22/7: Kampen om fortellingen fortsetter

22/7: Kampen om fortellingen fortsetter

Terrortiltalte Breiviks utspill og adferd formes av medias respons, spillet i rettssaken synes å ta form av et univers med karakterer og roller, mener filmregissør Øystein Stene som her rapporterer fra rettssaken i Oslo tinghus.

Fortellingen om Breivik forfattes, filmes og redigeres rundt Oslo Tinghus i disse dager. Med en overveldende form for konsensus om hvordan vi skal fortolke hovedpersonens framtoning og utspill i retten: Som symptomer på et menneske vi verken kan eller vil identifisere oss med.

Men er vi tjent med denne strategien i lengden?

DEN FREMMEDE

Begrepet ”narsissist” ble allemannseie de første dagene av rettssaken. Med effektiv hjelp fra psykologer og psykiatere fortalte journalister oss at Breiviks framtreden tyder på en fyr som har seg selv som eneste sentrum i tilværelsen. Uansett hva som skjer. Tunge og profilerte eksperter som Finn Skårderud gjorde live-analyse av Breiviks tårer allerede andre dag: Dette er uforpliktende sentimentale tårer, og har ingenting med virkelig empati for andre å gjøre.

I det store og hele synes media, kommentatorer og eksperter å gå inn i rettssaken med en intensjon om å gjøre Breivik fremmed for oss, noe som ikke er til å kjenne igjen, noe farlig og ondskapsfullt – men fremfor alt: annerledes enn oss andre.

Samtidig er denne prosessen tidvis full av paradokser og selvmotsigelser. Et lite eksempel: Når psykiater Per Hartvik får spørsmål av Dagbladet TV om Breiviks gjennomgående bruk av pronomenet ”man” istedenfor ”jeg”, svarer han at det kan være fordi Breivik forsøker å distansere seg fra saken, eller han forsøker fremstå som intellektuell og elegant. Og Hartvik konkluderer illustrerende nok med formuleringen: ”man kan tenke seg begge forklaringer.”

EN GANSKE ALMINNELIG VESTKANTGUTT

Etter å ha fulgt rettssaken sammen med media i over en uke nå, opplever jeg at dette er heftig underrapportert: Breiviks alminnelighet. At han er så lik oss. Gjør så mange ting som vi gjør. Oppfører seg på måter som vi oppfører oss. Er så gjenkjennelig som en ung norsk mann. Til og med en spesifikk type ung norsk mann.

Toneleiet i stemmen er litt forfinet, forsiktig og nasalt, han går litt opp i pitch på slutten av hver setning. Ordvalg og formuleringer er omstendelige og konservative. Aktiv bruk av engelske ord som om de var norske – selv etter en uke sier han ”objective” heller enn ”mål”. Overfokuserer på fakta og rett og galt, med en hyppig bruk av formuleringer som ”faktum er at”, ”det stemmer ikke”. Prosentangivelse er hans greie, og det brukes litt kritikkløst til å forklare alle ting. Ellers er resonnementene hans forståelig og relativt intelligente, og kroppsspråket normalt, men forsiktig.

Hvis jeg skal bruke mitt umiddelbare private assosiasjonsapparat, sammenlikne med mitt eget kartotek over unge menn, ville jeg uten forkunnskap nok tippet en alminnelig vestkant-gutt, en fyr som har studert markedsføring på BI, gjerne med politiske aspirasjoner. Kanskje ikke verdens mest velutviklede sosiale evner. Men han kompenserer effektivt for mangelen av sosial intuisjon gjennom intellektuell prosessering av kommunikasjonen.

Hadde jeg møtt Breivik på en fest, ville jeg nok tenkt at jeg står foran en litt hedonistisk, liksom-kristen, kverulerende, høyre-orientert men ufarlig fyr som støtter kongehuset og alle andre provinsielle anakronismer. Jeg ville altså gjenkjent ham som like norsk som brunost.

HVA KAN VI LÆRE?

Men fra 22. juli 2011 er det selvsagt en sentral forskjell på Breivik og alle oss andre, vestkantgutter på BI inkludert: Fyren er en massemorder. Handlingene han gjorde den dagen er så groteske og voldelige at vi alle blir fattige på ord, bare vi skal forklare effekten av å lytte til detaljene i retten.

Flere tusen mennesker har mistet en viktig person i sitt liv, et helt samfunn opplever at følelsen av trygghet og kontroll er rammet. At dette samfunnet nå samler alle ressurser for å forklare oss at denne mannen er syk, gal, unormal – et grotesk utskudd –  er fullstendig forståelig. Og på kort sikt sikkert også formålstjenelig. Det gir oss ro og trygghet. Til å opprettholde vårt daglige liv og vår fornemmelse av forutsigbarhet.

Likevel, hvis vi greier å fullføre denne avspaltningen, å gjøre ham til så unik, spesiell, til et unntak, til noe som ikke kan kjennes igjen – hva kan vi da lære av dette? Å ha flere sikkerhetsfolk? Større budsjetter til PST? Tjukkere regjeringsbygg? Synge ”barn av regnbuen” en gang i uka foran rådhuset?

 

AVEMOSJONALISERING SOM PROSJEKT

Min frykt er knytta til fornemmelsen av at Breivik IKKE er uvanlig. At dette er en norsk massemorder. At det er nettopp her, midt blant oss, grusomheter av denne typen kan oppstå. I hvilke kulturer er det mulig å holde på med et sånt prosjekt, planlegge med en slik logistikk, låse seg inne på denne måten, år etter år, uten at omgivelsene intervenerer? Forutsetter ikke det en kultur hvor folk lar hverandre i fred, holde på med sitt, uten å stille spørsmål?

Jeg går ofte med uknyttede skolisser. For tre uker siden var jeg i Dehli. Jeg ble stoppet minst hvert 3 minutt og fortalt at lissene ikke er knyttet. Jeg måtte knytte dem tilslutt for å være i fred. Det har aldri hendt meg i Oslo, ikke en eneste gang, at noen har kommentert det. Hva skjer med en kultur hvor vi er opplært til å ikke bry oss?

For meg er det også påfallende hvordan ”avemosjonaliseringen”, som Breivik kaller strategien for å klare 22/7 og rettssaken, heller ikke framstår som noen fremmedkulturell komponent. Vi lever i et land som gjemmer bort lidelse og naturlig død på institusjoner. Vi har et enormt forbruk av psykofarmaka og en solid selvmordsstatistikk. Vi blir fortalt av sexologer og rikskringkastere at alle former for seksuell erfaring er et gode – men lite og ingenting om emosjonell tilknyting.

Når jeg hører Breivik snakke om hvordan han med viten og vilje avspalter emosjonene, hvordan han gjør det nærmest for å overleve, lyder ikke dette fremmed for meg. Jeg har en opplevelse av at han beskriver en sterk tendens i vår kultur, i vårt land.  Vi trenes opp til å bli autonome mennesker, som skal klare oss uten andre, som kan være fri til å ta de valgene vi vil. Alene. Vi er så flinke til det at vi i verdenstoppen i samlivsbrudd, sammen med de andre nordiske land.

 

RETTSSAK SOM INTERAKTIVT ROLLESPILL

Når Breivik til en viss grad enes med de rettspsykiatriske sakkyndige om at han er en narsissist, og legger til at ”narsissisme er en god egenskap så lenge det er innenfor normale rammer” og at ”de fleste suksessfulle mennesker i Norge er narsissister”, så slår det meg at han gir uttrykk for tidsånden.

Breivik har effektivt brukt sosiale medier, YouTube og masse-email. Og i manifestet slår han fast at hans egen karakter, måten han fremstår i media på, vil ha store konsekvenser for hvordan budskapet når ut. Han synes helt oppdatert på at media selv utvisker skillet mellom sak og person. Rettssaken har blitt enn fullstendig interaktiv mediebegivenhet, Breivik har tilgang til hva som skrives daglig, minus internett. Det er åpenbart at hans utspill og adferd formes ut fra medias respons – han har ved et par ganger selv vært inne på det, for eksempel når han ”tar selvkritikk for pompøsiteten.” Han opptrer som det han selv markedsfører seg som: En selger.

Det spillet som utvikler seg i rettssaken synes i større og større grad å ta form av et eget univers med karakterer og roller. Allerede forsvarernes poserende bilder varslet dette. Og nå ser vi en videooverføring full av små dramatiserende effektbruk. For eksempel kamerabevegelser mot Breivik i sekvenser hvor vi opplever at noe står på spill. I tenkepauser ser vi en hyppig bruk av nærbilder, gjerne av Breiviks lett skjelvende hånd som holder en penn.

Dette er ikke dokumentasjon. Dette er fiksjonalisering. Eller enda mer presist: det er estetiske valg som gjør skillene uklare. I en tid og i en kultur hvor identitet i større og større grad skapes gjennom å ikle seg roller. Hvor vi er mer og mer performative: Det er nok en økende tendens til å bygge identitet gjennom sosiale roller og speiling, heller enn i relasjoner og reell kontakt.

 

DEN PRESISE DIAGNOSE

Jeg vet ikke om jeg har tid, utholdenhet og fryktløshet nok til å følge resten av rettssaken. Jeg er allerede fullstendig utslitt, opplever redusert stemningsleie, mindre evne til å glede meg og være i kontakt med andre. Jeg regner med at det dårlige humøret mitt er forbigående. Til forskjell fra folk som er langt mer direkte berørt enn meg, og vil måtte slite med ettereffekter i årevis, ja, kanskje hele livet.

Men jeg vet at denne saken berør mitt syn på kulturen jeg har vokst opp i, idealene jeg er tillært, landet jeg bor i. For alltid. Når rettpsykiater Henning Verøy uttalte til media ”Jeg synes han går nå fra å smuldre opp, til å bli pulverisert”, eller når rettspsykolog Pål Grøndahl i ekspertkommentar sier at hovedspørsmålet er om Breivik har ”et grandiost paranoid vrangforestillingsbilde” eller lider av ”narsissistiske trekk”, opplever jeg at ekspertene gjør oss en bjørnetjeneste: De forsøker å fortelle oss at alt blir ok, bare vi finner en presis nok diagnose.

Men Anders Behring Breivik er født og oppvokst her, i dette landet. Han har det samme språket som meg. Han har sett de samme barne-tevene. Hatt en første skoledag med ny ransel. Lært om Ibsen på skolen. Kjent lukta av sevje fra et bjørketre. Gått med sløyfe i 17. mai-toget.

Spørsmålet mitt er: Hvordan skal jeg forholde meg til det? Hvilke konsekvenser får det, i måten jeg forholder meg til meg selv, mennesker rundt meg, landet mitt, kulturen min på? Og da mener jeg ikke i politisk eller programmatisk ideologisk forstand, men i de relasjoner vi skaper, i måten vi forholder oss til hverandre på.

For hvis det er en liten mulighet for det, at disse handlingene måtte skje nettopp her, i vår tid og i vårt land, så tror jeg vi før eller senere må tørre og begynne undersøke årsakene. Og jeg fornemmer at de ligger hinsides både hans egne, ekspertenes og medias agenda for øyeblikket.

Les også Øystein Stenes forrige innlegg om 22/7: Kampen om fortellingen

Andre innlegg:

Mot en filmrevolusjon?

Da filmstøtten kollapset

Det stores problem

22/7 Kampen om fortellingen

Norsk filmskuespill anno 2010

Hvor norsk må norsk film være?

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

 

1 kommentar til 22/7: Kampen om fortellingen fortsetter

Legg igjen en kommentar

22/7: Kampen om fortellingen fortsetter

22/7: Kampen om fortellingen fortsetter

Terrortiltalte Breiviks utspill og adferd formes av medias respons, spillet i rettssaken synes å ta form av et univers med karakterer og roller, mener filmregissør Øystein Stene som her rapporterer fra rettssaken i Oslo tinghus.

Fortellingen om Breivik forfattes, filmes og redigeres rundt Oslo Tinghus i disse dager. Med en overveldende form for konsensus om hvordan vi skal fortolke hovedpersonens framtoning og utspill i retten: Som symptomer på et menneske vi verken kan eller vil identifisere oss med.

Men er vi tjent med denne strategien i lengden?

DEN FREMMEDE

Begrepet ”narsissist” ble allemannseie de første dagene av rettssaken. Med effektiv hjelp fra psykologer og psykiatere fortalte journalister oss at Breiviks framtreden tyder på en fyr som har seg selv som eneste sentrum i tilværelsen. Uansett hva som skjer. Tunge og profilerte eksperter som Finn Skårderud gjorde live-analyse av Breiviks tårer allerede andre dag: Dette er uforpliktende sentimentale tårer, og har ingenting med virkelig empati for andre å gjøre.

I det store og hele synes media, kommentatorer og eksperter å gå inn i rettssaken med en intensjon om å gjøre Breivik fremmed for oss, noe som ikke er til å kjenne igjen, noe farlig og ondskapsfullt – men fremfor alt: annerledes enn oss andre.

Samtidig er denne prosessen tidvis full av paradokser og selvmotsigelser. Et lite eksempel: Når psykiater Per Hartvik får spørsmål av Dagbladet TV om Breiviks gjennomgående bruk av pronomenet ”man” istedenfor ”jeg”, svarer han at det kan være fordi Breivik forsøker å distansere seg fra saken, eller han forsøker fremstå som intellektuell og elegant. Og Hartvik konkluderer illustrerende nok med formuleringen: ”man kan tenke seg begge forklaringer.”

EN GANSKE ALMINNELIG VESTKANTGUTT

Etter å ha fulgt rettssaken sammen med media i over en uke nå, opplever jeg at dette er heftig underrapportert: Breiviks alminnelighet. At han er så lik oss. Gjør så mange ting som vi gjør. Oppfører seg på måter som vi oppfører oss. Er så gjenkjennelig som en ung norsk mann. Til og med en spesifikk type ung norsk mann.

Toneleiet i stemmen er litt forfinet, forsiktig og nasalt, han går litt opp i pitch på slutten av hver setning. Ordvalg og formuleringer er omstendelige og konservative. Aktiv bruk av engelske ord som om de var norske – selv etter en uke sier han ”objective” heller enn ”mål”. Overfokuserer på fakta og rett og galt, med en hyppig bruk av formuleringer som ”faktum er at”, ”det stemmer ikke”. Prosentangivelse er hans greie, og det brukes litt kritikkløst til å forklare alle ting. Ellers er resonnementene hans forståelig og relativt intelligente, og kroppsspråket normalt, men forsiktig.

Hvis jeg skal bruke mitt umiddelbare private assosiasjonsapparat, sammenlikne med mitt eget kartotek over unge menn, ville jeg uten forkunnskap nok tippet en alminnelig vestkant-gutt, en fyr som har studert markedsføring på BI, gjerne med politiske aspirasjoner. Kanskje ikke verdens mest velutviklede sosiale evner. Men han kompenserer effektivt for mangelen av sosial intuisjon gjennom intellektuell prosessering av kommunikasjonen.

Hadde jeg møtt Breivik på en fest, ville jeg nok tenkt at jeg står foran en litt hedonistisk, liksom-kristen, kverulerende, høyre-orientert men ufarlig fyr som støtter kongehuset og alle andre provinsielle anakronismer. Jeg ville altså gjenkjent ham som like norsk som brunost.

HVA KAN VI LÆRE?

Men fra 22. juli 2011 er det selvsagt en sentral forskjell på Breivik og alle oss andre, vestkantgutter på BI inkludert: Fyren er en massemorder. Handlingene han gjorde den dagen er så groteske og voldelige at vi alle blir fattige på ord, bare vi skal forklare effekten av å lytte til detaljene i retten.

Flere tusen mennesker har mistet en viktig person i sitt liv, et helt samfunn opplever at følelsen av trygghet og kontroll er rammet. At dette samfunnet nå samler alle ressurser for å forklare oss at denne mannen er syk, gal, unormal – et grotesk utskudd –  er fullstendig forståelig. Og på kort sikt sikkert også formålstjenelig. Det gir oss ro og trygghet. Til å opprettholde vårt daglige liv og vår fornemmelse av forutsigbarhet.

Likevel, hvis vi greier å fullføre denne avspaltningen, å gjøre ham til så unik, spesiell, til et unntak, til noe som ikke kan kjennes igjen – hva kan vi da lære av dette? Å ha flere sikkerhetsfolk? Større budsjetter til PST? Tjukkere regjeringsbygg? Synge ”barn av regnbuen” en gang i uka foran rådhuset?

 

AVEMOSJONALISERING SOM PROSJEKT

Min frykt er knytta til fornemmelsen av at Breivik IKKE er uvanlig. At dette er en norsk massemorder. At det er nettopp her, midt blant oss, grusomheter av denne typen kan oppstå. I hvilke kulturer er det mulig å holde på med et sånt prosjekt, planlegge med en slik logistikk, låse seg inne på denne måten, år etter år, uten at omgivelsene intervenerer? Forutsetter ikke det en kultur hvor folk lar hverandre i fred, holde på med sitt, uten å stille spørsmål?

Jeg går ofte med uknyttede skolisser. For tre uker siden var jeg i Dehli. Jeg ble stoppet minst hvert 3 minutt og fortalt at lissene ikke er knyttet. Jeg måtte knytte dem tilslutt for å være i fred. Det har aldri hendt meg i Oslo, ikke en eneste gang, at noen har kommentert det. Hva skjer med en kultur hvor vi er opplært til å ikke bry oss?

For meg er det også påfallende hvordan ”avemosjonaliseringen”, som Breivik kaller strategien for å klare 22/7 og rettssaken, heller ikke framstår som noen fremmedkulturell komponent. Vi lever i et land som gjemmer bort lidelse og naturlig død på institusjoner. Vi har et enormt forbruk av psykofarmaka og en solid selvmordsstatistikk. Vi blir fortalt av sexologer og rikskringkastere at alle former for seksuell erfaring er et gode – men lite og ingenting om emosjonell tilknyting.

Når jeg hører Breivik snakke om hvordan han med viten og vilje avspalter emosjonene, hvordan han gjør det nærmest for å overleve, lyder ikke dette fremmed for meg. Jeg har en opplevelse av at han beskriver en sterk tendens i vår kultur, i vårt land.  Vi trenes opp til å bli autonome mennesker, som skal klare oss uten andre, som kan være fri til å ta de valgene vi vil. Alene. Vi er så flinke til det at vi i verdenstoppen i samlivsbrudd, sammen med de andre nordiske land.

 

RETTSSAK SOM INTERAKTIVT ROLLESPILL

Når Breivik til en viss grad enes med de rettspsykiatriske sakkyndige om at han er en narsissist, og legger til at ”narsissisme er en god egenskap så lenge det er innenfor normale rammer” og at ”de fleste suksessfulle mennesker i Norge er narsissister”, så slår det meg at han gir uttrykk for tidsånden.

Breivik har effektivt brukt sosiale medier, YouTube og masse-email. Og i manifestet slår han fast at hans egen karakter, måten han fremstår i media på, vil ha store konsekvenser for hvordan budskapet når ut. Han synes helt oppdatert på at media selv utvisker skillet mellom sak og person. Rettssaken har blitt enn fullstendig interaktiv mediebegivenhet, Breivik har tilgang til hva som skrives daglig, minus internett. Det er åpenbart at hans utspill og adferd formes ut fra medias respons – han har ved et par ganger selv vært inne på det, for eksempel når han ”tar selvkritikk for pompøsiteten.” Han opptrer som det han selv markedsfører seg som: En selger.

Det spillet som utvikler seg i rettssaken synes i større og større grad å ta form av et eget univers med karakterer og roller. Allerede forsvarernes poserende bilder varslet dette. Og nå ser vi en videooverføring full av små dramatiserende effektbruk. For eksempel kamerabevegelser mot Breivik i sekvenser hvor vi opplever at noe står på spill. I tenkepauser ser vi en hyppig bruk av nærbilder, gjerne av Breiviks lett skjelvende hånd som holder en penn.

Dette er ikke dokumentasjon. Dette er fiksjonalisering. Eller enda mer presist: det er estetiske valg som gjør skillene uklare. I en tid og i en kultur hvor identitet i større og større grad skapes gjennom å ikle seg roller. Hvor vi er mer og mer performative: Det er nok en økende tendens til å bygge identitet gjennom sosiale roller og speiling, heller enn i relasjoner og reell kontakt.

 

DEN PRESISE DIAGNOSE

Jeg vet ikke om jeg har tid, utholdenhet og fryktløshet nok til å følge resten av rettssaken. Jeg er allerede fullstendig utslitt, opplever redusert stemningsleie, mindre evne til å glede meg og være i kontakt med andre. Jeg regner med at det dårlige humøret mitt er forbigående. Til forskjell fra folk som er langt mer direkte berørt enn meg, og vil måtte slite med ettereffekter i årevis, ja, kanskje hele livet.

Men jeg vet at denne saken berør mitt syn på kulturen jeg har vokst opp i, idealene jeg er tillært, landet jeg bor i. For alltid. Når rettpsykiater Henning Verøy uttalte til media ”Jeg synes han går nå fra å smuldre opp, til å bli pulverisert”, eller når rettspsykolog Pål Grøndahl i ekspertkommentar sier at hovedspørsmålet er om Breivik har ”et grandiost paranoid vrangforestillingsbilde” eller lider av ”narsissistiske trekk”, opplever jeg at ekspertene gjør oss en bjørnetjeneste: De forsøker å fortelle oss at alt blir ok, bare vi finner en presis nok diagnose.

Men Anders Behring Breivik er født og oppvokst her, i dette landet. Han har det samme språket som meg. Han har sett de samme barne-tevene. Hatt en første skoledag med ny ransel. Lært om Ibsen på skolen. Kjent lukta av sevje fra et bjørketre. Gått med sløyfe i 17. mai-toget.

Spørsmålet mitt er: Hvordan skal jeg forholde meg til det? Hvilke konsekvenser får det, i måten jeg forholder meg til meg selv, mennesker rundt meg, landet mitt, kulturen min på? Og da mener jeg ikke i politisk eller programmatisk ideologisk forstand, men i de relasjoner vi skaper, i måten vi forholder oss til hverandre på.

For hvis det er en liten mulighet for det, at disse handlingene måtte skje nettopp her, i vår tid og i vårt land, så tror jeg vi før eller senere må tørre og begynne undersøke årsakene. Og jeg fornemmer at de ligger hinsides både hans egne, ekspertenes og medias agenda for øyeblikket.

Les også Øystein Stenes forrige innlegg om 22/7: Kampen om fortellingen

Andre innlegg:

Mot en filmrevolusjon?

Da filmstøtten kollapset

Det stores problem

22/7 Kampen om fortellingen

Norsk filmskuespill anno 2010

Hvor norsk må norsk film være?

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

 

One Response to 22/7: Kampen om fortellingen fortsetter

Legg igjen en kommentar

MENY