Da Oslo eksploderte

Det norske filmmiljøet er på festival i Polen, men alt vi tenker på er tragedien i Oslo.

Korrespondentbrev fra Wroclaw, 23. juli 2011

 

Dette skulle ha vært en helt annen tekst. Rushprint er tilstede på Polens største filmfestival New Horizons i Wroclaw, som i år har valgt Norge til fokusland. De nærmeste dagene skal en lang rekke norske filmer vises her, både korte og lange. Av nyere spillefilm vises Limbo, Trolljegeren, Kongen av Bastøy, Upperdog, Kommandør Treholt & Ninjatroppen, Fjellet, Lønsj, Maskeblomstfamilien, Død snø og En ganske snill mann, dessuten er Anja Breien viet en stor retrospektiv.

 

Planen min var å rusle rundt og intervjue polsk publikum, høre hva de forventet og opplevde, spørre hvor mye eller lite de visste om Norge. Men allerede de første minuttene av oppholdet gjorde klart at den typen lett stemning ble vanskelig å finne.

Flyet var fullt av filmfolk og forlot Rygge fredag 22. juli omtrent klokka 14. Det ble en grei flytur med lavprisselskapets sparsomme komfort, og med en vind blåste oss raskt nedover mot det sørvestre Polen. Før landing var det tette skyer og kraftig turbulens. Mens flyet tapte høyde vinglet det hit og dit, folk klamret seg til armlenene og gispet, og utenfor så vi bare hvitt, hvitt, ei tåke som liknet melk. Sidemannen hang over skulderen min for å se ut: Hvor nær var vi bakken? Ikke særlig nær, mente jeg, og var ikke urolig. Ganske riktig fikk vi snart øye på byen, forstedenes ex-sosialistiske blokker som klarnet gjennom drivende dis. Flyet skranglet seg videre ned, hoppet et par ganger på rullebanen, og straks vi gled bortover bakken startet en slags revelje over høyttalerne, overspent trompetmusikk som ifølge sidemannen min alltid ble spilt av dette flyselskapet ved landing før timeplanen. Folk lo hysterisk, av lettelse og absurditet, og slo på telefonene sine.

 

Dermed endrer alt seg. Meldingene tikker inn, min første fra kjæresten i Oslo: «Her har det skjedd forferdelige ting. Stor eksplosjon nede i byen, jeg hørte smellet.» Like etter fra ei venninne et annet sted i landet: «Er alt ok?! Bombe i Oslo sentrum!!»

 

Rundt meg i flyet piper et utall telefoner, folk stirrer på displayene og mumler lavmælt sammen. Vi reiser oss og sjokker av flyet, står halvhjertet ved bagasjebåndet, skriver hjem at vi er ok, smsene fortsetter å komme. I festivaltaxien til sentrum deler jeg bil med ei jente som sier at hun sovnet på flyet og drømte at ei bombe smalt i Oslo. Hun er ikke overtroisk, men hva er oddsen for det!? I hotellobbyen treffer jeg flere filmfolk fra flyet. Vi utveksler informasjon venner har sendt oss, sjekker inn, går til rommene, blir enige om en matbit straks.

Hotellet er hi-tech på en nærmest futuristisk måte. Et lite display på veggen styrer alt fra temperatur til telefon og vekkeklokke, en gigantisk flatskjerm gir info, lyset dimmes mykt opp og ned når du beveger deg i rommet, badet er en kube av gjennomsiktig glass omkranset på gulvet av hvite rullestein med underlys. Jeg tenker bare på én ting: Hvordan komme på nett og sjekke twitter? Jeg går ned i lobbyen og taster inn passordet på telefonen, sitter på en myk romskipsliknende puff og leser.

 

Når de andre kommer ned har vi mer informasjon å dele, ikke minst flere spørsmål. Har det vært én eller to eksplosjoner? Leter politiet etter flere bomber? Brått dukker et nytt ord opp i twitterstrømmen: Utøya. Det meldes om skyting på AUFs sommerleir, folk på land har hørt skudd, ungdom sender sms til familie og ber om hjelp. Vi flokker oss rundt en av iPadene som henger til gratis avbenyttelse i resepsjonen, klikker gjennom nettavisene, ser de første bildene fra Regjeringskvartalet hvor fasaden er knust til pinneved. På twitter meldes at en desperado skal være løs på Utøya, en mann i falsk politiuniform, og folk svømmer fra øya i panikk.

Vi forlater hotellet og går tvers over gata til en jødisk restaurant med kosher mat. Vi bestiller middag og øl, jeg løfter halvliteren skjelvende og slikker av skummet, telefonene våre dirrer på bordet. Vi lener oss tilbake og prøver å snakke om andre ting: film og festivaler, å holde kurs i utlandet slik to animatører ved bordet skal, den ene har tidligere studert i Kina, vi snakker om Kina hvor flere av oss har vært, en regissør og den pene kona hans mater den lille ungen sin, ungen pirker meg i siden og ler. Vi har det hyggelig, men alt kjennes uvirkelig. Vi er i trygghet langt fra Oslo, men å være så langt unna kjennes feil.

 

Det våte torget i Wroclaw, hvor Sara Johnsens Upperdog skal vises en time senere.

 

Etter måltidet trekker noen seg tilbake til hotellet, mens andre går til festivalkinoen, et multipleks med 9 saler som ligger rett rundt hjørnet. Selv låner jeg en paraply i resepsjonen og går til byens dokketeater for å hente akkrediteringen. Dokketeatret er en ærverdig gammel steinbygning med dimensjoner som Nationaltheatret i Oslo.

 

Når jeg kommer ut derfra har det begynt å mørkne og regnet høljer ned. Jeg går likevel en oppdagelsestur i sentrum. Å skulle gå inn på kino for å se film virker unaturlig, jeg tenker for mye på Oslo, lurer på hva som skjer hjemme og hvordan det kunne skje. Jeg trasker langs brede og smale gater, over det klissvåte torget hvor Sara Johnsens Upperdog om en knapp time skal vises på storskjerm utendørs. Jeg spør en av vaktene hva som skjer om det fortsetter å øsregne, blir forstillingen avlyst? Han rister på hodet, nei, filmen vises som planlagt uansett om hele byen regner vekk. Jeg går tilbake til hotellet, bunkrer sjokolade og snacks i en kiosk, tar med meg en kanne te fra resepsjonen til rommet, får av meg de våte klærne.

 

På laptopen går det trådløse nettet for tregt til å se nett-tv, men jeg leser meldinger og nettaviser, følger utviklingen på Utøya, hører om Stoltenbergs og ordførerens tale, at de sier vi alle må stå sammen, beholde hodet kaldt og hjertet varmt.

 

Når klokka nærmer seg halv elleve går jeg ut igjen. Det er blitt helt mørkt, sentraleuropeisk sommernatt, ikke midnattsskumring som i Oslo. Det store torget er omkranset av gamle fine husfasader malt i ulike farger, midt på plassen er springvannet slått av, og utover høyttalerne klinger mitt eget språk. På rader av plaststoler sitter folk med paraplyer, andre står bakenfor radene, jeg stiller meg i utkanten med min egen paraply.

 

Sammen ser vi et solfylt sommer-Oslo rulle forbi på lerretet. En del av handlingen handler om Afghanistan og media, krig og bomber, en hjemkommen soldat. Noe stikker i magen her jeg står. Ennå vet ingen hva som er årsaken til bombene hjemme, hvem som står bak, hvordan noe henger sammen. Innimellom får jeg et glimt av min egen leilighet hjemme, hvor deler av filmen er spilt inn, noe som gjør det hele enda mer merkelig.

 

Jeg hadde bare planlagt å bli lenge nok til å ta bilder, men når det kommer til stykket greier jeg ikke å gå. Jeg blir stående i det polske regnet, iblant med en stivfrossen finger på avtrekkeren til Leicaen, og følger med helt til det adopterte søskenparet møtes igjen. De sitter i den grønne sofaen min i Oslo med en lekekoffert i fanget og ser på minner fra barndommen. «Fortalte de deg ingenting?» sier hun, og jeg tenker på hvor mye her i verden vi ikke blir fortalt. Får vi noensinne fullt ut vite årsaken til den ferske tragedien i den lille hovedstaden vår, som vi alltid har trodd var så trygg?

Mens nyhetene hjemmefra blir stadig mer tragiske, og vi sitter i frokostsalen morgenen etter og prøver å følge dem på tv, har jeg egentlig bare lyst til én ting: Å sende varme tanker hjem til dere i Norge, særlig til alle som sørger over noen kjær, fra alle norske filmarbeidere i Wroclaw.

 

Da jeg gikk hjem fra torget i Wroclaw midt på natta holdt blomsterhandlerne fortsatt åpent. La meg dermed sende en blomsterhilsen til alle som trenger det idag.

 

Les også vår neste reportasje fra Wroclaw her.

2 kommentarer til Da Oslo eksploderte

  1. Meget bra skrevet og ikke minst når man tenker på det grufulle som hente i Oslo og Utøya som da ligger som en usikkerthet i bakhode hele tiden.
    Hele Norge har vært i dyp sorg men med en samhørighet som ikke har vært vist siden krigen.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Da Oslo eksploderte

Det norske filmmiljøet er på festival i Polen, men alt vi tenker på er tragedien i Oslo.

Korrespondentbrev fra Wroclaw, 23. juli 2011

 

Dette skulle ha vært en helt annen tekst. Rushprint er tilstede på Polens største filmfestival New Horizons i Wroclaw, som i år har valgt Norge til fokusland. De nærmeste dagene skal en lang rekke norske filmer vises her, både korte og lange. Av nyere spillefilm vises Limbo, Trolljegeren, Kongen av Bastøy, Upperdog, Kommandør Treholt & Ninjatroppen, Fjellet, Lønsj, Maskeblomstfamilien, Død snø og En ganske snill mann, dessuten er Anja Breien viet en stor retrospektiv.

 

Planen min var å rusle rundt og intervjue polsk publikum, høre hva de forventet og opplevde, spørre hvor mye eller lite de visste om Norge. Men allerede de første minuttene av oppholdet gjorde klart at den typen lett stemning ble vanskelig å finne.

Flyet var fullt av filmfolk og forlot Rygge fredag 22. juli omtrent klokka 14. Det ble en grei flytur med lavprisselskapets sparsomme komfort, og med en vind blåste oss raskt nedover mot det sørvestre Polen. Før landing var det tette skyer og kraftig turbulens. Mens flyet tapte høyde vinglet det hit og dit, folk klamret seg til armlenene og gispet, og utenfor så vi bare hvitt, hvitt, ei tåke som liknet melk. Sidemannen hang over skulderen min for å se ut: Hvor nær var vi bakken? Ikke særlig nær, mente jeg, og var ikke urolig. Ganske riktig fikk vi snart øye på byen, forstedenes ex-sosialistiske blokker som klarnet gjennom drivende dis. Flyet skranglet seg videre ned, hoppet et par ganger på rullebanen, og straks vi gled bortover bakken startet en slags revelje over høyttalerne, overspent trompetmusikk som ifølge sidemannen min alltid ble spilt av dette flyselskapet ved landing før timeplanen. Folk lo hysterisk, av lettelse og absurditet, og slo på telefonene sine.

 

Dermed endrer alt seg. Meldingene tikker inn, min første fra kjæresten i Oslo: «Her har det skjedd forferdelige ting. Stor eksplosjon nede i byen, jeg hørte smellet.» Like etter fra ei venninne et annet sted i landet: «Er alt ok?! Bombe i Oslo sentrum!!»

 

Rundt meg i flyet piper et utall telefoner, folk stirrer på displayene og mumler lavmælt sammen. Vi reiser oss og sjokker av flyet, står halvhjertet ved bagasjebåndet, skriver hjem at vi er ok, smsene fortsetter å komme. I festivaltaxien til sentrum deler jeg bil med ei jente som sier at hun sovnet på flyet og drømte at ei bombe smalt i Oslo. Hun er ikke overtroisk, men hva er oddsen for det!? I hotellobbyen treffer jeg flere filmfolk fra flyet. Vi utveksler informasjon venner har sendt oss, sjekker inn, går til rommene, blir enige om en matbit straks.

Hotellet er hi-tech på en nærmest futuristisk måte. Et lite display på veggen styrer alt fra temperatur til telefon og vekkeklokke, en gigantisk flatskjerm gir info, lyset dimmes mykt opp og ned når du beveger deg i rommet, badet er en kube av gjennomsiktig glass omkranset på gulvet av hvite rullestein med underlys. Jeg tenker bare på én ting: Hvordan komme på nett og sjekke twitter? Jeg går ned i lobbyen og taster inn passordet på telefonen, sitter på en myk romskipsliknende puff og leser.

 

Når de andre kommer ned har vi mer informasjon å dele, ikke minst flere spørsmål. Har det vært én eller to eksplosjoner? Leter politiet etter flere bomber? Brått dukker et nytt ord opp i twitterstrømmen: Utøya. Det meldes om skyting på AUFs sommerleir, folk på land har hørt skudd, ungdom sender sms til familie og ber om hjelp. Vi flokker oss rundt en av iPadene som henger til gratis avbenyttelse i resepsjonen, klikker gjennom nettavisene, ser de første bildene fra Regjeringskvartalet hvor fasaden er knust til pinneved. På twitter meldes at en desperado skal være løs på Utøya, en mann i falsk politiuniform, og folk svømmer fra øya i panikk.

Vi forlater hotellet og går tvers over gata til en jødisk restaurant med kosher mat. Vi bestiller middag og øl, jeg løfter halvliteren skjelvende og slikker av skummet, telefonene våre dirrer på bordet. Vi lener oss tilbake og prøver å snakke om andre ting: film og festivaler, å holde kurs i utlandet slik to animatører ved bordet skal, den ene har tidligere studert i Kina, vi snakker om Kina hvor flere av oss har vært, en regissør og den pene kona hans mater den lille ungen sin, ungen pirker meg i siden og ler. Vi har det hyggelig, men alt kjennes uvirkelig. Vi er i trygghet langt fra Oslo, men å være så langt unna kjennes feil.

 

Det våte torget i Wroclaw, hvor Sara Johnsens Upperdog skal vises en time senere.

 

Etter måltidet trekker noen seg tilbake til hotellet, mens andre går til festivalkinoen, et multipleks med 9 saler som ligger rett rundt hjørnet. Selv låner jeg en paraply i resepsjonen og går til byens dokketeater for å hente akkrediteringen. Dokketeatret er en ærverdig gammel steinbygning med dimensjoner som Nationaltheatret i Oslo.

 

Når jeg kommer ut derfra har det begynt å mørkne og regnet høljer ned. Jeg går likevel en oppdagelsestur i sentrum. Å skulle gå inn på kino for å se film virker unaturlig, jeg tenker for mye på Oslo, lurer på hva som skjer hjemme og hvordan det kunne skje. Jeg trasker langs brede og smale gater, over det klissvåte torget hvor Sara Johnsens Upperdog om en knapp time skal vises på storskjerm utendørs. Jeg spør en av vaktene hva som skjer om det fortsetter å øsregne, blir forstillingen avlyst? Han rister på hodet, nei, filmen vises som planlagt uansett om hele byen regner vekk. Jeg går tilbake til hotellet, bunkrer sjokolade og snacks i en kiosk, tar med meg en kanne te fra resepsjonen til rommet, får av meg de våte klærne.

 

På laptopen går det trådløse nettet for tregt til å se nett-tv, men jeg leser meldinger og nettaviser, følger utviklingen på Utøya, hører om Stoltenbergs og ordførerens tale, at de sier vi alle må stå sammen, beholde hodet kaldt og hjertet varmt.

 

Når klokka nærmer seg halv elleve går jeg ut igjen. Det er blitt helt mørkt, sentraleuropeisk sommernatt, ikke midnattsskumring som i Oslo. Det store torget er omkranset av gamle fine husfasader malt i ulike farger, midt på plassen er springvannet slått av, og utover høyttalerne klinger mitt eget språk. På rader av plaststoler sitter folk med paraplyer, andre står bakenfor radene, jeg stiller meg i utkanten med min egen paraply.

 

Sammen ser vi et solfylt sommer-Oslo rulle forbi på lerretet. En del av handlingen handler om Afghanistan og media, krig og bomber, en hjemkommen soldat. Noe stikker i magen her jeg står. Ennå vet ingen hva som er årsaken til bombene hjemme, hvem som står bak, hvordan noe henger sammen. Innimellom får jeg et glimt av min egen leilighet hjemme, hvor deler av filmen er spilt inn, noe som gjør det hele enda mer merkelig.

 

Jeg hadde bare planlagt å bli lenge nok til å ta bilder, men når det kommer til stykket greier jeg ikke å gå. Jeg blir stående i det polske regnet, iblant med en stivfrossen finger på avtrekkeren til Leicaen, og følger med helt til det adopterte søskenparet møtes igjen. De sitter i den grønne sofaen min i Oslo med en lekekoffert i fanget og ser på minner fra barndommen. «Fortalte de deg ingenting?» sier hun, og jeg tenker på hvor mye her i verden vi ikke blir fortalt. Får vi noensinne fullt ut vite årsaken til den ferske tragedien i den lille hovedstaden vår, som vi alltid har trodd var så trygg?

Mens nyhetene hjemmefra blir stadig mer tragiske, og vi sitter i frokostsalen morgenen etter og prøver å følge dem på tv, har jeg egentlig bare lyst til én ting: Å sende varme tanker hjem til dere i Norge, særlig til alle som sørger over noen kjær, fra alle norske filmarbeidere i Wroclaw.

 

Da jeg gikk hjem fra torget i Wroclaw midt på natta holdt blomsterhandlerne fortsatt åpent. La meg dermed sende en blomsterhilsen til alle som trenger det idag.

 

Les også vår neste reportasje fra Wroclaw her.

2 Responses to Da Oslo eksploderte

  1. Meget bra skrevet og ikke minst når man tenker på det grufulle som hente i Oslo og Utøya som da ligger som en usikkerthet i bakhode hele tiden.
    Hele Norge har vært i dyp sorg men med en samhørighet som ikke har vært vist siden krigen.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY