“Normal is the average of deviance.”
(Rita Mae Brown)
En gang på åttitallet gjorde broren min et stunt som vi lo mye av etterpå. Han gikk på kino med en kompis som lot som om han var blind. Kompisen satt med solbriller gjennom hele filmen, og broren min fortalte ham høyt og tydelige hva som skjedde, minutt for minutt. Det aller morsomste var at ingen i publikum lo. Alle hadde respekt for at handikappede har rett til en fullverdig kunstopplevelse.
Når sant skal sies, er det jo ikke noe som heter handikappet lenger. Det er like uhøflig å si ”handikappet” som å omtale mørkhudede som ”negre” (negro=svart – verre var det i utgangspunktet ikke). Så man jager ordene foran seg. I min barndom snakket vi om ”krøplinger”. Så skjønte man jo at det ikke var fint å være krøpling, og så begynte man å snakke om ”vanføre”. Men så skjønte alle at ”vanfør” var det samme som ”krøpling” og så måtte man finne på noe nytt for å komme fordommene i forkjøpet. ”Handikappet” fungerte en stund, men bare til man skjønte at det var det samme som krøpling og vanfør. Nå er vi på ”bevegelseshemmet”. ”Vanføre¬hjemmet” har blitt spesialavdeling-et-eller-annet mens negrene har mistet sin identitet til noe som diffust kalles ”svarte” eller ”mørke” eller ”fremmedkulturelle”.
Her har mange minoriteter mye å lære av stolte skinkeryttere: Slutte å sutre, og i stedet erobre begrepene. Smarte minoriteter i tidligere generasjoner definerte seg selv som f. eks. soperliga og hurperadio. Selv om man er i opposisjon og i mindretall behøver man jo ikke la seg stigmatisere av klisjeer?
Nok om de prinsipielle sidene ved begrepsveldet. Denne artikkelen skal når det kommer til stykket handle om regjeringens forslag om obligatorisk teksting av norske filmer til norsk – av hensyn til døve/vanføre/lydhandikappede/hørselsutfordrede – eller andre, hvordan de nå definerer seg – som av høyst reelle og beklagelige grunner ikke får med seg lyden i kinosalen. Høringsfrist er 6. september.
Spørsmålet er: Skal alle vi andre av den grunn måtte se alle billedkomposisjoner i alle filmer ødelagt av belter med hvit maskintekst på alle plattformer og i alle formater?
Jeg er faktisk opptatt av at folk med dårlig hørsel skal ha glede av filmene mine (i den grad filmene mine er noe å glede seg over…). Men jeg er også opptatt av at folk med intakte sanser skal oppleve filmene mest mulig autentisk. Uten undertekster som dobbeltkommuniserer det talte, og uten at teksteren gir en komprimert tolkning av det uuttalte.
Det er ikke til å komme forbi at det er en reell forringelse av min filmopplevelse når jeg ser at oversetterjævelens maskintekst river igjennom et poetisk komponert fotografisk uttrykk. En slik betraktning er naturligvis et lite politisk korrekt innspill, jeg ser det, men det er like forbannet et faktum at en skinnende bokstavrekke gjennom et skumringslandskap er innmari forstyrrende for det visuelle uttrykket som kunstnerne har jobbet beinhardt for at jeg skal ha glede av.
La meg, i kjent stil, sette det på spissen: Skal vi stenge alle Vinmonopol fordi en liten prosent av befolkningen er disponert for alkoholisme? Skal vi forby kneippbrød fordi det er noen glutenallergikere her og der? Skal vi slutte å merke turistløypa over Gjendineggen fordi den er ubrukelig for rullestolavhengige? Verden blir et underlig sted hvis alle aktiviteter hele tiden skal skje på premissene til de som har de dårligste naturlige forutsetningene for å delta.
Eller kan vi simpelthen si oss fornøyd med at det skal være tilgjengelige tekstede versjoner av norske filmer for alle hørselshemmede – for offentlig støttede filmer skal naturligvis være tilgjengelige for alle – men slik at vi ikke nødvendigvis må søle til enhver visning av våre filmatiske mesterverk med bokstaver klint ut over visningsfeltets nederste fjerdedel?
Det handler om respekt for mediet, det handler om respekt for kunstnerne og om respekt for den delen av publikum som har alle sansene i behold. Dessuten handler det om respekt for et subtilt balansert uttrykk. Og om å få lov til å oppleve – nettopp! – underteksten.
Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:
Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
Kommentarer
Benjamin Aker | 15. juni 2011 15:48
Jeg kunne tenke meg en liten presisering av hvilket medie forfatteren snakker om. Både på TV (for de aller fleste) og «plate» er jo undertekster av/påskrubart – tenker forfatteren kun på kino? I så fall – helt enig – her har man jo ikke noe valg. Når det er sagt – mange filmer er i dag undertekstet på kino uansett pga engelsk/utenlandsk språk, så folk er allerede desensitivisert…
Eirik Ildahl | 15. juni 2011 18:59
Linken til høringsbrevet har dessverre falt ut. Se http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/hoeringer/hoeringsdok/2011/horing—utkast-til-endringer-i-forskrif/horingsbrev.html?id=646754
Formuleringen er at «filmen må følges av norsk tekst uavhengig av mediebærer», presisert som «på dvd, som klikkefilm og for visning på fjernsyn».
Sophia F. | 16. juni 2011 21:00
Tror ikke du er så altfor klar over hva du snakker om. Jeg låner din argumentasjonsgang: Det er 700 000 hørselshemmede i Norge. Jeg vedder på at det bare er en bitteliten andel av den totale befolkningen i Norge som føler behov for å oppleve kunstverk uten det du betrakter som som «visuelle forstyrrelser». Med (nesten) dine ord: Skal vi la være å tekste fordi en bitteliten andel opplever dette som forstyrrende? Verden blir et underlig sted hvis alle aktiviteter hele tiden skal skje på premissene til de som har de mest spesielle behov.
Aleks | 16. juni 2011 23:50
«Det er ikke til å komme forbi at det er en reell forringelse av min filmopplevelse når jeg ser at oversetterjævelens maskintekst river igjennom et poetisk komponert fotografisk uttrykk. En slik betraktning er naturligvis et lite politisk korrekt innspill, jeg ser det, men det er like forbannet et faktum at en skinnende bokstavrekke gjennom et skumringslandskap er innmari forstyrrende for det visuelle uttrykket som kunstnerne har jobbet beinhardt for at jeg skal ha glede av.»
Du må ha et stort problem med utenlandsk film. Og med tanke på at Norge ikke er kjent for masseproduksjon av visuelle mesterverk så må du ha sett utrolig lite film.
Jan Trygve Røyneland | 17. juni 2011 16:49
Om man spør en fotograf som har fotografert en norsk-talende film, om han vil filmen skal krysse landegrensene og vises for et internasjonalt publikum, tror jeg de fleste (om ikke alle) vil svare ja. Dette vil medføre teksting (eller værre, dubbing) av filmen. Vil denne filmen kun oppleves optimalt av et norsk-talende publikum, eller vil den faktisk levere også for ikke-norsk-talende? Jeg tror (nei, faktisk, JEG VET), at film som er tekstet kan oppleves til sitt fulle! Jeg ramser opp: «De 7 samuraier», «City of God», «Spirited Away», «Bande á part», «Cinema Paradiso», alt av Dardenne, alt av Truffaut osv osv osv. Jeg tør å påstå at noen av verdens beste filmer er sett av flere mennesker tekstet, enn ikke tekstet. Og fortsatt er de forbanna bra!
Nå vet jeg ikke alt om dette forslaget fra regjeringen, men at alle norske distributører pålegges å også lage tekstede utgaver av sine filmer, (hvertfall i disse D-kino-tider) synes jeg er på sin plass.
penguinhearder | 20. juni 2011 0:31
Summa summarum handler vel dette om å gi publikum valg. Og med tanke på besøkstall-statistikkene for de siste par årene, må det jo være drepen for kinoene med et påbud om noe mange vil ha, men mange vil slippe. Har jeg forstått matvareutvalget og reklamebransjen rett, er det valg folk vil ha. Ikke påbud. Klart det skal være tekst tilgjengelig for en så stor gruppe. Men kult om det også tas hensyn til oss som vil slippe. Det vises jo nesten alltid både norsk og engelsk utgave av dubbet film, er ikke denne malen brukbar også for teksting?
Frode | 20. juni 2011 22:56
Det er 700.000 hørselshemmede i Norge. Filmene dine vil få et langt større marked hvis du også slipper dem til. Prøv å se en film uten lyd, og se hvor mye du får med deg. Da vil du kanskje forstå at «det poetisk komponerte fotografiske uttrykket» er noe som bare finnes inne i ditt eget hode, og som de fleste publikummere driter en lang en i.
Jeg går ut fra at du lærer deg originalspråket før du går og ser en italiensk, fransk, spansk eller for den saks skyld kinesisk film?
De fleste av oss går på kino for å se film, ikke poetisk komponerte fotografiske uttrykk. Snobb!