Hva er vitsen?

"Verden trenger flere ydmyke genier.
Det begynner å bli for få av oss."
Egil "Drillo" Olsen
 

Drama har fra de tidligste tider beskjeftiget seg med eksistensielle spørsmål. Det har fra de første kjente antikke tekstene alltid handlet om å utprøve grenser – og så enten overskride grensene (oppleve ”katarsis”, renselse) eller se nederlaget i øynene (begå ”hybris”, straffes for sitt overmot).

Dramatikkens vesen er å utforske rammebetingelsene for menneskelivet. Det ligger så å si innbakt i kunstartens grunnstruktur: Fortellingen handler alltid om en hovedperson som forfølger en ambisjon, dermed møter hindringer (ytre og/eller indre), og til slutt lykkes eller mislykkes. Innbakt ligger alltid en moral som evaluerer hovedpersonens prosjekt.

Gilgamesj lærer at han ikke kan leve evig. Medea lærer ikke at det er dumt å hevne seg. Erasmus Montanus lærer at boklig lærdom ikke erstatter sunn fornuft. Peer Gynt lærer at han må være ærlig mot seg selv. Estragon lærer ikke at han må redde seg selv, fordi det ikke nytter å vente på Godot.

For å dra publikum gjennom den erkjennelsesreisen som ethvert drama – og derfor også enhver film – må være, må filmer ha en sympatisk hovedperson. En helt vi kan identifisere oss med, som gjør reisen for oss. Men hovedpersonen kan heller ikke være altfor sympatisk, for et perfekt menneske har jo ingen ting å lære.

Hvor langt kan man gå? Mye lenger enn vi tror, mener jeg. Den mest suksessrike norske komedien noen sinne handler om en middelaldrende fyllik som står aller lavest på rangstigen av alle, og som mishandles av kona og bokstavelig talt må sove på søppelhaugen. I utgangspunktet et ganske drøyt identifikasjonsobjekt.

Presentert bare for dette nakne premisset ville nok ingen seriøs publikumsfrier vurdert å satse på Jeppe på Berget. Men Holberg var en god håndverker. Han skjønte at de ytre betingelsene for historien – at Jeppe er en livegen drukkenbolt som bankes av kona – kunne redegjøres for nokså summarisk som et grunnpremiss – og så gikk han direkte inn i en dramatisk situasjon med et allment dilemma: Jeppe får noen skilling for å gå til byen og kjøpe grønnsåpe, men på veien ligger skjenkestua til Jakob skomaker.

Dermed ligger det definerende spørsmålet i dagen: Skal Jeppe gå på bar, eller skal Jeppe traske av gårde og kjøpe såpe? Skal Jeppe ramle på fylla eller skal han få instant såpe/katarsis/renselse? Skal Jeppe følge lysten eller plikten? Eller formulert som freudiansk arketyp: Skal Jeppe la seg lede av id eller av superego?

Jeg har sett skuespillere melke et hoiende publikum endeløst med denne scenen. ”Skal jeg følge høyre bein eller venstre?” Et velkonstruert drama kan få folk til å heie på hvem det skal være – og det er nødvendig. For det er nettopp Jeppes karakterbrist som gjør ham til et brukbart identifikasjonsobjekt. Det er svakheten hans, og ikke styrken, vi setter vår lit til når vi krysser fingrene for at han drikker opp pengene. Ellers blir det jo ingen historie!

Dramaet – og nå snakker vi om kunstformen med stor D – trekker opp grensene for den menneskelige tilværelsen. Dramaet stiller til skue karakterer som symboliserer menneskelige lengsler, og viser oss om det er rimelig eller urimelig at lengslene skal bli tilfredsstilt. Det kan rett og slett virke som om dramaets vesen i bunn og grunn er å formidle snusfornuftige leveregler.

(Dette bruker staten en milliard i året på i subsidier. Da må det kanskje være lov å anta at det er fordi det er regningssvarende for staten å få skattebetalerne til å oppføre seg ordentlig?)

I alle fall: Mange kunstnere syns at moral er litt kjedelig og banalt, så i vår sekulære og veldig sofistikerte tid har mange teaterkunstnere blitt opptatt av tekniske formeksperimenter som gir blaffen i å fortelle en historie, og filmmakerne har latt seg oppsluke av digitale effekter. Noe moro skal kunstnerne også ha, ikke sant?

Heldigvis holder tilskuddsgiverne stand. Alle de store pengene går til fortellinger med en oppbyggelig moral. Max Manus, Kongen av Bastøy og Kon-Tiki er de siste storslagne nasjonale satsningene på å innprente undersåttene god samfunnsånd. På individplan har vi moralske lærestykker som Jeg reiser alene, Sykt lykkelig og Varg Veum, for bare å nevne noen av de siste.

Frigrupper og dataspill, derimot, lever i ytterkanten av de tunge tilskuddsmottakerne, hvor de driver med sære ting som å ”utforske det teatrale rommet” eller konkurrerer om å drepe flest mulig aliens.

Men selv om det er bra for publikumsoppslutningen at fortellinger følger et begripelig mønster med en begynnelse, midt og slutt, kan det kanskje være rom for forbedringer? Kan det kanskje, til og med her hos oss, i løpet av dramaets hederskronte, mangetusenårige virke for menneskehetens oppdragelse, ha sneket seg inn noen unoter?

Må man for eksempel på såpevis være fornøyd med å finne en brukbar triviell konflikt som kan bære troverdige karakterskildringer? Kan vi legge bak oss denne idiotiske målsetningen om å ”kjenne seg igjen” hele tiden? Publikumsidentifikasjonen er jo tross alt bare den grunnleggende inneforståttheten som må til for at dramaet kan ta neste skritt og fortelle sitt publikum noe som publikum selv ikke har sett helt klart.

Det er selvfølgelig ikke noe galt i å ta opp dagliglivets spørsmål – som arbeidsledighet, problemer i kjærlighetslivet og skattefusk – men det må vel strekkes en høyere himmel over konfliktene hvis de skal bli interessante som kunstprosjekter?

Arbeidsledighet er ikke nødvendigvis bare en økonomisk trussel, men kan like gjerne bety at man mister sin mulighet til selvrealisering og livsinnhold. Skattefusk innebærer faktisk å sette seg selv over det samfunnet man tilhører – kan man få et bedre utgangspunkt for å skildre hybris? Et forvitrende samliv kan løftes opp til et spørsmål om misogyni i Guds navn – eller om mest mulig kjødelig nytelse før døden, eller om kapitalismens herjinger med individet, eller om biologiens jerngrep på sjelen. Eller whatever. For eksempel. Men uansett: Vitsen med å lage filmer er vel at de skal gi oss et overlys på livet?

Vi behersker de elementære grepene, vi kan lage historier folk aksepterer og kjøper billetter til, og det er alle mulige gode grunner til at en liten nasjonal filmindustri skal være stolt av at den engasjerer lokalbefolkningen. Men skillingsvisefilmene våre er neppe egnet til å vinne gjeve internasjonale priser – noe som kanskje ikke burde være målet, men som uansett er en indikasjon på om vi leverer meningsfull kunst.

Å tro at en norsk film vinner gullpalmen i Cannes er omtrent som å se på Nobelprisen i litteratur som en litt vanskelig stavekonkurranse. Men et skritt på veien kan kanskje være at vi vedkjenner oss vår kunstneriske arv? I tillegg til at vi faktisk har noe å melde.

Dramatikken oppstod som et svar på de store spørsmål. Så la oss i hvert fall prøve å gi de puslete trivialitetene vi behandler et eksistensielt overlys. De samme gamle menneskelige lengslene er jo der fremdeles, det handler bare om å få øye på hvordan de fremtrer i vår egen tid.

Hvis vi ikke en gang klarer å formulere vår egen rolle – og hvis vi tar mål av oss til å si noe om livet, er den rollen faktisk en oppdragerrolle – står vi bare igjen som selvtilfredse sjarlataner.

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

Tryggheten i merkevaren

Filmdebattens tomme tønner

007 Ødipus

Norsk film 2025

Den gode viljen

Humoranalyse 1.0

Norsk film – endelig voksen?

Et opprør i emning?

VIP – et alternativt scenario

Sviket mot filmregissøren

Perge Modo!

Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut