Nordisk filmpris 2011: Intervju med Pernilla August

Skyggesiden er den norske tittelen på filmen som i dag ble tildelt Nordisk Råds filmpris for 2011. Den skildrer småjenta Leenas oppvekst med alkoholiserte foreldre i en liten svensk by på 1970-tallet, basert på forfatteren Susanna Alakovskis erfaringer med å vokse opp i en liknende småby, preget av finsk innvandring og klasseskiller. Foreldrene til Leena ankommer Sverige fra en oppvekst i det krigsherjede Finland og flytter inn i det som kan virke som et lite paradis: egen leilighet. Skyggesiden skildrer begynnelsen på en klassereise for Leena og er samtidig et kammerspill om det helvete som utspiller seg under foreldrenes stadig mer destruktive fyllekuler. Men filmen er ingen elendighetsbeskrivelse slik vi kjenner den fra finsk fjernsynsteater eller den nordisk filmrealismen, men en nyansert og hjerteskjærende skildring av et følsomt barn som forsøker å beskytte seg i stormen.

– Jeg har ikke selv en bakgrunn som Leena, forteller August. – Men jeg kan likevel gjenkjenne noe, fortellingen til Alakovski får meg til å huske hvordan det var å være barn, hvordan barneverdenen fungerer. Jeg så hele tiden for meg sterke bilder når jeg leste boken; om hvordan Leena tar innover seg lyder og synsinntrykk fra voksenverdenen. Jeg ble også fascinert av måten Leena bearbeider og forsøker å forholde seg til sin redsel.

Når man ser filmer med barneskuespillere og profesjonelle skuespillere sammen, så merker man en kontrast mellom dem, ofte ved at regissøren forsøker å få barna til å kun være ”naturlige” foran kamera, for de kan ikke spille i tradisjonell forstand. Men i Skyggesiden virker alle skuespillerne så forent i det samme universet, de deler en intimitet som virker troverdig. For August handler arbeidet med skuespillerne om å skape tillitt.

– Jeg tror man oppnår tillitt ved å behandle barna på samme måte som man behandler de voksne skuespillerne – med respekt. Dessuten var de voksne skuespillerne utrolig flinke til å innlemme barna i prosessen, til å skape trygghet rundt dem. Jeg var usikker da vi startet innspillingen på hvordan jeg skulle takle det å jobbe med barn og instruere dem. Først tenkte jeg nærmest at jeg bare skulle la kamera gå og se hva som hendte. Men så gikk det opp for meg hvor intelligente disse barna var, at de hele tiden ville vite mer om prosessen og stilte spørsmål. Så til slutt opplevde jeg dem ikke som annerledes enn de andre skuespillerne.

I filmen har August og medforfatterne Alakoski og Lolita Ray skapt en rammefortelling der vi også møter Leena i dag. Filmen veksler med hennes tilbakeblikk. Det er Noomi Rapace som spiller Lena som voksen. Hun har en utfordrende rolle fordi hun har få replikker. Dermed kommer Rapace styrke som skuespiller til sin rett: det er ansiktet hennes som forteller historien. August kan ikke få rost kvalitetene til Rapace nok.

– Det er nettopp ansiktet hennes som er så fascinerende og uttrykksfullt. Det er som et kart . Man kan lese så mye inn i det ansiktet. Vi jobbet veldig med å holde tilbake følelsene og uttrykket, og ikke la henne sprekke før helt mot slutten. Det var Noomi og jeg enige om viktigheten av. Vi måtte ikke øse ut for mye følelser og informasjon, og det var en fascinerende oppdagelse å se hvor lenge vi faktisk kunne holde det tilbake.

Filmen ble innspilt mens Noomi Rapace og Ola Rapace fortsatt var et par. Det ga filmen noe ekstra, mener August, når de spilte et par i filmen.

– Det tilførte paret i filmen er naturlighet og intimitet som virker troverdig. Det var ikke meningen fra starten av at de skulle spille sammen, det var bare det at Ola passet så utrolig bra til rollen. Det er egentlig en litt utakknemlig og vanskelig rolle han har som en støtte for hovedrollen. Men har leverer en veldig fin rolleprestasjon.

Filmen foregår hovedsaklig på 1970-tallet, men August gjør ikke noe stort nummer av tidskolorittet. Mye av handlingen foregår innendørs, i familiens intimsfære. Det er mange nærbilder.

– Jeg hadde den gleden av å ha Anna Asp som scenograf, og hun er en kunstner av guds nåde. Kostymeansvarlige Kicki IIander var også uvurderlig. Det viktigste for meg ved filmskaping er troverdighet. Og det angår hver minste detalj i prosessen. Å lage film er et kollektivt arbeid der det er avgjørende at alle har samme intensjon om hva vi vil fortelle. Og her var vi helt på bølgelengde.

– Men troverdigheten handler ikke nødendigvis om naturalisme. Anna har f.eks en veldig forhøyning i sin scenografi. Ser man nærmere på fargene i filmen så er det ikke de samme fargene som finnes i virkeligheten i denne typen leiligheter. De er på en måte forhøyet. Men på en måte som gjør at vi kan ta det til oss på et emosjonelt plan. Om man lar tidskolorittet bli for dominerende, så skaper man en distanse, og da blir det mer som å se på et maleri. Men vi jobbet alle hardt for at man skulle kjenne duften av hele universet.

I filmen gir August aldri etter for det sentimentale (OBS! HER KOMMER EN SPOILER!) Leena forsones aldri med moren, ikke før kanskje helt mot slutten. Men heller ikke da skjer det på den tradisjonelle måten der de finner tilbake til hverandre. August opplever likevel slutten som forhåpningsfull.

– Ja, det synes jeg. Hun finner tilbake til deg selv og sin familie. Det var veldig viktig for meg at hun tar et valg. Men det blir ingen direkte forsoning mellom henne og moren, og det er en tøff opplevelse. Moren valgte ikke barna, men kjærligheten til mannen og det utsatte livet som fulgte med.

Det er litt av et dysfunksjonelt par vi møter gjennom foreldrene i filmen. Likevel har de mange forsonende trekk og kjærlighetsfulle øyeblikk mellom seg og barna. August forteller at det var helt avgjørende for at dette portrettet av foreldrene ikke skulle bli en finsk klisjé.

– De to finske skuespillerne i rollen som foreldrene, Vile Virtanen og Outi Mäenpää, tok et veldig ansvar i forhold til rollene. De kunne fort blitt noen forferdelige klisjeer. Men de var veldig sikre på sine roller. Jeg kunne iblant bli redd for at det ble for mye, at vi dro det for langt ut. Men de var tydelige på at det var det finske urtemperamentet de fortolket. De var hele tiden veldig bevisste på at de ikke skulle skape klisjeer. Og jeg synes de har gjort det på en utrolig vakker måte.

Som skuespiller har August jobbet med mange begavede og toneangivende regissører, som Bergman og Bille August. Hva har hun lært av dem som hun nå tok med seg da han skulle debutere som langfilmregissør?

– Det er vanskelig å si. Jeg har jo et helt yrkesliv bak meg som skuespiller i mange ulike filmer og teaterstykker av ulike regissører. Men om jeg skal trekke fram én fellesnevner må det være tillitt. Det var det som var det store med Ingmar Bergman – den utrolige tilliten han ga deg og du fikk til ham. Og ut av det kan det oppstå utrolige ting.