Klisjébingo i Grimstad

Hvor nyskapende er egentlig årets norske kortfilmer? Rushprint gransker trender og klisjéer på Kortfilmfestivalen i Grimstad.

Årets kortfilmfestival er nettopp over. Selv var jeg der for første gang og hadde etter 5 dager fått med meg 58 norske kortfilmer, bare åtte færre enn jeg kunne ha sett. Jeg prøvde å skaffe meg et overblikk, for hva er galt med norsk kortfilm, og eventuelt: hva er riktig? Jeg fikk ikke helt tak i det, men den siste dagen skjedde det noe. En av kollegene mine satt sammen med en venn og flirte over et ark, jeg gikk bort for å se og ble møtt av en klisjébingo. Litt for velkjente virkemidler i norsk film sto listet opp punkt for punkt, og så gjaldt det å krysse ut for hver film og se om du fikk bingo. (Hvis opphavsmennene ønsker kred, gi dere til kjenne i kommentarfeltet!)

Etter dette så jeg på årets kortfilmer med nye øyne. Kvalitet handler jo ikke bare om en helstøpt film, men hvor ny og frisk den virker i forhold til det vi har sett før. Klisjébingoen listet opp slik som burde ha vært luket ut før filmen ble spilt inn. Enkelte punkter var konkrete klisjéer, som ei tikkende bestefarsklokke i stua (signal om kjedsomhet), at hovedpersonen hviler hodet mot et vindu (hvor ofte gjør du det i virkeligheten?), gråt i regnvær (er det ikke enda tristere å gråte i solskinn?), et skadet dyr (vekke empati eller vise brutalitet), løsreven barnelatter (symbol på uskyld og fantasi), nærbildet av en uro som vaier i vinden (illevarslende).

Andre virkemidler var generelle, særlig ulike typer visuell og auditiv mumlig: Dårlig bildekvalitet som kunstnerisk grep, undereksponerte bilder for å skape mystikk, utrygg dialog forvansket av uklar diksjon. Forbausende vanlig var at vi skjønte en karakter ville snakke, men regissøren hadde besluttet å holde filmen uten dialog! Slike virkemidler kan sikkert forsvares, men det blir verre jo mer gjennomeksponerte de er. Spør deg selv om du vet hva du vil si, for det motsatte kan neppe skjules bak utydelighet.

Pubertet og spenning
Et problem er at selve tema kan være en klisjé. Det trenger ikke bety at filmen må bli dårlig, men visse temaer krever mer nyskapning i formen for å gi følelsen av noe nytt. Et tema som aldri later til å gå av moten er ungdom og pubertet. Situasjonene skal være ladet med seksualitet og rivalisering, slik at stemninga blir så dirrende som mulig. Hvor ofte dirrer det virkelig? Mitt tips er at hvis ditt eneste triks er å la hovedpersonene komme over et våpen som ikke skal brukes annet til å skyte en måke – da bør du droppe prosjektet.

Men å skape spenning mellom mennesker er ikke umulig, noe begge hovedprisvinnerne i Grimstad er vellykkede eksempler på. Både Gullstolen og Timeglasset (Dramatikerforbundets manuspris) gikk til Mariken Halles No Sex Just Understand, hvor tre personer snakker med hverandre på en pub. Kvinnen er ung og eksentrisk og noterer i ei skrivebok, noe som provoserer den unge og brautende mannen, mens den voksne rivalen går mer snedig til verks. Dialogen er uberegnelig, som om den faktisk har funnet sted og står nedskrevet i regissørens dagbok. Inntrykket av autentisitet leker med vår tids hotteste hybridsjanger dokufiksjon, og vekker gjenkjennelse uten å måtte ty til norsk films forhatte (i det minste av meg) ideal om så uoriginale karakterer at «alle kan kjenne seg igjen».

Jenny (2010), regi: Ingvild Søderlind.

 Ingvild Søderlinds Jenny vant både Terje Vigen-prisen og Norsk Filmforbunds fagpris (for lyddesign). I større grad enn Halle benytter Søderlind arketyper som kan minne om klisjéer, men redder seg på et originalt filmspråk og den autentiske settingen på Holmlia. Rundt den sjenerte jenta og skolens kjekke bad boy kretser ungdomsgjengen i åpningsscenen som en leende løveflokk i taus slow motion. Filmen har knapt dialog, et virkemiddel som står på lista over klisjéer, men det funker fordi meningen i hver situasjon gjøres visuelt glassklar. Hvis gutta vil vise at ei jente er sexy drar de henne inn i et kott, og den som vil ta makta sparker til en lyktestolpe så lyspæra går.

Homovarianten av pubertetstema tas opp i en av festivalens elsk/hat-filmer, Vebjørn Guttormsgaard Møllbergs Anti-Reproductive Mating Ritual. To nakne gutter står skateboard på havna i Tromsø, kjører i slow motion mot hverandre og leker med nesten-berøring. Begge har tydelig reisning, tross fullt dagslys og fallende snø, og på festivalen hørte jeg mange gutter diskutere det umulige ved en stiv pikk i kulde. Filmens klimaks derimot, det fysiske møtet pikk mot pikk, var det få av gutta som ville diskutere. Der var jentene snarere til finne sjarmen i stuntet, som jeg synes skal ha mange poeng for originalitet. Så får det heller være at skatingen visstnok ikke holdt mål, noe som fikk enkelte til å oppfatte linken mellom homofili og den kule, hipsteraktige aktiviteten skating som spekulativ, siden gutta står så feil på brettet at de åpenbart er posører og ikke ekte skatere.

Anti-Reproductive Mating Ritual (2010), regi: Vebjørn Guttormsgaard Møllberg.

Migrasjon
En annen trend var temaet migrasjon, som ble behandlet mer og mindre politisk og gravalvorlig. Best likte jeg Jørn Utkilens Asyl, en absurd komedie om flyktninger på et asylmottak i Skottland. En av hovedpersonene vil gifte seg, den andre vil bli økologisk bonde, men mål i livet hjelper lite på et sted hvor drømmer fører rakt til frustrasjon. Hva gjør du når språklæreren vil ha deg til å skrive dikt, mens du selv helst vil plante poteter og skaffe en ku? Jo, du uttrykker frustrasjonen på rim: «I want cow. Now!»

Også norsk-iranske Kaveh Tehrani benytter humor i sin sjarmerende mockumentary 1994, som fikk hederlig omtale av juryen. Den handler om en iransk gatekjøkkeneier som blir begeistra over nordmenns varme og entusiasme under Lillehammer-OL, men skuffa når han synes frodigheten forsvinner like etterpå.

I motsatt ende av skalaen ligger Farukhs mynt av Susanne Falkum Løvik, et drama om to romkamerater på et norsk asylmottak, en eldre mann og en ung gutt. Hovedrollene innehas av de marokkanske skuespillerne som utgjorde far og sønn i den amerikanske flettverksfilmen Babel (2006), uten at jeg helt ser vitsen med dette valget. Hvorfor importere et par utenlandske skuespillere som bare gjør en middels innsats, når den arabisktalende delen av befolkningen utvilsomt er stor nok til å omfatte dyktige folk med skuespillerdrømmer? Denne filmen er ikke redd for klisjéer: Brevet du ikke tør å åpne for å få vite om du får asyl, en «sjarmerende overtroisk» gamling som spår framtida ved å slå mynt og kron, puslespillet som legges for å vise hvor sakte tiden går.

Klisjéfylt er også Henning Rosenlunds Et ekteskap, hvor en norsk mann i et lite kystsamfunn henter seg en ung russisk brud. Hun blir aldri mer enn rent utseende og han forblir taus, en stillhet som er så påtakelig til at de færreste ville ha giftet seg under slike betingelser. Make no mistake, selv enkle mennesker har evne til å møtes, i det minste ved å vise familiebilder eller postkort fra hjemstedet. Å tro noe annet er middelklassens klisjé.

Festivalens eneste eksempel på vellykket bruk av alvor i migrasjonsfilm er Jonas Matzow Gulbrandsens Everything will be ok. Vi møter to polske arbeidere i den norske tømmerindustrien, først på jobben, deretter på fest, før de returnerer til sagbruket og det forferdelige skjer. En innvending kan være at historien er fortalt før, på den annen side fortelles den her uten forstyrrende symboler og metaforer i et vakkert og avskallet formspråk.

Trailer til «1994» (2010), regi: Kaveh Tehrani.


Farlig vs ufarlig humor

Humor er en tydelig trend i seg selv innen store deler av norsk kortfilm, noe som er publikumsvennlig, men kanskje ikke entydig positivt? Vi bør jo også tåle dypt alvorlig film, og humoren brukes relativt sjelden til å si noe dypere, selv om det kan finnes en svak samfunnskritisk undertone. Originale eksempler i Grimstad var to new age-parodier: Molo av Kristiffer Borgli, om den griske hjelperen som lover sjelereise uten å overskue konsekvensene, og Papegøye av Marius Loftum (vinner av Filmpolitiets kortfilmpris), hvor det lekes med hva slags skikkelse Gud kan vise seg i.

Utdrag fra «Skallamann» (2011), regi: Maria Bock.

Skallamann av Maria Bock tar opp fordommer på en uvanlig måte, ved å benytte en defekt som ikke er noen defekt, skallethet som metafor for f.eks. hudfarge? Det mest originale ligger i å benytte musicalformen, og selv jeg som hater musicals kan se at dette er en morsom film. Den har gått på kino som forfilm til Ole Giævers Fjellet, og Giæver dukker opp i tittelrollen som skallet love interest. Enda sterkere er metaperspektivet i Geir Henning Hoplands Skrivesperre, om hvor langt ulike aktører er villig til å gå for å lykkes i filmbransjen. Plottet virker litt surrete og kunne vært rensket opp, men humoren er deilig absurd og bæres glitrende av hovedrolleinnehaver Vidar Magnussens komiske timing.

Musicals er forøvrig en liten kortfilmtrend i seg selv – et tegn på at Idol-generasjonen er kommet i filmskaperalder? Festivalens mest kontroversielle film er voldtektsmusikalen Under the Maple Tree av Endre Haukland og komikerduoen Humble.Delirious. Provokasjonen ligger ikke første og fremst i sangnumrene, men i den bagatelliserende måten å behandle overgrepstemaet på. I katalogteksten omtales voldtekten som «en ganske annerledes og noe absurd kjærlighetshistorie», og filmens handling framstiller den som en bitteliten misforståelse. Vi kastes rett inn i debatten om hvorvidt voldtekt er jenters egen feil, at vi ikke må sende ut feil signaler som kan misforstås, enten vi fester på byen eller løper lettkledde i parken. Det skuffende er at regissørenes nonchalante ironi virker uegnet til å sparke i gang noen ekte refleksjon. Filmskaper Jakob Rørvik sa fra scenen at han fikk lyst til å riste de unge filmskaperne, og etterlyste mindre høflig behandling fra etter-filmen-intervjuernes side. I dette tilfellet må jeg si meg enig, selv om jeg vanligvis har sans for den avslappede stilen til Aleksander Huser og Einar Aarvig.

 

Voldtektsmusikalen «Under the Maple Tree» (2010) i sin helhet.


Dilemmaet kunstfilm

En tilbakevendende diskusjon i Grimstad er hvorvidt kunstfilm bør ha en plass på Kortfilmfestivalen, og om den bør henvises til et sideprogram. Det var mye film i årets program som tangerte kunstkategorien, og jeg tror klare kriterier for å skille dem ut ville bli vanskelige å finne. Antakelig er savnet av en klar narrativ det som kan provosere mest, men denne følelsen kan like gjerne oppstå under de mest kryptiske novellefilmene.

 

Kunstprosjekter som Kristian Pedersens 3 grafiske poesifilmer fra forlaget Gasspedal Animert (Bokstavene, Norangsdalen og Viva Zombatista) er med sin poengterte og knappe stil trolig lettere å fordøye enn de flimrende, skisseaktige animasjonene i danske Thor Ochsners selvbiografiske 1989 (den gang jeg var 5 år gammel), tross sistnevntes klare narrativ om å oppleve en bilulykke som barn.

 

Hva er en zombie? Finn det ut i «Viva Zombatista» (2010), regi: Kristian Pedersen.

 

Skepsisen mot kunstfilm kan også handle om filmfolks begrensede kjennskap til hva som kan vises i et galleri. Jannicke Låkers Når du leser dette, hvor kamera står fast på ett sted i leiligheten til en ung kvinne i dagene før hun begår selvmord, ville passet utmerket i kunstsammenheng – men jeg tror neppe noen derfor ville ha avvist den i Grimstad. Hans Gerhard Meiers Horunger, hvor en gruppe barnehagebarn danser for foreldrene til ei amerikansk hiphoplåt, mens vi ser den obskøne teksten rulle over skjermen, har allerede vært vist på Høstutstillingen. Mindre overraskende er det vel at nakenskatefilmen til Vebjørn Guttormsgaard Møllberg var avgangsarbeidet hans ved Kunstakademiet i Tromsø.

Visse doku/fiksjon-hybrider minner også om kunstprosjekter. Det tydeligste eksemplet er Birgitte Sigmundstads En ny retning, hvor en teoretisk dialog mellom filmskaper Stan Brakhage og filmkritiker Pauline Kael fra 1964 er oversatt til norsk og framføres av to skuespillere. Lyden av det originale intervjuet flettes inn som metaelement, på en måte som minner om Clio Barnards mye omtalte The Arbor (2010), som gjorde lykke under årets TIFF og ble vist under dokumentarprogrammet i Grimstad. The Arbor handler om det sterke livet til den avdøde britiske dramatikeren Andrea Dunbar, og viser skuespillere som lipsync’er til autentiske intervjuer med hennes nærmeste.

 

Matias Rygh og Mathias Eriksen gjør en liknende forskyvning av virkelighet i sin dokumentarliknende From This Day to Where, hvor kvinner fra Kongo tilsynelatende intervjues om overgrep – men alle er skuespillere, og ingen av dem er selv blitt voldtatt. Hvorfor er det siste et poeng for filmskaperne, og hva skal det være godt for å tone ned overgrepene så kraftig i forhold det som faktisk skjer i Kongo? Iblant kan den nye typen hybridfilmer forvirre mer enn de kaster klart lys over tema, men det er uansett interessant at vi nå får norske eksempler.

 

From This Day to Where (2011), regi: Matias & Mathias.

 

Høydepunkter fra Kortfilmfestivalen vises på Cinemateket i Oslo ikveld torsdag 23. juni (program her), og på Ringen kino fredag 24. juni (her). I neste uke står Cinemateket i Bergen for tur med to programmer tirsdag 28. juni (her og her).
 

3 kommentarer til Klisjébingo i Grimstad

  1. For dere som bor i Oslo, og ikke kan dra på Cinemateket i kveld; kom på Ringen kino i morgen kl. 18. Vi viser 11 av høydepunktene der! Flere av regissørene tilstede.

  2. Hils Anders og si at du hadde likevel en bra dekning av kortfilmfestivalen. Jeg fikk ikke lest den før nå. toreseverin

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Klisjébingo i Grimstad

Hvor nyskapende er egentlig årets norske kortfilmer? Rushprint gransker trender og klisjéer på Kortfilmfestivalen i Grimstad.

Årets kortfilmfestival er nettopp over. Selv var jeg der for første gang og hadde etter 5 dager fått med meg 58 norske kortfilmer, bare åtte færre enn jeg kunne ha sett. Jeg prøvde å skaffe meg et overblikk, for hva er galt med norsk kortfilm, og eventuelt: hva er riktig? Jeg fikk ikke helt tak i det, men den siste dagen skjedde det noe. En av kollegene mine satt sammen med en venn og flirte over et ark, jeg gikk bort for å se og ble møtt av en klisjébingo. Litt for velkjente virkemidler i norsk film sto listet opp punkt for punkt, og så gjaldt det å krysse ut for hver film og se om du fikk bingo. (Hvis opphavsmennene ønsker kred, gi dere til kjenne i kommentarfeltet!)

Etter dette så jeg på årets kortfilmer med nye øyne. Kvalitet handler jo ikke bare om en helstøpt film, men hvor ny og frisk den virker i forhold til det vi har sett før. Klisjébingoen listet opp slik som burde ha vært luket ut før filmen ble spilt inn. Enkelte punkter var konkrete klisjéer, som ei tikkende bestefarsklokke i stua (signal om kjedsomhet), at hovedpersonen hviler hodet mot et vindu (hvor ofte gjør du det i virkeligheten?), gråt i regnvær (er det ikke enda tristere å gråte i solskinn?), et skadet dyr (vekke empati eller vise brutalitet), løsreven barnelatter (symbol på uskyld og fantasi), nærbildet av en uro som vaier i vinden (illevarslende).

Andre virkemidler var generelle, særlig ulike typer visuell og auditiv mumlig: Dårlig bildekvalitet som kunstnerisk grep, undereksponerte bilder for å skape mystikk, utrygg dialog forvansket av uklar diksjon. Forbausende vanlig var at vi skjønte en karakter ville snakke, men regissøren hadde besluttet å holde filmen uten dialog! Slike virkemidler kan sikkert forsvares, men det blir verre jo mer gjennomeksponerte de er. Spør deg selv om du vet hva du vil si, for det motsatte kan neppe skjules bak utydelighet.

Pubertet og spenning
Et problem er at selve tema kan være en klisjé. Det trenger ikke bety at filmen må bli dårlig, men visse temaer krever mer nyskapning i formen for å gi følelsen av noe nytt. Et tema som aldri later til å gå av moten er ungdom og pubertet. Situasjonene skal være ladet med seksualitet og rivalisering, slik at stemninga blir så dirrende som mulig. Hvor ofte dirrer det virkelig? Mitt tips er at hvis ditt eneste triks er å la hovedpersonene komme over et våpen som ikke skal brukes annet til å skyte en måke – da bør du droppe prosjektet.

Men å skape spenning mellom mennesker er ikke umulig, noe begge hovedprisvinnerne i Grimstad er vellykkede eksempler på. Både Gullstolen og Timeglasset (Dramatikerforbundets manuspris) gikk til Mariken Halles No Sex Just Understand, hvor tre personer snakker med hverandre på en pub. Kvinnen er ung og eksentrisk og noterer i ei skrivebok, noe som provoserer den unge og brautende mannen, mens den voksne rivalen går mer snedig til verks. Dialogen er uberegnelig, som om den faktisk har funnet sted og står nedskrevet i regissørens dagbok. Inntrykket av autentisitet leker med vår tids hotteste hybridsjanger dokufiksjon, og vekker gjenkjennelse uten å måtte ty til norsk films forhatte (i det minste av meg) ideal om så uoriginale karakterer at «alle kan kjenne seg igjen».

Jenny (2010), regi: Ingvild Søderlind.

 Ingvild Søderlinds Jenny vant både Terje Vigen-prisen og Norsk Filmforbunds fagpris (for lyddesign). I større grad enn Halle benytter Søderlind arketyper som kan minne om klisjéer, men redder seg på et originalt filmspråk og den autentiske settingen på Holmlia. Rundt den sjenerte jenta og skolens kjekke bad boy kretser ungdomsgjengen i åpningsscenen som en leende løveflokk i taus slow motion. Filmen har knapt dialog, et virkemiddel som står på lista over klisjéer, men det funker fordi meningen i hver situasjon gjøres visuelt glassklar. Hvis gutta vil vise at ei jente er sexy drar de henne inn i et kott, og den som vil ta makta sparker til en lyktestolpe så lyspæra går.

Homovarianten av pubertetstema tas opp i en av festivalens elsk/hat-filmer, Vebjørn Guttormsgaard Møllbergs Anti-Reproductive Mating Ritual. To nakne gutter står skateboard på havna i Tromsø, kjører i slow motion mot hverandre og leker med nesten-berøring. Begge har tydelig reisning, tross fullt dagslys og fallende snø, og på festivalen hørte jeg mange gutter diskutere det umulige ved en stiv pikk i kulde. Filmens klimaks derimot, det fysiske møtet pikk mot pikk, var det få av gutta som ville diskutere. Der var jentene snarere til finne sjarmen i stuntet, som jeg synes skal ha mange poeng for originalitet. Så får det heller være at skatingen visstnok ikke holdt mål, noe som fikk enkelte til å oppfatte linken mellom homofili og den kule, hipsteraktige aktiviteten skating som spekulativ, siden gutta står så feil på brettet at de åpenbart er posører og ikke ekte skatere.

Anti-Reproductive Mating Ritual (2010), regi: Vebjørn Guttormsgaard Møllberg.

Migrasjon
En annen trend var temaet migrasjon, som ble behandlet mer og mindre politisk og gravalvorlig. Best likte jeg Jørn Utkilens Asyl, en absurd komedie om flyktninger på et asylmottak i Skottland. En av hovedpersonene vil gifte seg, den andre vil bli økologisk bonde, men mål i livet hjelper lite på et sted hvor drømmer fører rakt til frustrasjon. Hva gjør du når språklæreren vil ha deg til å skrive dikt, mens du selv helst vil plante poteter og skaffe en ku? Jo, du uttrykker frustrasjonen på rim: «I want cow. Now!»

Også norsk-iranske Kaveh Tehrani benytter humor i sin sjarmerende mockumentary 1994, som fikk hederlig omtale av juryen. Den handler om en iransk gatekjøkkeneier som blir begeistra over nordmenns varme og entusiasme under Lillehammer-OL, men skuffa når han synes frodigheten forsvinner like etterpå.

I motsatt ende av skalaen ligger Farukhs mynt av Susanne Falkum Løvik, et drama om to romkamerater på et norsk asylmottak, en eldre mann og en ung gutt. Hovedrollene innehas av de marokkanske skuespillerne som utgjorde far og sønn i den amerikanske flettverksfilmen Babel (2006), uten at jeg helt ser vitsen med dette valget. Hvorfor importere et par utenlandske skuespillere som bare gjør en middels innsats, når den arabisktalende delen av befolkningen utvilsomt er stor nok til å omfatte dyktige folk med skuespillerdrømmer? Denne filmen er ikke redd for klisjéer: Brevet du ikke tør å åpne for å få vite om du får asyl, en «sjarmerende overtroisk» gamling som spår framtida ved å slå mynt og kron, puslespillet som legges for å vise hvor sakte tiden går.

Klisjéfylt er også Henning Rosenlunds Et ekteskap, hvor en norsk mann i et lite kystsamfunn henter seg en ung russisk brud. Hun blir aldri mer enn rent utseende og han forblir taus, en stillhet som er så påtakelig til at de færreste ville ha giftet seg under slike betingelser. Make no mistake, selv enkle mennesker har evne til å møtes, i det minste ved å vise familiebilder eller postkort fra hjemstedet. Å tro noe annet er middelklassens klisjé.

Festivalens eneste eksempel på vellykket bruk av alvor i migrasjonsfilm er Jonas Matzow Gulbrandsens Everything will be ok. Vi møter to polske arbeidere i den norske tømmerindustrien, først på jobben, deretter på fest, før de returnerer til sagbruket og det forferdelige skjer. En innvending kan være at historien er fortalt før, på den annen side fortelles den her uten forstyrrende symboler og metaforer i et vakkert og avskallet formspråk.

Trailer til «1994» (2010), regi: Kaveh Tehrani.


Farlig vs ufarlig humor

Humor er en tydelig trend i seg selv innen store deler av norsk kortfilm, noe som er publikumsvennlig, men kanskje ikke entydig positivt? Vi bør jo også tåle dypt alvorlig film, og humoren brukes relativt sjelden til å si noe dypere, selv om det kan finnes en svak samfunnskritisk undertone. Originale eksempler i Grimstad var to new age-parodier: Molo av Kristiffer Borgli, om den griske hjelperen som lover sjelereise uten å overskue konsekvensene, og Papegøye av Marius Loftum (vinner av Filmpolitiets kortfilmpris), hvor det lekes med hva slags skikkelse Gud kan vise seg i.

Utdrag fra «Skallamann» (2011), regi: Maria Bock.

Skallamann av Maria Bock tar opp fordommer på en uvanlig måte, ved å benytte en defekt som ikke er noen defekt, skallethet som metafor for f.eks. hudfarge? Det mest originale ligger i å benytte musicalformen, og selv jeg som hater musicals kan se at dette er en morsom film. Den har gått på kino som forfilm til Ole Giævers Fjellet, og Giæver dukker opp i tittelrollen som skallet love interest. Enda sterkere er metaperspektivet i Geir Henning Hoplands Skrivesperre, om hvor langt ulike aktører er villig til å gå for å lykkes i filmbransjen. Plottet virker litt surrete og kunne vært rensket opp, men humoren er deilig absurd og bæres glitrende av hovedrolleinnehaver Vidar Magnussens komiske timing.

Musicals er forøvrig en liten kortfilmtrend i seg selv – et tegn på at Idol-generasjonen er kommet i filmskaperalder? Festivalens mest kontroversielle film er voldtektsmusikalen Under the Maple Tree av Endre Haukland og komikerduoen Humble.Delirious. Provokasjonen ligger ikke første og fremst i sangnumrene, men i den bagatelliserende måten å behandle overgrepstemaet på. I katalogteksten omtales voldtekten som «en ganske annerledes og noe absurd kjærlighetshistorie», og filmens handling framstiller den som en bitteliten misforståelse. Vi kastes rett inn i debatten om hvorvidt voldtekt er jenters egen feil, at vi ikke må sende ut feil signaler som kan misforstås, enten vi fester på byen eller løper lettkledde i parken. Det skuffende er at regissørenes nonchalante ironi virker uegnet til å sparke i gang noen ekte refleksjon. Filmskaper Jakob Rørvik sa fra scenen at han fikk lyst til å riste de unge filmskaperne, og etterlyste mindre høflig behandling fra etter-filmen-intervjuernes side. I dette tilfellet må jeg si meg enig, selv om jeg vanligvis har sans for den avslappede stilen til Aleksander Huser og Einar Aarvig.

 

Voldtektsmusikalen «Under the Maple Tree» (2010) i sin helhet.


Dilemmaet kunstfilm

En tilbakevendende diskusjon i Grimstad er hvorvidt kunstfilm bør ha en plass på Kortfilmfestivalen, og om den bør henvises til et sideprogram. Det var mye film i årets program som tangerte kunstkategorien, og jeg tror klare kriterier for å skille dem ut ville bli vanskelige å finne. Antakelig er savnet av en klar narrativ det som kan provosere mest, men denne følelsen kan like gjerne oppstå under de mest kryptiske novellefilmene.

 

Kunstprosjekter som Kristian Pedersens 3 grafiske poesifilmer fra forlaget Gasspedal Animert (Bokstavene, Norangsdalen og Viva Zombatista) er med sin poengterte og knappe stil trolig lettere å fordøye enn de flimrende, skisseaktige animasjonene i danske Thor Ochsners selvbiografiske 1989 (den gang jeg var 5 år gammel), tross sistnevntes klare narrativ om å oppleve en bilulykke som barn.

 

Hva er en zombie? Finn det ut i «Viva Zombatista» (2010), regi: Kristian Pedersen.

 

Skepsisen mot kunstfilm kan også handle om filmfolks begrensede kjennskap til hva som kan vises i et galleri. Jannicke Låkers Når du leser dette, hvor kamera står fast på ett sted i leiligheten til en ung kvinne i dagene før hun begår selvmord, ville passet utmerket i kunstsammenheng – men jeg tror neppe noen derfor ville ha avvist den i Grimstad. Hans Gerhard Meiers Horunger, hvor en gruppe barnehagebarn danser for foreldrene til ei amerikansk hiphoplåt, mens vi ser den obskøne teksten rulle over skjermen, har allerede vært vist på Høstutstillingen. Mindre overraskende er det vel at nakenskatefilmen til Vebjørn Guttormsgaard Møllberg var avgangsarbeidet hans ved Kunstakademiet i Tromsø.

Visse doku/fiksjon-hybrider minner også om kunstprosjekter. Det tydeligste eksemplet er Birgitte Sigmundstads En ny retning, hvor en teoretisk dialog mellom filmskaper Stan Brakhage og filmkritiker Pauline Kael fra 1964 er oversatt til norsk og framføres av to skuespillere. Lyden av det originale intervjuet flettes inn som metaelement, på en måte som minner om Clio Barnards mye omtalte The Arbor (2010), som gjorde lykke under årets TIFF og ble vist under dokumentarprogrammet i Grimstad. The Arbor handler om det sterke livet til den avdøde britiske dramatikeren Andrea Dunbar, og viser skuespillere som lipsync’er til autentiske intervjuer med hennes nærmeste.

 

Matias Rygh og Mathias Eriksen gjør en liknende forskyvning av virkelighet i sin dokumentarliknende From This Day to Where, hvor kvinner fra Kongo tilsynelatende intervjues om overgrep – men alle er skuespillere, og ingen av dem er selv blitt voldtatt. Hvorfor er det siste et poeng for filmskaperne, og hva skal det være godt for å tone ned overgrepene så kraftig i forhold det som faktisk skjer i Kongo? Iblant kan den nye typen hybridfilmer forvirre mer enn de kaster klart lys over tema, men det er uansett interessant at vi nå får norske eksempler.

 

From This Day to Where (2011), regi: Matias & Mathias.

 

Høydepunkter fra Kortfilmfestivalen vises på Cinemateket i Oslo ikveld torsdag 23. juni (program her), og på Ringen kino fredag 24. juni (her). I neste uke står Cinemateket i Bergen for tur med to programmer tirsdag 28. juni (her og her).
 

3 Responses to Klisjébingo i Grimstad

  1. For dere som bor i Oslo, og ikke kan dra på Cinemateket i kveld; kom på Ringen kino i morgen kl. 18. Vi viser 11 av høydepunktene der! Flere av regissørene tilstede.

  2. Hils Anders og si at du hadde likevel en bra dekning av kortfilmfestivalen. Jeg fikk ikke lest den før nå. toreseverin

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY