Opprør og sensur i Cannes

Filmskapere i arabiske land har lenge vegret seg for å gripe fatt i den umiddelbare samtiden. Sterk statlig styring av filmsektoren har gitt oss mange filmer om epoken som koloni og heroiske frigjøringskriger, mens nye generasjoner er blitt avspist med harmløse tv-såper. Selv den arabiske filmens fremste profiler, som tunisiske Moufida Tlatli (bl.a Palassets stillhet) har ofte balansert på stram line med sine rollefigurers frihetslengsel.

Men under årets Cannesfestival lyder de nye ropene om demokrati i kinosalene, med blant annet antologifilmen 18 days, som skildrer de blodige hendelsene som ledet til Mubaraks fall. Egypt ble som første filmnasjon invitert til Cannes for å presentere nye og gamle filmskapere, men det har ikke vært uproblematisk. Noen av regissørene som bidrar på 18 days har visstnok hatt tilknytning til Mubarak-regimet, og det har brutt ut strid i den egyptiske filmleiren med krav om å ekskludere dem.

Fra presentasjonen av 18 days i Cannes.

Det betyr selvsagt ikke at de etablerte filmskaperne ikke har bidratt til den arabiske våren. Mange tilskriver for eksempel filmversjonen av The Yacoubian Building fra 2006 en rolle som katalysator for det lokale filmmiljøet. Her ble tabuer som homofili skildret som en del av livet, noe som må ha gitt yngre filmskapere større vågemot.

Den iranske filmskaperen Jafar Panahi kjenner godt til den kafkaeske runddansen diktaturer ofte byr kunstnere opp til. Mojtaba Mirtahasebis This is not a film ble smuglet ut av Iran til premieren i Cannes, og som tittelen antyder, er det en dokumentarfilm som er laget under spesielle omstendigheter.

I filmen møter vi Panahi i husarrest i Teheran, mens han venter på at anken på hans dom om 20 års yrkesforbud og 6 års fengsel skal behandles. Anklagen er “upatriotisk oppførsel” i forbindelse med en dokumentar han filmet om opptøyene etter det tvilsomme valgresultatet i 2009.

Han får noen nedslående telefoner fra sin advokat som forteller at fengsel er uungåelig, samtidig som det pågår demonstrasjoner i gatene utenfor. Panahi er tydelig preget av stundens alvor, men har ikke mistet sin humoristiske sans. Han må iblant le av iranske myndigheters uutgrunnelige retorikk, og bruker eksempler fra sine egne filmer for å belyse sin situasjon. Når han forsøker å gjenfortelle filmen han ikke fikk tillatelse til å lage, om en jente som holdes innestengt av foreldrene fordi hun ønsker å ta seg utdanning, blir han imidlertid overveldet av situasjonen.

Panahi har utreiseforbud, det har ikke hans kollega Mohammad Rasoulof som også har en tilsvarende dom med yrkesforbud og fengsel hengende over seg. Han ankom Cannes med Goodbye som også er filmet i skjul i Iran og smuglet ut. Å se filmen er som å delta i begravelse over et samfunn, der alt den kvinnelige hovedpersonen ønsker er å komme seg vekk. Filmen bærer ikke like tydelig estetisk preg av å være filmet under presteskapets radar som Panahis film, men den er blottet for håp.

Panahi hevder han ikke kan lage film andre steder enn i Iran. Men for kvinnen i Goodbye er tittelen bokstavelig ment. Som hun sier det helt mot slutten: “Det er bedre å være utlending ute enn å måtte være det hjemme”.

Denne artikkelen er også publisert i Aftenposten.