Leones grand finale

– Med Once Upon a Time In America løfter Leone sin estetikk opp til vår egen tid. Dette er gangsterfilmen som frir seg fra klisjeene, skriver Kjell Ola Dahl.

Once upon a time in America er nok en film som svømmer i egne myter – for eksempel den om at Sergio Leone satt på en café i Cannes i ni år på rad (etter å ha begått Once Upon a Time In the West) inntil det han hadde ventet på i alle de ni årene skjedde: En produsent – Arnold Milchan – strente opp til ham og sa: «Mister Leone, I am going to fullfinance your next feature.». Eller den om hvordan den godeste Sergio allerede da hadde hver eneste scene tegnet i hodet. Eller tragedien omkring lanseringen: Produsenten som lagde en final cut som ødela storyen og som igjen gjorde at første kinoversjon floppet fullstendig. Den siste bekrefter da myten om at motbakker stundom fører til topps.

I all korthet og urettferdighet: Det er New York rundt 1920. En gjeng gategutter preget av innbyrdes lojalitet og respektløshet for all autoritet, samles om en skatt: I oppbevaringsboksene inne på Grand Central har de en koffert hvor de legger alle penger de i fellesskap raner til seg. Deres stadig voksende kriminelle repertoar utfordrer en lokal gjengleder som angriper dem og skyter yngstemann i flokken. Filmens hovedperson Noodles (spilt av Scott Tyler – Noodles blir "som voksen" spilt av Robert De Niro) dreper gjenglederen med kniv og skader/dreper en politimann som kommer ilende til. Første akt er over: Noodles må i kasjotten.

Hopp fram ca. ti år. Noodles slipper ut – de gamle gutta tar ham imot. Det går mot slutten av forbudstiden og gutta er blitt unge banditter fulle av selvsikkerhet og enda mer respektløshet. Og slik går tiden sin skjeve gang inntil brennevinsforbudet oppheves. Hva nå? Hva skal kara leve av når det ikke er illegal sprit å børse lenger? Noodles forsøker samarbeid, men hans beste venn og rival Max har en annen plan – Noodles må flykte med fare for sitt liv.

Filmen er fortalt retrospektivt. Den starter i 1967 (Ennio Morricone fornekter seg ikke – Paul McCartneys Yesterday bakes inn i fiolintemaet – introducing Robert De Niro som betrakter seg selv i speil). Noodles dukker altså opp igjen på Manhattan etter 35 år, fordi han har fått et brev i posten med noe kryptisk innhold. Hvem har sendt brevet og hvorfor? Mens Noodles søker etter svaret rulles forhistorien opp for publikum.

 

Filmen bygger på romanen The Hoods skrevet av "Den virkelige Noodles" – Harry Grey, et pseudonym for Harry Goldberg – en gangster av jødisk herkomst, som opererte på Lower East side under forbudstiden og som skrev boka tidlig på femtitallet mens han sonte en dom i Sing Sing. Leone skal ha truffet Goldberg personlig, og skal ha blitt slått av den "groteske realismen" i eks-gangsterens framtoning – mannens forfengelighet i kontrast til det "hans grandiose forfall i karakter". Det skulle gå hele seksten år fra de to møttes første gang til det ble film av romanen. Men da det endelig skjedde, var Goldberg død.

En forstår Leones fascinasjon. Han omformet boka The Hoods til et gangsterepos som i tillegg til å være en fortelling om Amerika og skapelsen av myter, millionærer og den moderne tid, er en oppvekstskildring samt en fortelling om store tema som vennskap, svik, kjærlighet, livet og døden.

Filmen består som Sergio Leones absolutte grand finale: Hans spaghettiwesterns er alle estetiske nytelser og filmatiske balletter – men må gå den tunge veien gjennom kodefilteret som hefter ved alle westernfilmer: Pionerene, gullgraverne og bountyhunterne tilhører en annen tid med andre kodekser enn våre. Pubseansene og revolverbeltene legger seg lett som en liten sperre mellom filmkarakteren og publikum. Dermed fungerer Leones spaghettiwesterns på samme vis som klassiske eventyr – de blir mer allegorier enn speil mot virkeligheten.

 

Med Once Upon a Time In America løfter Leone sin estetikk opp til vår egen tid. Dette er gangsterfilmen som frir seg fra klisjeene (publikum slipper unna italienske æreskoder og tjukke menn med svart dress og fett i håret). Isteden følger vi barndomsårene til en gjeng jødiske gategutter på Lower East Side i New York. Disse unge kriminelle begriper ikke at deres egne idealer før eller siden vil omskape dem til levende døde – og når det endelig har skjedd, følger vi de samme gjengangerne som må trosse Elizabeth McGoverns formaning idet hun sier: «All that we have left are our memories, if you go to that party on saturday night, you won’t have those anymore.»

Til forskjell fra mange gangsterfilmer er ikke verden utelukkende sett gjennom menns øyne i denne filmen. Her er det rom for tilbakeblikkets poesi, refleksjonen over hva som kunne vært i relieff mot det bestående. Og det skal godt gjøres ikke å bli berørt av Noodles’ ensomhet eller smerten i den aldri utlevde kjærligheten mellom ham og Deborah – eller det allmennmenneskelige i det velmente ønsket til broren hennes om nettopp å se de to forenet.

Once Upon a Time In America er en film hvor hvert bilde er komponert med tanke for helhet, musikk, replikk, framdrift og balanse. Ennio Morricones musikalske ry behøver jeg ikke si noe om. Replikkene er verdt en studie i seg selv. For de som ikke har sett filmen skal jeg nøye meg med å servere en eneste: Fat Moe står perpleks og betrakter sin bestevenn og sitt idol Noodles – etter at fyren kommer tilbake etter 35 år som antatt død:

Fat Moe: What have you been doing all these years?
Noodles: Been going to bed early.

Som i alle store filmer er det en og annen scene som lugger. For meg gjelder dette scenen der Tuesday Weld skal inspisere guttas edlere deler etter en voldtekt. Scenen er vulgær, men går sikkert hjem hos enkelte. Så kan man velge om denne skjønnhetsflekken er nettopp det lille skåret i antikviteten som gjør den dyrebar – eller om det bare var Leone – som for å tilfredstille samtlige publikummere i salen, valgte å ta litt mye Møllers tran. Godt er det i alle fall at en så sterk film kan diskuteres etter visning.


Selv om filmen er lang: De siste tjue minuttene – samtalen mellom Woods og De Niro, de to barndomsvennene – bør nytes i et lukket rom, uten forstyrrende stemmer eller selskap av cineaster som på død og liv må prate eller tygge potetgull mens de ser film.

 

 

 

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
 

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Fadermordet som manndomsprøve

Mer enn bare Hollywood-hyllest

Hevnfilmens appell

En estetisk gangster-opplevelse

Alle gangsterfilmers Gudfar

Samme historie for to forskjellige tider

Vår suverene film noir-diva

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Leones grand finale

– Med Once Upon a Time In America løfter Leone sin estetikk opp til vår egen tid. Dette er gangsterfilmen som frir seg fra klisjeene, skriver Kjell Ola Dahl.

Once upon a time in America er nok en film som svømmer i egne myter – for eksempel den om at Sergio Leone satt på en café i Cannes i ni år på rad (etter å ha begått Once Upon a Time In the West) inntil det han hadde ventet på i alle de ni årene skjedde: En produsent – Arnold Milchan – strente opp til ham og sa: «Mister Leone, I am going to fullfinance your next feature.». Eller den om hvordan den godeste Sergio allerede da hadde hver eneste scene tegnet i hodet. Eller tragedien omkring lanseringen: Produsenten som lagde en final cut som ødela storyen og som igjen gjorde at første kinoversjon floppet fullstendig. Den siste bekrefter da myten om at motbakker stundom fører til topps.

I all korthet og urettferdighet: Det er New York rundt 1920. En gjeng gategutter preget av innbyrdes lojalitet og respektløshet for all autoritet, samles om en skatt: I oppbevaringsboksene inne på Grand Central har de en koffert hvor de legger alle penger de i fellesskap raner til seg. Deres stadig voksende kriminelle repertoar utfordrer en lokal gjengleder som angriper dem og skyter yngstemann i flokken. Filmens hovedperson Noodles (spilt av Scott Tyler – Noodles blir "som voksen" spilt av Robert De Niro) dreper gjenglederen med kniv og skader/dreper en politimann som kommer ilende til. Første akt er over: Noodles må i kasjotten.

Hopp fram ca. ti år. Noodles slipper ut – de gamle gutta tar ham imot. Det går mot slutten av forbudstiden og gutta er blitt unge banditter fulle av selvsikkerhet og enda mer respektløshet. Og slik går tiden sin skjeve gang inntil brennevinsforbudet oppheves. Hva nå? Hva skal kara leve av når det ikke er illegal sprit å børse lenger? Noodles forsøker samarbeid, men hans beste venn og rival Max har en annen plan – Noodles må flykte med fare for sitt liv.

Filmen er fortalt retrospektivt. Den starter i 1967 (Ennio Morricone fornekter seg ikke – Paul McCartneys Yesterday bakes inn i fiolintemaet – introducing Robert De Niro som betrakter seg selv i speil). Noodles dukker altså opp igjen på Manhattan etter 35 år, fordi han har fått et brev i posten med noe kryptisk innhold. Hvem har sendt brevet og hvorfor? Mens Noodles søker etter svaret rulles forhistorien opp for publikum.

 

Filmen bygger på romanen The Hoods skrevet av "Den virkelige Noodles" – Harry Grey, et pseudonym for Harry Goldberg – en gangster av jødisk herkomst, som opererte på Lower East side under forbudstiden og som skrev boka tidlig på femtitallet mens han sonte en dom i Sing Sing. Leone skal ha truffet Goldberg personlig, og skal ha blitt slått av den "groteske realismen" i eks-gangsterens framtoning – mannens forfengelighet i kontrast til det "hans grandiose forfall i karakter". Det skulle gå hele seksten år fra de to møttes første gang til det ble film av romanen. Men da det endelig skjedde, var Goldberg død.

En forstår Leones fascinasjon. Han omformet boka The Hoods til et gangsterepos som i tillegg til å være en fortelling om Amerika og skapelsen av myter, millionærer og den moderne tid, er en oppvekstskildring samt en fortelling om store tema som vennskap, svik, kjærlighet, livet og døden.

Filmen består som Sergio Leones absolutte grand finale: Hans spaghettiwesterns er alle estetiske nytelser og filmatiske balletter – men må gå den tunge veien gjennom kodefilteret som hefter ved alle westernfilmer: Pionerene, gullgraverne og bountyhunterne tilhører en annen tid med andre kodekser enn våre. Pubseansene og revolverbeltene legger seg lett som en liten sperre mellom filmkarakteren og publikum. Dermed fungerer Leones spaghettiwesterns på samme vis som klassiske eventyr – de blir mer allegorier enn speil mot virkeligheten.

 

Med Once Upon a Time In America løfter Leone sin estetikk opp til vår egen tid. Dette er gangsterfilmen som frir seg fra klisjeene (publikum slipper unna italienske æreskoder og tjukke menn med svart dress og fett i håret). Isteden følger vi barndomsårene til en gjeng jødiske gategutter på Lower East Side i New York. Disse unge kriminelle begriper ikke at deres egne idealer før eller siden vil omskape dem til levende døde – og når det endelig har skjedd, følger vi de samme gjengangerne som må trosse Elizabeth McGoverns formaning idet hun sier: «All that we have left are our memories, if you go to that party on saturday night, you won’t have those anymore.»

Til forskjell fra mange gangsterfilmer er ikke verden utelukkende sett gjennom menns øyne i denne filmen. Her er det rom for tilbakeblikkets poesi, refleksjonen over hva som kunne vært i relieff mot det bestående. Og det skal godt gjøres ikke å bli berørt av Noodles’ ensomhet eller smerten i den aldri utlevde kjærligheten mellom ham og Deborah – eller det allmennmenneskelige i det velmente ønsket til broren hennes om nettopp å se de to forenet.

Once Upon a Time In America er en film hvor hvert bilde er komponert med tanke for helhet, musikk, replikk, framdrift og balanse. Ennio Morricones musikalske ry behøver jeg ikke si noe om. Replikkene er verdt en studie i seg selv. For de som ikke har sett filmen skal jeg nøye meg med å servere en eneste: Fat Moe står perpleks og betrakter sin bestevenn og sitt idol Noodles – etter at fyren kommer tilbake etter 35 år som antatt død:

Fat Moe: What have you been doing all these years?
Noodles: Been going to bed early.

Som i alle store filmer er det en og annen scene som lugger. For meg gjelder dette scenen der Tuesday Weld skal inspisere guttas edlere deler etter en voldtekt. Scenen er vulgær, men går sikkert hjem hos enkelte. Så kan man velge om denne skjønnhetsflekken er nettopp det lille skåret i antikviteten som gjør den dyrebar – eller om det bare var Leone – som for å tilfredstille samtlige publikummere i salen, valgte å ta litt mye Møllers tran. Godt er det i alle fall at en så sterk film kan diskuteres etter visning.


Selv om filmen er lang: De siste tjue minuttene – samtalen mellom Woods og De Niro, de to barndomsvennene – bør nytes i et lukket rom, uten forstyrrende stemmer eller selskap av cineaster som på død og liv må prate eller tygge potetgull mens de ser film.

 

 

 

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
 

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Fadermordet som manndomsprøve

Mer enn bare Hollywood-hyllest

Hevnfilmens appell

En estetisk gangster-opplevelse

Alle gangsterfilmers Gudfar

Samme historie for to forskjellige tider

Vår suverene film noir-diva

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY