Lytt! Lag lyd!

Jeg har alltid vært glad i stillhet. Jeg er glad i musikk også, men når jeg er alene velger jeg heller av enn på. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av lydssiden i film, men jeg har alltid hatt dårlig samvittighet for det. Jeg vet at den er viktig, jeg hører det, men jeg forstår den ikke og fanger den aldri. Filmens visuelle side kan jeg fange i et stillbilde og vise fram, eller jeg har ord som (delvis) kan beskrive det jeg ser. Å forstå lyd krever lytting. Og andre ord.

Lyd er et av de mest oversette sidene ved filmmediet, og et av de mest underforskede i filmvitenskapen. Det var derfor et viktig signal når NECS (Network for European Cinema Studies) samlet 400 forsker til konferansen ”Sonic Futures: Soundscapes and the Languages of Screen Media” i London i juni. Mye kunne vært skrevet om det mangfoldet av foredrag og perspektiver som ble formidlet, som spente fra lydteori til temaer knytter til stemmer og språk. Jeg hørte gode papers om lyd i adaptasjon, fanbrev til Ingmar Bergman, Deleuze, om lyden av vold. Jeg hadde gode møter og samtaler med gode kolleger fra mange land.

Et høydepunkt var Raphaëlle Moines keynote foredrag om ‘Language Barrier(s)’. For de norske tilstedeværende var hennes bruk av filmen The 13th Warrior som eksempel et ekstra høydepunkt. Hovedeksemplet var en scene rundt leirbålet hvor Antonio Banderas hører et slags ”norsk” talt av Dennis Storhøi og andre nordmenn, og hvor han gjennom nitidig lytting lærer å trenge igjennom språkbarrieren og forstå. Når han forstår snakker de ikke lengre norsk, men engelsk. Et grep i filmen som da jeg så klippet i juni framsto som komisk og lett parodisk. I dag framstår selv eventyrfilmer med scener om norsk og arabisk forbrødring i et nytt lys.

Det er merkelig hvordan de siste dagenes hendelser endrer perspektiver. I juni tenkte jeg at dette var et godt foredrag om språkbarrierer i film, og på betydningen slike barrierer for eksempel har for filmformidling, og på hvordan amerikanerne ikke slipper ikke-engelsk språklige filmer inn på sine markeder. I dag tenker jeg at viktigheten av å lytte og å forstå hverandres språk langt, langt overskrider filmens egen verden og utfordringer. Det er evnen til å lytte og å forstå som er det viktigste.

I juni tenkte jeg også blant annet at jeg skulle skrive at ikke alt var like bra på en konferanse hvor så mange (inkludert meg selv) var nybegynnere på et forskningsfelt. Den ledende britiske filmforskeren Richard Dyer viste også usikkerhet i sitt foredrag ”Sound as Silence”, eller var det ”Silence as Sound”. Foredragsholderen var ikke sikker selv og han var heller ikke så stø i lydteoriens vokabular som han ellers er i sin forskning. Dyer har vært en viktig foregangsmann på flere viktige forskningsfelt, som stjernestudier, men ikke minst har hans perspektiver på homoseksualitet og rase hatt, og bør ha betydning. Hans bok White. Essays in Race and Culture (1997) kan anbefales varmt som en inngang til det vi heller ikke alltid ser så godt, nemlig hvordan filmmediet bidrar til å skape et skille mellom oss og dem gjennom å usynliggjøre ”hvithet” og framdyrke ikke-hvite som ”de andre”. Som Dyer sier det ”White power secures its dominance by seeming not to be anything in particular”. Han analyserer også framstillinger av våre heltebilder, blant annet den muskuløse hvite mannen, og hvordan lyssetningen i film har betydning for hvem og hva vi ser. Hvis vi ser etter, ser vi hvordan film bidrar til å opprettholde stereotype forestillinger. Hvis vi hører etter, slik min gode kollega Arnt Maasø har gjort oppmerksom på, hører vi at NRK selv i disse dager bruker ord som ”muslimer” og ”oss nordmenn”. Vi må lytte etter og lage lyd og si fra: Dette er feil. Det heter ikke de andre og oss. Dette gjelder oss alle, også alle de norske muslimene.

I juni var Dyer akkurat ferdig med sine innledende humoristiske kommentarer (som alle gode talere vet han at man skal fange sitt publikum med noe lett og elegant), da alarmen gikk. De første fire sekundene trodde jeg at det var en del av foredraget. En gimmick som skulle forsterke stillheten etterpå. Så skjønte jeg at det ikke var et humoristisk innslag, men alvor. Det vil si falsk alarm. Flere hundre forskere forlot salen, og ble stående lenge utenfor det tomme universitetet. Vi slo vitser om brannmennene som ankom. Vi var fremdeles uskyldige. Det verste som rammet oss, selv i London, var lyden av en falsk alarm. I juni.

Jeg vet det nå. Nå i stillheten etterpå. Lyd er viktig. Vi skal lytte. Vi skal lytte mer og vi skal lytte bedre. Filmforskere kan kanskje skrive forskning som gjør en forskjell. Vi kan sette ord på det vi ser og det vi hører. Andre kan lage filmer som betyr en forskjell. Vi skal ikke være stille. Vi skal lage lyd. Og lyden skal høres.

Ps. Det lille jeg kan om lyd har jeg lært av kollega Asbjørn Tiller og henviser interesserte til Zs lydnummer som han var redaktør for tidligere i år.

Les Gjelsviks tidligere innlegg:

Da Harald Kolstad falt for Julia Roberts

Hva skaper gode filmkarakterer?

Wanted: MOM

Nye bilder å se verden med

Kvinne film? Æsj-uhaa!

Hvorfor adapterer vi?

Den nye Hollywood-helten

Will Smith – den komplette stjernen

 Vampyren eller nerden?

 Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.