B-film med klassikerstatus

Where the sidewalks ends er en av b-filmene fra mange år tilbake som har vokst seg til en stor A-film for alle som vil ha kjennskap til klassikerne, skriver Kjell Ola Dahl.

Skal begynne denne epistelen med en hyllest til en kollega: Ben Hecht – legendarisk manusforfatter i Hollywood. Han fikk sin første Oscar allerede i 1927. Men – glem premieskapet, her snakker vi om en fyr som har på samvittigheten manus til filmer som Scarface, Some like it hot, Tatt av vinden, Mytteriet på Bounty, Rope, Notorious, Spellbound – og – ikke minst, den klassiske film noir i regi av selveste Otto Preminger, Where the sidewalk ends. Og da har jeg utelatt titler som Kiss of death og Wuthering heights.


Når norske filmfolk vil si noe originalt om sitt produkt har de lett for å påstå at dramaet er karakterdrevet. Det de glemmer er at karakterdrevne fortellinger har vært et forfatterideal helt siden Balzac og Flaubert spisset fjærpenner. Kunsten er bare å få det til. Utfordringen i Hollywoods gullalder var å la karakterenes realistiske og kyniske sider balanseres mot bransjens relativt sterke krav til glamour, melodrama og rituelle filmelementer. Når det gjelder kombinasjonen Hecht og Where the sidewalk ends blir resultatet rett og slett vellykket.

For edruelighetens skyld må vi si at akkurat denne filmen er en adapsjon fra en roman, Night Cry av William L. Stuart.

 

Casten får oss til å tenke på Premingers Laura fra 1944 – siden både Dana Andrews og vakre Gene Tierney er stjerner. Jeg må innrømme at jeg aldri har gjennomskuet trikset hun gjør med øynene, men når Preminger serverer hennes closeup er det lett å glemme resten av historien. I denne fortellingen jobber hun tilfeldigvis som modell, noe som også legitimerer et lite innslag av catwalk.

 

Where the sidewalk ends krysser den klassiske kriminalfortellingen med psykoanalysen. Hovedpersonen er gjennomført antihelt. Den hardtslående og kyniske Mark Dixon (Andrews), har en personlig hangup mot gangstere og bad guys generelt. Han drives av et farskompleks som gud skje lov antydes mer enn det løftes fram. Han degraderes i åpningscenen – på grunn av for hard håndtering av lovbrytere. Han og makkeren får etterpå en drapssak i fanget. En bonde fra Texas er knivdrept i en illegal spillebule. Bakmannen har en tilforlatelig forklaring klar, men Dixon skjønner kjapt hva som egentlig skjedde og går etter gjerningsmannen – på egenhånd og utenom regelverket. Det ender med håndgemeng. Men – stakkaren som tar slaget imot er krigshelt som har en skade i hodet. Slaget gjør at han dør. Vår antihelt er blitt drapsmann uten å ville det. Tiden er inne for å gjøre valg. Han velger feil.

Han kler seg ut som offeret og liksomkjøper en togbilett til Pennsylvania før han dumper liket i havnebassenget. Dixon gjør det med andre ord verre og verre for seg selv. For hva er det som befinner seg bortenfor fortauskanten? Rennesteinen. Kloakken.

Så viser det seg at en av gjestene på spillebula var offerets ekskone, Morgan Taylor (Tierney). Hennes far blir mistenkt for drapet. Ben Hecht skrur på konflikt etter konflikt. Åssen skal dette gå? Dixon som vi liker er morder og han forelsker seg i dama til mannen han har drept. Ben Hecht kvir seg heller ikke for å stjele fra klassikerne når han rydder opp: Sluttscenen der Gene Tierney lover sin elskede troskap kunne vært brukt i en moderne filmversjon av Dostojevsis fortelling om Raskolnikov.

I en av birollene møter vi en av undertegnedes andre favoritter, Karl Malden. (Malden spilte f.eks Mitch i Sporvogn til begjær og Father Barry i Storbyhavn – for ikke å snakke om TV-serien han gjorde sammen med Michael Douglas Streets of San Fransico). Her gjør Malden nok en overbevisende rolle som Dixons ærlige og ambisiøse overordnede.


Where the sidewalks ends er en av b-filmene fra mange år tilbake som har vokst seg til en stor A-film for alle som vil ha kjennskap til klassikerne.

 

 

 

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
 

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Leones grand finale

Fadermordet som manndomsprøve

Mer enn bare Hollywood-hyllest

Hevnfilmens appell

En estetisk gangster-opplevelse

Alle gangsterfilmers Gudfar

Samme historie for to forskjellige tider

Vår suverene film noir-diva

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

B-film med klassikerstatus

Where the sidewalks ends er en av b-filmene fra mange år tilbake som har vokst seg til en stor A-film for alle som vil ha kjennskap til klassikerne, skriver Kjell Ola Dahl.

Skal begynne denne epistelen med en hyllest til en kollega: Ben Hecht – legendarisk manusforfatter i Hollywood. Han fikk sin første Oscar allerede i 1927. Men – glem premieskapet, her snakker vi om en fyr som har på samvittigheten manus til filmer som Scarface, Some like it hot, Tatt av vinden, Mytteriet på Bounty, Rope, Notorious, Spellbound – og – ikke minst, den klassiske film noir i regi av selveste Otto Preminger, Where the sidewalk ends. Og da har jeg utelatt titler som Kiss of death og Wuthering heights.


Når norske filmfolk vil si noe originalt om sitt produkt har de lett for å påstå at dramaet er karakterdrevet. Det de glemmer er at karakterdrevne fortellinger har vært et forfatterideal helt siden Balzac og Flaubert spisset fjærpenner. Kunsten er bare å få det til. Utfordringen i Hollywoods gullalder var å la karakterenes realistiske og kyniske sider balanseres mot bransjens relativt sterke krav til glamour, melodrama og rituelle filmelementer. Når det gjelder kombinasjonen Hecht og Where the sidewalk ends blir resultatet rett og slett vellykket.

For edruelighetens skyld må vi si at akkurat denne filmen er en adapsjon fra en roman, Night Cry av William L. Stuart.

 

Casten får oss til å tenke på Premingers Laura fra 1944 – siden både Dana Andrews og vakre Gene Tierney er stjerner. Jeg må innrømme at jeg aldri har gjennomskuet trikset hun gjør med øynene, men når Preminger serverer hennes closeup er det lett å glemme resten av historien. I denne fortellingen jobber hun tilfeldigvis som modell, noe som også legitimerer et lite innslag av catwalk.

 

Where the sidewalk ends krysser den klassiske kriminalfortellingen med psykoanalysen. Hovedpersonen er gjennomført antihelt. Den hardtslående og kyniske Mark Dixon (Andrews), har en personlig hangup mot gangstere og bad guys generelt. Han drives av et farskompleks som gud skje lov antydes mer enn det løftes fram. Han degraderes i åpningscenen – på grunn av for hard håndtering av lovbrytere. Han og makkeren får etterpå en drapssak i fanget. En bonde fra Texas er knivdrept i en illegal spillebule. Bakmannen har en tilforlatelig forklaring klar, men Dixon skjønner kjapt hva som egentlig skjedde og går etter gjerningsmannen – på egenhånd og utenom regelverket. Det ender med håndgemeng. Men – stakkaren som tar slaget imot er krigshelt som har en skade i hodet. Slaget gjør at han dør. Vår antihelt er blitt drapsmann uten å ville det. Tiden er inne for å gjøre valg. Han velger feil.

Han kler seg ut som offeret og liksomkjøper en togbilett til Pennsylvania før han dumper liket i havnebassenget. Dixon gjør det med andre ord verre og verre for seg selv. For hva er det som befinner seg bortenfor fortauskanten? Rennesteinen. Kloakken.

Så viser det seg at en av gjestene på spillebula var offerets ekskone, Morgan Taylor (Tierney). Hennes far blir mistenkt for drapet. Ben Hecht skrur på konflikt etter konflikt. Åssen skal dette gå? Dixon som vi liker er morder og han forelsker seg i dama til mannen han har drept. Ben Hecht kvir seg heller ikke for å stjele fra klassikerne når han rydder opp: Sluttscenen der Gene Tierney lover sin elskede troskap kunne vært brukt i en moderne filmversjon av Dostojevsis fortelling om Raskolnikov.

I en av birollene møter vi en av undertegnedes andre favoritter, Karl Malden. (Malden spilte f.eks Mitch i Sporvogn til begjær og Father Barry i Storbyhavn – for ikke å snakke om TV-serien han gjorde sammen med Michael Douglas Streets of San Fransico). Her gjør Malden nok en overbevisende rolle som Dixons ærlige og ambisiøse overordnede.


Where the sidewalks ends er en av b-filmene fra mange år tilbake som har vokst seg til en stor A-film for alle som vil ha kjennskap til klassikerne.

 

 

 

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
 

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Leones grand finale

Fadermordet som manndomsprøve

Mer enn bare Hollywood-hyllest

Hevnfilmens appell

En estetisk gangster-opplevelse

Alle gangsterfilmers Gudfar

Samme historie for to forskjellige tider

Vår suverene film noir-diva

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY