Som i en skrekkfilm

Det var som å befinne seg i en skrekkfilm. Slik ble terroren på Utøya beskrevet av de som opplevde den grufulle terrorhandlingen på nært hold. Vi husker tilsvarende beskrivelser etter terrorangrepet på tvillingtårnene på Manhattan. Det er ikke vanskelig å se parallellen til filmens verden – for hvor ellers finner man slike ufattelige scener? Terroren på Manhattan fikk filmskaperne i Hollywood til å gni seg i øynene, og noen av oss lurte på om vi hadde sett den siste katastrofefilmen på en god stund. Isteden skulle vi få enda flere grenseoverskridende katastrofescenarier, ofte med muslimsk fanatikere i rollen som terrorister.

For mange virker bare tanken på en filmatisering akkurat nå støtende. Men jeg er redd filmindustrien ikke vil frede denne tragedien særlig lenge. I forrige uke meldte Discovery Channel at terroren i Oslo og på Utøya vil inngå i deres serie med dokudramaer om virkelighetens katastrofer. Og før alle de døde var begravet hadde NRK og TV2 ferdige sine oppsummerende dokumentarer om tragedien.

Men det er når skrekkfilmskaperne har fordøyd tragedien at de store prøvelsene sannsynligvis venter. Mørkemannen som hevner seg på unge mennesker er en av skrekkfilmens mest kjente scenarier. Og med sin frastøtende narsissisme framstår Anders B. Breivik på et ytre plan mer som en av Hollywoods sinnrike massemordere enn som de mer ansiktsløse fanatikerne som angrep tvillingtårnene.

På sin Facebook-profil hadde Breivik oppført Lars von Triers film Dogville på tredjeplass over sin favorittfilmer. En bestyrtet Von Trier erklærte i helgen at om det var den blodige avslutningen på filmen, der hovedpersonen hevner seg på en hel by, som har inspirert Breivik, så har han feiltolket filmen totalt.

Som vanlig er det filmen og spillindustrien mange peker mot som påvirkningskraft når ensomme ulver som Breivik går amok med skytevåpen. Men å ta voldelige spill fra hyllene, slik Platekompaniet og Coop har gjort, er mer preget av moralsk panikk enn noen edruelig vurdering. Litteraturen har nok av outsidere som begår uhyrlige handlinger som forrykte einstøinger har forgapet seg i, men ingen ville vel finne på å fjerne Forbrytelse og Straff eller Camus sin Den fremmede fra bokhandlene av den grunn?

Å anklage fortellingene om Harry Potter for å formørke tilværelsen for våre barn, slik Ketil Bjørnstad gjør i Aftenposten, virker også noe panikkartet. Er det ikke nettopp slike fortellinger som speiler tilværelsens lys og mørke, kampen mellom gode og onde krefter, barna våre sårt trenger for å kunne forsone seg den tiden vi lever i? Harry Potters stadig mørkere reise er en dannelsesreise og forfatteren kan vel ikke klandres for at den også er preget av det siste tiårets terrorfrykt.

Filmen kan som litteraturen spille en positiv rolle i kollektive og individuelle sorgprosesser. De mest vellykkede filmene om terrorens menneskelige omkostninger, er gjerne de som ikke prøver for hardt, som ikke skildrer det for direkte. Spike Lees 25th Hour skildrer på mange måter sorgprosessen til hele byen New York etter 11.09.01, men etterdønningene fra terroren kan mer fornemmes enn ses i konkret forstand.

Filmens fremste styrke er ikke den refleksjonen litteraturen innbyr til, men en emosjonell totalopplevelse som kan være så subjektiv at den går på tvers av filmskapernes intensjoner, slik eksemplet med Dogville vitner om. Samtidig er ikke bearbeiding av traumer og sorg noe som kan bestilles på forhånd, vi finner utløp for slike følelser på ulike måter, på de mest uventede steder. Mange fikk forsterket sin krigsfrykt gjennom hørespillet War of The Worlds på 30-tallet og B-filmer som Invasion of the body snatchers under Den kalde krigen. Men det er ingen tvil om at det også var en måte for både filmskaperne og publikum å bearbeide frykt på.

Snart er det premiere på en ny norsk film, Joachim Triers Oslo, 31 August, der hovedstaden og hovedpersonens livskrise smelter sammen. Jeg håper publikum ikke lar seg skremme av den tilsynelatende nedslående tematikken. For selv om terroren i Oslo ikke har noe med filmen å gjøre, er den en sjelden vakker og dempet skildring av en hovedstad mange av oss opplever som enda nærere etter 22.07.11. Det er en film som omfavner det Oslo så mange av oss nå ønsker å ta tilbake.

Denne kommentaren har tidligere stått på trykk i Aftenposten.