Mot en filmrevolusjon?

Mot en filmrevolusjon?

Etter revolusjonen lager filmskapere i Tunisia film på en helt annen måte enn før. Hvor går veien videre for den gamle filmstormakten Tunisia og arabisk film? Øystein Stene avgir her rapport fra filmens frontlinjer i arabiske land.

TUNISIA  (Tekst/Fotos: Øystein Stene)

Jasmine-revolusjonen i Tunisia har akkurat lagt seg. Den første arabiske staten som veltet en diktatorisk og korrupt statsleder gjennom demonstrasjoner, sitter akkurat nå og drøfter hvor veien går videre. Hva slags demokrati de ønsker. Og hvordan offentligheten skal fungere.

Mange røster forsøker å gjøre seg gjeldende i dette kritiske øyeblikket i landets historie. Også den tunisiske filmen er i endring, som alt annet her. Den preges av nye visjoner, av mange perspektiv. Og selvfølgelig: av gamle strukturer og tradisjoner.

Rafik Omrani er en ung regissør som akkurat er ferdig med sin første langfilm, dokumentaren  Fallega 2011. Filmen har kinopremiere i Tunis i mars. Den er innspilt under revolusjonen, og vi følger mange av de unge menneskene som strømmet ut i gatene, som campet ved regjeringsbygget – og tilslutt lyktes i å tvinge diktatoren Ben Ali til gå av 14. januar 2011.        

Filmen ble spilt inn med små midler – et Canon speilreflekskamera var innspillingens mest kostbare ressurs. Dermed ble fotografen utpekt som produsent.

Filmen har ikke mottatt noe støtte, heller ikke i post-produksjon eller markedsføring, men har allerede blitt vist på flere europeiske filmfestivaler og vant nylig en pris i Marseilles. Regissør Rafik Omrani er ikke forbauset over fraværet av statlig støtte.

– Revolusjonen er ikke ferdig enda. Det er akkurat de samme folka som sitter og tildeler midler nå som før, systemet er det samme. Mentaliteten om hva slags film som støttes og hvordan den skal lages, har ikke forandret seg noe.

Omrani forteller at Fallega 2011 ble laget fordi de følte den måtte lages, noen måtte fortelle hva som foregikk. Han tror dette er en ny tendens i Tunisia.

Rafik Omrani

– Tidligere hadde vi primært en statsfinansiert filmproduksjon her i landet. Etter revolusjonen lager folk film på en helt annen måte enn før. Kortfilmer, dokumentarer, langfilmer – og mange flere produksjoner enn noensinne.

Omrani jobber for øyeblikket også med en doktoravhandling ved universitet i Toulouse, om nettopp uavhengig tunisisk filmproduksjon. Så han følger prosessen nøye:

– Mange unge i Tunisia har studert film og ønsker å lage film, men de har ikke midler. Men nå begynner de for alvor å lage film helt uavhengig av støttemidler. Dette er en prosess som begynte før revolusjonen, likevel, fallet til det gamle regimet har nok bidratt til å forsterke tendensen.

Normalt pleier det å ferdigstilles omkring 2-4 langfilmer i året i Tunisia, slik har det vært i flere tiår. Det spås nå at antallet for 2013 blir omkring 10 filmer. Og en mangedobling av kortfilmer og dokumentarer.

– Det er akkurat som det har åpnet seg et nytt rom av frihet og kreativitet. Formmessig tror jeg vi forlater den gamle seige tunisiske filmestetikken – til fordel for et langt mer direkte, voldsomt og pågående formspråk. 

Politikk, religion og sex

I det første frie valg i Tunisia vant det tidligere forbudte partiet Ennadha en brakseier med omkring 30 %. Dette kom som en overraskelse på alle, for så vidt også Ennadha selv: Partiet hentet mye støtte blant de fattige, og løfter fram Koranen som verdigrunnlag for den nye tunisiske staten. Intellektuelle og den øvre middelklassen, som normalt regner seg som sekulære muslimer, hevder ofte at partiet står for en politisert islam.

Noen mener at islamiseringen allerede merkes i det tunisiske samfunnet. Nylig hadde spillefilmen Histoires Tunisiennes premiere i Tunis. Dette er en spillefilm om single unge overklassekvinner i hovedstaten. Kvinner som primært er opptatt av kjærlighet, av menn, av sex – en slags sosialrealistisk tunisisk versjon av Sex & singelliv.

Sensurkomiteen som skulle sette aldersgrense brukte uvanlig lang tid, og saken fikk etter hvert mye medieoppmerksomhet. Omtrent på samme tid ble en visning av filmen Persepolis anmeldt for blasfemi – den viser i et lite glimt Allah – og saken behandles i skrivende stund i det tunisiske rettssystem.

Regissør av Histoires Tunisiennes, Nada Mezni Hafaiedh, er ikke i tvil om at den religiøse dreiningen i landet får konsekvenser. Også for filmen.

– Før kunne vi snakke så mye vi ville om sex og kjønn, men ikke om politikk. Nå kan vi snakke så mye vi vil om politikk, men ikke om sex og kjønn.

Nada Mezni Hafaiedh

Hafaiedh er datter av en diplomat, og oppvokst i Saudi-Arabia og New York, med filmutdannelse fra Canada. Filmen, som er hennes regidebut, har for henne vært et forsøk på å trenge inn i og forstå den tunisiske samtiden.

– Da jeg flyttet tilbake til Tunis for et par år siden med min mann og produsent, begynte jeg å filme mine nye venner her, i det daglige livet. Jeg klippet etter hvert sammen materialet, og fant karakterene og historien interessant. 80% av manuset til Histoires Tunisiennes er basert på denne dokumentaren, noen scener er omtrent direkte kopi.

Filmen er hovedsakelig privatfinansiert, med et totalbudsjett på 1,5 millioner kroner. I tillegg har den mottatt en del statlig markedsføringsstøtte. Når jeg forslår at det ville vært raskere, billigere og enklere bare å bruke dokumentarmaterialet, rister Hafaiedh på hodet:

– Det vil være helt utenkelig i Tunis for noen å uttrykke det de gjør i filmen offentlig. Det er alt for grenseløst å fortelle om for eksempel one-night stands. Dessuten ville de nok, spesielt nå, følt seg utrygge. Hvordan ville religiøse ekstremister forholde seg til dem etter en slik film? 

Islamsk film?

Tunis har også en gruppe regissører som har laget film over flere tiår. Nacer Khemir er blant dem som utgjør en slags kontinuitet, han har vært en svært aktiv forfatter, billedkunster, skulptør og filmregissør siden 1970-tallet. Trolig mest kjent for sin ”ørkentrilogi”, som har gått på utallige festivaler og filmklubber over hele verden.

Filmene hans har vært produsert med støtte fra mange ulike land, som Frankrike, Bulgaria, Sveits og Tyskland. Den siste filmen tok det ti år å skaffe midler til.

– I Tunis gjør vi ikke hva vi vil, men hva vi kan, sier Khemir lakonisk.

Hans filmer utspiller seg i et mytisk og tidløst ørkenlandskap, karakterene og fortellingene antar gjerne allegorisk form med religiøse undertoner. Om sin siste film, Bab´Aziz, har han tidligere uttalt at han ønsker å vise den siden av islam som er åpen, tolerant, vennlig og full av kjærlighet og visdom.

På spørsmål om forholdet til revolusjonen, hvordan dette vil prege ham i hans videre arbeid, svarer han smilende og avvisende:

– Som filmskaper har jeg ingen interesse av det tunisiske samfunnet. Som tunisisk borger ja, men det er noe annet. Som kunstner er min fremste oppgave å gi form til myter – myter er viktigere i mitt arbeid enn den tunisiske politikken.

Når jeg spør hvor mytene og fortellingene kommer fra, bruker Khemir samme type logikk.

Nacer Khemir

– Jeg søker ikke, jeg finner, sa Picasso. Jeg tenker ikke at det er jeg som finner fortellingene og mytene, det er de som kommer til meg. De handler for meg om noe dypere og viktigere enn Tunisia og samtidens politikk. Jeg visste allerede som ung at jeg var født i et eldgammelt land med antikke røtter. Det er dette landet som er mitt domene, mitt hjemland.

Nacer Khemirs filmer inneholder referanser til sufismen, islams mystisisme, både gjennom musikk, symbolbruk eller teologiske referanser. På spørsmål om han er sufist, er Khemir kontant:

– Sufismen er Islams estetiske skole. Du kan ikke være en muslimsk poet eller kunstner uten å være sufist. Det er problemet med dagens tunisiske film: Den består av folk som har studert i Frankrike og Europa og blitt svært oppdatert og fått utrolige tekniske ferdigheter. Men de vet ingenting om sin tradisjon, om sufismen. De har mistet sin sjel. Det er hva jeg tenker om dagens tunisiske film. 

Produsentene som forsvant

Tunisia var opprinnelig et pionerland i Nord-Afrikas filmproduksjon. Den første tunisiske spillefilmen kom i 1966, Al-fajr av Omar Khlifi, og satte på mange måter standarden for filmarven.

Helt fra starten var tunisisk film statlig subsidiert, og publikumsbesøket har aldri vært særlig imponerende – alt over 15.000 blir regnet som en suksess (Tunis har 11 millioner innbyggere). En spillefilm har normalt et totalbudsjett på mellom 4-8 millioner kroner, og inntil de siste par årene var man ukjent med arbeidskreditter og liknende ordninger. Halvparten av midlene har kommet fra det tunisiske kulturdepartement, den andre halvparten fra europeiske fond.

Ikbal Zalila er professor i media og filmvitenskap ved Universitet i Tunis. Han har fulgt den tunisiske filmen i flere tiår, og kan som få andre trekke de store linjene i den Nord-Afrikanske filmen. Han forteller at på slutten av 1960-tallet ble det laget et stort statlig produksjonsselskap som skulle ta seg av tunisiske filmproduksjoner. Tanken var at dette også skulle bli sentrum for all Nord-Afrikansk film. Men Zalila har en bestemt mening om hvorfor det aldri gikk slik.

– Selskapet ble nedlagt på begynnelsen av 1980-tallet på grunn av vanskjøtsel. Det var uhyre mye kaos, underslag og korrupsjon. Flere fra dette selskapet gikk så ut og opprettet egne private produksjonsselskap. Men det var mye ukultur også her, og tilslutt var det ingen som stolte på filmprodusenter.

Dette er ifølge Zalila noe av årsaken til at filmskaperne selv overtok som produsenter på 1990-tallet. Utviklingen gikk mot flere og flere produksjonsselskap, og i dag er det noe sånt som 500 registrerte selskaper som etter sigende driver med filmproduksjon i Tunisia. Zalila tror ikke noen er tjent med situasjonen.

– På den ene siden er vi preget av en fransk auteur-tradisjon, hvor regissøren skal være kunstner, manusforfatter – alt. På den andre siden er han også produsent, og jeg har en fornemmelse av at flere og flere blir mer businessmenn og mindre kunstnere, og utformer prosjekter som de vet kan få støtte. 

Utfordringer for Tunisisk film

Ikbal Zalila er også filmskribent, og som representant for filmanmelderne satt han i en periode i 2009 i styret som tildelte statlig støtte til spillefilmer. Han forteller at han droppet ut av styret, men først og fremst fordi det opplevdes ubehagelig med alle dialogene rundt arbeidet de gjorde.

– Jeg følte vi hadde fullstendig frihet til å gjøre de valgene vi ville, ikke noe press fra regimet. Jeg har vel heller en følelse av at filmskaperne drev selvsensur, at de forsøkte å tilpasse seg det de trodde var den ønskede filmen.

Siden det aldri gis mer enn halv støtte, har filmene vært avhengige av europeiske fond for å realiseres. Og Zalila mener dette har preget den tunisiske filmen i stor grad.

– Europeiske fond har nok ønsket seg ”eksotiske filmer” eller filmer som handler om religion. Globale problemstillinger, eller spørsmål tunisiere er opptatt av i dag, har nok ikke virket like interessant for europeere å involvere seg i.

Et annet åpenbart problem for spillefilm i Tunisia, er kinoene. De er ofte subsidiert, men sjelden effektivt drevet. Kinoene har oftest gamle digitale projektorer, lyden er dårlig, temperaturen for høy på sommeren og for lav på vinteren. Som turist vil du til og med bli advart mot å gå på kino, det betegnes som et sted for kriminelle og homofile, et sted hvor det foregår prostitusjon eller angrep fra religiøse.

– Det er en prosess som har foregått i de siste ti årene, at kinokulturen har forsvunnet. Mellom 50-70% av mine studenter har aldri sett en film på kino, bare på sin pc eller tv. Og dette er de mest filminteresserte av alle unge!

Dvd’er fås kjøpt overalt, og du vil slite med å finne originale filmer i Tunisia. Selv store internasjonale kjeder som Shell selger tyvkopierte dvd’er, og de koster normalt mellom 8-20 kroner, altså sjelden mer enn en kinobillett.

– Men vi har mange små filmfestivaler som fungerer veldig godt. Som ”European Cinema Days”, eller ”Kartago Film Festival”. Dette er festivaler som varer et par uker og som samler masse folk og fører til mange samtaler om film, estetikk og politikk. Vår filmfestivaler er et enormt lyspunkt i en ellers utdøende kinokultur.

21-22.april arrangeres Arabiske filmdager.

 

Legg igjen en kommentar

Mot en filmrevolusjon?

Mot en filmrevolusjon?

Etter revolusjonen lager filmskapere i Tunisia film på en helt annen måte enn før. Hvor går veien videre for den gamle filmstormakten Tunisia og arabisk film? Øystein Stene avgir her rapport fra filmens frontlinjer i arabiske land.

TUNISIA  (Tekst/Fotos: Øystein Stene)

Jasmine-revolusjonen i Tunisia har akkurat lagt seg. Den første arabiske staten som veltet en diktatorisk og korrupt statsleder gjennom demonstrasjoner, sitter akkurat nå og drøfter hvor veien går videre. Hva slags demokrati de ønsker. Og hvordan offentligheten skal fungere.

Mange røster forsøker å gjøre seg gjeldende i dette kritiske øyeblikket i landets historie. Også den tunisiske filmen er i endring, som alt annet her. Den preges av nye visjoner, av mange perspektiv. Og selvfølgelig: av gamle strukturer og tradisjoner.

Rafik Omrani er en ung regissør som akkurat er ferdig med sin første langfilm, dokumentaren  Fallega 2011. Filmen har kinopremiere i Tunis i mars. Den er innspilt under revolusjonen, og vi følger mange av de unge menneskene som strømmet ut i gatene, som campet ved regjeringsbygget – og tilslutt lyktes i å tvinge diktatoren Ben Ali til gå av 14. januar 2011.        

Filmen ble spilt inn med små midler – et Canon speilreflekskamera var innspillingens mest kostbare ressurs. Dermed ble fotografen utpekt som produsent.

Filmen har ikke mottatt noe støtte, heller ikke i post-produksjon eller markedsføring, men har allerede blitt vist på flere europeiske filmfestivaler og vant nylig en pris i Marseilles. Regissør Rafik Omrani er ikke forbauset over fraværet av statlig støtte.

– Revolusjonen er ikke ferdig enda. Det er akkurat de samme folka som sitter og tildeler midler nå som før, systemet er det samme. Mentaliteten om hva slags film som støttes og hvordan den skal lages, har ikke forandret seg noe.

Omrani forteller at Fallega 2011 ble laget fordi de følte den måtte lages, noen måtte fortelle hva som foregikk. Han tror dette er en ny tendens i Tunisia.

Rafik Omrani

– Tidligere hadde vi primært en statsfinansiert filmproduksjon her i landet. Etter revolusjonen lager folk film på en helt annen måte enn før. Kortfilmer, dokumentarer, langfilmer – og mange flere produksjoner enn noensinne.

Omrani jobber for øyeblikket også med en doktoravhandling ved universitet i Toulouse, om nettopp uavhengig tunisisk filmproduksjon. Så han følger prosessen nøye:

– Mange unge i Tunisia har studert film og ønsker å lage film, men de har ikke midler. Men nå begynner de for alvor å lage film helt uavhengig av støttemidler. Dette er en prosess som begynte før revolusjonen, likevel, fallet til det gamle regimet har nok bidratt til å forsterke tendensen.

Normalt pleier det å ferdigstilles omkring 2-4 langfilmer i året i Tunisia, slik har det vært i flere tiår. Det spås nå at antallet for 2013 blir omkring 10 filmer. Og en mangedobling av kortfilmer og dokumentarer.

– Det er akkurat som det har åpnet seg et nytt rom av frihet og kreativitet. Formmessig tror jeg vi forlater den gamle seige tunisiske filmestetikken – til fordel for et langt mer direkte, voldsomt og pågående formspråk. 

Politikk, religion og sex

I det første frie valg i Tunisia vant det tidligere forbudte partiet Ennadha en brakseier med omkring 30 %. Dette kom som en overraskelse på alle, for så vidt også Ennadha selv: Partiet hentet mye støtte blant de fattige, og løfter fram Koranen som verdigrunnlag for den nye tunisiske staten. Intellektuelle og den øvre middelklassen, som normalt regner seg som sekulære muslimer, hevder ofte at partiet står for en politisert islam.

Noen mener at islamiseringen allerede merkes i det tunisiske samfunnet. Nylig hadde spillefilmen Histoires Tunisiennes premiere i Tunis. Dette er en spillefilm om single unge overklassekvinner i hovedstaten. Kvinner som primært er opptatt av kjærlighet, av menn, av sex – en slags sosialrealistisk tunisisk versjon av Sex & singelliv.

Sensurkomiteen som skulle sette aldersgrense brukte uvanlig lang tid, og saken fikk etter hvert mye medieoppmerksomhet. Omtrent på samme tid ble en visning av filmen Persepolis anmeldt for blasfemi – den viser i et lite glimt Allah – og saken behandles i skrivende stund i det tunisiske rettssystem.

Regissør av Histoires Tunisiennes, Nada Mezni Hafaiedh, er ikke i tvil om at den religiøse dreiningen i landet får konsekvenser. Også for filmen.

– Før kunne vi snakke så mye vi ville om sex og kjønn, men ikke om politikk. Nå kan vi snakke så mye vi vil om politikk, men ikke om sex og kjønn.

Nada Mezni Hafaiedh

Hafaiedh er datter av en diplomat, og oppvokst i Saudi-Arabia og New York, med filmutdannelse fra Canada. Filmen, som er hennes regidebut, har for henne vært et forsøk på å trenge inn i og forstå den tunisiske samtiden.

– Da jeg flyttet tilbake til Tunis for et par år siden med min mann og produsent, begynte jeg å filme mine nye venner her, i det daglige livet. Jeg klippet etter hvert sammen materialet, og fant karakterene og historien interessant. 80% av manuset til Histoires Tunisiennes er basert på denne dokumentaren, noen scener er omtrent direkte kopi.

Filmen er hovedsakelig privatfinansiert, med et totalbudsjett på 1,5 millioner kroner. I tillegg har den mottatt en del statlig markedsføringsstøtte. Når jeg forslår at det ville vært raskere, billigere og enklere bare å bruke dokumentarmaterialet, rister Hafaiedh på hodet:

– Det vil være helt utenkelig i Tunis for noen å uttrykke det de gjør i filmen offentlig. Det er alt for grenseløst å fortelle om for eksempel one-night stands. Dessuten ville de nok, spesielt nå, følt seg utrygge. Hvordan ville religiøse ekstremister forholde seg til dem etter en slik film? 

Islamsk film?

Tunis har også en gruppe regissører som har laget film over flere tiår. Nacer Khemir er blant dem som utgjør en slags kontinuitet, han har vært en svært aktiv forfatter, billedkunster, skulptør og filmregissør siden 1970-tallet. Trolig mest kjent for sin ”ørkentrilogi”, som har gått på utallige festivaler og filmklubber over hele verden.

Filmene hans har vært produsert med støtte fra mange ulike land, som Frankrike, Bulgaria, Sveits og Tyskland. Den siste filmen tok det ti år å skaffe midler til.

– I Tunis gjør vi ikke hva vi vil, men hva vi kan, sier Khemir lakonisk.

Hans filmer utspiller seg i et mytisk og tidløst ørkenlandskap, karakterene og fortellingene antar gjerne allegorisk form med religiøse undertoner. Om sin siste film, Bab´Aziz, har han tidligere uttalt at han ønsker å vise den siden av islam som er åpen, tolerant, vennlig og full av kjærlighet og visdom.

På spørsmål om forholdet til revolusjonen, hvordan dette vil prege ham i hans videre arbeid, svarer han smilende og avvisende:

– Som filmskaper har jeg ingen interesse av det tunisiske samfunnet. Som tunisisk borger ja, men det er noe annet. Som kunstner er min fremste oppgave å gi form til myter – myter er viktigere i mitt arbeid enn den tunisiske politikken.

Når jeg spør hvor mytene og fortellingene kommer fra, bruker Khemir samme type logikk.

Nacer Khemir

– Jeg søker ikke, jeg finner, sa Picasso. Jeg tenker ikke at det er jeg som finner fortellingene og mytene, det er de som kommer til meg. De handler for meg om noe dypere og viktigere enn Tunisia og samtidens politikk. Jeg visste allerede som ung at jeg var født i et eldgammelt land med antikke røtter. Det er dette landet som er mitt domene, mitt hjemland.

Nacer Khemirs filmer inneholder referanser til sufismen, islams mystisisme, både gjennom musikk, symbolbruk eller teologiske referanser. På spørsmål om han er sufist, er Khemir kontant:

– Sufismen er Islams estetiske skole. Du kan ikke være en muslimsk poet eller kunstner uten å være sufist. Det er problemet med dagens tunisiske film: Den består av folk som har studert i Frankrike og Europa og blitt svært oppdatert og fått utrolige tekniske ferdigheter. Men de vet ingenting om sin tradisjon, om sufismen. De har mistet sin sjel. Det er hva jeg tenker om dagens tunisiske film. 

Produsentene som forsvant

Tunisia var opprinnelig et pionerland i Nord-Afrikas filmproduksjon. Den første tunisiske spillefilmen kom i 1966, Al-fajr av Omar Khlifi, og satte på mange måter standarden for filmarven.

Helt fra starten var tunisisk film statlig subsidiert, og publikumsbesøket har aldri vært særlig imponerende – alt over 15.000 blir regnet som en suksess (Tunis har 11 millioner innbyggere). En spillefilm har normalt et totalbudsjett på mellom 4-8 millioner kroner, og inntil de siste par årene var man ukjent med arbeidskreditter og liknende ordninger. Halvparten av midlene har kommet fra det tunisiske kulturdepartement, den andre halvparten fra europeiske fond.

Ikbal Zalila er professor i media og filmvitenskap ved Universitet i Tunis. Han har fulgt den tunisiske filmen i flere tiår, og kan som få andre trekke de store linjene i den Nord-Afrikanske filmen. Han forteller at på slutten av 1960-tallet ble det laget et stort statlig produksjonsselskap som skulle ta seg av tunisiske filmproduksjoner. Tanken var at dette også skulle bli sentrum for all Nord-Afrikansk film. Men Zalila har en bestemt mening om hvorfor det aldri gikk slik.

– Selskapet ble nedlagt på begynnelsen av 1980-tallet på grunn av vanskjøtsel. Det var uhyre mye kaos, underslag og korrupsjon. Flere fra dette selskapet gikk så ut og opprettet egne private produksjonsselskap. Men det var mye ukultur også her, og tilslutt var det ingen som stolte på filmprodusenter.

Dette er ifølge Zalila noe av årsaken til at filmskaperne selv overtok som produsenter på 1990-tallet. Utviklingen gikk mot flere og flere produksjonsselskap, og i dag er det noe sånt som 500 registrerte selskaper som etter sigende driver med filmproduksjon i Tunisia. Zalila tror ikke noen er tjent med situasjonen.

– På den ene siden er vi preget av en fransk auteur-tradisjon, hvor regissøren skal være kunstner, manusforfatter – alt. På den andre siden er han også produsent, og jeg har en fornemmelse av at flere og flere blir mer businessmenn og mindre kunstnere, og utformer prosjekter som de vet kan få støtte. 

Utfordringer for Tunisisk film

Ikbal Zalila er også filmskribent, og som representant for filmanmelderne satt han i en periode i 2009 i styret som tildelte statlig støtte til spillefilmer. Han forteller at han droppet ut av styret, men først og fremst fordi det opplevdes ubehagelig med alle dialogene rundt arbeidet de gjorde.

– Jeg følte vi hadde fullstendig frihet til å gjøre de valgene vi ville, ikke noe press fra regimet. Jeg har vel heller en følelse av at filmskaperne drev selvsensur, at de forsøkte å tilpasse seg det de trodde var den ønskede filmen.

Siden det aldri gis mer enn halv støtte, har filmene vært avhengige av europeiske fond for å realiseres. Og Zalila mener dette har preget den tunisiske filmen i stor grad.

– Europeiske fond har nok ønsket seg ”eksotiske filmer” eller filmer som handler om religion. Globale problemstillinger, eller spørsmål tunisiere er opptatt av i dag, har nok ikke virket like interessant for europeere å involvere seg i.

Et annet åpenbart problem for spillefilm i Tunisia, er kinoene. De er ofte subsidiert, men sjelden effektivt drevet. Kinoene har oftest gamle digitale projektorer, lyden er dårlig, temperaturen for høy på sommeren og for lav på vinteren. Som turist vil du til og med bli advart mot å gå på kino, det betegnes som et sted for kriminelle og homofile, et sted hvor det foregår prostitusjon eller angrep fra religiøse.

– Det er en prosess som har foregått i de siste ti årene, at kinokulturen har forsvunnet. Mellom 50-70% av mine studenter har aldri sett en film på kino, bare på sin pc eller tv. Og dette er de mest filminteresserte av alle unge!

Dvd’er fås kjøpt overalt, og du vil slite med å finne originale filmer i Tunisia. Selv store internasjonale kjeder som Shell selger tyvkopierte dvd’er, og de koster normalt mellom 8-20 kroner, altså sjelden mer enn en kinobillett.

– Men vi har mange små filmfestivaler som fungerer veldig godt. Som ”European Cinema Days”, eller ”Kartago Film Festival”. Dette er festivaler som varer et par uker og som samler masse folk og fører til mange samtaler om film, estetikk og politikk. Vår filmfestivaler er et enormt lyspunkt i en ellers utdøende kinokultur.

21-22.april arrangeres Arabiske filmdager.

 

Legg igjen en kommentar

MENY