Norsk film – god, men uvesentlig

Norsk film – god, men uvesentlig

Norsk film er bedre enn noensinne, likevel oppleves den som uvesentlig, mener Gunnar Iversen som har besøkt årets utgave av Minimalen i Trondheim.

Norsk film er bedre enn noensinne. Det finnes en variasjon og bredde i norsk filmproduksjon i dag som er større enn noen gang tidligere i filmens historie. Norske filmer preges også av høy kvalitet. Likevel føles norsk film uvesentlig. Vi har mestret de fleste genrer. Vi har vunnet tilbake publikums tillit. Det vi ikke er opptatt av er å fortelle historier som virkelig betyr noe, og som derfor føles vesentlige.

Mange norske filmskapere er skeptiske til kravet om kunstnerisk vesentlighet. Det smaker ennå for mye av 1970-tallets politiske idefilm og dogmatiske løsninger og tvangstrøyer. Det smaker av fortidens krav, og virker forstyrrende inn på ønsket om å fortelle underholdende og spennende historier.

Selvsagt har vi filmskapere som virkelig vil noe med sine filmer. Det som gjør at regissørene Joachim Trier og Sara Johnson er de beste filmskaperne vi har i dag, er at de ønsker å gå utover den engasjerende fortellingen. De mangler ikke følelser, som Harald Zwart vil ha oss til å tro, og gjør fortellingene ekstra sterke gjennom å gi dem en resonans og klangbunn som både griper oss og sier noe viktig om vår samtid og vårt samfunn. Filmer som Upperdog eller Oslo 31. august føles rett og slett viktige. De har en imponerende letthet, og forteller sine historier med en eleganse og stilsikkerhet, men samtidig finnes det noe som stryker oss mot hårene. Noe som får oss til å tenke etter. Tenke på karakterer, situasjoner, samfunnstilstander og våre egne liv. Vi trenger flere slike filmer, og vi trenger en diskusjon om kunstnerisk vesentlighet i norsk film.

Ikke bare spillefilmen er preget av en bekymringsløs uvesentlighet. Det er også et kjennetegn ved norsk kortfilm i dag.

Det er selvsagt også her urettferdig å gi slike sveipende og brede karakteristikker. Man mister mange nyanser og stiller seg lagelig til for hogg når man tegner med bred pensel, og drar alle over en kam. For unntak finnes, men dagens norske kortfilm er først og fremst opptatt av å utforske pinlige hverdagssituasjoner eller livets små pussige sider. Man skulle tro at kortfilmskaperne tok flere sjanser, våget mer, trådde til på en sterkere måte, fordi formatet er kortere, og mindre penger står på spill, men også kortfilmen er samlet sett uvesentlig.

Etter å ha sett kortfilmene ved årets utgave av Minimalen i Trondheim var jeg både imponert og skuffet. Imponert over mange filmskapernes evne til å fortelle små mikrohistorier med en eksemplarisk timing, imponert over regigrep og skuespillerinstruksjon, men samtidig skuffet over mangelen på vilje til å fortelle historier som virkelig betyr noe.

Filmskaperne strekker seg ikke langt nok, har ikke store nok kunstneriske ambisjoner, og er mest opptatt av håndverkets praktiske side. Kan disse kortfilmene fortelle oss noe om hvor norsk film står i dag, og hvor vår filmkultur er på vei?

Minimalen 2012

Livslang Kjærlighet

Etter Kortfilmfestivalen i Grimstad er Minimalen den viktigste mønstringen for norsk kortfilm, og årets festival var den 24 i rekken. Interessen var upåklagelig blant de håpefulle. 132 norske kortfilmer var påmeldt i år, og en forhåndsjury valgte ut 31 kortfilmer, som ble vist i fire program. Årets konkurranse var variert, men samlet sett ga festivalfilmene et inntrykk av at også norsk kortfilm har blitt stadig bedre. Det er ikke så mange år siden mange av filmene ved kortfilmfestivalene i Grimstad og Trondheim var pinlig dårlige. I dag er filmene overraskende gode, men mest av alt opptatt av det pinlige.

Det er mange paralleller mellom dagens norske kortfilm og spillefilm. Norske filmskapere er ikke lenger opptatt av de store fortellingene, eller ønsker å borre dypt ned i menneskesinnet. De ønsker heller ikke å lage de viktige problemdramaene. Filmbransjen er mest fascinert av de små fortellingene. Historier fra hverdagen, og små situasjoner, og fokus ligger på hverdagslivets mikropolitikk, slik det utvikler seg i relasjoner og møter mellom mennesker i vanlige situasjoner.

På sitt beste var de norske kortfilmene oppfinnsomme og overraskende. De var ofte preget av en sterk vilje til form, og valgte stilgrep som tilsynelatende var enkle, men som samtidig gjorde det vanskelig for filmskaperne. De ga seg selv klare begrensninger på uttrykkssiden, for å forsterke det dramatiske potensialet og leke med virkelighetseffekter. Samtidig gjorde de det lett for seg ved å sky vesentlighet.

Typisk nok var bare to av de filmene som ble vist i programmet dokumentarer. Solveig Melkeraaens Livslang kjærlighet var et lite portrett av to gamle som har opplevd det å vokse sammen, inntil den ene en dag er borte. Et enkelt og upretensiøst dobbeltportrett, som er sympatisk i sin vilje til å utforske hverdagen og hverdagsmennesker, og få dem til kort å reflektere og snakke om noe så stort som Kjærligheten, omgitt av kjøkkenets prosaiske gjøremål og slitte objekter, men samtidig er filmen en type myk dokumentar som lett kan bli en litt mer langsom og inderlig ”Norge Rundt”-reportasje.

Øyvind Sandbergs Stunden kommer kanskje aldri tilbake er også enkel og upretensiøs, og er en vakker skildring av hans egne foreldre. Det er til og med et lite selvportrett tilstede her, ettersom hans foreldre Liv og Haakon Sandberg sto bak produksjonsselskapet Svekon Film i Bergen, og Øyvind vokste langt på vei opp både foran og bak kamera. Det er en mer pregnant og spennende film, som det er umulig ikke å like og bli imponert av.

Jeg har tidligere karakterisert Øyvind Sandberg som en vedlikeholdsarbeider. Han holder vedlike noen av de beste sidene ved det norske samfunnet, og har ikke bare skildret yrker og en livstil på hell i dagens Norge, men representerer selv noe av det beste og mest sympatiske ved norsk dokumentarfilmtradisjon. Både Sandberg og Melkeraaen gjør filmer det er lett å anbefale. Filmer man blir både glad og vemodig av, og som kanskje kan gjøre oss litt bedre som mennesker. Her finnes ingen brodd, ingen vrede, og ingen direkte ønsker om å forandre verden, men deres filmer er kanskje mer vesentlige til tross for sin upretensiøse hverdagslighet enn alle de mer kunstnerisk avanserte dramatiske kortfilmene.

Det pinlige øyeblikket

Prisvinneren Prematur

I dag synes vi her i landet å være besatt av det pinlige øyeblikket. Det dyrkes i den såkalte nye humoren, på scenen eller på fjernsynet, og den iscenesettes dag etter dag i tallrike forskjellige reality-konsepter på fjernsyn og på nettet. Vår kultur er kanskje i ferd med å gå fra en skyld- til en skam-kultur, og da er den pinlige situasjonen det sterkeste øyeblikket. Det glimt da hverdagen blir sterkt konsentrert og meningsfull, i alt det meningsløse. Flere av de kortfilmene som fikk mest oppmerksomhet på Minimalen kretset om pinligheter.

Prisvinneren Prematur av Gunhild Enger var en slik film. Mor og far plukker opp sin sønn på flyplassen, og får møte hans spanske kjæreste for første gang. En noe trykket stemning gjelder allerede fra første stund. Samtalen starter forsiktig, med moren som den drivende part, som ivrig forsøker å få sønn og svigerdatter i tale med små banaliteter. Raskt blir stemningen pinlig, og lett gjenkjennelig for svært mange, men Enger lar det hele utvikle seg på en dyktig måte. Morens kommentarer om barn blir mer og mer pinlige, nesten aggressive, og bryter ned all god stemning som opprinnelig fantes. Det hele balanserer på parodiens rand, men hentes alltid skikkelig inn igjen, og føles ikke altfor krystet og konstruert. Tilslutt stopper bilen og sønnen løper ut. Skamfull av det pinlige i å ha en mor som ikke kan oppføre seg overfor hans kjæreste.

Prematur er filmet i én lang sammenhengende tagning, i 16 minutter, med kamera plassert ved frontruten, slik at moren stadig må lene seg inn i bildet for å se bakover på sønnen og hans spanske kjæreste. Det er et djervt grep, og det krever mye av skuespillerne, som imidlertid har god timing, og Enger har et godt grep også om instruksjonen.

Den internasjonale juryen ga følgende begrunnelse for førsteprisen: ”With a clever and relevant use of the single shot method the audience is not only getting sucked into a intimate and vulnerable familysituation. During this short journey also the self-righteousness of a small, wealthy country is exposed in a most realistic and embarrasing way. A simple, clean and convincing film.”

Det er interessant at den internasjonale juryen ser en forsiktig samfunnskritikk i Prematur. Helt uten brodd er da ikke filmen. Spesielt i morens nasjonalpatriotiske patos, som er helt malplassert og flaut påtrengende i all sin pinlighet, og en ”negerdukke” spiller en viktig rolle, men likevel er filmen først og fremst en utforsking av en pinlig situasjon. Forsterket dramaturgisk ved den ene klaustrofobiske tagningen, og den like klaustrofobiske settingen, der vi alle er stengt inn i bilen, som er på vei til en vikinggrav.

 

Full kontroll

Pinligheter er også sentralt i Full kontroll av Ola Martin Fjeld, om en lærer som sitter hos rektor og forsøker å gi inntrykk av at han har full kontroll over sine elever, mens både jenter og gutter på hvert sitt hold mobber medelever, eller Horunger / Sons of Bitches, der en danseforestilling for barn fra virkeligheten med særdeles upassende grovkornet sex-rap skaper en effektiv kontrast mellom bilde og lyd. Begge filmene er effektive på sine forskjellige måter, gjennom de kontrastspill de etablerer.

Også andre filmer ved årets festival var helt og holdent bygget opp omkring pinlige øyeblikk. I 15 Summers Later av Pedro Collantes kommer en ung mann forbi et par som soler seg på stranden. Mannen innleder en samtale med den unge kvinnen, som han kjente fra skoledagene, og det viser seg at han har elsket henne lidenskapelig helt siden den gang. Han utbasunerer sin kjærlighet, og kaster seg i skrikende i vannet, mens paret sniker seg av gårde pinlig berør av opptrinnet. Et folk i krise av Tore Vatne orkestrerer til og med flere slike pinlige situasjoner, der det upassende i en replikk eller et møte utløser det flaue og pinlige. Mer substans var det kanskje i Lisa Marie Gamlems Kjøttsår, som er mer presis, og fanger inn ettervirkningene av en fest på lokalet, og unge Jons famlende forsøk på å finne seg en kjæreste. Her kaster også en pinlighet en lang skygge inn over fortellingen.

Det er slående at så mange filmer utforsker pinligheter i hverdagssituasjoner. Det peker på at norsk kortfilm er innadvendt, og tar tak i det allmennmenneskelige, men bryr seg mindre om de mange store situasjonene og fortellingene som virkelig betyr noe i dagens norske samfunn.

Små fortellinger

Mange norske kortfilmer er opptatt av å etablere stemninger og situasjoner mer enn å utvikle fortellinger eller karakterer. De kan kanskje karakteriseres som demonstrativt små fortellinger, som i så stor grad som mulig forsøker å komme tett inn på virkeligheten, men alltid de små og hverdagslige øyeblikkene. De er tverrsnitt fra en lett gjenkjennelig hverdag. Noen filmer er helt suverene i sine stemningsmalerier, og underveis kan man begynne å lure på om det er dokumentar eller fiksjon det er snakk om, og de fanger inn stemninger på en imponerende måte, men etterpå lurer man på hva de egentlig handlet om.

Dette gjelder f. eks. Mariken Halles No Sex Just Understand, som skildrer en ung kvinnes møte med en eldre og en yngre mann på en bar en sen kveld. Halle er opptatt av de små bevegelsene i møter og kommunikasjon, og språkets mikrodimensjoner.

Her er skuespillerne imponerende, og Halles blikk for de små gestene, småpraten som ikke egentlig betyr noe, men som har mye undertekst, eller blikk, rett og slett fabelaktig.

Halle fortalte ved festivalens publikumsmøte at filmen var selvopplevd, og at den var løselig basert på en situasjon hun selv var i, og tittelen kom fra en eldre mann hun hadde møtt. Filmen er en helt suveren stemningsskildring. Lekende lett i uttrykket, og samtidig med et kameraarbeid og en klipping som er imponerende presist og virkelighetsnært.

Det begynte å bli ingen natt

Også Det begynte å bli ingen natt av Camilla Figenschou er fabelaktig i sin stemningsskildring. En ung gutt og en jente er ute på en biltur. De går mot en steinhytte, finner et gevær, og et skudd går av, men egentlig skjer det ikke noe annet enn at de er sammen. Bildene er ladet med en særegen kraft, i de blikkene som ikke møtes, i positurer og måten de to er både vendt mot og samtidig fra hverandre på, og i det som ikke sies eller gjøres.

Selv om disse to filmene er helt suverene stemningsmalerier, som fanger inn situasjoner, relasjoner og øyeblikk som vi alle kjenner igjen, og ligger nesten på grensen til det dokumentariske i uttrykket, er det samtidig filmer som mangler vesentlighet. De imiterer og undersøker deler av vår felles virkelighet, men oppleves ikke som betydningsfulle.

De glemmes raskt etter at lysene er kommet på i kinosalen, fordi de ikke har så mye på hjertet. Med et annet materiale kan Mariken Halle og Camilla Figenschou bli strålende filmskapere, men de trenger å løfte blikket og se videre enn inn i hverdagsnavlen.

Mer gripende og slående er andre små fortellinger, som for eksempel Everything will be OK av Jonas og Marius Matzow Gulbrandsen. To unge polakker jobber svart på en nedslitt treforedlingsfabrikk. De havner på fest en kveld, men drar tilbake etter at den ene våkner i sengen hos kvinnen han har blitt med hjem av hennes sønn, og dagen etter blir den ene skadet av en maskin og dør. Filmens siste scener er smertefulle. Fabrikkeieren bare lemper kroppen til den dødende polakken på parkeringsplassen foran akuttmottaket og stikker, og senere må den andre polakken fortelle om dette til den døde kompisens mor i Polen. En liten fortelling, også om en serie hverdagslige situasjoner som får en brå tragisk utgang, men ladet med en sår smerte som er både eksistensiell, men også gitt kraft av en antydet samfunnskritikk.

Everything will be OK

Everything will be OK fikk fortjent juryens spesialpris, med begrunnelsen: ”For a human approach to a topic that quite often have a tendency of sinking into clichés. This film manage to bend away from that and deliver an engaging tale about friendship between two persons in a foreign country under cynical circumstances.” Det er også en liten fortelling, preget av en forsiktig form og indirekte tematisering av utbyttingen av polske arbeidere. Stemninger og situasjoner er sett på en måte som gjør dem troverdige og pregnante, uten at det er pekefingre og tunge replikker som forstyrrer opplevelsen. Det er rett og slett strålende gjort!

Den uvesentlige kortfilmen

Festivalen bød på mange ulike filmer og formuttrykk, og det var mye som var lovende og spennende. Rolv Lyssand Bjørø hadde med Paradox, som fikk hederlig omtale av juryen, laget en komplisert formøvelse som også skildret stemninger. I dette tilfellet hvor forskjellige to personer kan oppfatte en og samme situasjon, og hvordan dette fører til at virkeligheten oppløses som i et speilkabinett. Jørn Utkilen (eller Jeorge Elkin) skapte med de surrealistisk absurde Asyl og Wind over Lake små situasjonsskildringer av aller mest bisarre og absurde sort, som ikke ligner annet i dagens norske kortfilm. Hallvar Witzøs Tuba Atlantic ble også vist, og den er befriende med sin humor og sin oppfinnsomme fantasirikdom i karaktertegning og situasjonskomikk.

Det er mange talenter i dagens norske kortfilm, og mange filmer som har imponerende sider. Filmer som No Sex Just Understand eller Det begynte å bli ingen natt er suverene stemningsskildringer, og Prematur og Full kontroll viser både kontroll over virkemidlene og god instruksjon av skuespillerne. Noen filmer som preges av vesentlighet, og som man vil huske som betydningsfulle for filmen eller i vårt samfunn var de imidlertid ikke.

I oktober 1959 skrev regissøren Claude Chabrol en kort artikkel i Cahiers du cinéma. Dette var en programerklæring både for hans filmproduksjon og for hele den franske nye bølgen. Her etablerte han et skille mellom store og små temaer. For ham hadde fransk film gått seg vill i de store temaene, som hadde preget det hans Cahiers-kollega François Truffaut ironisk kalte kvalitetstradisjonen i fransk film, og løsningen for den nye unge franske filmen var de små temaene. Det var ikke trusselen om atomkrig man skulle filme, men snarere en liten krangel mellom to naboer.

I fransk film på denne tiden var dette befriende, og førte da også til en lang rekke nyskapende og flotte filmer. Situasjonen i norsk film føles i dag som den motsatte. Alle synes mest av alt å dyrke de små temaene, og spesielt i kortfilmen, og skyr de store temaene og spørsmålene. Norsk film mangler alvor og vesentlighet, mangler vilje til å gripe inn i vårt samfunn og våre liv og være betydningsfull. Sette dagsorden og skape debatt. Ikke gjennom pekefingre og politiske filmer, men gjennom en annen holdning til hva en fortelling er og kan være. Vi trenger flere store temaer i norsk film.

Det finnes kanskje likevel ikke store temaer og små temaer, skrev Chabrol avslutningsvis i sin korte programerklæring, men man kan behandle små temaer som om de var store. Og til syvende og sist er det bare sannhet som betyr noe. Norsk film er blitt veldig god, men mangler sannhet og vesentlighet. Skal norsk film bli enda bedre, må norske filmskapere oftere løfte blikket, og velge fortellinger som går hinsides pinlige hverdagssituasjoner eller virkelighetsnære stemningsskildringer. Norsk film må gå inn i sin egen tid, og rapportere om hva som virkelig betyr noe.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

1 kommentar til Norsk film – god, men uvesentlig

  1. Det er fortsatt mye som mangler i norsk film. Vi har f. eks ingen skuespiller som kan kombinere humor og action slik som Roger Moore, Jean Paul Belmondo eller Harrison Ford. Det er flere sjangre som er totalt fraværende, bla annet science fiction og filmer om vikinger. Målet må være å bli like flinke som svenskene og danskene. Men du har rett. Det går rett vei, spesielt om man ser på markedsandelen.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Norsk film – god, men uvesentlig

Norsk film – god, men uvesentlig

Norsk film er bedre enn noensinne, likevel oppleves den som uvesentlig, mener Gunnar Iversen som har besøkt årets utgave av Minimalen i Trondheim.

Norsk film er bedre enn noensinne. Det finnes en variasjon og bredde i norsk filmproduksjon i dag som er større enn noen gang tidligere i filmens historie. Norske filmer preges også av høy kvalitet. Likevel føles norsk film uvesentlig. Vi har mestret de fleste genrer. Vi har vunnet tilbake publikums tillit. Det vi ikke er opptatt av er å fortelle historier som virkelig betyr noe, og som derfor føles vesentlige.

Mange norske filmskapere er skeptiske til kravet om kunstnerisk vesentlighet. Det smaker ennå for mye av 1970-tallets politiske idefilm og dogmatiske løsninger og tvangstrøyer. Det smaker av fortidens krav, og virker forstyrrende inn på ønsket om å fortelle underholdende og spennende historier.

Selvsagt har vi filmskapere som virkelig vil noe med sine filmer. Det som gjør at regissørene Joachim Trier og Sara Johnson er de beste filmskaperne vi har i dag, er at de ønsker å gå utover den engasjerende fortellingen. De mangler ikke følelser, som Harald Zwart vil ha oss til å tro, og gjør fortellingene ekstra sterke gjennom å gi dem en resonans og klangbunn som både griper oss og sier noe viktig om vår samtid og vårt samfunn. Filmer som Upperdog eller Oslo 31. august føles rett og slett viktige. De har en imponerende letthet, og forteller sine historier med en eleganse og stilsikkerhet, men samtidig finnes det noe som stryker oss mot hårene. Noe som får oss til å tenke etter. Tenke på karakterer, situasjoner, samfunnstilstander og våre egne liv. Vi trenger flere slike filmer, og vi trenger en diskusjon om kunstnerisk vesentlighet i norsk film.

Ikke bare spillefilmen er preget av en bekymringsløs uvesentlighet. Det er også et kjennetegn ved norsk kortfilm i dag.

Det er selvsagt også her urettferdig å gi slike sveipende og brede karakteristikker. Man mister mange nyanser og stiller seg lagelig til for hogg når man tegner med bred pensel, og drar alle over en kam. For unntak finnes, men dagens norske kortfilm er først og fremst opptatt av å utforske pinlige hverdagssituasjoner eller livets små pussige sider. Man skulle tro at kortfilmskaperne tok flere sjanser, våget mer, trådde til på en sterkere måte, fordi formatet er kortere, og mindre penger står på spill, men også kortfilmen er samlet sett uvesentlig.

Etter å ha sett kortfilmene ved årets utgave av Minimalen i Trondheim var jeg både imponert og skuffet. Imponert over mange filmskapernes evne til å fortelle små mikrohistorier med en eksemplarisk timing, imponert over regigrep og skuespillerinstruksjon, men samtidig skuffet over mangelen på vilje til å fortelle historier som virkelig betyr noe.

Filmskaperne strekker seg ikke langt nok, har ikke store nok kunstneriske ambisjoner, og er mest opptatt av håndverkets praktiske side. Kan disse kortfilmene fortelle oss noe om hvor norsk film står i dag, og hvor vår filmkultur er på vei?

Minimalen 2012

Livslang Kjærlighet

Etter Kortfilmfestivalen i Grimstad er Minimalen den viktigste mønstringen for norsk kortfilm, og årets festival var den 24 i rekken. Interessen var upåklagelig blant de håpefulle. 132 norske kortfilmer var påmeldt i år, og en forhåndsjury valgte ut 31 kortfilmer, som ble vist i fire program. Årets konkurranse var variert, men samlet sett ga festivalfilmene et inntrykk av at også norsk kortfilm har blitt stadig bedre. Det er ikke så mange år siden mange av filmene ved kortfilmfestivalene i Grimstad og Trondheim var pinlig dårlige. I dag er filmene overraskende gode, men mest av alt opptatt av det pinlige.

Det er mange paralleller mellom dagens norske kortfilm og spillefilm. Norske filmskapere er ikke lenger opptatt av de store fortellingene, eller ønsker å borre dypt ned i menneskesinnet. De ønsker heller ikke å lage de viktige problemdramaene. Filmbransjen er mest fascinert av de små fortellingene. Historier fra hverdagen, og små situasjoner, og fokus ligger på hverdagslivets mikropolitikk, slik det utvikler seg i relasjoner og møter mellom mennesker i vanlige situasjoner.

På sitt beste var de norske kortfilmene oppfinnsomme og overraskende. De var ofte preget av en sterk vilje til form, og valgte stilgrep som tilsynelatende var enkle, men som samtidig gjorde det vanskelig for filmskaperne. De ga seg selv klare begrensninger på uttrykkssiden, for å forsterke det dramatiske potensialet og leke med virkelighetseffekter. Samtidig gjorde de det lett for seg ved å sky vesentlighet.

Typisk nok var bare to av de filmene som ble vist i programmet dokumentarer. Solveig Melkeraaens Livslang kjærlighet var et lite portrett av to gamle som har opplevd det å vokse sammen, inntil den ene en dag er borte. Et enkelt og upretensiøst dobbeltportrett, som er sympatisk i sin vilje til å utforske hverdagen og hverdagsmennesker, og få dem til kort å reflektere og snakke om noe så stort som Kjærligheten, omgitt av kjøkkenets prosaiske gjøremål og slitte objekter, men samtidig er filmen en type myk dokumentar som lett kan bli en litt mer langsom og inderlig ”Norge Rundt”-reportasje.

Øyvind Sandbergs Stunden kommer kanskje aldri tilbake er også enkel og upretensiøs, og er en vakker skildring av hans egne foreldre. Det er til og med et lite selvportrett tilstede her, ettersom hans foreldre Liv og Haakon Sandberg sto bak produksjonsselskapet Svekon Film i Bergen, og Øyvind vokste langt på vei opp både foran og bak kamera. Det er en mer pregnant og spennende film, som det er umulig ikke å like og bli imponert av.

Jeg har tidligere karakterisert Øyvind Sandberg som en vedlikeholdsarbeider. Han holder vedlike noen av de beste sidene ved det norske samfunnet, og har ikke bare skildret yrker og en livstil på hell i dagens Norge, men representerer selv noe av det beste og mest sympatiske ved norsk dokumentarfilmtradisjon. Både Sandberg og Melkeraaen gjør filmer det er lett å anbefale. Filmer man blir både glad og vemodig av, og som kanskje kan gjøre oss litt bedre som mennesker. Her finnes ingen brodd, ingen vrede, og ingen direkte ønsker om å forandre verden, men deres filmer er kanskje mer vesentlige til tross for sin upretensiøse hverdagslighet enn alle de mer kunstnerisk avanserte dramatiske kortfilmene.

Det pinlige øyeblikket

Prisvinneren Prematur

I dag synes vi her i landet å være besatt av det pinlige øyeblikket. Det dyrkes i den såkalte nye humoren, på scenen eller på fjernsynet, og den iscenesettes dag etter dag i tallrike forskjellige reality-konsepter på fjernsyn og på nettet. Vår kultur er kanskje i ferd med å gå fra en skyld- til en skam-kultur, og da er den pinlige situasjonen det sterkeste øyeblikket. Det glimt da hverdagen blir sterkt konsentrert og meningsfull, i alt det meningsløse. Flere av de kortfilmene som fikk mest oppmerksomhet på Minimalen kretset om pinligheter.

Prisvinneren Prematur av Gunhild Enger var en slik film. Mor og far plukker opp sin sønn på flyplassen, og får møte hans spanske kjæreste for første gang. En noe trykket stemning gjelder allerede fra første stund. Samtalen starter forsiktig, med moren som den drivende part, som ivrig forsøker å få sønn og svigerdatter i tale med små banaliteter. Raskt blir stemningen pinlig, og lett gjenkjennelig for svært mange, men Enger lar det hele utvikle seg på en dyktig måte. Morens kommentarer om barn blir mer og mer pinlige, nesten aggressive, og bryter ned all god stemning som opprinnelig fantes. Det hele balanserer på parodiens rand, men hentes alltid skikkelig inn igjen, og føles ikke altfor krystet og konstruert. Tilslutt stopper bilen og sønnen løper ut. Skamfull av det pinlige i å ha en mor som ikke kan oppføre seg overfor hans kjæreste.

Prematur er filmet i én lang sammenhengende tagning, i 16 minutter, med kamera plassert ved frontruten, slik at moren stadig må lene seg inn i bildet for å se bakover på sønnen og hans spanske kjæreste. Det er et djervt grep, og det krever mye av skuespillerne, som imidlertid har god timing, og Enger har et godt grep også om instruksjonen.

Den internasjonale juryen ga følgende begrunnelse for førsteprisen: ”With a clever and relevant use of the single shot method the audience is not only getting sucked into a intimate and vulnerable familysituation. During this short journey also the self-righteousness of a small, wealthy country is exposed in a most realistic and embarrasing way. A simple, clean and convincing film.”

Det er interessant at den internasjonale juryen ser en forsiktig samfunnskritikk i Prematur. Helt uten brodd er da ikke filmen. Spesielt i morens nasjonalpatriotiske patos, som er helt malplassert og flaut påtrengende i all sin pinlighet, og en ”negerdukke” spiller en viktig rolle, men likevel er filmen først og fremst en utforsking av en pinlig situasjon. Forsterket dramaturgisk ved den ene klaustrofobiske tagningen, og den like klaustrofobiske settingen, der vi alle er stengt inn i bilen, som er på vei til en vikinggrav.

 

Full kontroll

Pinligheter er også sentralt i Full kontroll av Ola Martin Fjeld, om en lærer som sitter hos rektor og forsøker å gi inntrykk av at han har full kontroll over sine elever, mens både jenter og gutter på hvert sitt hold mobber medelever, eller Horunger / Sons of Bitches, der en danseforestilling for barn fra virkeligheten med særdeles upassende grovkornet sex-rap skaper en effektiv kontrast mellom bilde og lyd. Begge filmene er effektive på sine forskjellige måter, gjennom de kontrastspill de etablerer.

Også andre filmer ved årets festival var helt og holdent bygget opp omkring pinlige øyeblikk. I 15 Summers Later av Pedro Collantes kommer en ung mann forbi et par som soler seg på stranden. Mannen innleder en samtale med den unge kvinnen, som han kjente fra skoledagene, og det viser seg at han har elsket henne lidenskapelig helt siden den gang. Han utbasunerer sin kjærlighet, og kaster seg i skrikende i vannet, mens paret sniker seg av gårde pinlig berør av opptrinnet. Et folk i krise av Tore Vatne orkestrerer til og med flere slike pinlige situasjoner, der det upassende i en replikk eller et møte utløser det flaue og pinlige. Mer substans var det kanskje i Lisa Marie Gamlems Kjøttsår, som er mer presis, og fanger inn ettervirkningene av en fest på lokalet, og unge Jons famlende forsøk på å finne seg en kjæreste. Her kaster også en pinlighet en lang skygge inn over fortellingen.

Det er slående at så mange filmer utforsker pinligheter i hverdagssituasjoner. Det peker på at norsk kortfilm er innadvendt, og tar tak i det allmennmenneskelige, men bryr seg mindre om de mange store situasjonene og fortellingene som virkelig betyr noe i dagens norske samfunn.

Små fortellinger

Mange norske kortfilmer er opptatt av å etablere stemninger og situasjoner mer enn å utvikle fortellinger eller karakterer. De kan kanskje karakteriseres som demonstrativt små fortellinger, som i så stor grad som mulig forsøker å komme tett inn på virkeligheten, men alltid de små og hverdagslige øyeblikkene. De er tverrsnitt fra en lett gjenkjennelig hverdag. Noen filmer er helt suverene i sine stemningsmalerier, og underveis kan man begynne å lure på om det er dokumentar eller fiksjon det er snakk om, og de fanger inn stemninger på en imponerende måte, men etterpå lurer man på hva de egentlig handlet om.

Dette gjelder f. eks. Mariken Halles No Sex Just Understand, som skildrer en ung kvinnes møte med en eldre og en yngre mann på en bar en sen kveld. Halle er opptatt av de små bevegelsene i møter og kommunikasjon, og språkets mikrodimensjoner.

Her er skuespillerne imponerende, og Halles blikk for de små gestene, småpraten som ikke egentlig betyr noe, men som har mye undertekst, eller blikk, rett og slett fabelaktig.

Halle fortalte ved festivalens publikumsmøte at filmen var selvopplevd, og at den var løselig basert på en situasjon hun selv var i, og tittelen kom fra en eldre mann hun hadde møtt. Filmen er en helt suveren stemningsskildring. Lekende lett i uttrykket, og samtidig med et kameraarbeid og en klipping som er imponerende presist og virkelighetsnært.

Det begynte å bli ingen natt

Også Det begynte å bli ingen natt av Camilla Figenschou er fabelaktig i sin stemningsskildring. En ung gutt og en jente er ute på en biltur. De går mot en steinhytte, finner et gevær, og et skudd går av, men egentlig skjer det ikke noe annet enn at de er sammen. Bildene er ladet med en særegen kraft, i de blikkene som ikke møtes, i positurer og måten de to er både vendt mot og samtidig fra hverandre på, og i det som ikke sies eller gjøres.

Selv om disse to filmene er helt suverene stemningsmalerier, som fanger inn situasjoner, relasjoner og øyeblikk som vi alle kjenner igjen, og ligger nesten på grensen til det dokumentariske i uttrykket, er det samtidig filmer som mangler vesentlighet. De imiterer og undersøker deler av vår felles virkelighet, men oppleves ikke som betydningsfulle.

De glemmes raskt etter at lysene er kommet på i kinosalen, fordi de ikke har så mye på hjertet. Med et annet materiale kan Mariken Halle og Camilla Figenschou bli strålende filmskapere, men de trenger å løfte blikket og se videre enn inn i hverdagsnavlen.

Mer gripende og slående er andre små fortellinger, som for eksempel Everything will be OK av Jonas og Marius Matzow Gulbrandsen. To unge polakker jobber svart på en nedslitt treforedlingsfabrikk. De havner på fest en kveld, men drar tilbake etter at den ene våkner i sengen hos kvinnen han har blitt med hjem av hennes sønn, og dagen etter blir den ene skadet av en maskin og dør. Filmens siste scener er smertefulle. Fabrikkeieren bare lemper kroppen til den dødende polakken på parkeringsplassen foran akuttmottaket og stikker, og senere må den andre polakken fortelle om dette til den døde kompisens mor i Polen. En liten fortelling, også om en serie hverdagslige situasjoner som får en brå tragisk utgang, men ladet med en sår smerte som er både eksistensiell, men også gitt kraft av en antydet samfunnskritikk.

Everything will be OK

Everything will be OK fikk fortjent juryens spesialpris, med begrunnelsen: ”For a human approach to a topic that quite often have a tendency of sinking into clichés. This film manage to bend away from that and deliver an engaging tale about friendship between two persons in a foreign country under cynical circumstances.” Det er også en liten fortelling, preget av en forsiktig form og indirekte tematisering av utbyttingen av polske arbeidere. Stemninger og situasjoner er sett på en måte som gjør dem troverdige og pregnante, uten at det er pekefingre og tunge replikker som forstyrrer opplevelsen. Det er rett og slett strålende gjort!

Den uvesentlige kortfilmen

Festivalen bød på mange ulike filmer og formuttrykk, og det var mye som var lovende og spennende. Rolv Lyssand Bjørø hadde med Paradox, som fikk hederlig omtale av juryen, laget en komplisert formøvelse som også skildret stemninger. I dette tilfellet hvor forskjellige to personer kan oppfatte en og samme situasjon, og hvordan dette fører til at virkeligheten oppløses som i et speilkabinett. Jørn Utkilen (eller Jeorge Elkin) skapte med de surrealistisk absurde Asyl og Wind over Lake små situasjonsskildringer av aller mest bisarre og absurde sort, som ikke ligner annet i dagens norske kortfilm. Hallvar Witzøs Tuba Atlantic ble også vist, og den er befriende med sin humor og sin oppfinnsomme fantasirikdom i karaktertegning og situasjonskomikk.

Det er mange talenter i dagens norske kortfilm, og mange filmer som har imponerende sider. Filmer som No Sex Just Understand eller Det begynte å bli ingen natt er suverene stemningsskildringer, og Prematur og Full kontroll viser både kontroll over virkemidlene og god instruksjon av skuespillerne. Noen filmer som preges av vesentlighet, og som man vil huske som betydningsfulle for filmen eller i vårt samfunn var de imidlertid ikke.

I oktober 1959 skrev regissøren Claude Chabrol en kort artikkel i Cahiers du cinéma. Dette var en programerklæring både for hans filmproduksjon og for hele den franske nye bølgen. Her etablerte han et skille mellom store og små temaer. For ham hadde fransk film gått seg vill i de store temaene, som hadde preget det hans Cahiers-kollega François Truffaut ironisk kalte kvalitetstradisjonen i fransk film, og løsningen for den nye unge franske filmen var de små temaene. Det var ikke trusselen om atomkrig man skulle filme, men snarere en liten krangel mellom to naboer.

I fransk film på denne tiden var dette befriende, og førte da også til en lang rekke nyskapende og flotte filmer. Situasjonen i norsk film føles i dag som den motsatte. Alle synes mest av alt å dyrke de små temaene, og spesielt i kortfilmen, og skyr de store temaene og spørsmålene. Norsk film mangler alvor og vesentlighet, mangler vilje til å gripe inn i vårt samfunn og våre liv og være betydningsfull. Sette dagsorden og skape debatt. Ikke gjennom pekefingre og politiske filmer, men gjennom en annen holdning til hva en fortelling er og kan være. Vi trenger flere store temaer i norsk film.

Det finnes kanskje likevel ikke store temaer og små temaer, skrev Chabrol avslutningsvis i sin korte programerklæring, men man kan behandle små temaer som om de var store. Og til syvende og sist er det bare sannhet som betyr noe. Norsk film er blitt veldig god, men mangler sannhet og vesentlighet. Skal norsk film bli enda bedre, må norske filmskapere oftere løfte blikket, og velge fortellinger som går hinsides pinlige hverdagssituasjoner eller virkelighetsnære stemningsskildringer. Norsk film må gå inn i sin egen tid, og rapportere om hva som virkelig betyr noe.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

One Response to Norsk film – god, men uvesentlig

  1. Det er fortsatt mye som mangler i norsk film. Vi har f. eks ingen skuespiller som kan kombinere humor og action slik som Roger Moore, Jean Paul Belmondo eller Harrison Ford. Det er flere sjangre som er totalt fraværende, bla annet science fiction og filmer om vikinger. Målet må være å bli like flinke som svenskene og danskene. Men du har rett. Det går rett vei, spesielt om man ser på markedsandelen.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY