Når eksplosjonene drukner i eksposisjon

Vi går mot superheltsommer. Men hva gjør at en sjanger som tilsynelatende ikke forstår grunnkonseptet ved treaktstruktur slår seg opp i en industri som tilber treakteren som en gud?

Etter et overkonsum av superheltfilmer de siste årene har jeg merket en gjennomgående tendens. Når tredje akt kicker inn forsvinner så godt som all min interesse for filmen. Opp til dette punktet blir jeg som regel underholdt, men når tredje akt starter kunne jeg likeså gjerne ha forlatt kinosalen.

Det er ikke ut av snobberi overfor popcorn-film. Hadde jeg ikke satt pris på eksplosjoner, superhelter og onelinere, hadde jeg ikke gått og sett filmene i utgangspunktet. Men siste del av superheltfilmer ser så ofte ut til å være noe som er slengt på i siste liten. Det er en utrolig fremtung struktur. Et enormt fokus på første akt og eksposisjon, og når vi endelig kommer til tredje akt er konflikten så underkokt at ingen egentlig bryr seg om hvem som vinner.

Historien går som regel som følger: Vi bruker første akt på å fortelle hvordan vår helt blir en superhelt. Så bruker vi andre akt på å fortelle enda mer om hvordan han tilpasser seg det å være en superhelt. Han tester ut kreftene, lærer å beherske dem og slåss litt med noen ubetydelige skurker så vi ikke skal glemme at det er en action-film. Til slutt innser han at disse kreftene er noe som bør komme menneskeheten til gode.

Nå som han endelig har skjønt at han er superhelt er det tid for tredjeakten. Husker du han fyren som har gått rundt i bakgrunnen med et litt skummelt blikk? Nå blir han viktig. Husker du den vitenskaplige dingsebomsen vi fikk en litt kjedelig forklaring på i første akt? Nå kommer den inn i historien igjen. Husker du hun litt dølle love interesten? Nå kommer hennes liv til å stå i fare.

Si hva du vil om Michael Bay, men når noen på slutten av andre akt i en Michael Bay-film vandrer vekk fra en eksplosjon og sier noe sånt som ”The shit just got real”, så kan du være sikker på to ting: 1. ”The shit just got real”, 2. og verre skal det bli. Dette er tidspunktet for å invadere Cuba med en fem-manns hær eller noe tilsvarende latterlig. Tåpelig? Ja. Kjedelig? Nei.

Hva er denne besettelsen i sjangeren for origin-stories? Trenger vi å vite hver eneste minste detalj om universet før handlingen starter? Går det an å spre det litt utover i historien? Går det ikke an å integrere det i plotet? Alt vi egentlig trenger å vite om Supermann er at han kan fly, er supersterk, har røntgen/lasersyn og at han til vanlig er journalist. Alt dette vet vi FØR vi setter oss i salen. Trenger vi å se barndommen hans hver gang det skal lages film om ham?

Hvis Die Hard hadde vært en superheltfilm hadde den gått som følger: Vi møter det unge mobbeofferet John McClane i skolegården. Etter en traumatisk opplevelse, oppdager han at han har et naturtalent for slåssing og oneliners. Hysterisk morsomt oppgjør med bølle følger. I voksen alder flytter han til New York, rettferdighetssansen hans driver han til å bli politimann. Vi får gleden av å se ham skyte en pistol for første gang. Han banker noen småtyver så vi skal huske det er en actionfilm. Han møter kvinnen i sitt liv Holly, men rundt midtpunktet i filmen velger han å prioritere sin egen karriere heller enn å støtte henne. Hun flytter til Los Angeles begynner i ny jobb, ekteskapet skranter, John begynner å drikke og når andre akt går mot slutten innser han at han har valgt feil. Han setter kursen for LA for å redde ekteskapet. Og først nå kommer terroristen Hans Gruber inn. Vi har så vidt sett han tidligere i filmen i en nyhetsreportasje på tv, og i en kort scene hvor han stjeler masse våpen. 20  intense minutter senere har John løst en farlig gisselsituasjon og vunnet Holly tilbake.

Fordelen med å legge så mye fokus på opprinnelsen er selvfølgelig at du får mye tid til hovedkarakteren. Hvis han i tillegg er spilt av Robert Downey Jr. er ikke dette nødvendigvis så dumt. Ved å kjøre på med scener hvor du ser karakterens reaksjoner på det å få superkrefter øker du publikums identifikasjon. Helten er en vanlig person akkurat som oss. Akkurat sånn ville jeg også reagert hvis jeg plutselig kunne fly/skyte spindelvev ut av armen/bli stor og grønn hver gang jeg ble sint. Men det er vel ikke for mye å be om å få begge deler? Både karakteridentifikasjon og en tredje akt som ikke kommer ramlende inn fra intet?


Det store unntaket fra fenomenet er oppfølgerne til superheltfilmene, som ofte er mer underholdende ganske enkelt fordi de ikke bruker halve filmen på å fortelle oss hvem karakterene er. Trenger vi all denne forklaringen? Jeg tror ikke man ville blitt veldig forvirret om man som publikummer hoppet over Batman Begins og gikk rett til The Dark Knight. Reaksjonen hadde neppe vært ”Han er morsom denne jokeren, men hva er greia med denne svartkledde mannen? Fortell oss mer om ham, jeg må høre om barndommen hans for å kunne følge historien”.

I år har vi fire superheltfilmer på kinoprogrammet, Thor, Green Lantern, X-Men: First Class og Captain America: The First Avenger. Det er ingen grunn til å tro at det blir mindre eksposisjon. Spesielt siden vi begynner å gå løs på de mindre kjente heltene. Jeg vet fint lite om Green Lantern. Jeg vet at han har en lanterne, og at den er grønn, og det er stort sett det. Men jeg er ganske sikker på at Hollywood har forberedt en halvannen time lang pakke med eksposisjon som vil besvare alle mine spørsmål og mer til. Det ser jeg frem til, men jeg tror jeg hopper over tredje akt denne gangen.

 

Anders Fagerholt er journalist/redaksjonssekretær i Rushprint og manusforfatter.

 

Tidligere innlegg av Anders Fagerholt:

Forfriskende nyskapning

Hva er poenget med en mannekanal?

Nerdenes evolusjon

Nerdenes svanesang?

Årets høydepunkt -rett på dvd

Litt-syndromet i norsk film

Den pragmatiske filmen

3D-filmens mørke fortid

1 kommentar til Når eksplosjonene drukner i eksposisjon

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Når eksplosjonene drukner i eksposisjon

Vi går mot superheltsommer. Men hva gjør at en sjanger som tilsynelatende ikke forstår grunnkonseptet ved treaktstruktur slår seg opp i en industri som tilber treakteren som en gud?

Etter et overkonsum av superheltfilmer de siste årene har jeg merket en gjennomgående tendens. Når tredje akt kicker inn forsvinner så godt som all min interesse for filmen. Opp til dette punktet blir jeg som regel underholdt, men når tredje akt starter kunne jeg likeså gjerne ha forlatt kinosalen.

Det er ikke ut av snobberi overfor popcorn-film. Hadde jeg ikke satt pris på eksplosjoner, superhelter og onelinere, hadde jeg ikke gått og sett filmene i utgangspunktet. Men siste del av superheltfilmer ser så ofte ut til å være noe som er slengt på i siste liten. Det er en utrolig fremtung struktur. Et enormt fokus på første akt og eksposisjon, og når vi endelig kommer til tredje akt er konflikten så underkokt at ingen egentlig bryr seg om hvem som vinner.

Historien går som regel som følger: Vi bruker første akt på å fortelle hvordan vår helt blir en superhelt. Så bruker vi andre akt på å fortelle enda mer om hvordan han tilpasser seg det å være en superhelt. Han tester ut kreftene, lærer å beherske dem og slåss litt med noen ubetydelige skurker så vi ikke skal glemme at det er en action-film. Til slutt innser han at disse kreftene er noe som bør komme menneskeheten til gode.

Nå som han endelig har skjønt at han er superhelt er det tid for tredjeakten. Husker du han fyren som har gått rundt i bakgrunnen med et litt skummelt blikk? Nå blir han viktig. Husker du den vitenskaplige dingsebomsen vi fikk en litt kjedelig forklaring på i første akt? Nå kommer den inn i historien igjen. Husker du hun litt dølle love interesten? Nå kommer hennes liv til å stå i fare.

Si hva du vil om Michael Bay, men når noen på slutten av andre akt i en Michael Bay-film vandrer vekk fra en eksplosjon og sier noe sånt som ”The shit just got real”, så kan du være sikker på to ting: 1. ”The shit just got real”, 2. og verre skal det bli. Dette er tidspunktet for å invadere Cuba med en fem-manns hær eller noe tilsvarende latterlig. Tåpelig? Ja. Kjedelig? Nei.

Hva er denne besettelsen i sjangeren for origin-stories? Trenger vi å vite hver eneste minste detalj om universet før handlingen starter? Går det an å spre det litt utover i historien? Går det ikke an å integrere det i plotet? Alt vi egentlig trenger å vite om Supermann er at han kan fly, er supersterk, har røntgen/lasersyn og at han til vanlig er journalist. Alt dette vet vi FØR vi setter oss i salen. Trenger vi å se barndommen hans hver gang det skal lages film om ham?

Hvis Die Hard hadde vært en superheltfilm hadde den gått som følger: Vi møter det unge mobbeofferet John McClane i skolegården. Etter en traumatisk opplevelse, oppdager han at han har et naturtalent for slåssing og oneliners. Hysterisk morsomt oppgjør med bølle følger. I voksen alder flytter han til New York, rettferdighetssansen hans driver han til å bli politimann. Vi får gleden av å se ham skyte en pistol for første gang. Han banker noen småtyver så vi skal huske det er en actionfilm. Han møter kvinnen i sitt liv Holly, men rundt midtpunktet i filmen velger han å prioritere sin egen karriere heller enn å støtte henne. Hun flytter til Los Angeles begynner i ny jobb, ekteskapet skranter, John begynner å drikke og når andre akt går mot slutten innser han at han har valgt feil. Han setter kursen for LA for å redde ekteskapet. Og først nå kommer terroristen Hans Gruber inn. Vi har så vidt sett han tidligere i filmen i en nyhetsreportasje på tv, og i en kort scene hvor han stjeler masse våpen. 20  intense minutter senere har John løst en farlig gisselsituasjon og vunnet Holly tilbake.

Fordelen med å legge så mye fokus på opprinnelsen er selvfølgelig at du får mye tid til hovedkarakteren. Hvis han i tillegg er spilt av Robert Downey Jr. er ikke dette nødvendigvis så dumt. Ved å kjøre på med scener hvor du ser karakterens reaksjoner på det å få superkrefter øker du publikums identifikasjon. Helten er en vanlig person akkurat som oss. Akkurat sånn ville jeg også reagert hvis jeg plutselig kunne fly/skyte spindelvev ut av armen/bli stor og grønn hver gang jeg ble sint. Men det er vel ikke for mye å be om å få begge deler? Både karakteridentifikasjon og en tredje akt som ikke kommer ramlende inn fra intet?


Det store unntaket fra fenomenet er oppfølgerne til superheltfilmene, som ofte er mer underholdende ganske enkelt fordi de ikke bruker halve filmen på å fortelle oss hvem karakterene er. Trenger vi all denne forklaringen? Jeg tror ikke man ville blitt veldig forvirret om man som publikummer hoppet over Batman Begins og gikk rett til The Dark Knight. Reaksjonen hadde neppe vært ”Han er morsom denne jokeren, men hva er greia med denne svartkledde mannen? Fortell oss mer om ham, jeg må høre om barndommen hans for å kunne følge historien”.

I år har vi fire superheltfilmer på kinoprogrammet, Thor, Green Lantern, X-Men: First Class og Captain America: The First Avenger. Det er ingen grunn til å tro at det blir mindre eksposisjon. Spesielt siden vi begynner å gå løs på de mindre kjente heltene. Jeg vet fint lite om Green Lantern. Jeg vet at han har en lanterne, og at den er grønn, og det er stort sett det. Men jeg er ganske sikker på at Hollywood har forberedt en halvannen time lang pakke med eksposisjon som vil besvare alle mine spørsmål og mer til. Det ser jeg frem til, men jeg tror jeg hopper over tredje akt denne gangen.

 

Anders Fagerholt er journalist/redaksjonssekretær i Rushprint og manusforfatter.

 

Tidligere innlegg av Anders Fagerholt:

Forfriskende nyskapning

Hva er poenget med en mannekanal?

Nerdenes evolusjon

Nerdenes svanesang?

Årets høydepunkt -rett på dvd

Litt-syndromet i norsk film

Den pragmatiske filmen

3D-filmens mørke fortid

One Response to Når eksplosjonene drukner i eksposisjon

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY