkonferanser. Begge to har tematisert spørsmål som hvorfor vi ser film, hvordan vi forstår film og hvilke følelser film kan vekke. Der stopper likhetene.

Mens Cinema of Sensations i Cluj-Napoca, Romania tematiserte tilskuerens sanselige og kroppslige opplevelser i møte med filmmediet, ikke minst inspirert av filosofi og fenomenologi, var Society for Studies of the Moving Image (SCSMI), mer opptatt av det som skjer i tilskuerens hode. Med inspirasjon fra kognitiv psykologi og nevroforskning har denneforeningen vokst fram til å bli en av de viktigste posisjonene i filmforskningen, ikke minst ledet an av David Bordwell, Kristin Thompson, Torben Grodal, Joseph Anderson og Noel Carroll, som alle var til stede på konferansen utenfor New York. Mens annenhver forsker i Romania nevnte Laura U. Marks som foreleste der) eller Gilles Deuleuze i sine foredrag, tenkte man i SCMSI hoderystende på Deuleuze som et eksempel på hvor galt det kan gå i filmfilosofien.  

Sett fra mitt ståsted har begge tilnærmingene sin berettigelse og sine begrensinger. Imidlertid slo det meg at den siste konferansen trolig var den nyttigste for filmskapere, og det var da også en del deltakere fra den gruppen som deltok. Eksempler på interessante perspektiv i så måte var Ethans de Seifes foredrag om spesialeffekter.

Med utgangspunkt i den negative mottakelsen av Jean-Pierre Melvilles siste film Dirty Money (Un Flic, 1972) problematiserte han bruken av miniatyrer i filmproduksjoner. Hva skal til for at tilskuere tror på små leketog og helikoptre innenfor filmuniversets illusjoner? Hva betyr det for opplevelsen dersom vi flyttes ut av fiksjonen fordi effektene ikke fungerer? Et annet eksempel var Jason Gendlers foredrag om hva førsteinntrykket av en filmkarakter betyr og hvor mye man kan endre dette i løpet av en film. Og dermed også hvor viktig et anslag er for filmen.

En programpost handlet om stemninger i film, en annet om redigering, og en rekke eksperimenter ble presentert, blant annet om betydningen av størrelsen på lerret og skjerm. Og ja, størrelsen betyr noe. David Bordwell foreleste om utviklingen av kriminalfortellinger i amerikansk film og litteratur på 1940-tallet og Noel Carroll om moralske vurderinger av filmkarakters handlinger. Det siste blir et tema på en åpen konferanse vi skal arrangere ved Institutt for kunst og medievitenskap, NTNU i september hvor mange av de ledende forskere på feltet deltar.

Hvorfor vi er så opptatt av skjønnhet, hvorfor heier vi på ”the underdogs”, hva som former vårt engasjement med karakterer og hvilke følelser skrekkfilm vekker var blant andre temaer. Margrethe Brun Vaage, den andre norske deltakeren, snakket for eksempel om hvorfor det er så mange usympatiske filmkarakterer i de nye kvalitetsseriene på fjernsyn (Sopranos, Dexter, Breaking Bad med flere).

Også foredragene vekte sterke følelser, ikke minst gjaldt det filosofen Alva Noe som provoserte alle nevropsykologene i salen til høylytte protester med å åpne sitt foredrag med å proklamere at nevropsykologi ikke kan lære oss noe som helst om hva kunst er. For Noe var en slik tilnærming reduserende og han var opptatt av hvordan kunstartene er en utforskning av hva det menneskelige er.

Mitt personlige høydepunkt, og et levende bevis på hva vi kan lære av kunst, var altså Ken Jacobs. Den 79-år gamle Jacobs holdt et par timers levende opplegg med klipp fra en rekke av filmene sine, og gav innsikt i en viktig avant-garde kunstners liv, inkludert et rørende flørtende samarbeid med sin kone Flo, tydelig tilstede i bakgrunnen av hans virke. Og en innsiktsfull innføring i hvordan filmmediet faktisk fungerer.

Med fokus på hva som skaper de filmatiske illusjonene, blant annet basert på gamle filmklipp (”found footage”) og gamle fotografier (for eksempel av barnearbeidere og slaver), utforsker Jacobs blant annet opplevelsen av bevegelse, og fikk dermed også satt hele konferansen i perspektiv. Som Jesse P. Finnigan så fint skriver i sin presentasjon av Ken Jacobs og det han betegner som ”filmtanken”: ”…the eye and brain are never the last horizon awaiting an image, but where the potentialities of an image begin; the act of creation itself.” 

Jacobs snudde bokstavlig talt filmopplevelsen på hodet ved å vise Disorient Express (1996) en manipulering av en togfilm fra 1906, som ble vist både opp ned og baklengs. Og ved å instruere oss der vi satt med våre små pinner med plasbiter, først over det høgre øyet og deretter det venstre, fikk han transformert det flate bildet til 3D. Etter å ha opplevd en helaften med Jacobs var det nesten som å se film helt på nytt og å se verden med nye øyne. 

 

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg:

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

Legg igjen en kommentar

En magisk aften med Ken Jacobs

En magisk aften med Ken Jacobs

Etter å ha opplevd en helaften med avant garde-filmskaperen Ken Jacobs var det nesten som å se film helt på nytt, forteller Anne Gjelsvik. 

Jeg har vært på filmforskerkonferanse i USA. Når jeg nå reiser hjem igjen har jeg, slik reisende gjerne har, med meg et reiseminne. Min souvenir er en liten pinne med en grå plastbit på. Pinnen skal jeg bruke som en påminning om de filtrene vi ser verden gjennom, og hvilken betydning det har om man holder et filter foran øynene når man ser på verden. Pinnen har jeg fått av avant-garde kunstneren Ken Jacobs.

De siste to månedene har jeg deltatt på to internasjonale filmforskerkonferanser. Begge to har tematisert spørsmål som hvorfor vi ser film, hvordan vi forstår film og hvilke følelser film kan vekke. Der stopper likhetene.

Mens Cinema of Sensations i Cluj-Napoca, Romania tematiserte tilskuerens sanselige og kroppslige opplevelser i møte med filmmediet, ikke minst inspirert av filosofi og fenomenologi, var Society for Studies of the Moving Image (SCSMI), mer opptatt av det som skjer i tilskuerens hode. Med inspirasjon fra kognitiv psykologi og nevroforskning har denneforeningen vokst fram til å bli en av de viktigste posisjonene i filmforskningen, ikke minst ledet an av David Bordwell, Kristin Thompson, Torben Grodal, Joseph Anderson og Noel Carroll, som alle var til stede på konferansen utenfor New York. Mens annenhver forsker i Romania nevnte Laura U. Marks som foreleste der) eller Gilles Deuleuze i sine foredrag, tenkte man i SCMSI hoderystende på Deuleuze som et eksempel på hvor galt det kan gå i filmfilosofien.  

Sett fra mitt ståsted har begge tilnærmingene sin berettigelse og sine begrensinger. Imidlertid slo det meg at den siste konferansen trolig var den nyttigste for filmskapere, og det var da også en del deltakere fra den gruppen som deltok. Eksempler på interessante perspektiv i så måte var Ethans de Seifes foredrag om spesialeffekter.

Med utgangspunkt i den negative mottakelsen av Jean-Pierre Melvilles siste film Dirty Money (Un Flic, 1972) problematiserte han bruken av miniatyrer i filmproduksjoner. Hva skal til for at tilskuere tror på små leketog og helikoptre innenfor filmuniversets illusjoner? Hva betyr det for opplevelsen dersom vi flyttes ut av fiksjonen fordi effektene ikke fungerer? Et annet eksempel var Jason Gendlers foredrag om hva førsteinntrykket av en filmkarakter betyr og hvor mye man kan endre dette i løpet av en film. Og dermed også hvor viktig et anslag er for filmen.

En programpost handlet om stemninger i film, en annet om redigering, og en rekke eksperimenter ble presentert, blant annet om betydningen av størrelsen på lerret og skjerm. Og ja, størrelsen betyr noe. David Bordwell foreleste om utviklingen av kriminalfortellinger i amerikansk film og litteratur på 1940-tallet og Noel Carroll om moralske vurderinger av filmkarakters handlinger. Det siste blir et tema på en åpen konferanse vi skal arrangere ved Institutt for kunst og medievitenskap, NTNU i september hvor mange av de ledende forskere på feltet deltar.

Hvorfor vi er så opptatt av skjønnhet, hvorfor heier vi på ”the underdogs”, hva som former vårt engasjement med karakterer og hvilke følelser skrekkfilm vekker var blant andre temaer. Margrethe Brun Vaage, den andre norske deltakeren, snakket for eksempel om hvorfor det er så mange usympatiske filmkarakterer i de nye kvalitetsseriene på fjernsyn (Sopranos, Dexter, Breaking Bad med flere).

Også foredragene vekte sterke følelser, ikke minst gjaldt det filosofen Alva Noe som provoserte alle nevropsykologene i salen til høylytte protester med å åpne sitt foredrag med å proklamere at nevropsykologi ikke kan lære oss noe som helst om hva kunst er. For Noe var en slik tilnærming reduserende og han var opptatt av hvordan kunstartene er en utforskning av hva det menneskelige er.

Mitt personlige høydepunkt, og et levende bevis på hva vi kan lære av kunst, var altså Ken Jacobs. Den 79-år gamle Jacobs holdt et par timers levende opplegg med klipp fra en rekke av filmene sine, og gav innsikt i en viktig avant-garde kunstners liv, inkludert et rørende flørtende samarbeid med sin kone Flo, tydelig tilstede i bakgrunnen av hans virke. Og en innsiktsfull innføring i hvordan filmmediet faktisk fungerer.

Med fokus på hva som skaper de filmatiske illusjonene, blant annet basert på gamle filmklipp (”found footage”) og gamle fotografier (for eksempel av barnearbeidere og slaver), utforsker Jacobs blant annet opplevelsen av bevegelse, og fikk dermed også satt hele konferansen i perspektiv. Som Jesse P. Finnigan så fint skriver i sin presentasjon av Ken Jacobs og det han betegner som ”filmtanken”: ”…the eye and brain are never the last horizon awaiting an image, but where the potentialities of an image begin; the act of creation itself.” 

Jacobs snudde bokstavlig talt filmopplevelsen på hodet ved å vise Disorient Express (1996) en manipulering av en togfilm fra 1906, som ble vist både opp ned og baklengs. Og ved å instruere oss der vi satt med våre små pinner med plasbiter, først over det høgre øyet og deretter det venstre, fikk han transformert det flate bildet til 3D. Etter å ha opplevd en helaften med Jacobs var det nesten som å se film helt på nytt og å se verden med nye øyne. 

 

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg:

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

Legg igjen en kommentar

MENY