Kåtskap i Skoddeheimen

Få meg på, for faen er en humoristisk skildring av 15-årige Almas seksuelle oppvåkning i den lille vestlandsbygda Skoddeheimen. Filmen er basert på en av de tre delene i Olaug Nilssens kritikerroste roman med samme navn.

- I begynnelsen av manusprosessen var alle tre historiene med. Men det var alltid Alma-historien alle hang seg opp i, og som tok størst plass. Uansett hvor lite det var av den i manuset. Selv om jeg bevisst gjorde en av de andre karakterene til hovedperson, så var det den kåte 15-åringen alle hang seg opp i, sier manusforfatter og regissør Jannicke Systad Jacobsen.

- Man har kanskje ikke sett den historien før. Det var også den historien som fikk mesteparten av oppmerksomheten da boka kom. Det er rett og slett litt uvanlig og ta opp kvinners seksualitet. Det er jo ikke noe sjokkerende at det eksisterer, men det er tydelig at det er tabubelagt.

Få meg på, for faen er Systad Jacobsens første spillefilm, hun har tidligere regissert flere dokumentarer, blant annet Scener fra et vennskap, som ble produsert gjennom NFIs talentordning Nye veier til dokumentarfilm.

- Boken hadde veldig levende, morsomme og lett gjenkjennelige karakterbeskrivelser. Jeg likte også at nivået i dramatikken var ganske lavt. Det er hverdagsproblemer som blir ganske store i den enkeltes liv. Det er ofte ekstremt store ting som står på spill på film, men det trenger ikke være det. Jeg kjenner meg bedre igjen i denne typen problematikk.
 

I filmen flyter handlingen mellom bygdelivet i Skoddeheimen og Almas fantasier, og det er ikke alltid like lett å skille hva som er hva, spesielt når virkeligheten av og til er minst like absurd som Almas fantasi.

- Det var noe jeg likte veldig godt med boken, at man visste aldri helt når det var fantasi og når det var virkelighet. Når du leser Alma-delen av boken blir du litt svimmel. Hvor er hun nå? Skjer dette eller skjer det ikke? Det hadde jeg lyst til å overføre til filmen. Jeg føler at man trenger ikke å være så overforklarende på de overgangene. Derfor var det et veldig bevisst valg at vi ikke filmet fantasiene noe annerledes. Fantasi og virkelighet ble behandlet helt likt.

BYGDEUNGDOMMEN
Skoddeheimen er en ekstremt liten bygd. Ikke stort mer enn en nærbutikk, et ungdomshus, lange veistrekninger og store mengder sau. De unge hovedpersonene rekker finger til kommuneskiltet og drømmer om å reise lengst mulig vekk.

- Det var viktig at det ikke ble en parodi på bygda, men at man tok det på alvor.

De gjorde et stort casting-søk rundt på alle videregående og ungdomsskoler rundt i Sogn og Fjordane for å finne de fem ungdommene som spiller hovedrollene.

- Til Alma så vi etter en person som hadde en stor følsomhet, men som samtidig ikke ble et offer. At det ikke ble spilt som ”Åh, stakkars meg”, med at det fantes mange nyanser. Det var også viktig at det var en normal jente, som verken fremsto som et utskudd eller den mest populære jenta. Hun måtte være en publikum både kunne sympatisere med og synes blir litt mye. Inderlig og tøff, men også sårbar.

Hun forteller at de jobbet aktivt for å bevare spontaniteten i spillet.

- Vi hadde en manuslesning med alle skuespillerne, og etter det gikk vi gjennom og snakket om en del scener. Spesielt de scenene som krevde noe ekstra som for eksempel onani-scenen. Ellers var det en del rent praktiske ting, som at en av dem skal kunne blåse røykringer i en scene. Men utover det så hadde vi ikke så mye leseprøver slik at spillet ble spontant.

Systad Jacobsen mener det var viktig at de castet i området handlingen er lagt til. Det var viktig at det var ekte bygdeungdom, ikke Oslo-ungdom som skulle komme opp dit og spille det.

- De har det i seg, det er ekte. De kjente seg godt igjen i historien. Jeg var og så russerevyen til en av skuespillerne i Nordfjordeid. Etterpå når jeg skulle dra sa hun ”Ja, da blir jeg tilbake her i Skoddeheimen, og du drar til Oslo!”. Da kjentes det nesten litt vondt at man er ute og shopper den følelsen. De sitter jo fast der. Men nå er de jo snart ferdige på videregående, og vil ut i verden.

Samtidig mener hun at den rastløse ungdomstilværelsen som skildres i filmen ikke er noe som er unikt for bygda.

- Jeg er vokst opp på Høvik, 10 kilometer utenfor Oslo, men vi gjorde jo mye av det samme. Vi hang på bensinstasjonen eller bak postkontoret, og ventet egentlig bare på å bli gamle nok til å få reise vekk. Jeg tror det er en ganske generell ungdomsgreie. Hvor skal man gjøre av seg? Man er midt i mellom barn og voksen. Det er masse man ikke får lov til, det er masse man har lyst til å gjøre, og det er masse man gjør selv om man ikke har lov.

DOKUMENTAR OG FIKSJON
Systad Jacobsen har tidligere jobbet mye med dokumentarfilm, men hva tar hun med seg derfra inn i fiksjonens verden?

- Jeg tror man er opptatt av det autentiske på en helt annen måte, og har en annen inngang til å prøve å oppnå det. Det gjorde utslag både på hvordan vi jobbet med alt fra casting til location. All researchen jeg har gjort i forkant er på en måte en dokumentarisk inngang til det hele. Filmen er også fotografert på en ganske dokumentarisk måte. Vi bruker er et veldig klassisk bildespråk, vi følte at det var riktig for denne historien for å få den realistiske følelsen. Ofte med ungdomsfilmer så tenker filmskaperne ”Nå er det ungdom vi snakker til, nå må vi gjøre det skikkelig kult!”. Da blir det masse kjøringer, steadicam og kjappe klipp. Jeg føler at de ikke alltid tar historien på alvor, at de bare putter på et uttrykk som skal gjøre det mer fancy.

- Det som er gøy med å jobbe med fiksjon er alt det kreative arbeidet, at man kan sitte og planlegge alt i minste detalj, lys, lyd, scenografi, kostyme og så videre. Men så skal du jo også styre alt dette og ha overblikk over alle. Det blir veldig mange å forholde seg til. Spesielt på opptak, når det er 30 personer som står der, som du skal lede. Det er uvant. I dokumentaren jeg gjorde rett før, Scener fra et vennskap, var crewet to personer. Systemet er mye tyngre, hvis man skal flytte seg eller ombestemmer seg, så har man ikke like stor fleksibilitet. Man har en dagsplan man skal gjennom og så skal man ikke ha overtid fordi det koster så utrolig mye. Det er veldig annerledes. Da kan jeg savne den fleksibiliteten man har i dokumentar til bare å snu seg rundt.

Hun forteller at hun jobbet med opptak på Scener fra et vennskap samtidig som hun skrev manuset til Få meg på, for faen, og at de to filmene har blitt påvirket av hverandre. Scener fra et vennskap skildrer vennskapet til Erlend og Alexander i en serie tablåer. De har vært venner siden barndommen, nå er de i tredveåra. De er fortsatt venner, men lever veldig forskjellige liv.

- Det som var kult med Scener fra et vennskap var å kunne observere hvordan folk snakker sammen. Hvordan en dialog flyter naturlig. Det prøvde jeg å ta med over i manuset til Få meg på, for faen. At det ble stillheter, at man henter seg inn igjen og så videre. Det er jo sånn man snakker sammen. Når man skriver er det så lett for at man tenker at man må komme raskt til poenget. Det var fint med Scener fra et vennskap-prosjektet, at jeg fikk et reelt studie i hvordan folk snakker, hvordan man har undertekst i dialog og hvordan man tolker det når man ser på. En annen ting jeg tok med er at det ikke trenger å skje så mye hele tiden, men at man samtidig sitter igjen med en følelse av at det skjer mye.

Få meg på, for faen hadde internasjonal premiere under Tribeca-festivalen i New York i april. Her vant den prisen for beste manus i World Narrative-konkurransen. Filmen har norsk kinopremiere 19. august.