De siste par årene har jeg samlet minner fra den norske filmkritikkens historie, det vil si kritikernes historie og historier. Jeg har interessert meg for filmkritikkens rolle og funksjon i mange år, fordi filmkritikken er og har vært, det viktigste forumet for å fange, i ord, hva som foregår i filmkunsten og filmindustrien. Når jeg startet en ny undersøkelse av området skyldes det at et generasjonsskifte har funnet sted i norske redaksjoner, hvor mange av de mest toneangivende norske filmkritikerne ble pensjonister nesten på samme tid: Per Haddal i Aftenposten, Martin Nordvik i Adresseavisen, og Pål Bang Hansen i NRK. Thor Ellingsen (Dagbladet) og Gudmund Hummelvoll (Vårt Land) sluttet noe før og Astrid Kolbjørnsen i Bergens Tidende noe etter.
Etter at jeg startet å samle inn materiale og intervjuer har to av den norske filmsamtalens mest markante stemmer blitt helt stille, Pål Bang Hansen og Harald Kolstad. Med dem har to av de mest kunnskapsrike, kontroversielle og stemmeføre kritikerne og filmjournalistene våre blitt borte, og jeg undres på om slike talsmenn for filmen vil kunne finne sin plass i norsk offentlighet igjen. Deres betydning som filmfolk har blitt omskrevet i flere minneord allerede, og jeg håper at jeg kan pennføre mer av deres egne minner fra feltet i tiden som kommer. I dag tenker jeg mest på at mine møter med Kolstad og Bang Hansen for å samtale om film og deres virke ble minnerike for meg.
Det siste året har debatten om filmkritikken, igjen, blusset opp. Da handler det, igjen, mest om kvalitet, ikke på film, manus, skuespill, regi, men på kritikerne. Får vi den kritikken vi fortjener, hvordan skal den bli bedre? Min interesse for filmkritikk handler også om det; hva er god filmkritikk og hvordan kan den bli bedre. Men først og fremst har min interesse for filmkritikk handlet om hva filmkritikken handler om. Hva skriver man om, hva skriver man ikke om, hva provoserer, hva engasjerer, hva blir værende? Og med man, mener jeg mann. Den norske filmkritikken har blitt skrevet av menn, ikke bare, men mest menn.
Den siste uken har jeg også interessert meg, ekstra mye, for en mann, nemlig Michael Fassbender. Dette skyldes en kino-reportoar-tilfeldighet som gjør at jeg sist uke kunne se ham som Magneto i X-Men: First Class og neste uke skal se ham som (selveste) Mr. Rochester i Jane Eyre. Min interesse for Michael Fassbender startet allerede i møte med Hunger, hvor han gjorde det man kan kalle en Christian-Bale-performance, han sultet seg til en formidabel rolleprestasjon som den sultestreikende IRA-fangen Bobby Sands. Etter at en nær kilde gjorde meg oppmerksom på at han ikke bare er en svært dyktig, variert og språkmektig skuespiller (se Eden Lake, Fish Tank, Inglourious Bastards), har det i økende grad vært vanskelig å opprettholde et rent faglig blikk på mannen.
Denne uken har jeg også tenkt ekstra mye på hva min neste blogg burde handle om. Om filmvitenskapens verdi og/eller den store filmforskerkonferansen jeg skal på neste uke (Sonic Futures: Soundscapes and the Languages of Screen Media arrangert av NECS: European Network of Cinema i London). Jeg har som man skjønner også vært inne på tanken å skrive en blogg om Michael Fassbender, men innsett at jeg ikke kunne gjøre det og samtidig opprettholde en faglig forsvarlig standard som kler en kvinnelig akademiker.
De siste dagene har jeg derfor har tenkt at bloggen kanskje burde handle om filmkritikk. Eller nærmere bestemt om hva man ikke kan tillate seg å skrive i en filmanmeldelse. Eller i alle fall ikke nå lengre. Og da har jeg tenkt på Harald Kolstad og hans uforbeholdne begeistring for Julia Roberts. En av de klareste tilbakemeldingene jeg har fått på spørsmålet om filmkritikkens verdi fra lesere av filmkritikken er verdien av å kjenne sin kritiker. Å kjenne sin kritiker er å kunne få ukentlige møter, med den samme tydelige stemmen, som man kan være enig eller uenig i, men som man kan måle sin egen filminteresse eller sine filmpreferanser i mot. Kolstads stemme var tydelig, det var lett som leser å vite hva han ikke likte og hva han likte. Han likte Julia Roberts. Mye burde sies om Haralds Kolstads penn og skarpe vidd, hans kunnskaper, hans kompromissløse omtale av dårlig film og hans begeistring for stor filmkunst. Og mye fint har blitt sagt etter hans bortgang, ikke minst fra kollega Mode Steinkjer. Men noen burde også skrive om Julia Roberts, har jeg tenkt.
Denne helga har jeg ryddet på loftet. Jeg har ingen anelse om hvorfor akkurat dette avisutklippet (Dagsavisens anmeldelser av påskefilmene i 2000), og bare det, hadde gjemt seg blant ungenes kjemibøker og fotballbilder og min manns musikkmagasin; jeg har etter hvert skaffet meg et eget arkivskap, utenfor kontoret mitt på universitetet, som inneholder alle mine avisutklipp, intervju og annet materiale om norsk filmkritikk.
Denne dagen, fant jeg altså igjen Harald Kolstads anmeldelse av Erin Brockovich, sammen med en positiv anmeldelse av Leidulv Risans Bryllupet og en slakt av Pokemon (vil Ingeborg Moræus Hanssen at ” skal barn spise søppel?”) I anmeldelsen av Erin Brockovich må alt annet, også ”den talentfulle regissøren” Steven Soderbergh, stilles i skyggen av stjernen som er ”skjønn”, ”uimotståelig”, ”praktfull” og ”freser av vitalitet, talent og spilleglede”. Anmeldelsen handler med andre nesten bare om Julia Roberts og avsluttes slik:
Soderbergh vet hva han er med på : Han vet at Roberts er ”the show”, og jeg tror ikke noen av dagens amerikanske regissører ville ha klart å gjøre henne så inntagende som er her, ”trashy” og guddommelig på en gang med sin utrolige skjønnhet og sine ”vulgære” antrekk, og med en åpenhjertet ”sense of fun” som jeg synes man våre være nesten svært trist eller svært sur for en gang å forsøke å stå imot.
Når jeg leste denne i 2000, tenkte jeg , kan man, og her mener jeg menn, virkelig skrive slik i en filmanmeldelse? Nå klarer jeg ikke helt å stå imot, og synes egentlig det er et fint minne.
Les Gjelsviks tidligere innlegg:
Hva skaper gode filmkarakterer?
Will Smith – den komplette stjernen
Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler
Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
Kommentarer
Dag Sødtholt | 24. juni 2011 15:40
Jeg bare lurer på hvorfor det egentlig skulle være så viktig å skille en skuespillers utstråling som person fra det «faglige», og med det antar jeg du mener den rent tekniske utførelsen av skuespillet? Fassbenders maskulinitet og Roberts’ femininitet (og Brandos sjarm for den saks skyld) vil vel alltid være en uløselig del av de rollefigurene de framstiller?
Og Roberts er faktisk ganske fantastisk. Det er ikke lenge siden jeg satt sammen med noen meget erfarne kritikere og de himlet med øynene over at nettopp Kolstad hadde likt henne – som et slags kroneksempel på hans eksentrisitet.
Jeg skulle i min tid lage en sak for Film & Kino om filmene hennes. Jeg gikk til oppgaven med en ganske oppgitt og lett nedlatende holdning, men etter å ha sett nesten alle filmene hennes kom jeg ut som en stor fan. En del av filmene er ikke så gode i seg selv, men selv er hun nesten alltid interessant. Erin Brockovich er et mesterstykke, likeså når hun spiller seg selv i Ocean’s Twelve. Spiller seg selv, men med en helt annen innfallsvinkel, gjør hun i praksis også i sin kanskje beste film Notting Hill. Her er hun stillferdig, sjelfull, nesten litt melankolsk, med et uutgrunnelig ansiktsuttrykk. Ta en titt på den filmen og spør deg selv om ikke den dama har noe helt spesielt!